Dette er min andre Märta Tikkanen-bok, og hun skuffer ikke! Personlige Anliggender er delt inn i tre deler; Jeg vil ikke ville mer enn du, Hvordan kom vi gjennom dette lange året og Snart ville alt være for sent. Rammefortellingen og bokas første og siste del handler om journalisten AnnaCi. Hun har et forhold til en mye eldre og gift medarbeider. Han er bortreist og for å døyve savnet i ukene og månedene de er fra hverandre, velger AnnaCi å skrive brev til elskeren, brev hun ikke vil sende. Disse brevene bærer preg av å være en slags dagbok for henne og den første delen av boka består mer eller mindre av tankerekker og små tekstfragmenter der AnnaCi prøver å utforske sine følelser, samtidig som hun sier noe om ting som skjer rundt henne. Hun er svært ambivalent i forhold til mannen hun elsker, hun vil både ha ham og støte han fra seg.

For øvrig vil jeg aldri binde deg på noe vis. Jeg skal i det minste sørge for at linen blir så lang at du ikke merker den.

Jeg lengter slik etter deg at jeg ikke vil at du skal komme.

Faren til AnnaCi, Lorentz, døde da hun var svært ung. Foreldrene hadde et anstrengt forhold og heller ikke AnnaCi er spesielt nær sin mor. Etter faren har hun arvet et hus, Norrgård, her søker hun tilflukt i blant. Under ett av oppholdene finner hun en tegning av en elg og et brev skrevet av faren til C. AnnaCi blir interessert og prøver å finne ut hvem denne C er.

Bokas midtdel handler om faren og hans opplevelser, skrevet med farens egne ord. Det er en ulykkelig mann tidlig i femtiårene vi møter, som strever med skyldfølelse etter at hans elskede døde i ung alder. Den mye yngre kona Ulla har han ikke et godt forhold til, men han elsker sin datter svært høyt. Lorentz har på mange måter skjermet seg fra kjærligheten helt siden kjæresten hans døde da han var i tjueårene. Så møter han C og livet blir aldri det samme.

Jeg synes romanen er svært godt skrevet. Spesielt ble jeg grepet av den første delen der vi møter AnnaCi. Det var rett og slett noe ærlig og ekte over hennes tanker og refleksjoner. Jeg likte også oppdelingen av boka og det at vi blir kjent med både far og datter. Noe av det mest interessante var for meg å finne likhetene mellom de to og se fellestrekkene mellom dem og deres forhold til andre. Dette blir slett ikke min siste bok av Tikkanen. Anbefales!

... og si noe om bildene da! Gjennomført svart/hvitt. Alle utvalgte for å speile tekst, mange av dem høydramatiske, andre sjeldent vakre, fotografiets historie, kunstfotografi ... ved siden av utvalgte, viktige tekster av vår tids viktigste: Bjørneboe, Beckett, Swedenborg, Kafka, Beauvoir, Orwell, Buber ... filosofiske tekster, poesi, drama ... ja et collage! Fantastisk bok!

Det ser ikke ut som den er kommet som paperback ennå. Her er linken til Haugen Bok hvor de har de billigste prisene: http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=bl%E5tt%20lyn&p=1&r=1&cid=218528. Jeg har lest noen av dem på engelsk og andre i norsk oversettelse. Jeg synes kanskje oversettelsen står litt tilbake å ønske, men ikke så at det gjør allverdens! Jeg lånte Blått lyn på biblioteket.

Nok en skikkelig god, gammeldags fengende krim fra et spennende og ukjent sted for meg, Shetland. Jimmy Perez er en politietterforsker man tror på og liker!

Kommentaren min om hovedoppgave var for å spisse det hele, og var ikke utelukkende en reaksjon bare på ditt innlegg. ;-) Hele mitt poeng var at dersom vi skal stille krav til at alt som fremkommer i en slik bok skal "stå seg" mot all forskning og overprøving i ettertid, så tror jeg terskelen for å skrive slike bøker blir vel høy. Og jeg ønsker å lese bøker som syder av engasjement - og dermed er det ikke til å komme forbi at det blir mye subjektivt også, som baseres på selvopplevde ting og ikke vitenskap. Jeg tror for øvrig ikke at vestlige journalister eller folk fra vesten generelt er i stand til å sette seg 100 % objektivt og nøytralt inn i andre kulturers verdier og levesett. Vi faller alle - i større eller mindre grad - i samme fellen: vi vurderer andres kulturers kvaliteter eller "mangel på sådan" ut fra våre egne verdier.

