Bokelskere.no

Det er litt for langt mellom drammene i Elsa Morantes to bøker om andre verdenskrig. Jeg forlanger ikke at en bok på 605 sider (Historien I og II er slått sammen til én i den norske versjonen jeg leste) skal holde tempoet oppe på hver side. Men boka forsvarer ikke lengden.

Min interesse for Historien varierte sterkt. Noen deler av den er opprivende å lese, som scenen hvor togvognene med jøder er klar til avgang i Roma i retning utrydningsleirene. Eller når en gruppe italienske partisaner overfaller en tysk patrulje. Eller når en tysk patrulje mishandler og dreper en mor og en datter.

Jeg tror denne boka er en god skildring av hvordan krig oppleves. Mye av tiden er venting, usikkerhet, sult, rykter og tanken på overlevelse. Volden er der, men oppleves ikke tett på livet hele tiden av en sivilbefolkning.

Når det er sagt, synes jeg disse skildringene av hverdagslivet var ganske kjedelig beskrevet. (Etter denne boka har jeg ikke behov for å lese om hunder på en god stund. Dyr er kjedelige!) Jeg fikk en viss godhet for hovedpersonen Ida og hvordan hun ble dratt inn i begivenhetene uten å be om det. Sønnene hennes er de to andre sentrale personene, og krigen preger dem alle.

Når freden kommer, blir den ikke feiret, men oppleves som et mildt skifte i en hard hverdag. Min favorittsekvens kommer mot slutten av boka, hvor en av de traumatiserte overlevende partisanene holder en lang tale på en bar, om historiens gang, konsentrasjonsleirer, moral, ideologi og mye mer. Folkene som sitter der vil heller spille kort og drikke øl.

Jeg leser den scenen som forfatterens avsluttende ord til oss lesere. Krig har bare tapere og de underliggende samfunnsstrukturene ligger fast. Resten av boka er fortellerstemmen (et "jeg" som viser seg ganske ofte) mer pratsomt til stede enn jeg hadde behov for.

Takk. Fint å høre. =) Har ikke sett så mange lese den ennå, og den fortjener mange lesere, så det blir spennende å se hva du mener om den til slutt. Jeg venter i spenning. =) Oates har en veldig behagelig fortellerstemme og gleder meg til å lese enda mer av henne.

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lettlest og interessant bok om prefrontal cortex/pannelappen. Boken berører flere temaer og viser hvordan pannelappen er sentrale for menneskelig eksistens, utvikling og atferd. Dette er populærvitenskap og forskningsformidling på sitt beste!

Ja ha kontroll over hva som er i maten. samt tilsette krydder etter smak i majonesen som tilfører resten av maten en fyldigere smak.

Denne gangen kjøpte jeg - Cook with confidence av Wil Yeung. Ikke det at jeg er vegan, men jeg liker grønnsaker. Jeg følger han på YouTube og spesielt denne gangen hvordan lage en god majones. (https://www.youtube.com/c/WILYEUNG/search?query=mayonnaise)

Sølvveien og Ødemark av Stina Jackson, har vært svært synlige i de siste årene, og det var på tide å prøve en av bøkene hennes. For man kan jo ikke holde tilbkake nysgjerrigheten.

Nysgjerrigheten til denne boka forsvant aldri
Til tross for nysgjerrigheten, klarte jeg å vente med å lese Sølvveien til den var mindre synlig. Liker ikke å lese bøker mens de er populære, og vente en stund med å lese en bok senere, hvis interessen fremdeles er der. Interessen for denne forsvant aldri.

Sølvveien startet sterkt med en god del tempo. Den ene historien er om Lelle, som egentlig heter Lennart. I de siste årene har han lett etter sin savnede datter som har vært savnet i tre år. Begynnelsen kan nok minne litt om De andre av C.J. Tudor, som også er om en far som kjører døgnet rundt for å lete etter sin datter, som også har vært savnet i tre år, men Sølvveien ble skrevet før De andre. Lennart var den siste som så henne siden han selv kjørte henne til bussholdeplassen. Hun skulle på sin første dag i sammenheng med sommerjobb, men hun møtte aldri opp. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje?

