;-) Du har selvfølgelig rett i det, men for MEG ble det for mye rett og slett. Og det er derfor jeg skriver at jeg kanskje ikke er målgruppen for denne boka ... Jeg likte ikke språket. Samtidig forsøkte jeg å balansere min dom, slik at ikke alle som leser min omtale skal avskrive den helt uten videre. Det håper jeg at jeg har fått frem ... ?

Innledningsvis gjør jeg oppmerksom på at dette er en bok jeg har blitt spurt om å lese og omtale av Bokforlaget. Boka kommer i salg fra juni i år.

Henrik "HP" Pettersen er småkriminell og lever et nokså kjipt liv på siden av samfunnet, konstant i pengemangel. En dag finner han en smarttelefon på T-banen. Opp på displayet kommer følgende spørsmål: "Vil du spille et spill?" HP er sugen på litt spenning i sin ellers nokså triste tilværelse, og da han i tillegg skjønner at det er penger å tjene på å være med, forsvinner siste rest av tvil rundt opplegget. I begynnelsen er det hele nokså uskyldig. HP skal ta fra en mann en paraply, samtidig som han filmer det hele med smarttelefonen. Den eller de som står bak spillet, legger deretter filmsnutten ut på nettet, og HP blir belønnet med poeng som kan omsettes i penger. Dersom han består oppgaven, får han fortsette spillet og avanserer til et høyere nivå, hvor risikoen er større og det er enda mer penger involvert.

Parallelt følger vi kvinnen Rebecca Normén, som er livvakt i politiet. I motsetning til HP lever hun et strukturert og temmelig vellykket liv. Hun mottar imidlertid ekle, anonyme beskjeder med subtile budskap. Hvem står bak disse og hva vet vedkommende egentlig om hennes liv?

Etter hvert viser det seg at Rebecca og HP er nærmere forbundet med hverandre enn man først skulle tro. På hvilken måte skal jeg ikke røpe her, men etter hvert stiger spenningen og begge får etter hvert nokså avgjørende betydning for hverandres skjebne. Bokas store spørsmål er selvsagt hvem som står bak spillet, og hvordan vedkommende kan vite så mye spesielt om HP? Hvor langt er HP villig til å gå i sin spenningssøken? Og skjønner han tidsnok når det er på tide å gi seg?

Denne boka falt dessverre ikke i smak hos meg. For det første er nok ikke krim-genren det som fenger meg mest. For det andre syntes jeg at bokas språklige kvaliteter ikke samsvarte med mine krav. Først og fremst reagerte jeg på alle de engelske uttrykkene som er blandet inn i teksten. Hvorfor f.eks. skrive at " ... så det som var på gang var pretty fucking big", eller at "det her var fucking jævla Twilight Zone!" Det er nærliggende å tenke at det hele beror på ordfattighet. For øvrig reagerte jeg også på all banningen - tidvis i nesten annen hver setning. Jeg siterer fra side 239:

"Fy faen som han hadde elsket det kicket! Elsket det så jævlig mye at han tross all dritten som hadde skjedd på et plan ikke kunne la være å drømme om å komme seg tilbake i rampelyset, nesten på hvilken som helst måte. Som en bekreftelseskåt by-bikkje som på tross av at den hadde fått grisebank av sin herre, likevel var klar for å hoppe opp på nye bein - hvilket som helst - for å få nok et klapp på hodet. Spørsmålet klødde som en jævla feit sårskorpe, og samme hvor mye han prøvde, klarte han ikke å la være å plukke på den."

Det blir vel mye banning etter min smak ... Og engelske uttrykk. Det er mulig at jeg egentlig ikke er i målgruppen for denne boka, som antakelig henvender seg mer til de yngste leserne? Plottet er for øvrig helt greit, og det er godt mulig at historien også vil egne seg godt for filmatisering. Men denne boka var definitivt ikke min greie. Her blir det terningkast tre.

At det er flere oppfatninger av denne boka enn min viser imidlertid det faktum at forfatteren har mottatt Svenska Deckarakademins debutantpris 2010. På smussomslaget er det nettopp fra Deckarhuset sitert at dette er "En av de beste bøkene jeg har lest, kanskje den beste!"

Jeg gir terningkast til absolutt alle bøker jeg leser, og dette gjør jeg etter følgende skala:

• 1 (det skjer ganske enkelt aldri at jeg får en så dårlig bok mellom hendene lenger)

• 2 (elendig språk OG historie - ender med å bli avbrutt fordi jeg ikke gidder å bruke tiden min på dem)

• 3 (enten elendig språk eller elendig historie - eller en bok som ikke griper meg i det hele tatt)

• 4 (en slags "sekkepost" som omfatter antakelig litt for mye, må minimum ha en historie som fenger og et visst minimum av språklige kvaliteter - mange av bestselgerne jeg leser, havner i denne kategorien - de kan fenge veldig der og da, men gir meg ikke noe utover øyeblikkets underholdning)

• 5 (jeg gir sikkert altfor mange bøker en så pass høy karakter som dette, fordi jeg lett lar meg begeistre. Bøker som får terningkast 5 av meg, har etter min oppfatning et godt språk og en historie med dybde - i denne kategorien finnes også de bøkene jeg mener er henimot mesterlige, men som mangler "det lille ekstra")

• 6 (tidligere satt denne noe løsere hos meg, men jeg har blitt strengere med tiden. Her havner de bøkene som jeg vet at jeg kommer til å lese igjen og igjen - bl.a. klassikerne)

Hmm... Men da vil man jo risikere at en bok som har fått generelt dårlige karakterer blir satt på toppen av anbefalingslisten.