Jeg er vel der at jeg synes det er prisverdig at noen skriver bøker om så viktige og alvorlige temaer som det Tomm Kristiansen gjør. Og som Rune skriver ovenfor - TK var der! Jeg tror ikke det er mulig å ha alle "svarene" eller forklaringene på hvorfor det ene og det andre skjer. Det finnes jo heller ikke noe fasitsvar på hva som er årsaken(e) til de ulike konfliktene heller.

I en god del av verdens konflikter tror jeg derfor vi langt på vei må nøye oss med partsinnlegg. I noen tilfeller innebærer dette litt vel mye ensidighet i fremstillingen, jf. noen andre diskusjoner vi har hatt på Bokelskere. Men så er det å håpe på at folk fortsetter å lese og ikke tror at de finner alle fasitsvarene kun i en bok! Så opplyste tror jeg at de fleste er - dvs. at de skjønner at de må lese mer for å kunne forstå et problemkompleks enda bedre.

Siden du spesielt nevner Rwanda, så synes jeg at denne konflikten faktisk begynner å bli nokså godt beskrevet - både i litteraturen og i filmverdenen. Har du f.eks. lest "En morgen ved bassenget i Kigali" av Gil Courtemanche? Det er en roman så sterk at ... du godeste ... Den boka sitter i ryggmargen på meg fremdeles.

Den som leser "Afrika - en vakker dag" uten å bli berørt eller ha lyst til å lese mer, tror jeg knapt finnes! Ja, kanskje han ønsket å vekke opp folk - at det var hensikten med boka? I så fall har han lykkes godt både med deg og meg - og garantert flere! ;-) TKs bok er sånn sett "bare" en teaser!

Det du nevner der er jo det mest fascinerende! At forfatteren skriver nær sagt nesten samtidig med at hendelsene skjer!

Du gir her et fantastisk flott innblikk i hva denne romanen rommer! Jeg kjenner den i kroppen selv, flere dager etter at jeg ble ferdig med boka - og jeg tror den vil vokse enda mer i tiden som går. Akkurat nå holder jeg på med lydbokutgaven av "Afrika - et vakkert land" av Tomm Kristiansen, og hans beskrivelse av Zimbabwe og despoten Mugabe rommer nøyaktig det samme - frykten for å bli offer for regimet pga. vilkårligheter, bare for å nevne noe.

Jeg skulle ønske at flere fikk øynene opp for denne skatten av en bok!

Jeg ser vi er omtrent like gamle. Selvsagt har jeg Violator på vinyl i heimen ;) Skulle bare mangle; jeg liker det melankolske (vel, kanskje depressive) innen både litteratur OG musikk. Setter nok Personal Jesus, World in my Eyes og Enjoy the Silence aller høyest på dette albumet, men Sweetest Perfection er absolutt minneverdig! Ett av mine favorittalbum.

Det har vært mange diskusjoner/kommentarer her inne som har tatt for seg filmatiseringer av bøker og influensen det skrevne ord har på billedgjøringen av disse litterære verkene. Andre diskusjoner har tatt for seg dikt. Det jeg savner er en diskusjon angående litterære kvaliteter innen musikken. Aller helst mener jeg singer/songwriters, men enkelte musikkverker er gjort til varemerke av sangere/band som får fram den rette stemningen i teksten, til tross for at de ikke har skrevet den selv.. Musikere som Bob Dylan og Eminem har blitt forslått som mottakere av Nobels Litteraturpris, uten at de til nå har nådd opp. Likevel: tror de fleste av oss kan finne litterære kvaliteter i sangtekster – de er jo tross alt som dikt å regne.

NB: Det gjør ingenting om du ikke kommer på sanger du forbinder med alle tre nedenfornevnte grupperinger. Kom gjerne med EN av dine favoritt-tekster, til tross for at jeg skisserer en annen vri nedenfor! Hvilken sang er DIN favoritt, og hvorfor?

