Bokelskere.no

Biografier vil alltid ha forskjellig vinkling: Noen på hva vedkommende har utrettet eller produsert, andre har menneske bak artisten/politikeren/kjendisen og noen forteller en historie.

Her er jeg ikke sikker på vinklingen, og boka oppleves som ufokusert. Åge Aleksandersen har levd et fantastisk liv på flere måter: Han har en helt spesiell oppvekst/barndom som nok har gjort han til et like spesielt menneske. Han har laget fantasktisk musikk. På grunn av tiden han har levd på var han en av de første som kunne leve av musikken og han har opplevd rockens fødsel og barndom.

Jeg opplever at forfatteren prøver å dekke alle disse aspektene, og det gjør at boken blir uklar og lite fokusert. Feks synes jeg at siden dette er en lydbok, burde det å fokusere på musikken (og tekstene) og den musikalske utviklingen ha vært perfekt for dette mediet. Det er ikke gjort. Det er en del musikk med, men den er ikke plassert kronologiske, vi får ikke høre musikken det skrives og flere av sangene er kun utdrag.

Samme gjelder dette med rockens historie. Det er en god del referanser til annen musikk - uten noen form for musikk inkludert. Det er også stadige referanser til Bruce Springsteen, som det er mange paraleller til. Men jeg opplever at dette blir for "tynt" for at det skal greie å sette Åge Aleksandersen inn i en historisk kontekst - og da blir spørsmålet: Hvorfor er det med? Som kuriosia?

Også barndommen og det personlige livet til Åge er en sterk og veldig spesiell historie. Jeg opplever ikke at forfatteren har store nok litterærer evner til å skriv om dette på en troverdig måte. Et eksempel er at faren omtales som en "snill mann" rett etter at det er beskrevet hvordan han kunne finne på å slå ut tennene til moren. Jeg skjønner at dette er et forsøk på nyansere menneske bak voldsutøveren - og alle mennesker er mer enn bare en ting. Men dette er dårlig litteratur. Samme gjelder andre personlige ting som forholdet til svogeren, kona, barna, moren som voksen, utroskapen etc Selvfølgelig greit å ha fokus på andre ting, men har man først åpent for en personlig vinkling litterært, må man greie å skrive om det også.

Og musikerene i bandet. Alt, alt for mye fokus på dem. Her heller greier ikke forfatteren å enes om vinklingen: Skal han skrive om Åge som arbeidsgivere? Skal han skrive om det musikalske bidraget til hver enkelt? Eller om Åge sitt forhold til personene som menneske? Boken tar litt av alt her også, noe som fører til samme sammenrøringen av alle vinkler som beskrevet på de andre områdene.

Dette er ikke en parallellhistorie, handlingen foregår i "nåtid", mens vi i små drypp får vite om hendelsene i 1969, som ligger bak det som skjer nå.
Det er stort sett Aslak Eira som leder an, selv om vi også får innledende tråder hvor andre får all oppmerksomheten. Det skjer noe hele tiden, for dette er en krim med en utrolig mettet handling. Skrivestilen og kvaliteten på det jeg leser kjenner jeg igjen fra Glassdukkene, som jeg leste for bare noen uker siden, og jeg liker fremdeles det jeg leser. Forholdet Eira har til sønnen har utviklet seg, han er 17 år og har endret personlighet etter han har fått seg en kjæreste som er litt eldre. Dette innslaget tilfører handlingen en nerve som gjør lesingen riktig så pirrende, og måten det ble avrundet på gjør at jeg ser frem til neste bok.
Jorun Thørring skriver overbevisende, jeg finner ingenting å "ta henne på", om det var det jeg var ute etter. Historien er troverdig og de mange ledetrådene som blir lagt ut blir forklart og nøstet sammen til et fornuftig hele mot slutten. Dette er spennende krim på sitt beste, satt i nydelige nordnorge med samen Aslak Eiras kultur og personlighet som en samlende styrke.

