Tine Sundal som svar til Rita Larsen :
17:37, 14. april 2014 Diskusjon: Rita Larsen om Et helt halvt år av Jojo Moyes av Jojo Moyes
Jeg leser den nå, er kommet halvveis enig med deg, den er fantastisk!
Jeg har hatt The Name of the Wind stående i hylla mi lenge. Helt siden bursdagen min. Det er snart ett år siden. Hvorfor har jeg ikke plukket den opp før nå? Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv flere ganger etter at jeg begynte på boka. Det viste seg fort at jeg har savnet denne typen fantasybøker. Historien er satt i en oppdiktet verden, litt som Ringenes herre. Jeg har lest veldig mye urban fantasy; fantasy satt i vår verden, i det siste, og jeg har virkelig savnet god, gammeldags fantasy fra en annen verden. Jeg har savnet de rare navnene, de andre landene, de små kartene i begynnelsen av bøkene... Lettere sagt: alt! The Name of the Wind har virkelig innfridd mine forhåpninger om slike bøker. Det siste jeg leste av denne typen bøker var David Eddings' The Belgariad; en utrolig god bokserie, så The Name of the Wind hadde mye å leve opp til. Og det greide den.
Jeg likte veldig godt måten boka starter på. Den starter med å fortelle om vertshuseieren Kote. Han viser seg fort å være Kvothe; en mann dekket av mysterier og myter. Noen tror han bare er et eventyr. Alt det han har gjort. Mye viser seg fort å være rykter som har blitt større og større for hver gang noen har fortalt dem, men essensen av dem er fortsatt der. Det er denne historien vi får høre. Kvothe begynner å fortelle sin historie til en omreisende mann som samler på historier, the Chronicler. The Name of the Wind handler om Kvothes ungdomsår og hans tid på Universitetet. Resten av historien blir fordelt utover to bøker. The Wise Man's Fear og Doors of Stone. Den siste kommer ut i 2015.
Jeg ble fort veldig glad i måten historien blir formidlet. Kvothe forteller i jeg-form, men av og til er det små avbrekk i tredjeperson-forteller hvor man får vite hvordan Chronicler og Bast, Kvothes elev, reagerer på det han forteller. Jeg liker disse avbrekkene veldig godt siden jeg likte å få vite hva Chronicler og Bast, spesielt Bast, synes om historien de får høre. Historien er tragisk, morsom, spennende og uventet. Jeg gleder meg veldig til å se hvordan det går videre i neste bok, The Wise Man's Fear.
Det var vanskelig å ikke bli glad i Kvothe. Han er så kompleks og annerledes fra andre bokkarakterer jeg har lest om før. Jeg ble trist på hans vegne; historien hans er til tider utrolig trist, andre ganger ble jeg glad på hans vegne, han har også gjort meg flau; han gjør av og til dumme ting, og jeg har blitt nervøs på hans vegne. Det er utrolig hvor mye følelser jeg har ovenfor en litterær karakter...
Til tider er han kjempesmart, og det blir nesten litt voldsomt. Han lærer ting mye fortere enn andre, og er både flink teoretisk og praktisk. Mens andre ganger er han utrolig dum. Jeg kan ikke fatte at en som er så smart kan gjøre så dumme ting... Jeg har lurt litt på om han er Asperger; han er utrolig god på noe, mens sosialt er han ikke like flink, men jeg tror ikke det passer helt. Han er bare veldig forsiktig noen ganger, og andre ganger veldig dumdristig. Jeg har litt problemer med å se at han som forteller historien og han i historien er den samme... Det kommer vel etterhvert.
En ting som er spesielt med The Name of the Wind er at den er tydelig karakterdrevet. Fantasy er vanligvis actiondrevet, og det er som regel et mål som er veldig klart helt fra begynnelsen til slutten. I Ringenes herre, for eksempel, er det å ødelegge ringen og bli kvitt Sauron for alltid. I The Name of the Wind er det ikke det. Det er karakterene som bærer historien, og mange av situasjonene er nesten, legg vekt på nesten, hverdagslige. Du må ikke tro at det ikke er noe action i The Name of the Wind, for det er det, men det er ikke det som har det største fokuset. Det er karakterene og hvordan de utvikler seg. Det funker veldig bra! Jeg liker godt karakterdrevne historier og synes Patrick Rothfuss har skapt noen fantastiske karakterer. Simmon og Wilem, for eksempel, Kvothes venner. Ambrose også, selv om jeg ikke liker ham. Selv de kvinnelige karakterene, som jeg ofte synes er litt for like og dårlige skrevet, er tydelig forskjellige og har flere sider.