For meg er det tre måter å se denne diskusjonen på:

1.Sanger som er skrevet til/blitt influert av litterære verker. For meg er Kate Bush’ Wuthering Heights den beste…

Out on the wiley, windy moors
We'd roll and fall in green
You had a temper, like my jealousy
Too hot, too greedy
How could you leave me?
When I needed to possess you?
I hated you, I loved you too

Bad dreams in the night
They told me I was going to lose the fight
Leave behind my wuthering, wuthering
Wuthering Heights

Heathcliff, its me, Cathy come home
I'm so cold, let me in-a-your window

Oh it gets dark, it gets lonely
On the other side from you
I pine alot, I find the lot
Falls through without you
I'm coming back love, cruel Heathcliff
My one dream, my only master

Too long I roam in the night
I'm coming back to his side to put it right
I'm coming home to wuthering, wuthering,
Wuthering Heights

Oh let me have it, let me grab your soul away
Oh let me have it, let me grab your soul away
You know it's me, Cathy

2.Enkeltstående sanger med litterære (eller innholdsmessige) kvaliteter en kan sette pris på. Selv om jeg er ganske gammel i forhold til målgruppen, synes jeg Eminem er en ordsmed å regne med. Jeg har alltid fått kjeft av venner fordi jeg lærer meg sangtekster alt for fort og vurderer musikkens kvaliteter ut fra hva jeg får ut av nettopp tekstene. Hvilken sang jeg liker best varierer fra dag til dag, derfor har jeg denne gangen valgt å ta med en av Eminems tekster, nærmere bestemt Lose Yourself.

Look, if you had one shot, or one opportunity
To seize everything you ever wanted in one moment
Would you capture it or just let it slip?

His palms are sweaty, knees weak, arms are heavy
There's vomit on his sweater already, mom's spaghetti
He's nervous, but on the surface he looks calm and ready to drop bombs,
but he keeps on forgettin what he wrote down,
the whole crowd goes so loud
He opens his mouth, but the words won't come out
He's choking how, everybody's joking now
The clock's run out, time's up over, bloah!
Snap back to reality, Oh there goes gravity
Oh, there goes Rabbit, he choked
He's so mad, but he won't give up that
Easy, no
He won't have it, he knows his whole back's to these >ropes
It don't matter, he's dope
He knows that, but he's broke
He's so stagnant that he knows
When he goes back to his mobile home, that's when it's
Back to the lab again yo
This whole rhapsody
He better go capture this moment and hope it don't pass >him

You better lose yourself in the music, the moment
You own it, you better never let it go
You only get one shot, do not miss your chance to blow
This opportunity comes once in a lifetime yo
(You better)

The soul's escaping, through this hole that it's gaping
This world is mine for the taking
Make me king, as we move toward a, new world order
A normal life is boring, but superstardom's close to >post mortem
It only grows harder, only grows hotter
He blows us all over these hoes is all on him
Coast to coast shows, he's know as the globetrotter
Lonely roads, God only knows
He's grown farther from home, he's no father
He goes home and barely knows his own daughter
But hold your nose 'cause here goes the cold water
His hoes don't want him no more, he's cold product
They moved on to the next schmoe who flows
He nose dove and sold nada
So the soap opera is told and unfolds
I suppose it's old partner but the beat goes on
Da da dum da dum da da

No more games, I'ma change what you call rage
Tear this motherfucking roof off like 2 dogs caged
I was playing in the beginning, the mood all changed
I've been chewed up and spit out and booed off stage
But I kept rhyming and stepwritin the next cypher
Best believe somebody's paying the pied piper
All the pain inside amplified by the fact
That I can't get by with my 9 to 5
And I can't provide the right type of life for my family
Cause man, these goddam food stamps don't buy diapers
And it's no movie, there's no Mekhi Phifer, this is my >life
And these times are so hard, and it's getting even harder
Trying to feed and water my seed, plus
Teeter totter caught up between being a father and a >prima donna
Baby mama drama's screaming on and
Too much for me to wanna
Stay in one spot, another day of monotony
Has gotten me to the point, I'm like a snail
I've got to formulate a plot or I end up in jail or shot
Success is my only motherfucking option, failure's not
Mom, I love you, but this trailer's got to go
I cannot grow old in Salem's lot
So here I go it's my shot.
Feet fail me not this may be the only opportunity that I got

