Bokelskere.no

He-he ... Så sant, så sant! Jeg har også forstått det slik at Hitler var en meget belest mann. Og vi vet jo alle hvordan dét gikk ...

Men i så fall var vel den etterfølgende - og kritiske - samfunnsdebatten et viktig korrektiv ... ? ;-)

Dobbelsjekk gjerne om du har oppgitt rett e-postadresse.

En liten presisering: Jeg er heller ikke veldig glad i de verste sidene ved det kapitalistiske samfunnet. Når jeg var inne på dette i det innlegget du her svarer på, var det ikke for å si hvordan jeg mente at det skulle være - men noe om hvordan det faktisk er ... Det kan man like eller ikke like - det er slik likevel. Dessverre!

Jeg er helt enig med deg! Hvem i all verden tok DaVinci-koden på alvor? For øvrig er jeg blant dem som undret meg over alt hysteriet rundt denne boka, som jeg synes er oppskrytt.

Jeg satte det hele på spissen med vilje. Men det ER likevel noe i det jeg sier. Opp gjennom historien har det alltid vært seierherrene som har skrevet historien. I nyere tid har vi sett hvordan mediene manipuleres i forbindelse med krigshandlinger i enkelte land. Det vi tror er vedtatte sannheter i dag, trenger absolutt ikke å være det om 50 år ... ;-)

Jeg er langt på vei veldig enig i det du skriver. Det er bare en hake ved dette - det du skriver om at "slik at forfatterne det gjelder kan bli konfrontert med disse". I ytringsfrihetens navn kan i grunnen hvem som helst skrive om hva som helst. Og i vår materialistiske verden er det kun ett språk som forstås: manglende klingende mynt i kassen som uttrykk for at bøkene ikke er salgbare. I neste omgang er dette vår tids største svøpe: for det ER et faktum at det er de mest lettvinte greiene som selger best og mest.

Aldri før har vi blitt overstrømmet av så mye informasjon som nå, og min påstand er at vi heller aldri har vært så opplyste som nå. Verden kommer tettere innpå oss, og det er for første gang i historien faktisk mulig å undersøke sannhetsgehalten i det vi blir servert. Vi kan jo reise dit selv!

Bare så det er sagt: jeg har veldig sansen for mye av det du skriver! Når alt kommer til alt tror jeg i grunnen vi bare er uenig om én vesentlig ting: vår tiltro til lesere flest er høyst ulik. ;-)

Det er helt umulig ikke å være enig med deg i dette, Strindin! Det som imidlertid blir interessant i relasjon til det vi diskuterer er hva vi velger å la oss påvirke av, hva vi forkaster, hva vi tar med en klype salt, hva som får oss til å undres, hva som får oss til å bli mer nysgjerrig - og hva som for den saks skyld gir oss fordummende og intolerante holdninger. Det er bare å se på meningsutvekslingene i denne diskusjonen, hvor enkelte av oss er enige, noen er dypt uenige, noen er provosert og atter andre mer nysgjerrig på annerledes tenkende. Slik er vi som lesere også. Noe lar vi oss provosere dypt av, mens andre ting glir ubemerket inn i holdningsapparatet vårt. Det er dette som er mitt poeng: folk er mer sammensatte enn de mest bekymrede på denne diskusjonstråden synes å mene.

Ja, på samme måte som jeg akkurat nå leser Amalie Skrams "Forrådt", men ikke må tro at jeg dermed vet alt om hvor lite forberedt unge piker var på ekteskapet på 1800-tallet ... Handlingen er fra et overklassemiljø, men ikke engang alle overklassemiljøer den gangen forholdt seg på samme måte som den virkelighet unge Ory ble utsatt for ...

Verden vil bedras! Vi bør faktisk også stille spørsmål ved de oppleste og vedtatte "sannheter" som fremgår av historiebøkene (les: korrigerende litteratur) også. Sannheten er vel at det ikke finnes noen sannheter - bare en hel masse subjektive oppfatninger som i beste fall inneholder en viss kjerne av noe objektivt og verifiserbart. ;-)

Nettopp! Du sier det så flott: det handler om å vite HVA man leser!

Nå undervurderer du meg grovt! Jeg har ingen problemer med å diskutere uenighet om bøker. Det gjør vi da hele tiden. DENNE diskusjonen foregår på et annet plan, men det ser du kanskje ikke? Jeg har meldt meg inn i en diskusjon hvor vi snakker om holdningene som man tror at bøkene skaper - ikke om bøkene i seg selv.

Det er mulig jeg banner i kirka nå, men ligger det ikke i en del av det du skriver en nokså grov undervurdering av andre lesere? (Dette innlegget er forresten ikke myntet på deg! ;-) Jeg har ment det som et generelt innlegg på diskusjonstråden.) Jeg tror de fleste er i stand til å tenke nokså mye selv. Mye av "lettvekter-populær-litteraturen" er for øvrig veldig situasjonsbetinget. Ofte er den knyttet til spesielle politiske hendelser, krig etc. - i en tid hvor folk befinner seg i ekstreme, eksistensielle kriser. Og dette lages det mye film og bøker om - både gode og dårlige. Dermed sier ikke denne litteraturen så mye om hvordan hverdagsmenneskene fungerer i fredstid. Jeg synes man legger for mye ansvar på en enkelt forfatter dersom vedkommende skal få ansvar for absolutt alt som kan gå galt mht. holdningene hos dem som leser. I dag har vi tilgang til ekstremt mye informasjon på nær sagt alle de plan man måtte ønske, og det er dermed fullt mulig å oppsøke korrigerende kilder. Det gjør svært mange mennesker.