En håpløs mor?
Den andre historien er om Silje og Meja. Meja er lei av å flytte, men siden hun ikke er myndig, har hun ikke annet valg enn å dilte etter sin mor, Silje. Silje har alvorlige problemer og er dårlig til å ta vare på seg selv. Denne gang har hun møtt en mann på Internett, og de drar til ham og sitt nye bosted som ser ut som en falleferdig gård langt ut i ingenting. Meja har ikke lyst, men klarer hun å holde ut sitt nye bosted og det rare, klaustrofobiske, nye familielivet? Hvorfor leser vi om dem? Har de noe med Lennarts historie å gjøre?

Jackson byr på et godt og avhengighetskapende utgangspunkt. De første hundre sidene blar nesten av seg selv. Jeg fikk sansen for store skogsområder og naturen som bakgrunnsteppe, for det er lenge siden sist i en krimroman. Jackson er også god på å skape atmosfære bådenår det gjelder natur og liten bygd. Hun er også god på å beskrive rask tillit og også gradvis mistillit i forskjellige relasjoner.

Det som ødela litt for min del, var at etter de første hundre sidene var lest, begynte det hele å bli noe monotont. Det var lite som skjedde og for lett å gjette seg frem til slutten. Selv om Sølvveien ikke ble den boka jeg trodde den kanskje ville bli, er jeg fremdeles interessert i å lese Ødemark, for Jackson har en fortellerstemme som fascinerer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Unionen det er snakk om her er ekteskapet mellom Tom og Louise, et par i begynnelsen av 40-årene. Hun har vært utro, og de oppsøker parterapi for å se om de har en framtid.

Dette er Nick Hornbys dogme-roman: Boka er inndelt i ti kapitler, fordelt på ti uker. Hvert kapittel er like langt. I TV-versjonen varer hver episode i ti minutter. Hvert kapittel foregår på samme sted: Puben utenfor parterapeutens kontor, hvor de tar seg et glass før de skal inn til samtale.

Jeg tviler på om stemningen i denne boka er særlig gjenkjennelig for folk i samme situasjon. Nick Hornbys karakterer er alltid velformulerte, selvironiske og lyttende, uansett hvilken livssituasjon de befinner seg i. Også når de står i en livskrise som denne. Det ligger noe trøstende i det at språket er en lekekamerat man kan invitere med seg også inn for å finne på noe gøy også i livets mørke kroker.

Det er nærliggende å tro at Hornby skrev denne boka med TV i bakhodet. Det meste er dialog, resten kan klippes rett over til TV-manuset som sceneanvisninger.

Mange tror at Dødevaskeren er sterk lesing, men det er i hvert fall denne ...

En ung jente med hardt liv
Frmesk vokser opp hos besteforeldrene hennes for en periode. Hun har sluttet å snakke og spise, og de forsøker alt de kan for at hun skal bli seg selv igjen. Man leser også om henne som tenåring da hun bor i Danmark hos sin mor og småsøsken. Selv om moren hennes er skilt, kommer faren til Frmesk omtrent daglig innom, og det er alt annet enn trivelig. I hans øyne gjør Frmesk alt galt, og hun får virkelig gjennomgå for det. Vil hun noen gang få et normalt liv, og få et snev av frihet? Eller kommer hun alltid til å bli underkuet av andre resten av livet?

Skyggedanseren kom overraskende nok inn på min Topp 5 bøker jeg leste i 2020. Det var svært overraskende for min del siden jeg ikke ble helt fan av Dødevaskeren som mange andre likte så godt. Den var god, men ikke like sterk som Skyggedanseren. Syntes også språket var betraktelig bedre i Skyggedanseren, og det var lett å merke at Omar skrev med hjerte uten å overdrive.

