Bokelskere.no

Alt som ble borte er stemplet som en thriller, men den kan også fint leses som en roman. Grunnen er at den har ikke den samme intensiteten som thrillere pleier å ha, men likevel var den svært så engasjerende. Selv om det ikke føltes som noen thriller, hadde boka et godt driv som holder leseren fanget. Det gjorde ikke noe at det ikke føltes som å lese en thriller, for andre gode faktorer spilte inn som gjorde denne boka til en sjelden vare.
Julia Phillips har hittil vært en ukjent forfatter for min del. Jeg liker å lese bøker av både kjente og ukjente forfattere for å få litt variasjon, og det fikk jeg med denne.

Fenglsende fra begynnelse til slutt
Bakgrunnsteppe i denne korte boka er om to søstre som forsvinner mens de er på vandringstur. De går ofte meningsløst rundt omkring, og de befinner seg på Kamtsjatkahalvøya. De er ofte alene sammen om dagene mens moren deres er på jobb. Det siste noen ser til dem er at de blir med en mann i en svart SUV. Grunnen til at øyevitnet husker de,t er for at bilen hans var skinnende ren. Etter mye leting, har ikke politiet mye å hjelpe seg med. I mellomtiden leser vi skildringen til forskjellige kvinners dagligdagse liv som observerer det hele gjennom media, eller som nevner det til hverandre. De fleste kapitlene er oppdelt etter måned eller begivenheter og det skiftes perspektiv. Perspektivene er fra kvinner.

Svært gode karakterskildringer
Det Phillips er god på, er karakterbeskrivelser, både når det gjelder de gamle og de unge, og omgivelsene deres. Selv om boka ikke akkurat oppfattes som en thriller, hadde den en annen type driv. Grunnen var nok at det var fengslende å lese om et sted man kjenner så lite til, og at karakterene var svært forskjellige. Det var spennende å få et innlibkk i deres dagligdagse liv både midt i leteaksjonen og når det hele begynner å trappe ned. Har politiet gitt opp håpet om å finne jentene i live?

Dette ble kanskje en kort anmeldelse fra meg enn det som er "normalt", men dette er en bok man bør oppleve i stedet for å lese om. Det er derfor jeg ikke vil gå nærmere inn i handlingen, fordi jeg ikke vil si for mye. Alt som ble borte var en fengslende bok på mange måter, og da er det ekstra kjekt å komme over ukjente bøker som denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg oppfatter boken som en sivilisasjonskritikk der et av symptomene er ensomhet. Dette er satire som treffer godt, og som noen ganger fikk meg til å le høyt.

Det kan virke sånn, men en får et innblikk i hvordan andre tolker en oppgave. Noen ganger trenger man et lite puff i riktig retning hvordan tolke teksten. Det som ser ut som juks er for noen help til selvhjelp. Det er ikke bare bare å tolke en tekst når man er usikker og møter veggen. Personen som ba om hjelp kjenner vi ikke så vi kan bare hjelpe det beste vi kan. Dersom det gjentar seg da er personer kanskje ute etter en lett utgang av et problem - kanskje.

Hekser er et fascinerende tema på sin måte, både i bøker og på film. Men er de egentlig så ondskapsfulle som folk trodde på den tiden? Hva er egentlig hekser?
I natt leste jeg ut Heksejakten av Stacey Halls, og leste den i en ukestid. Har sett en del negative tilbakemeldinger om den, og kan godt skjønne hvorfor. Det kan ha noe med språket å gjøre, som jeg også ikke var noen fan av, men jeg likte handlingen.

Stort press på en ung dame
Handlingen tar oss med tilbake til 1600 - tallet, nærmere bestemt i 1612. I Lancaster, England møter man Fleetwood Shuttleworth. Hun er kanskje bare 17 år, men hun har vært gjennom mye allerede. Hun er gift, er husfrue og tjenerne deres tar henne ikke spesielt alvorlig, sikkert på grunn av hennes unge alder. Det største presset er graviditet. De har allerede hatt tre mislykkende forsøk, og nå som hun er gravid for fjerde gang, håper hun på det beste. Ektemannen ønsker seg en arving og hun vil så gjerne gi ham det. Men Fleetwood kommer over et brev, der hun får vite at hun muligens ikke vil overleve en fødsel.