You can do anything you set your mind to, man

3.Sanger som har hatt stor innvirkning på meninger eller politisk ståsted. Billie Holidays Strange Fruit er en sånn sang for meg. Spiller den for elevene mine når vi arbeider med borgerrettigheter, sangen er faktisk stemt fram som en av de “viktigste” og mest influerende i moderne tid. Selv om sangen ikke ble skrevet av Holiday selv, er den for evig forbundet med henne og kampen mot diskriminering.

Southern trees bear strange fruit
Blood on the leaves and blood at the root
Black bodies swinging in the southern breeze
Strange fruit hanging from the popular trees

Pastoral scene of the gallant south
The bulging eyes and the twisted mouth
Scent of magnolias, sweet and fresh
Then the sudden smell of burning flesh

Here is fruit for the crows to pluck
For the rain to gather, for the wind to suck
For the sun to rot, for the trees to drop
Here is a strange and bitter crop

Skjønner din ambivalens; den er ikke annet enn veldig sunn. Hvordan ord balanserer langs en egg som synes umenneskelig. Men han har vært der. Han har en nærhet til stoffet, og det er kanskje mer enn nok. Mange journalisters forbilde Ryszard Kapuscinski har skrevet bøker som også har avstand i tid i seg; kanskje er Tomm Kristensens bok for tidlig skrevet? På den andre siden: Hvorfor ikke? Han kan da ikke gi alle svar? Og han gir deg god anledning til å tenke videre! Og meg.

Nei, men definitivt kjekk likevel! ;-)

Jeg blir ofte “forelsket” når jeg leser, enten i innholdet eller i en av karakterene. Grunnen er vel at jeg lever meg svært inn i det som skrives.. Da jeg var i tenårene, på 80-tallet, gikk Susan E. Hintons The Outsiders som føljetong i Det Nye. Jeg ble etter tur forelsket i de fleste av karakterene, spesielt siden jeg kunne se for meg skuespillerne som hadde spilt de ulike rollene i filmatiseringen av boka. Senere ble jeg opptatt av mystiske mannlige karakterer, for eksempel Heathcliff i Wuthering Heights (som Gunn Tove Flage også nevner).

I dag må jeg si at drømmemannen ligger et sted mellom Colin Dexters detektiv Morse og Benedick i Shakespeares Much ado about Nothing. Førstnevnte er en stillferdig, belest og intelligent operatilhenger og politiinspektør fra Oxford. Den andre er en munnrapp og kranglevoren, men fremdeles intelligent, herremann hentet fra Shakespeares univers. Med andre ord: tror drømmemannen min (innen litteraturen i alle fall) er britisk..

Svenskenes svar på Arto Paasilinna?

Den dagen Allan Karlsson fyller hundre år, har bestyrelsen på aldershjemmet han bor på, sørget for at det skal bli gjort stor stas på ham. Så mye er satt i gang at Allan ikke orker tanken på å være til stede under all festivitasen, men rett og slett klatrer ut av vinduet på rommet sitt og velger å stikke av.

Ulykksaligvis kommer Allan til å stikke av med kofferten til et medlem av motorsykkelgjengen Never Again, og dermed får han hele banden etter seg ... Underveis dukker den ene pussige skruen etter den andre opp; Benny, Bosse, Gunnilla den skjønne, elefanten Sonja, Bøtta, Gjedda og Hanken ... bare for å nevne noen. Og mens de forsøker å stikke av fra Never Again-gjengen, har de også politiet og pressen i hælene. Parallelt foretar Allan tilbakeblikk i sitt fantastiske liv, hvor han har møtt ingen ringere enn Truman, Stalin, Formann Mao, Roosevelt, Franco, Kim Jong Il, de Gaule ... og har hatt en avgjørende finger med i spillet mht. utviklingen av atombomben ...

