Bokelskere.no

Det tok sin tid å lese ut Når alle klokker har stanset av Ninni Schulman. Ikke fordi jeg kjedet meg, men det ble en del gjentakelser.

En vanskelig sak for politiet
Det er i Hagfors det skjer. Først forsvinner en kvinne like før premieren av et bygdeteater som hun har en rolle i, senere forsvinner det flere. Er alle med i bygdeteateret, eller er det forskjellige og tilfeldige ofre? Finnes det noen fellesnevner? Politiet får en tung og langtekkelig sak foran seg, og ting blir ikke bedre når de føler press fra journalister.

Samtidig følger man Petra Wilanders sønn, Hannes som jobber ved en campingplass. Moren hans har leid et hus etter foreldrenes skilsmisse. Der er det en gulvklokke som har stått stille inntil en dag Hannes blir vitne til at den plutselig slår. Vil moren hans tro ham, og virker den på grunn av tilfeldigheter, eller spøker det?

I mellomtiden følger man også Magdalena Hansson som er journalist, men føler ikke at hun bidrar det ytterste, og hun føler også at andre også merker det, selv om hun spiller med så godt hun kan. Både hjemme og på jobb føler hun seg bortreist, og at formen hangler. Hun vil aller helst være i fred i stedet for å være med sine nærmeste. Men hvor lenge kan hun late som og vil hun komme seg ut av denne "bobla"?

Detter er en krimbok blandet med litt overnaturlige elementer. Det var derfor jeg ville lese denne for ikke alt trenger å være realistisk hele tiden. Schulman skriver godt og engasjerende, men denne gang interesserte jeg meg mest for ungdommene enn de "eldre". Å lese om Hannes mor var ikke så intererssant. Nyskilt og lengter etter en mann som er på ferie. Var heller ikke så interessert i å lese om Christer Berglund og hans gravide Torun. Syntes ungdommene var mer hemmelighetsfulle og kryptiske å lese om, mens denne gang var det de voksne som oppførte seg mest som tenåringer med drama.

Intrigene blir noe kjedsommelige
Når alle klokker har stanset har sine småspennende øyeblikk, og har en fin balanse mellom hverdag, historie og voldsomme hendelser, men enkelte partier i boka er dessverre fylt av noen unødvendige intriger som prøver å være spennende, men mislykkes.

Selv kunne jeg ha tenkt meg at det overnaturlige fikk en noe større plass om de berømte klokkene som nevnes i handlingen. Hadde vært mer uhyggelig om de fikk større plass og historien om dem. Det kunne også kanskje ha gjort både krimsaken enda mer fengslende. Den blir noe platt til tross for sine sadistiske utførelser. For all del er dette en god bok som er verdt å lese, men den manglet det store drivet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så veldig enig med deg. Nå har jeg lest de to første i denne serien og gleder meg til den tredje. Sven Petter Næss skiller seg ut på en måte som kan være litt vanskelig å beskrive utover et utsøkt språk, men jeg har lest mye norsk krimlitteratur opp i gjennom årene, og pr i dag troner Sven Petter Næss helt på topp hos meg. Takk for en god anmeldelse som fikk åpnet øynene mine for denne forfatteren. Håper han fortsetter i det samme sporet.

Vil for øvrig gi en stor honnør til oppleseren også.

At voksne leser barnebøker, er ikke barnslig. Det synes ikke jeg.

Personlig foretrekker jeg og leser oftest bøker for voksne, men en gang i blant leser jeg barnebøker og ungdomsbøker, for jeg liker å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt for alle målgrupper.

Småspennende konsept
Nelly Rapp og ånden i flasken er en del av en serie, men serien om Nelly Rapp kan leses som frittstående. Man får tilbakeblikk om skolen deres og hva de gjør der. I denne boka skal læreren deres pensjonere seg og det virker ikke som om hun gruer seg til all den tiden hun får til overs. Hun har nemlig et prosjekt og skal bruke den nye tilværelsen hennes til å dyrke ny drivstoff. Hun skal gjøre det for å "redde verden." Men først må Nelly og Valle gå opp på loftet for henne. De får beskjed om å ikke røre noe bortsett fra dampmaskinen de skal hente. Men som regel skjer det noe galt når man skal gjøre noe, også for Nelly. En flaske bekker over ende, og ut av doggen, kommer det en mann ut av flasken. Han er veldig lei seg og gråter. Han er lei seg for han ønsker å kunne skru tilbake tiden. Hvorfor og hvem er han? Skal de fortelle om ham til læreren, eller holde det for seg selv?