På eiendommen sin møter hun en ukjent kvinne. Alice Grey viser seg å være en klok og ung, men som har mye greie på urter og diverse som kan lindre diverse helseplager. Fleetwood har aldri hatt en slik tillit til noen, og spør henne om å være hennes jordmor. Men ting tar en drastisk vending da Alice Grey viser seg å stå på en liste over kvinner som er beskyldt for å være heks. Klarer Fleetwood å redde henne og få henne renvasket? Hun er avhengig av denne kvinnen for selv å overleve og gi ektemannen en arving. Alice Grey er kanskje også den eneste venninnen hun noen gang har hatt.

Mystisk og interessant om en annen tid
Personlig er jeg ikke så interessert i å lese om graviditet. Det er noe kjedelig, men heldigvis handlet ikke boka bare om det, men om mye annet også. Likte å lese om klasseskille i England på den tiden, hvordan kvinner med mye kunnskap ble stemplet som hekser, og båndet mellom Fleetwood og Alice, som er svært forskjellige på mange måter. Synes også det er spennende å lese om en annen tid og er for dårlig til å lese historisk litteratur generelt, dessverre. Men denne ville jeg gjerne få med meg siden temaet var hekser. De kan være både interessante og skremmende.

Boka handlet nok ikke så mye om hekser som jeg hadde håpet på. Det er det bare en liten del av og det var et savn. De kunne godt å ha fått et større spekter i boka. Heksejakten er mest om Fleetwoods daglige liv enn hekselivet på den tiden. Kunne ha tenkt meg et større innblikk i det. Var heller ikke overbegeistret over språket som er veldig rett frem. Om det hadde noe med oversettelsen å gjøre eller ikke, er jeg usikker på. Syntes det var noe ungt med språket. Det ville ha kanskje passet bedre inn i en ungdomsbok i stedet for en bok for voksne?

Men det ødela ikke stemningen i boka og det var interessant å lese om de fleste relasjonene, og Fleetwoods hig etter å redde venninnnen sin som attpåtil er hennes eneste sjanse til å overleve. Språk er kanskje viktig, men ikke alltid det viktigste. En bok kan være både engasjerende og interessant av helt andre grunner. Så leser mer enn gjerne mer av Stacey Halls.

Fra min blogg: I Bokhylla

Personen du avviste, fordi det må ha ha blitt oppfattet slik er ungdom ca. 16 år. Er det slik du snakker til din evt. datter uten omtanke.

Jeg fant en nettside på "studienett.no.

Men en må være medlem for å få tilgang:
Få tilgang til hele nettboken.
Som medlem av Studienett.no får du tilgang til alt innholdet.

Sjekket du alderen på medlemmet før du svarte?

Jeg mener personen som startet tråden.

Det bergenske adjektivet freidig dukket opp i hodet mitt da jeg leste denne franske romanen fra 1954.

Freidig betyr ifølge ordboka "altfor ubekymret, lettsindig, uvøren, dristig". Hovedpersonen og fortelleren i Sagans roman, Cécile, er alt dette. Hun er 17 år gammel og på ferie ved Rivieraen sammen med faren sin, som hun er tett knyttet til. Der finnes også Elsa, farens solbrente elskerinne, og Cyril, hovedpersonens sommerflørt. Etter hver dukker farens gamle venninne Anne opp, og alle relasjonene kommer i bevegelse.

Boka ble utgitt i 1954, og skapte sterke reaksjoner i et Frankrike hvor generasjonsopprøret fortsatt var noen år unna. Cécile er kynisk og selvopptatt, og spiller et sosialt spill for å få ting som hun vil. Men boka vil ikke sjokkere noen i 2022.

Forfatteren var bare 18 år da hun skrev Bonjour tristesse, og det er fristende å si at den ikke kunne ha vært skrevet av en person nærmere 40 enn 20. Teksten har en slags gjennomsiktighet og spinkelhet som er vanskelig å beskrive. Det står ikke så mye mellom linjene, men veldig mye på dem. Romanen er handlingsmettet, og det er tett mellom spissformuleringene. Det er nok av sitater å lage memes av i denne boka, for å si det sånn.

