Bokelskere.no

Boken er direkte og presis i sine beskrivelser og analyser. Den viser hva som kan skje når kapitalisme og private interesser får tilnærmet fritt spillerom og velferdsstatens sentrale tjenester privatiseres. Demokratiet forvitrer. Det mest skremmende er kanskje at dette skjer i virkeligheten og at vi ser symptomene i Europa og i vårt eget samfunn.

En familie på fire skal nyte en uke på et avides sted. De drar fra storbyen en hel uke for å nyte late dager og kvalitetstid. De har leid et feriehus og virkelig skjemme seg bort. De skal bruke stedet og legge opp dagene som de vil. Foreldrene har en trettenårig datter og en seksten år gammel sønn. De er en helt vanlig, amerikansk familie.

Sjeldent at ting går som planlagt
Men ferien deres får en bråstopp da eierne av feriehuset plutselig dukker opp. De har nettopp vært et sted, men tør ikke å dra tilbake til storbyen New York, siden det er strømbrudd og de bor i en blokk med heis. De begynner også å bli gamle. Feriehuset var nærmeste sted. Derfor besluttet de å dra til feriehsuet deres, selv om de har leid det bort til noen andre. Men de håper de kan få være der en stund til de vet mer hva som foregår. Karakterene i boka er vant til å få all informasjon gjennom Tv og mobil, men uten strøm og nettilgang, er de mer hjelpeløse enn noen gang. Hva forårsaket strømbruddet, og er det et alvorlig tegn på at noe større er på gang? Burde de oppsøke folk i nærområdet selv om de bor et godt stykke fra andre, eller er det utrygt? Og hva er den forferdelige lyden som får glass til å sprekke?

Legg verden bak deg, er stemplet som en thriller og er en noe uvanlig thriller. De som ikke liker kryptisk skrivestil og undertoner, vil nok helt sikkert kjede seg med denne, men det gjorde ikke jeg. Har også sett den har fått mange delte meninger. Noen mener boka er muligens noe uklar eller synes at det er for lite som skjer, og noen elsket den. Jeg hverken hater eller elsker den, men synes det er en godt skrevet thriller. Den er heller ikke spesielt original med hva forfatteren prøver å formidle, for har vært borti lignende tematikk før i blant annet: The Cabin at the End of the World av Paul Tremblay. Helt ulike handlinger og karakterer, men tror Alam og Tremblay var i samme tankegang. The Cabin at the End of the World ble utgitt i 2018, altså før Legg verden bak deg.

En bok som nesten gikk hus forbi
Har selv ikke hørt om Legg verden bak deg før den ble utgitt på norsk, men så er det ikke thrillere jeg søker mest på, selv om det er en sjanger jeg leser mye av. Det er mest horror bøker jeg oppsøker når jeg skal finne bøker som frister. Selv om dette er en thriller, kan den også leses som en horror, fordi karakterene føler mye frykt angående det ukjente. Frykt for lite informasjon og om det er tryggest å bli eller å dra. Hva vil de eventuelt finne hvis de drar? Skrivestilen til Alam er veldig kryptisk og det var det som dro meg inn i boka. Må innrømme at selv om boka var på under trehundre sider, brukte jeg litt over en uke på lese den ut, fordi det var noen tunge og tørre partier å komme seg gjennom, også. Synes også den tar opp som nevnt rase og klasseskille på en troverdig måte uten å overdrive. Selv om boka består av amerikansk tematikk og handling, var det mye å kjenne seg gjennom i det som har vært i media i det siste.

Det virker som at det ikke går an å lese en eneste bok for tiden uten at den blir filmatisert eller produsert som en Tv-serie av Netflix. Denne boka blir til Netflix serie med Julia Roberts og Denzel Washington. Julia Roberts er helt ok, og Denzel Washington er enda bedre, men tror nok ikke jeg kommer ikke til å se serien. De få trailerne jeg har sett av Netflix-produserte Tv-serier, ser de noe hjemmelaget ut. Har heller ikke Netflix, og vet ikke om det er verdt å skaffe det bare for å se denne serien. Litt morsomt at Denzel Washington faktisk ble nevnt i boka.