Dette er en svært kort bok på bare 92 sider, så da blir det også svært begrenset hva man kan fortelle uten å røpe noe. Man blir ikke så veldig godt kjent med karakterene på så få sider, men man rekker å få et slags inntrykk av dem, og det meste av boka er underholdende, humoristisk og småspennende, også for oss utenfor målgruppa boka er beregnet for. Men hva gjør vel det?

Underholdende også for voksne
For oss voksne blir nok denne boka småtung underveis på grunn av at den blir veldig forutsigbar, men syntes ikke det gjorde noe. Det er sjeldent at man leser en bok uten å møte på noen tungtrødde partier her og der. Men likevel er den lest på en dag, noen timer, for fonten er stor. Så denne boka egner seg ypperlig for barn som nettopp har lært seg å lese, eller som høytlesning for familien.

Til tross for sin forutsigbarhet, bød også denne boka på god underholdning og noen morsomme replikker. Synes at Nelly Rapp virker som en fin og vittig serie.

Fra min blogg: I Bokhylla

Drømmene

Mine vidløftige drømmer,
så flyktige og skjøre, utsatte
som doggtung kingelvev
spent ut over ei glenne i skogen
der elgen ofte kommer lufsende
i smådilt over måsan
med horngreipa høgt løftet.

Hans Børli

Mange stempler bøkene til Slaughter som god underholdning, men synes at bøkene hennes er mer enn som så. Synes hun er en av de bedre krimforfatterne som leverer uten å kjede i hjel denne leseren.

Krim er heldigvis ikke en døende sjanger
I mange år har jeg hatt et elsk/hatt forhold til krimsjangeren. I perioder leser jeg mye av det, og andre ganger må jeg ha en pause. Det skrives fremdeles god krim og det er krim som kjeder meg halvt i hjel. Det er enten eller. Jeg liker de fleste bøkene til Slaughter fordi de er svært mørke, har tempo, engasjerende saker og levende karakterer. Det er sjeldent at det er dødpunkter i bøkene hennes uansett hvor svære de er. Hun er en forfatter som engasjerer og jeg synes det er viktig.

Det som er spesielt med denne boka er fordi det er tredje bok i Will Trent serien, og Sara Linton fra Grant County serien dukker opp i en stor rolle. Hvorfor det er sånn har jeg ikke tenkt å begrunne i denne anmeldelsen, siden jeg ikke har lest Grant County.

Endelig en serie man vil følge videre med på
Will Trent serien for min del blir bare bedre og bedre. Det er troverdig, mørkt og har tempo. Jeg liker også Will Trent som person. Han er en underdog med dysleksi som han prøver å skjule så godt han kan for de andre han jobber med, og han er god på å fange opp detaljer når det gjelder åsteder. Sammen med sin makker Faith Mitchell, er det interessant å lese om dem. Det er heldigvis ingen kjærlighetsbånd eller noe mellom dem som har en tendens til å drepe andre krimbøker. Will er noe sosial klønete som gjør ham både morsom og sjarmerende, mens Faith Hill er kanskje noe bitchy og fåmælt. Det er en slags ubalanse mellom dem som skaper en fin balanse, hvis det gir noen mening?

Genesis er om Will Trent som allerede er på sykehus da en kvinne blir fraktet inn på akutten. Hun ble påkjørt av et eldre par, funnet naken og skadet. Ikke bare på grunn av bilulykken, men det virker som om hun har blitt torturert og flyktet fra noen før hun ble påkjørt. Kommer hun til å huske hva hun har blitt utsatt for? Will Trent og Faith Mitchell får større press på seg da kvinner i ulike perioder forsvinner, og det virker som om disse kvinnene har noe til felles. De har brune øyne og mørkt hår. I følge andre er de noe meggete, har ingen venner, og et svært godt yrke. Så hva er det denne personen vil med dette? Er det for å hevne kvinnene for noe? Ligger det noe religiøst bak? Kommer Will og Faith til å løse saken i det hele tatt?

