Bokelskere.no

Spor

Fotavtrykkene
står ikke i passet.
Men i ansiktet
på dem som står deg nær
kan en lese
om du sparket
eller danset
eller bare gikk deg
gjennom livet.

-Annie Riis (1927-2020)

Diktet er hentet fra Disse dagene, dette livet - dikt i utvalg av Ruth Lillegraven og Tordis Ørjasæter. Kagge Forlag 2016

Kate Morton er kanskje ikke en produktiv forfatter, men noen ganger er bøkene hennes verdt ventetiden.

Morton sine bøker inneholder ofte mysterier som varer over lengre tid, fortid som møter nåtid og har en del hemmeligheter på lur. Handlingene hennes kan virke noe gammeldagse, men det er det som er sjarmen. Bøkene hennes kan virke som kvinneromaner. På en måte er de det, men samtidig ikke.

En forferdelig familietragedie
I Hjemkomst blir man kjent med Jess Turner som i de siste tjue årene har bodd i London og jobber som journalist. En dag får hun en telefon om at bestemoren hennes Nora, er skadet og innlagt på sykehus. Selv om Nora er i Sydney, ser Jess på henne som en slags mor siden det er hun som har oppdratt henne, og tatt seg av henne mest i Darling House. Derfor reiser Jess hele veien til Sydney. Bestemoren hennes skal ha skadet seg mens hun var på vei til loftet, hvor hun aldri pleier å være. Og når Jess ankommer Darling House, finner hun en true crime bok bestemoren hennes nylig har lest i. True crime, altså krimhistorie fra virkeligheten, boka er om familien Turner som rystet et helt samfunn i 1959. Moren i boka og hennes tre barn ble funnet døde utendørs på julaften, og det fjerde barnet (et spedbarn) var forsvunnet. Hva har skjedd, og hvorfor leste bestemoren hennes om denne saken? Er det noe Nora ikke har fortalt Jesse?

Handlingen vandrer fra 1959 og 2018, og hopper mye i tid mellom disse årene da man blir kjent med Noras bakgrunn, Pollys bakgrunn, (som er moren til Jess), og Jess selv. Derfor er boka på godt over seks hundre sider. Morton tar seg tid til å bygge opp familiesagaen oppgjennom årene, slik at man blir godt kjent med både tiden som alltid er i bevegelse, karakterene og omgivelsene. Og ikke minst; relasjonenene og familiehistorien. På den måten skjønner jeg godt hvorfor denne boka ble noe i stor, for Morton ville nok gi det hele tid og godgjøre seg til man kanskje blir klokere på det hele. Selv om størrelsen på boka kan virke skremmende for noen, kan jeg forsikre om at Hjemkomst var veldig lettlest og fonten er noe stor.

Lang historie med mange detaljer
Selv om jeg foretrekker store bøker fremfor de smale, for synes det er lettere å komme inn i handlingen i de store bøkene, kunne denne godt ha vært forminsket uten at det ville gjøre noen forskjell. Både jeg og Morton har sansen for detaljer, men her kan man blant annet forvente seg fem-seks sider om en knust tekopp, så ikke rart at det fort blir mange sider, da. Det er også en del partier som egentlig ikke har like stor betydning, og da ble det noe seigt.

Synes heller ikke at slutten, var spesielt sjokkerende. Likevel likte jeg historien til tross for dysterheten, og setter pris på hva Morton forsøkte å gjøre med denne boka, for ofte glimtet Hjemkomst til uten å skinne helt. På coveret sier Publishers Weekly: "Mortons beste til nå.". Noe jeg er helt uenig i. En svunnen tid er fremdeles hennes beste, og Hjemkomst var et hederlig forsøk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Jeg gjorde også det. Husker jeg besøkte tremenninger i en hytte i nærheten av min mormors hytte. Med gråvær ute lærte jeg hvordan skulle det skulle gjøres inne. Hvor de voksne var husker jeg ikke fordi vi okkuperte sitteplassen i stuen. Jeg var vel 7-8 år gammel. Gjorde det aldri etterpå, ble vel stoppet av min mor.

Dette fremkaller gode minner om broren min som døde så altfor tidlig. Av og til fikk vi lov til å kjøpe et Donaldblad og lage slike bilder. Det var fascinerende. Takk for påminnelsen både fra deg og Levi Henriksen.