Alam beskriver godt en usikker verden med karakterer fulle av angst som spør hverandre om det lønner seg å stole på folk utenfor stedet de befinner seg i når en katastrofe inntreffer. Bortsett fra noen kleine foreldresex scener som føltes noe malplassert i all spenningen og intensiteten som allerede var der, var dette en mystisk og smådramatisk thriller der man bare forventer det verste sammen med karakterene. For er det ikke menneskelig å forvente det verste?

Fra min blogg: I Bokhylla

Helsesista har vært stille i media i det siste, men er sikker på at hun fremdeles hjelper landets ungdom som trenger støtte og råd. Hun var mer kjent og synligere for et par år siden. Hun gikk fra sin vanlige jobb til å være helsesøster på Snapchat. Hun ville være tilgjengelig for ungdommen. Hun hadde også sin egen Tv-serie.

En bok med råd uten overdrivelser
I 2019 ga hun ut boka Helsesista #vågåvære. Det er ingen ren selvbiografi. Det er temaer som angår ungdom som er nysgjerrige etter å få svar på forskjellig ting, og hun gir råd til dem. Rådene hennes er stort sett av egne erfaringer. Det er ikke ofte jeg leser selvhjelpsbøker, for det er ikke sjangeren som frister mest og ofte virker de noe pompøse. Jeg leser selvhjelpsbøker en sjelden gang hvis det er et tema som interesserer, og som jeg vil lese mer om av ren nysgjerrighet. Jeg leser ikke selvhjelpsbøker for forandring og åpenbaring. Har ikke den tro på den type bøker.

Jeg er heller ikke fan av Helsesista, for jeg er nok ikke i den målgruppa, men jeg har respekt for og sansen for det hun gjør. Hun tar seg tid til å se og høre på ungdom som føler seg usikre om noe, og hun tar seg tid til å svare. Mange av disse eksemplene er med i boka. Boka hennes er rik på temaer. Det er alt fra ensomhet, til forelskelse, til for første gang, gang, når ting føles ekstra vanskelig, og mye mer. Hun svarer med egne erfaringer og deler underveis noen personlige historier som er relevant for temaet det er snakk om.

Selv om det er nyttig det Helsesista gjør og er beundringsverdig, klarer man ikke å se bort i fra at boka kan bli noe monoton underveis. Synes kanskje også at temaene er lveldig mange og tror boka ville ha vært mer interessant hvis det inneholdt færre temaer å utdype seg i. Dette er en bok beregnet for ungdom, men det er fremdeles temaer som kan egne seg for voksne, som ensomhet, selvfølelse, kjærlighetssorg, å takle motgang, indre kaos og mye annet. Som voksen kan det hende fra tid til annen at man ikke blir kvitt gamle følelser som man selv kjente på da man var ung.

Noen ganger er det lettere å lese enn å snakke
Må innrømme at dette vanligvis ikke er min type bok å lese, men liker det at noen byr på seg selv på rett måte, og det er også viktig å sette seg inn i hva ungdom tenker på og bryr seg om. For man har jo tross alt selv vært ung og usikker på det ene og det andre. Det er heller ikke alle som liker å snakke om ting, og da er det fint å lese om ting man kanskje kan kjenne seg igjen i. En fin bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Laura Purcell er et navn jeg har lagt merke til av og til når jeg har søkt på horror bøker. Navnet er ikke voldsomt kjent, men det har dukket opp noen ganger, og bøkene hennes har til en viss grad fristet.

Herlig, gammeldags horror
Den som fristet mest var en bok som kom ut i januar og det var The Shape of Darkness. Liker at handlingen er gammeldags, og at boka legger vekt på både gotisk og psykologisk horror. Det er en fin miks. Jeg har gitt opp med å finne skremmende filmer og bøker, for det er ingenting som skremmer lenger. Nå er jeg mer ute etter stemning, engasjerende handling og at det hele er gjerne litt dystert.