Et element som faktisk blir helt borte i denne debatten, er at den oppvoksende generasjon er MYE mer liberale og innsiktsfulle i forhold til andre kulturer enn deres foreldre var, og deres foreldre igjen. (I de fleste Oslo-skolene er brorparten av elevene fremmedkulturelle, og de etnisk norske elevene får med seg dette med respekt på tvers av kulturer på en helt annen måte enn for eksempel jeg selv fikk i min oppvekst. På det meste har yngstejenta vår hatt 20 ulike nasjonaliteter i sin klasse, og vi er vant til at noen av dem også kommer inn i vårt hjem. Dette gjør noe med holdningene til den oppvoksende generasjon. Og til foreldrene!) Dermed skal vi eldre også være varsomme med å tro at vi skjønner hva som skjer med en ung leser som får servert en såkalt lettvekter-bok fra en annen kultur.

Jeg tror det jeg reagerer mest mot er det formynderske som ligger i enkeltes ytringer på denne diskusjonstråden. Som om det skulle være "vårt ansvar" (les: de av oss som har forstått litt mer enn de andre) å passe på at andre (les: de som dessverre ikke forstår så mye) ikke blir pådyttet litteratur som de ikke har forutsetninger for å bearbeide på den riktige måten. Som jeg har sagt i et tidligere innlegg på denne diskusjonstråden, og som jeg gjerne gjentar: dersom de som tilhører den ytterste høyre fløy innenfor politikken hadde lest kanskje nettopp disse lettvekter-bøker, tror jeg verden hadde vært et bedre sted å være!

Dette var også interessant lesing for meg! Jeg leste boka for tre år siden, men skjønner at jeg har glemt en del allerede. ;-)

Det har ant meg at vi har ganske lik boksmak en god stund nå, derfor kunne jeg rett og slett ikke la være å lese denne boka. Takk for tipset, forresten!

Ja, dette er en humoristisk bok. Samtidig har den, som du sier, absolutt en sår undertone. Det er helt klart at Tommy Kristoffersen er en observatør. Han beskuer andre, mens han selv forsøker å være så lite synlig som mulig. Hans store skrekk er å bli sett. Hele tiden ser han for seg scenarioer, han er helt tydelig en drømmer som visualiserer det aller verste som kan skje i en hver situasjon. Tommy er definitivt karikert, samtidig kan jeg kjenne meg igjen i enkelte sider ved hans situasjon/personlighet: jeg har ikke førerkort, jeg har ikke barn, sosiale tilstelninger der man ikke kjenner noen kan være vanskelige å takle, enkelte ganger synes jeg andre mennesker er teite…. Det er ganske nifst hver gang man møter seg selv i døra, særlig når de egenskapene en gjenkjenner er gitt til en mistilpasset og stakkarslig karakter.

Tommy har spart og drømmer om å si opp jobben for å bli forfatter. Dessverre greier han ikke produsere annet enn små dikt, som sannsynligvis ikke er særlig gode. Han gremmes og vemmes over menneskene han må forholde seg til, dette være seg både arbeidskolleger og familie. Tommy aksepterer ikke feil og ser ned på de fleste han møter på sin vei:

Det var ellers nok av gamle kolleger som i det ene øyeblikket hevdet at de ble klokere med årene og i det neste skrøt av at de aldri hadde skiftet mening. Det har jeg alltid sagt, sa de om det meste. Jeg var ofte fristet til å spørre dem hva den økte klokskapen besto i, men jeg gjorde det ikke.

Han liker ikke sine medmennesker, samtidig gjør han alt for ikke å bli mislikt/lagt merke til. Han er som en skygge som gjør alt for å gli ubemerket gjennom livet. Tommy har greid å overbevise seg selv om at det nettopp er dette han ønsker: ensomhet og en tilværelse uten alle de uperfekte menneskene han må forholde seg til:

Aldri har noen sagt: Jeg elsker deg! til meg. Heldigvis! Jeg har unngått erklæringer av følelsesladet åpenhjertighet og anser meg som privilegert, uhyre privilegert.

Samtidig som Tommy prøver å holde avstand, prøver andre mennesker å komme ham inn på livet. I denne boka gjør Wollert Ellingsen, brudens far, et positivt inntrykk på hovedpersonen. Ganske ironisk, siden Ellingsen selv har sitt å stri med.

Jeg tok meg i å både le av og med Tommy Kristoffersen. Hans motstand mot det normale og vanlige er ganske naiv, samtidig er det noe i meg som heier på ham og ønsker at han skal greie å holde på den han er...

Jeg synes det var så nydelig. Ja, nesten poetisk. ;-)

Tusen takk for at du delte dette diktet og din personlige historie med oss! Selv leser jeg ikke så mye poesi, men enkelte dikt treffer meg rett i ryggmargen. Det er fantastisk hvordan poeter kan si så mye med så få ord!

Takk for tilbakemeldingen, Steinar! Da tror jeg at jeg rett og slett legger den bort. Og så får jeg se om jeg orker å ta fatt på den ved en senere anledning ...