En hver israeler av jødisk opprinnelse vil nok ha problemer med å lese denne boken. Den er ensidig, men sånn må det bli når det skal settes fokus på en sak på som denne. Boken er delt i fire deler, hvor handlingen følges kronologisk. Vi starter i 1955 og ender i 2009. I de årene skjedde det mye i landet Palestina, mye av det også godtatt av de vestlige landene selv om det gikk ufattelig hardt ut over den muslimske befolkningen.
Jeg hadde også litt problemer med å lese boken, det fordi det var tøff lesning i lys av at virkeligheten er så skremmende nær. Slutten var preget av håp, løsninger og positive fremtidsvyer, noe som gjør at jeg vil anbefale boken. Det er selvfølgelig en oppdiktet historie dette her, en roman i kjent format, men tøft å lese allikevel. Mer på bloggen hvis det kan friste deg :)

Jeg har hørt mye om Fangirl, og hadde veldig lyst til å sjekke den ut. I tillegg har jeg lest Eleanor & Park, som forresten har kommet ut på norsk nå under samme navn, av Rainbow Rowell, og jeg elsket den. Så jeg satte den på ønskelista mi og var så heldig at jeg fikk den til bursdagen. Yay! Nå har jeg fått lest Fangirl, og jeg må innrømme at jeg elsker den! Den er helt fantastisk, så mye bedre enn Eleanor & Park!!!

Jeg begynte å lese Fangirl på fredag, og allerede nå, på søndag, er jeg ferdig med den. Den var umulig å legge fra seg. Så avhengighetsskapende at det nesten, men bare nesten, var litt skummelt. Det er svært få bøker som fanger meg på den måten. Hadde det ikke vært for at jeg måtte gjøre litt andre ting, kunne jeg ha sittet hele dagen med Fangirl.

Jeg tror at én av grunnene til at jeg elsket Fangirl så høyt var karakterene. Alle var så lette å like, og de minnet meg om meg selv og mine venner. Da blir det mer personlig. Jeg kunne se personlighetstrekk hos Levi, Nick, Cath, Wren og mange andre karakterer hos mine egne venner, men også hos meg selv. Det gjør leseropplevelsen bedre for meg, og jeg blir bare mer oppslukt i boka. For eksempel kjenner jeg meg selv igjen i Cath. (Det at hun ikke er så veldig god med nye mennesker og nye steder. Litt i klesstilen også...)

Levi var bare så skjønn. Han minner meg litt om en jeg kjenner, men Levi smiler mye mer. Tenk å smile så mye... Vel, han virker i hvert fall som verdens mest fantastiske venn, men samtidig virker han levende. Han er ikke endimensjonal; ingen av karakterene i boka er det. Jeg likte godt scenene med Levi og Cath. Både med og uten Reagan.

Har du noen gang hatt den følelsen av at du bare skulle ønske at en bok kunne fortsette og fortsette i det uendelige? Vel, jeg har en slik følelse akkurat nå. Jeg skulle ønske at Fangirl aldri sluttet, og at jeg kunne lese mer om Cath, Wren, Levi og de andre. Dessverre er Fangirl en frittstående bok... Skulle ønske det var en bok til, selv om boka føles avsluttet.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få frem hvor godt jeg likte Fangirl. Hvordan er det mulig å uttrykke slike følelser? Boka er morsom, smart, søt og litte granne trist. Den er perfekt! Den er min favorittbok så langt i år, og jeg tviler på at noen kan overgå den. Eneste er hvis jeg leser Ringenes herre igjen, men jeg tviler på at jeg kommer til å gjøre det; jeg har altfor mange bøker jeg ikke har lest.