Synes at denne boka fylte disse kriteriene. Ble ikke skremt av denne heller, men det er ikke det viktigste når det gjelder horror generelt. Men den har noen gode scener som kan betegnes som noe creepy, vil jeg si.

The Shape of Darkness er om Agnes Darken som befinner seg langt unna vår tid, rundt 1800-tallet. Hun er kunstner og klipper, av og til maler silhuetter av profilene til kundene sine som de kan henge opp på veggen sin istedet for et fotografi. Hun tjener ikke voldsomt, men nok til å få verden til å gå rundt. Hun bor ikke alene, men sammen med nevøen sin og moren sin. Hun har også en god venn som er enkemann. Han var gift med søsteren hennes og Agnes og han, har alltid vært gode venner. Agnes har i lengre tid slitt med helsa, men er oppegående, og gjør det hun skal. Men hun vet ikke hva hun skal tro når det viser seg at kundene hennes dør, kanskje blir myrdet, og hun får besøk av politiet. Hun er usikker på om noen er ute etter å skade yrket hennes eller henne selv. Det kan vel ikke bare være tilfeldig?

En jobb som tærer på kreftene
På grunn av dette bestemmer Agnes seg for å oppsøke et medium som kanskje kan hjelpe henne med å oppklare det som skjer rundt henne. Mediumet, som skal ha evne til å kommunisere med de døde, er bare et barn og hun er albino. Hun og søsteren tar i mot kunder, og sammen utfører de spiritisme. Ulempen er at hver gang Pearl, som barnet heter, har utført spiritisme, tærer det på kreftene, og det tar alltid lang tid å komme tilbake til hektene igjen. Hvor lenge kan hun gjøre dette, og hvor lurt er det å oppsøke de døde?

Vet at dette kan høres ut som typisk horror. På en måte er det det, men samtidig er det ikke det. Kan gå med på at handlingen kan virke typisk, men fortellerstemmen og utførelsen er ikke det. Boka er mer kreativ enn det den utgir seg for å være. Det er i hvert fall ikke lystsig underholdning, men snarere deprimerende. Purcell kan det med å legge vekt på dysterhet, byrder og skyldfølelse.

Med tanke på at dette er en horrorbok som inneholder både mord og spiritisme, var det overraskende lite overnaturlige elementer involvert, noe som var litt skuffende. Det var der, men ikke ofte nok, og liker også måten Purcell menneskeliggjør horrorsjangeren. Betegnelsen horror kan jo være så mangt. Det gjelder ikke bare overnaturlige hendelser. Synes også at en mulig overraskende vending, ikke var så overraskende. Har lest og sett lignende løsning før både på film og i bøker. Så det var ikke spesielt sjokkerende eller nyskapende, men det passer fint inn i resten av handlingen.

Størrelsen på boka kan virke noe stor og handlingen noe tung, men den er svært lettlest og engasjerende. Ofte blir man sittende og lese litt til. En god horror bok med mye dysterhet.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg la ikke merke til navnet Catherine Cavendish før i fjor, da jeg kom over The Garden of Bewitchment, og det ga mersmak.

I januar kom hun ut med In Darkness, Shadows Breathe. Hater coveret, men baksideteksten gjorde meg nysgjerrig nok til å ta sjansen på å skaffe den. I The Garden of Bewitchment, likte jeg skrivemåten hennes veldig godt. Det gjorde jeg også i In Darkness, Shadows Breathe.

Sterke karakterer og mørk stemning
Bøkene til Cavendish er ikke fylt av action og skrekkelige scener. Hun legger mest vekt på karakterdrevet handling og stemning. Selv foretrekker jeg saktegående og mørk horror fremfor billige overdrivelser.