OK

Jeg er spesielt irritert og frustrert i dag, og det har selvfølgelig ingenting med deg å gjøre. Men det har slått meg før og det slår meg igjen. Du har bedt om mye hjelp her inne opp igjennom tidene, men du gir sjelden eller aldri noe tilbake i form av et enkelt takk for at noen gir deg av tiden sin. Følte for å si det.

Greit

Reduserte priser på nesten alle bøker før 2023 hos Ark. Kjøpte noen jeg har hatt på min ønskeliste en stund. Hmmm det ble ti bøker.

Denne boken er til alle som er nysgjerrig på - og glad i naturen og skogen.

Jeg skulle ønske at noen av de som bestemmer at det skal gjøres inngrep i skog og natur kunne lese boken, og at den kanskje ville bidra til at de kunne prioritere skog og natur fremfor snevre og kortsiktige økonomiske interesser.

Fant denne på Ark (black week)

Medarbeidere for evangeliet - de fulgte Paulus Av Kjell Dahlene (NOK 119)

Biografier, kristne (10071), Bibeltolkinger, bibelteologi o.l. (10070), Kirkehistorie (10072) hos Budskapet Antikvariat.
Nr foran tittelen er art.nr for boken. Dette er en lang liste med bøker. Du blar ned til du kommer til forfatterens navn.

Kanskje ikke mange kjenner til navnet Thomas Harris, men han skapte et moderne horrorikon som fleste av oss har hørt om.

Har sett Silence of the Lambs mange ganger, og er en av de bedre krimfilmene jeg har sett, men har aldri lest bokserien om Hannibal Lecter. Red Dragon er den første boka i serien.

Første bok i Hannibal Lecter serien
Red Dragon og Hannibal Lecter så dagens lys i 1981. Red Dragon er om en uvanlig mann som har fått kallenavnet Tooth Fairy av media, men han selv kaller seg for The Red Dragon. Han har slaktet to familier, og derfor blir FBI profiler Will Graham kontaktet. Han er kanskje ung, men er allerede pensjonert etter en alvorlig hendelse, derfor nøler han veldig med å ta denne saken. De vil nok ha ham på banen siden han er den som legger merke til den minste detalj. For å prøve å forstå denne seriemorderen, er han nødt til å hilse på en gammel "venn", nemlig Hannibal Lecter. Han kan kanskje få ham til å skjønne hva denne seriemorden han skal finne, tenker. Mens han jobber med denne saken, har han også mye annet å tenke på, som blant annet familien. Han er nødt til å holde dem trygge mens han jobber med denne saken ...

Red Dragon er ikke direkte horror, men krim med noen horrorelementer som dukker opp underveis, og den ble filmatisert med Anthony Hopkins og Edward Norton. Boka ble filmatisert i 2002. Selv om boka er to år eldre enn meg, holder den seg sabla godt. Den er ikke skummel, men temmelig dyster og en smule syk, vil jeg påstå. Det er ikke ofte man leser like mørke krimbøker den dag i dag. Det er en av de få krimbøkene man ikke glemmer med det første, og som er fascinerende å tenke på i ettertid. Med tanke på at boka var på over fire hundre sider, kom man ikke over mange dødpunkter, og denne Tooth Fairy, eller The Red Dragon som han kaller seg, var også en spennende karakter å lesee om. Likte også hvordan Harris vekslet mellom Will Grahams perspektiv og The Red Dragons perspektiv, og hvordan Will Graham prøver å være et hestehode foran. En blanding av maktkamp og tidskamp før flere familier blir slaket. Det er lett å lese noen ekstra sider, for man blir fort dratt inn i denne mørke verdenen som Harris har skapt.

Det eneste jeg ikke likte med boka er at et ord blir brukt som heldigvis ikke kan brukes den dag i dag, selv om enkelte dessverre fremdeles bruker det. Selv om jeg ikke støtter det eller rettferdiggjør det, må man prøve å huske på at boka ble skrevet i en helt annen tid. Heldigvis blir ikke ordet brukt noe ofte, og ville bare gjøre dere oppmerksom på det, hvis dere har tenkt å lese boka. Hvilket ord det er snakk om, vil jeg ikke nevne.