Mørk og fengslende krimbok, hvor det er lett å lese noen sider ekstra enn det man først hadde tenkt. Stadig er det noe som skjer og boka tar mange forskjellige vendinger. Det ble ingen overraskelser for min del, men synes heller ikke det er det viktigste. Når en forfatter klarer å holde på interessen min hele veien, gjøre meg oppgitt og at den er noe grotesk, har en forfatter gjort en god jobb. Så jeg kjedet meg ikke med denne.

Det var også godt å se Will bli kjent med noen av sine mørkere sider. Det gjør ham mer ekte. Faith Mitchell har jeg ikke fått helt sansen for ennå. Synes hun er noe selvsentrert? Likevel gleder jeg meg til å følge denne duoen videre. De utfyller hverandre på en rar, men god måte.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nykelen i døra

Eg har teke all verdas atterhald.
Veksla mellom å vere varm og kald
agurk-kul og desp.
Ikkje tru eg er for keen.
Ikkje tru det er deg eg vil ha
eg ligg her og ventar på stæillkar’n på Ås.
Til slutt vert dette spelet gammalt.
Det vert i grunn eg og.
Eg er ikkje kul.
Nervane tyt ut som romkrem
frå alle mine lag.
Eg vil ha kjærleik.
Herregud
sa eg det høgt.

-Kari Anne Bye
Diktet er hentet fra diktsamlingen Eg bur her no

Denne boka forteller om et annet midten av 1990-tall enn det jeg fulgte med på. A-ha var en del av barndommen min, og jeg definerte dem ut av livet da jeg var ca. 12 år gammel. Denne boka følger Morten Harket gjennom fem år, fra utgivelsen av a-has (ekstremt undervurderte!) album Memorial beach til de ble gjenforent på Nobelkonserten i 1998.

Respekten min for Morten Harket vokste da jeg så Thomas Robsahms nye film om a-ha. Der Magne Furuholmen og Pål Waaktaar-Savoy er langt inne i bitterheten til tross for all suksessen, klarer Harket å ha litt mer perspektiv på tingene.

Ørjan Nilssons bok forklarer langt på vei hvordan han har klart det. Da jeg leste den, satt jeg og lo store deler av tida. Ikke fordi Harket gjør eller sier så mye rart, men fordi det er herlig å lese om en megastjerne som overhodet ikke ser ut til å ha en karriereplan. Engasjementet hopper hit og dit, fra storpolitikk til treskjæring, med prosjekter og samarbeidspartnere som langt fra er opplagte. Historien om innspillingen av albumet Vogts villa er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Kanskje er det nødvendig for å beholde forstanden når man har et fjes som blir gjenkjent i hele verden, å gå sine egne veier så ofte man kan?

Og under det hele ligger Systemet, som er Harkets kallenavn på a-ha. Systemet kan ligge nede, men det våkner alltid til live før eller senere, og alle er maktesløse mot Systemets vilje, som ingen kan helt styre. Det er også et av poengene i a-ha-filmen - alle trekkes litt motvillig mot episenteret til slutt.

Boka er selvsagt ganske svevende og kommer ikke egentlig så tett på Morten Harkets indre. Eller kanskje gjør den det, jeg er ikke sikker. Og så ble jeg så deilig 90-tallsnostalgisk av å lese denne boka, den lyste opp noen rom i det tiåret som jeg ikke kjente. Bortsett fra 1995-konserten som Harket holdt i Spikersuppa før jul, den så jeg sammen med Jostein. Det var jævla kaldt, akkurat som det står i boka.