Språket i boka er utrolig nydelig. Poetisk, nesten. Beskrivelsene er så levende og vakre. Det er lett å leve seg inn i historien og se for seg hva som skjer. Spesielt er prologen og epilogen veldig vakkert skrevet; det handler om stillhet. En stillhet i tre deler. Så vakkert skrevet! Jeg elsker når bøker har flotte skildringer. Kan fort bli litt lei av språket i actionbøker. Det er ofte veldig enkelt, uten stor variasjon i ordvalgene. Det blir litt kjedelig. Slik er ikke The Name of the Wind. Den er poetisk og vakker og rett og slett fantastisk!
Det eneste jeg synes var litt dumt var at den var litt lang. Over 650 sider kan bli i overkant for mye for noen. Jeg synes ofte det er greit, men det tok meg litt lang tid å lese The Name of the Wind. To uker er mye for meg. Jeg pleier å lese én bok i uka...
Selv om den er litt lang, vil jeg virkelig anbefale The Name of the Wind. Alle som er fantasyfans burde lese denne!
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Har du lest Douglas Adams' Hitchhiker's Guide to the Galaxy-serie? Det er science fiction på sitt aller beste med masse humor og fantastiske beskrivelser :)
Tine Sundal som svar til Lisbeth Kingsrud Kvisten :
16:04, 10. april 2014 Diskusjon: Lisbeth Kingsrud Kvisten om 1001 natt den ukjente historien om to norske slaver i Alger av Vetle Lid Larssen av Vetle Lid Larssen
Jeg syntes også dette var en fascinerende historie, som fenget meg veldig.
Det er vanskelig å skrive en omtale om denne boken, faktisk er det vanskelig bare å klassifisere den, Anita Krohn Traaseth er såpass personlig at jeg vakler mellom biografi og ledelseslitteratur. Hun innleder med å fortelle om seg selv og sin oppvekst - for meg er dette vanskelig å lese. Hun skriver åpent, ærlig men dette er ikke litteratur. Jeg klarte ikke å lese dette uten å tenke på Knausgård som har forvandlet sin barndom til stor litteratur, eller på "Meg eier ingen" som er en glitrendte biografi. I og med at oppveksthistorier er en av mine favorittsjangre har jeg lest mange, men på grunn av nærhet i tid, geografi og egenoppdragelsen var det de to som rant meg i hu.
Spesielt rart oppleves det å skrive så kritisk om selve formen (eller det litterære håndverket), når hun selv i innledningen sier "Redd for å våkne opp til anmeldelser som sier at boken bare er god nok til en 3`er på terningen." Da er det vanskelig å skrive en krass anmeldelse.
Jeg tenker at denne boken er en forlengelse av sosiale medier, og anti-kunst. Jeg skal prøve å forklare hva jeg mener. Kunst er det når et verk står alene og er helt frittstående fra kunstneren. Når jeg er på opera og hører "Turandot", hverken trenger jeg eller føler noe behov for å kjenne Puccini. Musikken, opplevelsen står alene. I sosiale media er kunstneren/utøveren/senderen en integrert del av produktet. Dette gjør at kritikken rettes, utøves og oppleves anderledes. Dette er selvfølgelig mulig å gjøre med kunst også. Jeg var å hørte Trondheim symfoniorkester fremføre musikken fra "Hero" - dirigert av komponisten. Da kommer samme opplevelsen inn i kunsten.
Resten av boken handler mye om ledelse. Her tar hun seg opp både språklig og i "intensiteten", og det er mye bra. Er det bedre enn andre bøker om ledelse? Jeg vet ikke, jeg har ikke lest så mye ledelseslitteratur, men den jeg har lest har uten tvil hatt en annen innpakning. Det er den "sosiale media" vinklingen igjen. Mye av det hun beskriver om ledelse tar da utgangspunkt i lederen selv, at lederen må være "hel ved" etc. Det er mye mindre vekt på prosesser, metodikker etc
Du kan følge Anita Krohn Traaseth på:
blogg: tinteguri.com
twitter: @krohntraaset
instagram: tinteguri
facebook: Anita Krohn Traaseth og tinteguri
linkedIn Anite Krohn Traaseth
Fasinerende bok om produkter i grenselandet mellom håndverk, kunst og klær. Jeg er opptatt av håndtverk og også delvis i klær. Kunst er jeg mer usikker på, men denne boken viser godt at klær også er kunst og kan "snakke" til en på samme måte som bildende kunst og musikk.