In Darkness, Shadows Breathe er om to kvinner; Carol og Nessa. De kjenner ikke hverandre, og har ikke noe med hverandre å gjøre, men de befinner seg omtrent i samme område, og plages av det samme. Mystiske ting skjer dem. De ser blant annet skygger som ikke skal være der og føler seg hjemsøkt av samme ånd eller fenomen, eller hva søren man skal kalle det. Dette fenomenet får dem også til å reise gjennom dimensjon og tid. De reiser frem og tilbake i nåtid og tilbake i viktoriatiden. De vet ikke om de er i ferd med å bli sprø begge to, eller om det er noe som vil dem noe. Og i så fall hva?

En bok man bør oppleve istedet for å lese om
Vet at denne forklaringen ikke gir noen mening. Men dette er en kort bok på bare 228 sider, og det er begrenset hva man kan si uten å avsløre noe. Dette er en bok man bør oppleve istedet for å lese om. Det er interessant å se om handlingen kun dreier seg om sykdom, eller om det virkelig er noe overnaturlig på gang. Cavendish beskriver denne hårfine grensen på en meget sårbar og stemningsfull måte. Selv om The Garden og Bewitchment og In Darkness, Shadows Breathe får samme karakter, føler jeg at jeg kanskje likte The Garden of Bewitchment litt mer, for syntes den hadde mer handling.

Uansett, dette er en mørk og dyster horrorbok blandet med psykologisk horror og gotisk horror. Cavendish gjør karakterene levende og det er lett å forestille seg det kvinnene opplever, for Cavendish har en svært nøktern fortellerstemme. Hun får handlingen til å virke som om det er noe naturlig, selv om det ikke er det. Hun har en troverdig røst.

Boka er litt seig i begynnelsen og det tar litt tid før det hele kommer i gang, men det er verdt ventetiden. En fin bok å spare til høstmørket, hvis du ikke har lest den allerede.

Fra min blogg: I Bokhylla

Med 160 bøker på mindre enn 6 måneder ligger du ca 140 foran meg :)

I denne boken var det mye å lære både om små og store. Praktisk og lettlest!

Måtte gi denne opp. Kanskje en annen gang.

En verdensomseiling under havet:et pusleeventyr, er som Aleksandra Artymowska sier bakerst i boka inspirert av: Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Har selv ikke lest den, så kan ikke sammenligne så mye av den grunn.

Fin tidsfordriv i sommerferien
Dette er en barnebok som kan leses alene, og en bok som fint kan leses sammen som en familie, for å se om hvem som kan finne de tingene karakterene i boka spør om. Tenkte jeg skulle bare bla gjennom den en dag for å se på illustrasjonene før jeg leste den, men ble sittende og prøve å finne tingene jeg ble bedt om å finne. Husker jeg likte slike lignende bøker selv som liten og som gjør lesingen mer aktiv. De to karakterene i boka, en gutt og en jente, spør deg om forskjellige ting du kan finne i illustrasjonene, og underveis kan de også spørre deg hva de skal gjøre videre ved hjelp av illustrasjonene. I tilegg skal du også finne syv nøkler som er spredt utover i boka. Det er en type bok som er lett for oss voksne å føle seg litt nostalgisk med, så det var uskyldig moro å gjøre slike oppgaver, selv om man egentlig er litt for gammel.

Det er en oppgave eller flere på nesten hver side, og illustrasjonene er stort sett detaljerte og samtidig litt enkle. Mye av illustrasjonene minnet meg om en barnsligere versjon av Kerby Rosanes, som har laget noen av de mest populære fargeleggingsbøkene for voksne. Nå som det er sommerferie for målgruppen boka er beregnet for, synes jeg boka er ypperlig tidsfordriv. Ikke alle barn liker bøker, men det er en fin måte å bli mer oppmerksom og observere ting på. Bli flinkere til det, og samtidig får man en småspennende historie. Kanskje man blir gladere i bøker etter å ha sett i en slik bok? Man vet aldri.

Ja takk til flere slike bøker
Dette var gøy lesing og håper på flere lignende bøker fremover. Man er aldri for gammel til litt barnslig moro, og det er gøy å se utviklingen når det gjelder barnebøker fra man selv var liten og dagens barnebøker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Alle har vi steder
i oss
hvor vi er alene
på måter ingen andre
vet om

Stein-Roger Olsen