Provoserende bok om kvinner som ikke blir behandlet som kvinner
Boka er om ærekrenkelse, æresdrap og underkuelse. Om kvinner som ikke har rettigheter til noe. Har ikke tenkt å dra inn religion inn i anmeldelsen, for er ikke religiøs selv og å diskutere religion fører ikke noe godt med seg. Men det er stort sett det boka er om. Har heller ikke tenkt å utdype meg om den type religion, for det fører i hvert fall ikke noe godt med seg, så det er best å la det være. Men boka er også et bevis på at man kan også være uenig, også når det gjelder religion. Besteforeldrene til Frmesk er et eksempel på det. De kan ha et godt liv sammen og elske hverandre til tross for sine uenigheter om viktige ting.

Har lest en god del brutale bøker de siste årene og Skyggedanseren er en av dem. Brutaliteten begynner allerede de første sidene. Det er ikke en bok for de som ikke tåler å lese om vold eller urettferdighet. For boka inneholder mye om det, og Omar tar det opp på en ærlig, ekte og troverdig måte. Har ikke tenkt å si at dette er en tankevekkende bok, for synes det er en smule oppbrukt å bruke ordet når man leser noe sterkt og ekte. Jeg sier heller les den når du har en dårlig dag, for det er alltid noen som er det verre. Ikke nyskapende setning det heller, men bedre enn tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dean Koontz er i skrivende stund 75 år og holder seg godt Skråstilt tekstpå mange måter. The Other Emily ble utgitt i mars i år.

Har sett at denne har fått en god del delte meninger. Skjønner hvorfor noen ikke liker den. For noen er den kanskje for treg og kjedelig, og kanskje også typisk. Men hvis man setter pris på saktegående mysterie som bygger opp til en viss suspense, er dette en god bok. Koontz er god på å skape en stille mystikk, på en lavmælt måte, som sakte, men sikkert bygger seg opp til noe unikt. Han trenger lesere som er litt tålmodige. De som ikke krever at det skal skje noe hele tiden. På den måten blir man også godt kjent med karakterene. Det er det jeg liker med bøkene til Koontz. Man må være litt tålmodig. På den måten skaper han mer atmosfære, synes jeg. Man blir godt kjent med karakterene og omgivelsene deres.

Å leve i uvisshet må være grusomt
The Other Emily er om skyldfølelse, tapt kjærlighet og ønsketenkning. Forfatter David Thorne mistet sin elskede for mange år siden. Hun ble aldri funnet, men han regner med at hun var et av ofrene til Ronny Lee Jessup. En seriemorder som skal ha vært aktiv den tiden da hun forsvant. Han besøker Jessup i fengselet, i håp om å få svar, om Jessup husker Emily, men til Davids store fortvilelse, leker Jessup med ham. Han gir bare fårete svar og virker ikke å ta noe alvorlig. På en av sine faste spisesteder, blir David overrasket over å se en kvinne som er omtrent prikk lik Emily. Ikke bare måten hun ser ut på, men også bevegelser og måten hun er på. I en samtale finner han ut at hun heter Maddison. David har en detektivkamerat og setter ham på saken om å finne mer ut om bakgrunnene hennes. Er hun Maddison, eller kan det være Emily? Vil David noen gang komme videre, eller kommer han alltid til å være besatt på å treffe Emily igjen?

Som sagt er ikke dette en troverdig bok, men Koontz har en egen evne til å få urealistske ting til å virke troverdig. Han spiller på følelser og gjør karakterene svært menneskelige. Som nevnt har denne boka en viss treghet i seg. I hvert fall de 60 første sidene, men det er vel verdt å komme seg gjennom det. Boka går ikke fortere, men historien blir mer interessant og engasjerende. Det blir mer mystikk.

En stillferdig bok av Koontz
Dette er på en måte ingen spenningsbok som Koontz vanligvis er kjent for. Bøkene hans er ofte lavmælte, men The Other Emily er mer lavmælt enn de andre bøkene hans. En god psykologisk thriller med et snev av mystikk for tålmodige lesere. Kanskje med noe overnaturlige greier. Hvem vet? Har ikke tenkt å avsløre det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Caparros har reist rund i verden og snakket med mennesker som sulter. Foruten å gjengi disse samtalene, inneholder boken også Caparros tanker og kritikk av verdenssamfunnet som bidrar til over en milliard mennesker sulter. Formidlingen er intens og insisterende - hvordan kan vi la dette skje?