Dikt om livet

Før du går ut fra noe,
tenk etter,
før du dømmer,
prøv å forstå,

Før du sårer,
kjenn etter,
vær et medmenneske,
her og nå.

tekstforslag.com

Folk fra gamle dager ser så sørgelige ut. Støvete og stive. Hatt, frakk og tunge kjoler. Heldigvis har vi litteraturen til å minne oss om at de var ganske like oss. Denne boka fra 1905 kunne foregått i vår tid hvis man bare hadde puttet inn litt elektronikk og moderne transportmidler. Folk sladrer, drikker, baksnakker og lengter. Den har et klart avtrykk av tiden den ble skrevet i, med referanser til Baudelaire, Darwin, Dostojevskij og Dreyfus-saken.

Hovedpersonen er en korrekt, enslig og litt livslei Stockholm-doktor, som lengter etter å sette avtrykk etter seg. Han vikles inn i en ekteskapskonflikt som tilspisser seg. Han minner både om hovedpersonen i Hamsuns Sult og om de bitreste kommentarfeltene på nett. Dessuten er han både morsom og belest. På tidspunkt vurderer han å begå et drap, men minner seg selv og leseren på at han har lest sin Dostojevskij og derfor vet at drap ikke løser så mye. Lignende meta-nivåer finnes det mange av i boka.

Romanen er skrevet i dagboksform, og er intim, morsom, trist og herlig kynisk.

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

I 2004 sendte NRK P3 humorprogrammet Tazte priv med Harald Eia og Bård Tufte Johansen. En av figurene der var reise-ekspert Jens A. Skomfjell, som hadde kompliserte svar på selv de enkleste spørsmål. ("Skal du til Amsterdam? Ta bulkferjen som går fra Flekkefjord til Rotterdam. Det tar ca. to uker.")

Vi skulle alle ønsket at vi tok mer tog. "Togeventyret" forklarer hvorfor vi ikke gjør det. De fleste av oss har et større eller mindre miljøengasjement, men det pulveriseres raskt i møtet med flybransjens strømlinjeformede bookingsystem. Det forteller meg på 14 sekunder hvordan jeg kommer meg fra Sola til La Paz om to og en halv måned med fly. Å kjøpe togbilletter ut av Norge høres ut som en jobb for tog-frelste og nettsøknerder.

Hvis togene skal ta markedsandeler fra flybransjen, må engasjementet komme nedenfra, virker det som. Det virker ikke som togbransjen selv rekker ut noen hånd til folk som bare har lyst å lettest komme seg fra A til B. I eventyrene skal helten går gjennom en rekke prøvelser. I Togeventyret er det vanskelig å få øye på den strukturen. Belønningen er togreisen i seg selv.

Denne boka forteller jernbanens historie i Norge og verden, den er en samling av forfatterens egne togminner og inneholder en hel del intervjuer. Den handler om klima og har flere reisetips. Den kunne godt vært 100 sider kortere, men gjør i det minste at jeg holder ut litt lenger neste gang jeg vurderer tog som reisemiddel.

Det er aldri gøy å skrive noe negativt om bøker, men noen ganger skjer det. Ekstra kjedelig er det når det skjer med bøker som er høyt elsket av andre ...

En populær bok
Med dette mener jeg selvfølgelig ikke at selve boka er dårlig, men Hesteguttene var bare ikke en bok for meg, og skjønner godt hvorfor mange liker den. Selv tror jeg at jeg hadde likt den bedre hvis jeg leste den da jeg selv var yngre. Men det har også hendt seg at jeg har likt en ungdomsbok i voksen alder, også. Dette er ikke ren ungdomsbok, men en blanding av ungdomsbok og for unge voksne.

Jeg ville lese den på grunn av temaet, og synes også det er viktig å lese bøker man ikke vanligvis leser. Boka inneholder forskjellige tidslinjer. I 1926 møter man to unge gutter som befinner seg på barnehjem i datidens Tsjekkoslovakia, og trener turn sammen med en hest. De er uvanlig dyktige og de har en form for kommunikasjon og forståelse for hverandre som andre ikke skjønner. Men da den ene finner ut at han skal få besøk av et voksent par som kanskje vil adoptere ham, får han panikk for de kan ikke skille seg fra hverandre. Dermed bestemmer han seg for at de skal flykte sammen, men er det egentlig så lurt? Kan de klare seg alene, og vil de noen erkjenne hva de egentlig føler og betyr for hverandre?