Selvfølgelig anbefaler jeg Fangirl!!! Jeg elsker denne boka så høyt, og kommer til å lese alt Rainbow Rowell skriver. Gleder meg for eksempel til å lese Attachments som hun har skrevet.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Da har jeg lest en norsk bok. Det var lenge siden sist. Jeg tror den forrige boka jeg leste på norsk var Store forventninger, og det var rundt jul... Vel, sånn kan det gå. Dødeboka er på nynorsk. Egentlig er jeg veldig glad i nynorsk. I motsetning til mange av vennene mine, som hater nynorsk, synes jeg det er et veldig fint språk, men jeg er enig i at det er unødvendig at vi må lære å skrive det. Jeg har ikke noe imot å lese nynorsk, men jeg har ikke tenkt til å ta nynorskdebatten nå. Nå er det Dødeboka det skal handle om...

Dødeboka er andre boka i en serie, Landet under isen. Første boka heter Landet under isen, og kom ut i 2010. Den var med i en kampanje som skulle få skolebarn til å lese mer. Man fikk en kupong som man skulle levere i bokhandelen. Med den kunne man få en gratis bok, og det var noen bøker å velge mellom. (Jeg husker ikke hvor mange. Jeg gikk i 6. klasse, eller noe sånt...) Jeg valgte Landet under isen og var overlykkelig over å få en gratis bok! Alltid gøy!!! Jeg leste boka og elsket den. Da jeg så at det var kommet ut en toer, måtte jeg ha den. Jeg kjøpte den for bursdagspengene mine like etter at jeg hadde fylt 16 år. (Jepp, for dere som ikke vet det, er jeg 16 år.)

Det var ganske lenge siden jeg leste bok nummer 1, og jeg husket ikke så veldig mye av den. Kun noe om noen munkekatter, at hovedpersonen hadde et uvanlig navn og at jeg elsket den. Heldigvis var det lett å sette seg inn i historien igjen, og Lars Mæhles verden fascinerer meg like mye nå, 4 år senere. Historien i Landet under isen kom sakte, men sikkert tilbake, men heldigvis var det ikke så viktig å vite alt i detalj. Det er en helt annen oppgave Leo Rubin har fått i Dødeboka enn det var i Landet under isen. En ting som var annerledes var for eksempel at Landet under isen ble skrevet i jeg-forteller mens Dødeboka ble skrevet i tredje-person.

"Utan håp skin ikkje menneska."

Boka er utrolig spennende. Handlingen beveger seg fort fremover, og Leo, Alisha og Bastian har aldri en ledig stund. Det har heller ikke Magne Jerstad, som ble igjen i Smalvik. De tre andre dro inn i Landet under isen. Da jeg leste boka, husket jeg godt hvorfor jeg elsket den første boka. Spenningen, og Lars Mæhles skrivestil. Jeg er mektig imponert. Boka er en page turner av dimensjoner, og jeg leste den ut i løpet av et par dager. Umulig å legge fra seg. Absolutt umulig!

Handlingen er basert på gammelegyptisk mytologi. Jeg har alltid synes at egyptisk mytologi er veldig spennende, og synes det er fantastisk at barne- og ungdomsbøker inneholder trekk fra egyptisk, gresk, romersk og andre mytologier. Det har alltid fascinert meg, og til nå har jeg likt bøker med opphav i slik mytologi veldig godt. Andre bøker basert på egyptisk mytologi er for eksempel Den røde pyramide (The Red Pyramid) av Rick Riordan. Den er første boka i en trilogi.

Kulter og sekter er en annen ting som alltid har fascinert meg. De er knyttet opp mot det mystiske i religioner, og det er veldig spennende og interessant. I tillegg er det grunnlag for veldig spennende historier. Det er ikke så lenge siden jeg leste The Diviners av Libba Bray, som også har innslag av sekter og det okkulte.