Boka kom på norsk igjen i 2021.

Satans sommer er oppfølgeren til Vinterland, og kan fint leses som enkeltstående. Det gjorde jeg.

Er alltid skeptisk til ektepar og vennepar som skriver en bok sammen, for ofte blir det noe ujevnt. Det hender seg jeg leser og liker noen av Lars Kepler sine bøker, men ellers foretrekker jeg forfattere som skriver alt selv. Jeg ville lese denne på grunn av at boka hadde et kult og oppsiktsvekkende cover, og baksideteksten fristet.

Ny sak midt i en varm og klam sommer
Førstepolitibetjent Martin Juncker bor i farens sitt hus. Demonene sitter fast i veggene og i ham selv. Han har alltid følt at han aldri var bra nok for faren sin som nå er død. Midt i den hete sommeren, skjer det et mord i en park. En mann er skutt og drept. Martin Juncker kjente til offeret og familien hans. Likevel blir han godtkjent til å jobbe videre med saken.

I desember skal det ha skjedd et terrorangrep. Martin Juncker og Charlotte er for tiden separerte. Hun vier mye tid til jobben som journalist. Hun blir kontaktet av en hemmelig kilde som påstår at han sitter på vitkig informasjon om terrorangrepet. Vil Charlotte komme til å skrive om det? Er kilden pålitelig? Hun allierer seg med politikvinnen Signe, og de roter seg inn i noe mer mørkt. Er denne saken virkelig verdt å risikere livet for?

Lovende start, men gjentakende handling
Begynnelsen var veldig spennende og givende, men så dabbet det noe av. Det er spennende å lese om politiarbeid og teamarbeid, men det ble noe repetivt gjennom møtene og diverse samtaler. Mener ikke å forvente action på hver eneste side, men noen ganger tok det lang tid før noe skjedde.

Likte best å lese om Martin Junckers sak som tar en mørkere vending enn først antatt. Charlotte og Signes perspektiv ble noe utroverdig og ville ha passet bedre inn i en amerikansk thriller, i stedet for en dansk krim. Man klarer ikke å ta den delen helt alvorlig.

Til tross for tørr fortellerstemme av forfatterparet, så er det noe med Martin Juncker som gjør til at jeg vil lese mer om ham, fordi han fascinerer. Han fortjener definitivt et bedre plot og mer synlighet. Han forsvinner litt i bakgrunnen. Syntes det var spennende å lese om båndet hans til faren.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det tar 290 sider før denne boka kommer til plottet: De to eks-soldatene Edouard og Albert klekker ut en plan for å svindle franske kommuner for store verdier. Metoden er å selge minnesmerker (som aldri kommer til å bli produsert) til alle stedene i Frankrike som ville hedre sine falne etter første verdenskrig.

Denne boka tar mål av seg til å være et dickensk eller balzacsk karneval. Her er det nok av typer som nesten er parodier på seg selv i all sin enkelhet. Skurken er ond, kvinnene er stort sett objekter for menns grådige blikk og fingre og de to hovedpersonene er kanskje litt sjarmerende. Men jeg ble ikke engasjert av denne romanen, kanskje fordi den faller litt mellom flere stoler. Det er en kritikk av Frankrike etter første verdenskrig, som sikkert ligner på hvordan andre land behandler sine hjemkomne soldater. Krim-intrigen er for enkel til at den forsvarer en bok på nesten 600 sider, og grusomhetene i skyttergravene er bedre beskrevet i andre bøker. En allvitende forteller prøver å piffe opp alt sammen, men virket mest krampaktig på meg.

Min favorittbok om første verdenskrig er fortsatt Krig og terpentin av Stefan Hertmans.

De fleste kjenner nok til navnet H.C. Andersen. Jeg har ikke lest all verdens av ham, men noen historier da jeg var yngre. Han har også vært med å inspirere noen Disney filmer som Frost, Den lille havfruen og Fantasia.