I 2014 møter vi Anton fra Sverige som er i et nytt forhold til en mann. Han håper at forholdet skal være og at hans bestevenninne vil like ham. Selv om han er homofil, har aldri brydd seg om å komme ut av skapet offentlig. Etter videregående har han klart å skaffe seg jobb innenfor hjemmetjenesten. Han blir fascinert av en mann som han besøker jevnlig som bor i en rotete leilighet. Han vil bare oppholde seg på kjøkkenet og Anton prøver å rydde det som går an å rydde. Mannen er svært gammel og snakker ikke. De kommuniserer gjennom dunkingen mannen lager med stokken og små gester som Anton lærer seg å tyde etter hvert. En dag finner han fotgorafier og blir ekstra nysgjerrig på denne mannen, men hvordan skal han bli bedre kjent med ham, og finnne mer bakgrunnstoff om ham? Og har disse tidslinjene noe med hverandre å gjøre?

Gikk ikke overens med fortellerstemmen
Dette var en bok jeg gjerne ville like av mange grunner, men kom ikke helt overens med fortellerstemmen som var svært tungtrødd og som inneholdt lite utvikling. Syntes også handlingen ble for åpenbar. Leser man nøye, er det lett å få med seg små hint. Det uvanlige med denne boka er at fra side 365 til siste side, var det nesten som å lese en helt annen bok. Hvis forfatteren hadde skrevet med samme fortellerstemme, ville jeg ha likt resten av boka, også. Slutten fikk en helt annen stil over seg. Da mener jeg ikke sjokk eller noe sånt, men måten forfatteren formulerer siste delen av historien på. Jeg likte dog å lese delen om Anton og den gamle mannen. Syntes det var mer sjarmerende og fascinerende.

En bok om viktig tema, også i vår moderne tid, men klarte dessverre helt å komme meg inn i boka. Men er sikker på at mange andre vil like den bedre enn meg. Det har allerede skjedd.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alexander Kielland skjønte dette med å åpne med et smell: "Lauritz! Din djevelunge! Opp og klar vimpelen!" Skipper Worse sto akterut ved kahytten."

Denne tegneromanen var levende og gjorde inntrykk! Jeg håper den får mange lesere, da historier som denne ikke må glemmes.

Artig historie. Fin strek.

Hvordan står det til med lesevilkårene dine, kjære venn? Lesevilkårene dine er summen av indre og ytre forutsetninger for å lese. Kan du bokstavene? Det kan du nok. Kan du forstå setninger? Det kan du sikkert også. Men kan du motstå fristelsene som roper på deg når lesingen går tregt (smågodt, sosiale medier, YouTube og tv-serier)? Og har du i et liv med gode lommer til uforstyrret dyplesing? Eller kommer det store og små mennesker og sier "pappa/Ole! (hvis du heter Ole)" innen det har gått tre minutter?

Du trenger ikke full pott på alle spørsmålene over for å lese Til fyret av Virginia Woolf, men det hjelper. Jeg begynte på denne boka tre ganger før jeg kom forbi side 15. Og det skyldes mest min egen sløvhet enn avbrudd fra omgivelsene, tror jeg. Woolf har en krevende stil, med stadige sprang i perspektiver og fortellerstemmer. Og det skjer ikke så mye på det ytre planet. En gruppe mennesker vurderer å dra på tur til et fyrtårn i nærheten. Ti år senere vender en del av den samme gjengen tilbake til samme sommerhus.

Forrige gang jeg leste en modernistisk überklassiker var det bare respekten for inventaret som gjorde at jeg ikke slengte William Faulkners Larmen og vreden i veggen. Det står fortsatt som en av de verste leseropplevelsene mine.

Til fyret er noe helt annet. Den har en drømmeaktig, hallusinatorisk kvalitet. Som alle store forfattere klarer hun å sette ord på følelser som alle har, men også forvandle vår helt vanlige verden - et hvilket som helst sted i Storbritannia er scenen - med setninger. Og alt brytes opp med glassklare enkeltsetninger som feier all verdens Instagram-quotes av banen.