Jeg ble spesielt betatt av modellen GAA fra utstillingen YAZZA på grunn av det visuelle uttrykket den skaper av synlighet. Sitat fra boken om modellen:
"Ringene er laget av wire og utstyrt med pianostrenger i skjøtene. Fleksibiliteten i ringene gjør at man kan sitte i kjolen, og ringene retter seg pent ut igjen nåt man reiser seg. Denne morsomme, struttende formen er inspirert av historien om det usynlige barnet Ninne i Tove Janssons mummitrollverden. Ninne vokste opp hos en tante som ikke var glad i henne og straffet barnet med kalde, hånlige bemerkninger Gradvis bleknet Ninne bort, og til slutt var hun usynlig. Mummifamilien tok seg av jenta, og gradvis kom hun til syne igjen. DUODUs kjole viser Ninnis transformasjonsprosess." Verket kan selvfølgelig tolkes uavhengig av forklaringen bak, men jeg synes personlig at modellen vokser med historien.
Boken i seg selv var også velskrevet, og for en gangs skyld leste jeg denne typen bok fra perm til perm.
Mange morsomme ideer, selv om jeg personlig kommer til å holde meg mer på pinterest og mindre på bøker - det er noe med at det er enklere å skrive ut enn å kopiere mønstre. Men inspirerende og morsom bok.
Lærebok. Innholdsrik og omfattende.
Interessant bok som favner videre enn .mange designbøker. De jeg har lest har stort sett omhandlet interiør, men her er det også mac-er, vaskemaskiner, fly og kjeler. Har stort sett brukt den som bildebok for voksne
Tine Sundal om Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman:
20:50, 1. april 2014 Kommentarer: 2
Tine Sundal som svar til Brit :
20:29, 1. april 2014 Diskusjon: Tine Sundal om Sønnen av Jo Nesbø av Jo Nesbø
Så utrolig kjekt å høre. Gled deg, du kommer ikke til å angre :)
Hva er tid? For tiden slik vi kjenner den, går i en rett linje. Først så skjer det, så skjer det, så skjer det. Først A, så B, så C. Mellom de tre punktene løper tiden. [...] La oss forestille oss at tiden ikke alltid går fra A til B og så C. Tenk om tidslinjen noen ganger kan slå krøll på seg. Slik at B kommer før A eller C kommer før B. Det lyder umulig, ikke sant!
Jeg har hatt Katakombens hemmelighet stående i hylla en god stund nå. Den virket spennende, men jeg hadde ikke fått begynt på den. (Det er så mange andre bøker jeg leste i stedet...) I tillegg hadde jeg hørt en del om Tom Egeland, forfatteren, og han er visst veldig flink til å skrive voksenbøker. Jeg har ikke lest noen av dem, men etter at jeg leste Katakombens hemmelighet fikk jeg lyst til det.
Boka har en spennende idé. Jeg synes det er spennende å lese om gamle, mystiske deler av historien vår. Spesielle munkeordener, gamle symboler eller gamle myter. Sånn sett passer denne boka godt. Det er tydelig at Tom Egeland har vært grundig når det gjelder bakgrunnstoffet og hele historien er grundig gjennomarbeidet. Det liker jeg!
En annen fin ting med boka er at den er veldig lettlest, og det tok meg ikke lang tid å lese den. Jeg begynte så vidt på den på lørdag, (fikk lest to kapitler), og fullførte den på søndag. De 246 sidene hadde grei størrelse på skriften. Derfor gikk det fort å lese. I tillegg var det bilder av symboler og Roberts fakta om... (forskjellige små faktabokser, som forklarte ting det var lurt å vite). Dette gjør at boka passer fint for folk som ikke leser så mye.
Det eneste jeg synes var litt dumt, var at boka manglet den "åndeløse" spenningen. Den fanget meg ikke på samme måte som andre bøker har gjort. Jeg har lurt på om jeg egentlig er litt for gammel... Den passer nok best for 5. - 8. klassinger, men jeg har fått smaken på Tom Egelands bøker og kommer garantert til å lese flere av dem.
Jeg anbefaler boka til barn og ungdom fra 5. - 8. klasse. Selv om boka ikke var superspennende, var det en god bok, som passet veldig godt å lese etter More Than This av Patrick Ness. Jeg er godt fornøyd :)
Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Sist sett