Mørkt konsept for barn
Snødronngingen ble for første gang utgitt i 1844, og inspirerte Frost filmen som de fleste sikkert har sett. I Snødronningen møter man en ond dronning som sender ut Nordavind for å fryse trollmenn. Nordavinden er på vei mot Mester Vegard for han er den siste trollmannen som er igjen. Han har kone og to barn. Han forsøker å haste hjem for å redde dem, men kommer for sent. Barna overlever, men splittes da de mister foreldrene sine. Gerda ender opp på barnehjem, og tretten år senere møter hun Kai som har en plikt å utføre i barnehjemmet. Barnehjemmet drives som et slaveri hvor barna må jobbe hele tiden.

Ved en tilfeldighet, får Snødronningen vite at Mester Vegard har en arving, som Snødronningen er nødt til å utslette. Hvorfor frykter Snødronningen trollmenn og det magiske speilet som Mester Vegard har laget? Og vil bror og søster bli gjenforent?

Selv har jeg hverken sett Frost eller Snødronningen, så kan ikke sammenligne boka med filmen Snødronningen. Uansett, når man leser boka, er det nesten det samme som å se filmen for det er lite tekst, og bildene som blir brukt, er lånt fra filmen. Noe jeg synes er litt synd, for jeg ville heller ha sett en kunstnerisk illustrasjon i boka i stedet for filmbilder. Det hadde vært mye kulere. Men det er jo heller ikke målet med denne utgaven. Er man en av særingene som ikke har vært på kino de siste tyve årene som meg, er det jo en fin måte å løse det på.

Det gode mot det onde dør nok aldri ut
Selve historien er jo ganske typisk og godt mulig fascinerende for barn. Kampen mellom det gode og det onde, og barn som tar opp kampen. Fleste barn er jo sta og gir seg ikke så lett. Som voksen er historien mest sjarmerende og har en underholdningsverdi, men skjønner fort hvordan retningen tar. Siden boka har lite tekst, var det rask å komme seg gjennom den. Det tok noen dager å lese den siden jeg begynte med den i slutten av desember, og jula kan som kjent være noe ymse. Synes også at det er litt rart at i baksideteksten står det Gerda at hun får vite at hun har en bror, men hun vet at hun har en bror fordi hun nevner ham i boka.

Alt i alt, en god historie som holder seg godt og som fungerer utmerket som eventyr, også i vår moderne tid, men synes ikke det er H.C. Andersens beste av det jeg har lest av ham.

Fra min blogg: I Bokhylla

Juleromaner, også kalt julebøker er ofte vanskelige. Ikke bare på grunn av at jeg ikke liker sjangeren. For det har hendt seg at jeg har likt julebøker for barn. Men ofte blir juleromaner noe klissete og standardaktige. Mens julebøker for barn er mer kreative og lekne. Så der har juleromaner for voksne mye å lære.

Ikke som i gamle dager
Jula forbindes ofte med romantikk og følelser, noe jeg ikke helt skjønner, for ofte når det gjelder julefilmer man vokste opp med, julehefter og julebøker for yngre målgrupper, er fokuset humor med snerten handling. Det er det jeg savner i julebøker for voksne, fordi handlingene blir ofte stivt og opplagt. Bare en annen versjon av det man har sett og lest mange ganger før. Jula trenger ikke alltid å være romantisk. Det er det sjeldent at den er i det virkelige liv, så det hadde vært herlig å lese noe med galgenhumor eller noe med mer realisme.

Men nok om det. Adventskalenderen er noe mørk den også. Den er om utroskap og det å starte et helt nytt liv for seg selv. Det må nemlig Fie gjøre når hun har funnet ut at ektemannen hennes har skaffet seg en ny kvinne, og Fie har ikke oppdaget noen varsellamper. Derfor kommer det som et sjokk. Han har kjøpt en loftsleilighet til henne. Så hun er nødt til å forlate både sitt hjem og jobb, for i hele sitt voksne liv har de levd og jobbet sammen. Hun hater loftsleiligheten og sitt nye liv. Derfor får hun mye støtte fra storesøster Sara, som kommer på å gi henne en adventskalender i form for oppgaver Fie er nødt til å utføre. Hun får ikke oppdager hver dag, men store deler av adventstiden. Er hun sterk nok til å komme seg gjennom dagene uten piller, og utføre oppgavene hun får fra søsteren?