Det er sikkert mye symbolikk i Fyret og garantert en haug med motiver jeg ikke fikk med meg. Det gjør ingenting, det er helt greit å ha noe å glede seg i neste lesning. Utvilsomt den beste boka jeg har lest til nå i 2021.

Har kviet meg noe til å skrive denne anmeldelsen, for Fossum er en forfatter jeg respekter mye, siden hun er en av mine norske favorittforfattere. Men lenge siden jeg har irritert meg sånn over en bok.

Har likt det meste av Fossum tidligere
I flere år har jeg lest mange bøker av henne, både Konrad Sejer bøkene og de enkeltstående bøkene hennes, og flere ganger har hun imponert meg. Har ikke likt alle Konrad Sejer bøkene heller, men de fleste. Hun er god på å beskrive karakterer, spesielt outsidere, og dysfunksjonelle relasjoner. Var også skuffet over at Rivertonprisen ikke gikk til Bakom synger døden. Ikke bare fordi det var en avslutning på Konrad Sejers karriere i bokverdenen, men fordi boka var fascinerende på mange måter. Det eneste jeg ikke har lest av Fossum så langt er nok diktsamlingene hennes, og det er fordi jeg leser ikke dikt.

Drepende drage Angrende hund er en annerledes krim av Fossum. Det beskrives som en krim, men synes den virker mer som en psykologisk roman siden politifolk ikke dukker opp før langt uti boka. Den er om søskenparet Aksel og Ellinor som har levd et normalt liv i følge andre, men de andre visste ikke sannheten innenfor de fire veggene. Foreldrene deres var kanskje greie mot de utenfor familien, men ikke mot barna deres. I følge Ellinor og Aksel var de kalde og fraværende. Som å vokse opp hos fremmede. I nåtidens handling er faren deres død, men moren deres bor fortsatt i det samme huset, alene. Det er bare Aksel som holder kontakten med henne og hjelper henne med ærender, selv om han ikke har spesielt lyst. Ellinor har kuttet all kontakt med moren, men får ofte besøk av broren hennes. Ellinor er sykmeldt og bor for seg selv, mens Aksel jobber for en liten avis og er en veldig enstøing selv. Som en slags lek mellom bror og søster, planlegger de måter å drepe sin egen mor på.

Får de det som de vil ha det? At moren deres dør brått og uventet?

Hadde passet bedre som en novelle
Dette var en bok jeg gjerne ville lese og like siden den var skrevet av Fossum og det er også spennende at forfattere man leser mye av, også kommer med noe nytt. Er ikke helt begeistret for denne Feber ennå siden han fikk så liten rolle, og kjenner jeg ikke gleder meg voldsomt mye til neste bok i serien, men skal nok få den med meg. Syntes bare at denne boka var for seig til Fossum til å være, og nesten ingen av karakterene fascinerte eller provoserte uansett hvor mye de forsøkte. Det ble så mange gjentakelser i handling og samtaler, at denne historien kunne ha fungert bedre som en novelle istedet for en hel bok.

Dysfunksjonelle familier er ofte spennende og rart å lese om, men dette ble for langdrygt og en tålmodighetstest for min del. Hele greie ble for åpenbar og da gikk lesingen enda langsommere enn til vanlig, siden man ikke klarer å leve seg helt inn i handlingen. Så dette var nok ikke en bok for meg. Noe som er synd, med tanke på hvem den er skrevet av.

Er det lov å savne Konrad Sejer litt ekstra nå? ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Alle de vi elsker
får sitt eget hjem i
hjertet vårt.

Og selv når de ikke
lengre er her
kan vi alltid vende tilbake
til disse rommene.

Som er tapetsert med
følelser
og møblert med minner.

Stein-Roger Olsen

Bøker om psykologien rundt miljø og klimaendringer. Noen veldig direkte miljø-psykologi, andre mindre direkte, men fortsatte relevante for hvordan vi tenker rundt klima.