Dystrere bøker før i tiden
Bortsett fra det, er Red Dragon en dyster, mørk og smådeprimenerende krim, som setter sine spor, og savner slike krimbøker i moderne tid. Synes at krimbøkene før i tiden var mye mørkere enn dagens krimbøker. Jeg er også interessert i å lese resten av serien av Thomas Harris. Thomas Harris lever fremdeles, og er 83 år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Carl Fredriksens Transport er et navn som mange har hørt om; kanskje gjennom noen bisettninger under en historie time på ungdomsskolen eller når man snakker om grenselosrutene under den andre verdenskrig, uten å tenke så veldig mye over hva som gjorde gruppen så spesiell overfor andre lignende grupper og som har gitt dem en slags legendestatus i norsk krigshistorie. Gruppen klarte blant annet å få 358 jøder (av over 1000 personer) over til Sverige, da største parten hadde blitt sendt nedover til Tyskland og senere Polen, mot alle odds i en krigens mest hektiske perioder i Norge.

Mye av det skyldes at det ikke hadde blitt skrivet så veldig mye om dette tidligere (ikke så mye som det burde ha gjort), slik at Hilde Vesaas bok om dem kan på mange måter være den første skikkelige detaljerte dokumentasjonen av gruppens virksomheter spesielt høsten 1942 og vinteren 1943 som ikke mange er klar over. Blant annet over lokaliseringer de brukte som samlingspunkter og systemene deres for å få folk på flukt til Sverige. Boken gir også detaljert bakgrunnstoff om flere av aktørene som utgjør Carl Fredriksen Transport både før krigen og fremtil første tiden etter frigjøringen.

Bokens store styrke er at den gir et levende bilde av tiden den beskriver, slik at man føler man på mange måter er litt tilstede i hendelsene som fortelles om i boka, uten at det blir for tørt og detaljert som fort mange bøker av denne sjangeren kan være.

Dette er bok alle burde lese! Spesielt hvis man har lest første utgaven av "Hva visste hjemmefronten?", som kom året etter og som ga mye feilaktige opplysninger om Carl Fredriksen Transport (riktignok rettet opp i revidert utgave), og som ikke har fått med seg dette.

Historien er sann og går år tilbake i tid. Hva det ble av fugleungen vet ingen fordi den kunne ikke fly. Vet min far var fasinert av denne skjærehistorien. Den kom bare når far ute alene. Den hoppet bak min far når han klippet plenen.

Takk for tipset. Har nå bestilt boken. Jeg er ikke akkurat opptatt med fugler.

Det trigget heller hukommelsen. Husker far fortalte om en skjære som kom og inspiserte ham når han klippet plenen, ikke var skjæren opptatt av mark eller noe slik. Senere kom skjæren fram hver gang far var i hagen og med seg hadde hun ungen med seg. Ungen var ikke helt perfekt viser det seg, men mamma skjæren var like stolt av ungen sin allikevel.

Dette hendte for mange år siden.

Det er ikke ofte jeg leser krim når jeg først leser noe av det i løpet av et år. Noe av det skyldes blant at jeg er ganske kresen på hva jeg liker å lese av krim.

Deriblant at jeg er veldig glad i klassiske krimmysterier av blant annet Agatha Christie, André Bjerke og Sjöwall & Wahlöö. Og krim som også samtidig har lagt sin handling til fjernt-nært historisk tid (f.eks. 1800-tallet og mellomkrigstiden) enn den vil lever i akkurat nå, selv om jeg også leser min dose av Nesbø, Egeland og andre krim/spenningsforfattere innimellom de store tyngre "leseslagene".

Derfor ble jeg ganske overrasket da den første romanen om lendsmann Thomas Tinnvik fra Hurumlandet kom ut for noen år siden. En norsk historisk klassisk krimmysterie som foregår i under det store hamskiftet på slutten av 1800-tallet, som også tar den tiden det trenger for å bygge seg opp handlingen sin slik mange stormestere innenfor sjangeren gjør det, er ikke hverdagskost i vår tid der ting skal skje fort og kjappere enten det er digitalt eller over på skjermer.

Da er det fint at slike bøker også finnes, for å få oss litt ned på bakken igjen og tilbake til virkeligheten som er her og nå. Nesten som å gå en tur i naturen, bare inne i hodet! Tenk at det finnes noen som er modig nok til å lage denne typen av fortellinger også!

Kan man ønske seg mer krim om lendsmann Tinnvik (og lignende), mon tro?

Det er ofte enten eller med serier. Etter en sterk førstebok, kan det lett gå nedover, men ikke i dette tilfellet.