Interessant konsept
Juletiden kan være både fin og vanskelig. Det er jo forskjellig fra person til person som med alt annet, og kan man snu på situasjoner selv? Det er egentlig en fin julebok med gode hensikter, men noen av tilfellene og vendingene, blir kanskje noe lettvinte, og derfor også noe utroverdige. Det er noe amerikanisert over det hele. Karakterne virker mer åpne enn det det norske folk virker å være ellers mot fremmede.

Det var ikke bare handlingen som ble tynt, men også språket. Det blir en del overforklaringer, også i parentes som ikke var nødvendig. Det drepte både humor og stemning. Østli beskriver det vanskelige godt og overgangen fra å være en familie, til å ende opp alene, og det å ha hund for første gang. Men er litt lei av temaet at man finner noen av interesse når man er alene og har det vanskelig. Det har skjedd så mange ganger før i bøker og på film. Det ødelegger noe av troverdigheten. Savner å lese om en karakter som kjemper selv når ting er vanskelig.

Ikke meningen å være streng, men dette var nok ikke boka for meg. Det var ikke helt min type humor og hadde likt den bedre, hvis det var mindre overforklaringer, og mer realistiske tilfeldigheter involvert. Adventskalenderen manglet humor og stemning, som er viktige elementer for å skape julestemning.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjærlighets- og familiedrama med overgrep og utroskap som viktige ingredienser. Uthaug skriver godt. Det er lett å leve seg inn i hovedpersonenes følelser og lengsler.

Du har rett i dine antagelser om fyrstehuset Salina har «tilhørighet» til Lampedusa.
Som du sikkert vet så ble Leoparden skrevet i 1956. Etter å ha fått avslag fra to forlag, ble Lampedusa i 1957 diagnostisert med lungekreft og døde. Men han hadde ikke gitt opp å få boken utgitt.

……..he had drawn up two testamentary letters, one addressed to his wife, Alessandra Wolff Stomersee, and the other to me, his adopted son. On 30 May he had also written to Enrico Merlo regarding the work.
The letter to Enrico Merio accompanied a typescript of the novel with a brief description how the characters corresponded to real people.

N.H.
Baron Enrico Merlo di Tagliavia
S.M.
30 May 1957

Dear Enrico,
In the leather folder you will find the typescript of The Leopard.
Do please treat it with care, for it is the only copy I possess.
Do please also give it an attentive reading, because each word has been weighed up and many things are not made explicit but only hinted at.
It seems to me to offer a measure of interest because it evokes a Sicilian nobleman at a moment of crisis (not to be taken to mean simply that of 1860) how he reacts to it and how the degeneration of the family becomes ever more marked until it reaches almost total collapse; all this, however, seen from within, with a certain connivance of the author and with no rancor as is to be for instance, in The Viceroys.
No need to tell you that the «Prince of Salina» is the Prince Lampedusa, my great- grandfather Giulio Fabrizio; everything about him is real: his build, his mathematics, the pretense of violence, the skepticism, the wife, the German mother, the refusal to be a senator. Father Pirrone is also authentic, even his name. I think I have given them both a greater degree of intelligence that was in fact the case.
Tancredi is, physically and in his behavior, Gio; morally a blend of Senator Scalea and his son Pietro. I ‘ve no idea who Angelica is, but bear in mind that the name Sedara is quite similar to «Favara.»
Donnafugata as a village is Palma, as a palace, Santa Magherita.
I’m particularly fond of the last two chapters. The death of Don Fabrizio who had always been alone even though he had a wife and seven children; the question of the relics which sets its seal on everything is absolutely authentic and witnessed by me in person.
Sicily is Sicily - 1860, earlier, forever.
I believe the whole thing is not without its elegiac poetry.
I’m leaving today, don’t know when I’ll be back; if you want to get in touch, write to me c/o ………
With fondest greetings,
your
Giuseppe

(On the back of the envelope)
N.B.: the dog Bendico is a vitally importent character and practically the key to the novel.

• Brevet er hentet fra forordet til The Leopard - forordet er skrevet av Gioacchino Lanza Tomasi (Lampedusa sin adoptivsønn) og utgitt på Pantheon Books - New York - 2007