Ja, absolutt.

Hvis 300 av oss har en bok og vi har gitt den terningkast 2 så er det vel ikke så kjekt for bokelskere.no å anbefale denne boken?

Det er riktig. I praksis fungerer dette faktisk ganske bra, fordi vi stort sett legger inn bøker vi liker. (Gjennomsnittlig terningkast er noe over 5).

Når vi tok hensyn til terningkast fikk vi ofte svært rare anbefalinger.

Så blir det tatt hensyn til andre faktorer i tillegg til hvor mange som har boken i samlingen sin?

Ja; en bok trenger et minimum av eiere, og antallet eiere må utgjøre en viss prosent.

Jeg har også lagt inn bøker jeg skal lese. Blir disse tatt med i tellingen?

Ja.

I Storbritannia og USA har flere forlaget knyttet til seg barn som førstehåndslesere, nettopp for å finne ut om bøkene treffer målgruppen. Harper Collins har blant annet noe som heter "First Look". Her får de ærlige tilbakemeldinger om hva barna mente om den aktuelle boken. De norske forlagene forsøker vel noe liknende med en ny barnebokside, tror jeg.

Jeg var på et foredrag under bokmessen i London hvor nye titler ble presentert, og her ble flere av bøkene fremlagt med sitater om hva barna selv hadde sagt om dem.

Når jeg skriver om en bok for barn eller ungdom, forsøker jeg blant annet å ta utgangspunkt i om boken passer målgruppen. Det er flere tilfeller hvor jeg har skrevet at boken ikke fenget meg, men hvor jeg mener den vil gjøre nettopp det for målgruppen.

Jeg tror heller ikke vi skal undervurdere barn. De er forskjellige, og en bok som oppleves lite tilgjengelig av en person, vil ikke oppleves slik for en annen. Jeg tror også at et omslag har svært mye å si, samt bibliotekarer. Da jeg gikk på skolen ba jeg ofte om tips fra skolebibliotekaren.

Det er fordi terningkastene ikke ga oss gode nok anbefalinger. Kanskje fordi algoritmen vår var for dårlig, kanskje fordi dataunderlaget var for lite.

Popularitet er ganske enkelt hvor mange som har lagt en bok i sin boksamling.

Takk for tipset! Har ikke fått med meg den. Gleder meg til å lese den.

For en fin debutant! Denne likte jeg utrolig godt. Det handler om fortellingens forføring, forfatterens makt, leserens hunger – ja den den handler kort og godt om bøker! To eldre herrer er på leting etter en juvel av en bok, en myteomspunnen bok uten navn – den kalles av kjennere bare for Klassikeren. Få har sett den, enda færre lest den og det finnes bare noen få eksemplarer av den – hvis den i det hele tatt finnes?

Les les! Anbefales. Jeg har skrevet mer om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/05/20/klassikeren-ola-jostein-j%c3%b8rgensen/

;-) Jeg elsker jo bøker om jødiske miljøer, samt at jeg liker å lese bøker om innvandrermiljøer. Denne boka hadde en lun og varm humor som jeg falt helt pladask for. Jeg prøver også forgjeves å begrense mine bokkjøp, men sprekker gang på gang. ;-)

Løp og kjøp, sier jeg! Jeg storkoste meg med boka! ;-)

Meget gode kjøp! Begge bøker hører blant mine beste leseopplevelser!

Et lite fyrverkeri av en bok!

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ...

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Du kommer IKKE til å angre! På min ønskeliste står for øvrig GUlag-arkipelen av den russiske forfatteren som i sin tid fikk Nobels litteraturpris (tar ikke sjansen på å skrive navnet hans, men du vet garantert hvem jeg mener). Dette er sterke saker!

Jeg likte historien veldig godt, men jeg er litt lei av språket til Hoffman. Særlig de første førti sidene fikk meg til å frese. De tre søstrene som vandrer rundt i en symbiose som ekskluderer alle andre, men også hever dem over alle andre, de har sitt hemmelige språk (klissete konstruert latinaktig språk), de dufter av vanilje, eple og brente blader (!) og de elsker Paris. Klissete. Siden blir det bedre, da glansbildet sprekker, men hele tiden maner språket til Hoffman videre; intenst og fyllt opp med undertekst, mening og symboler som blir tatt opp igjen seinere i boka. Jeg liker det ikke. Hadde hun hatt en mer nøktern skrivestil, så hadde det fungert mye bedre for meg å lese henne.

Jeg har skrevet om boka her: http://knirk.wordpress.com/2011/05/18/the-story-sisters-alice-hoffman/