Mørk etterforskning for Fjell
Denne gang er det familievold som er i fokus. En tynnkledd gutt blir funnet utendørs, og det er vanskelig for overbetjent Gabriel Fjell og resten av teamet å holde seg samlet under en slik etterforskning, med barn i bilde. De finner etter hvert ut at gutten og hans mor levde under beskyttelse og har skiftet navn, og det er mistanke om at det er faren hans som har funnet dem.

Samtidig får man innblikk i en journalists liv. Han er frilanser og er ikke den som gir seg med det første, og han blir oppmerksom på denne Ågot. Hun bor for seg selv og er dement, og hun påstår at hun har sett noen på eiendommen? Er det bare oppspinn?

Selv om Hundedager og Vargtimen fikk samme karakter, likte jeg temaet bedre i denne, enn i hans forrige bok. Ofte får man høre om familievold i media, noe som er ufattelig, men dessverre er det noe som skjer. Synes også at språket er blitt bedre i Hundedager. Renere og mer fengende. Det var også interessant å lese om kode 6: Ofre som må bytte navn og holde adressen hemmelig. Hele tiden lever de i frykt for å bli funnet av personen(e) de flykter fra. Det var også spesielt i begynnelsen i boka at det tok tid for politiet å finne ut hvem gutten var, siden ingen hadde meldt ham savnet. Det er lett å glemme at noen lever som denne gutten gjorde, under falsk identitet og hemmelig adresse.

Drahjelp fra Oslo
For å få litt drahjelp i saken, kommer Kripos inn i bildet, og Aida Ibrahim fra Oslo blir sendt til Haugesund. Hun blir gjort noe narr av siden hun har vært med på reality, men hun prøver å heve seg over andres meninger. Skjønner hvorfor Aida er der, men likevel følte jeg hun var litt i bakgrunnen.

Hele tiden veksler man å følge teamet på jobb, og hjemmelivet til Gabriel Fjell som er like kaotisk. Det er en del utfordringer med faren, og det er vanskelig for Fjell å strekke til siden han bor med faren og Makena. Så det er en del baller i luften for Fjell i denne oppfølgeren.

Temaet i forrige bok var trist, og det er også temaet i denne, men samtidig realistisk. Temaene i denne serien har så langt vært både aktuelle og såre. Selv om krim ikke er alvorlig sjanger i følge noen, er det en sjanger som tør å ta opp alvorlig tema, og sette fokus på det uten nødvendigvis å overdrive. Noe som er gjort her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse

Mange forfattere utgir kanskje bare et litterært verk i hele sitt liv. Men det er ikke hverdagskost at den eneste boka de har utgitt blir til gjengjeld ansett som et liten stor mesterverk så å si fra starten av...slik som romanen "Forsoningen" av den tysk-engelske jødiske maleren og forfatteren Fred Uhlman ble det etter at den ble utgitt i 1971 (men skrevet allerede i 1960!).

"Forsoningen" er en helt unik litterær tekst, som ligger et sted mellom å være en novelle og en roman (eller bruker det beste fra begge sjangerne), der handlingen tar for seg et spesiell vennskap mellom to tenåringersgutter med helt ulike bakgrunner og forutsetninger i førkrigens Stuttgart. Den gangen da fremdeles byen var en blomstrende og lykkelig tysk kulturby, der jøder og tyskere fortsatt kunne være venner. Men disse vennskapene ble satt på en stor prøve når fremveksten av nazismen og den kommende (andre) verdenskrigen stadig nærmet seg også denne byen. Som i resten av Tyskland, Europa og "verden".

For disse guttene, som ble menn og som fikk sine "voksenplikter", ble deres vennskap avbrudt like fort som den ble til mot deres vilje. Eller kanskje ikke det vennskapet egentlig aldri ble avsluttet da den aldrende vennen med jødisk bakgrunn lenge etterpå får vite noe mer om sin tidligere tyske venn...

Dette er en av de beste romanene jeg har lest! Dette er en bok som vil sette dype spor i deg, som du vil vende tilbake til igjen og igjen etter å lest denne knappe kortromanen på 95 sider.

Eller på ca. 140 sider hvis du leser Den norske bokklubben-utgaven fra 1983 med forord av Arthur Kostler, etterord av Ebba Haslund og med illustrasjoner av Judith Allan! Denne utgaven anbefaler jeg på den sterkeste!