Mens det ser ut som det ligger lik etter lik i kjølevannet etter den flyktende gjengen, spekulerer både politiet og pressen på hva som egentlig skjer. En stund ser det ut til at hundreåringen er blitt trippelmorder.

"I takt med at dagene og snart ukene gikk, fikk journalistene stadig større problemer med å holde saken om den mistenkte trippelmorderen og håndlangerne hans i live. Allerede etter et par dager hadde tv og morgenavisene sluttet å rapportere, i tråd med det gamle, defensive synet at hvis man ikke hadde noe å si, skal man ikke si noe.

Tabloidavisene holdt ut lenger. Hadde de ingenting å si, kunne de jo alltids intervjue og sitere noen som ikke skjønte at de heller ikke hadde noe å si. Derimot droppet Ekspressen ideen om å bruke tarotkort for å finne ut hvor Allan befant seg. I stedet fikk de være ferdig med Allan Karlsson inntil videre. Med god appetitt på neste skitt, som det het. Med det mente de at de nå fikk finne frem til noe annet som engasjerte nasjonen. I verste fall fungerte det jo alltid med slanking." (Side 270)

Denne boka har blitt presentert som "hylende morsom", "den morsomste boka jeg har lest!" etc. Kanskje var det nettopp derfor jeg måtte bli skuffet? Fordi forventningene på forhånd var for skyhøye? Jeg skjønner på en måte hva som må ha gått hjem hos de fleste som har lest denne boka, men humoren fungerte langt på vei ikke helt på meg. På den annen side har jeg ingen problemer med å se for meg at en film basert på denne boka kan bli hylende morsom!

Gjennom fortellergrepet med at Allan ser tilbake på sine hundre års levde liv, dras vi samtidig gjennom hele det 20. århundres viktigste politiske hendelser på verdensbasis. Og Allans rolle oppi det hele er som en slags Paasilinna-skrøne. Bare med den vesentlige forskjell at Paasilinna skrøner og briljerer med til dels nokså alvorlige mellommenneskelige temaer og klarer å gjøre dette morsomt uten at det grenser til det patetiske. Akkurat det synes jeg ikke Jonas Jonasson helt får til. Dermed ble jeg noen ganger sittende igjen med en nokså flau smak i munnen. Men selv om denne boka ikke helt falt i smak hos meg, så gi den for all del en sjanse dersom du fra før av har tenkt at dette er en bok du ønsker å lese! Boka er godt skrevet, og skrivestilen er konsekvent til punkt og prikke! Alle blødmene er nok foretatt ved vitende og vilje! Og når den ikke helt gikk hjem hos meg, så kan det også skyldes at jeg både i forkant og underveis har lest andre bøker av en helt annen kaliber. I den sammenheng kom denne boka rett og slett til kort. Like fullt synes jeg den fortjener terningkast fire!

Du finner den brukt på Finn.no i denne annonsen: http://www.finn.no/finn/torget/tilsalgs/annonse?finnkode=28770718

Jeg jobber med juss og ledelse, og i den grad dette innvirker på mine bokvalg må det være to ting:

1. Jeg er svak for bøker om rettsoppgjør

2. Jeg har dårlig med lesetid, og forsøker så godt det lar seg gjøre å treffe 100 % blink hver gang jeg plukker opp en ny bok - rene, såkalte "tidtrøyte-bøker", som jeg garantert ellers både ville ha lest og hatt en viss glede av - tar jeg meg derfor lite tid til.

Godt sagt! Jeg ville sagt: hvor tynn kan en bok være før genren roman utgår og vi snakker om en novelle? Spørsmålet om hvor tykk en bok kan være, er i alle fall for meg fullstendig uinteressant!

Denne MÅ jeg ha!!!!!!

He he, poenget mitt var vel heller å få fram at det å skrive langt og fort – og for pengene, ikke nødvendigvis kunsten – ikke alltid er synonymt med dårlig kvalitet… Elsker både Dickens og Dostojevskij, men synes jo det er litt morsomt at to av den vestlige verdens mest anerkjente forfatterne (og mange flere med dem) i sin tid var kommersielle føljetongforfattere med økonomiske motiver for å skrive lange tekster.