Dødeboka er veldig spennende, og en av de beste norske bøkene jeg har lest så langt. Slutten er jeg litt usikker på, ikke på en dum måte da. Den var veldig god, men jeg lurer på en del ting. Hva var det egentlig som skjedde? Blir det en ny bok? Jeg håper det kommer en bok til. Det ville ha vært fantastisk! Jeg anbefaler boka på det sterkeste, men du burde lese Landet under isen først.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Det vil jeg anbefale :)

Tone Almhjells The Twistrose Key har fått veldig gode kritikker og har blitt sammenlignet meg Narnia og Harry Potter. Jeg bestemte meg for at jeg måtte sjekke den ut. Selv om boka ikke er like god som Narnia og Harry Potter, er The Twistrose Key en veldig god bok, som jeg koste meg med.

Tone Almhjell skrev boka på engelsk, selv om hun er norsk, men hun har oversatt den til norsk ved hjelp av søsteren, Line Almhjell, som boka er dedikert til. Jeg valgte å lese den engelske versjonen fordi boka var originalt skrevet på engelsk, men jeg har hørt at den norske versjonen også er veldig god. Den heter Vindeltorn.

Historien er satt i en annen verden. Lin reiser fra vår verden til Sylver gjennom en sprekk i kjelleren i Mrs. Ichalars hus. Hun reiser med hjelp av en nøkkel, som er formet som en rose med tre torner, og det står "Twistrose" på den. Sylver er en verden hvor alle dyr som en gang elsket et barn lever. Jeg kunne ikke la være å lure på hvor de dyrene som ikke elsket et barn havnet? Hele Sylver er dekket av snø, og det er Vinterprinsen og hans slekt som passer på Sylverdalen. Utenfor et stor gjerde som omkranser Sylverdalen, holder Marerittene til. Der finnes alle skapninger som barn har vært redde for.

Jeg likte ideen godt, og historien er veldig søt, men spennende. Boka var en page turner, og jeg ville hele tiden vite hva som skjedde videre. Hvordan kommer det til å gå? Hva skjer nå? Hvorfor? Var spørsmål jeg stilte meg selv. I tillegg var det deilig å lese en bok som ikke hadde noe romanse knyttet til plottet. Nesten alle ungdomsbøker har det, og jeg pleier nesten bare å lese ungdomsbøker. The Twistrose Key er en barnebok, og de pleier ikke å ha noe særlig romanse knyttet til plottet. Det var fint å lese om karakterer som bare var venner.

Karakterene var veldig søte. Jeg likte Lin, eller Lindelin som hun egentlig heter, godt. Hun var den perfekte barnebokheltinnen. Smart, snill og nysgjerrig, men ikke i overkant; barn kan kjenne seg igjen i henne. Rufus og Teodore var også skjønne. Jeg likte Teodore godt, selv om Lin og Rufus ikke visste om de kunne stole på ham.

Til å være norsk, har Tone Almhjell skrevet en god, engelsk bok. Språket er ikke så veldig komplisert siden det er en barnebok, men jeg synes det var fint. Det passet godt til historien, og jeg likte beskrivelsene. Det var lett å se for seg det som ble beskrevet.

I begynnelsen av hvert kapittel var det en liten tegning. Det er Ian Schoenherr som har illustrert boka. Han er utrolig flink. De små tegningene var veldig søte, og jeg likte dem godt. De passet fint til historien. Det er også Ian Schoenherr som har laget omslagillustrasjonen. Den er nydelig. Omslaget er et av de vakreste jeg har sett i år. Den himmelblå bakgrunnen og de gullfargede detaljene passer utrolig fint sammen. Det er så nydelig at jeg ikke helt vet hva jeg skal si... Vel, det er nydelig!

Til å være en barnebok, er The Twistrose Key en god bok, og det er en veldig god debutbok. Jeg anbefaler den for unge mellom 9 og 13 år helst, men da ville jeg kanskje valgt den norske versjonen, Vindeltorn. Jeg tror dette er en bok som egner seg godt til høytlesing, og at den vil glede både foreldre og barn.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har gitt Brekke høyeste terningkast for bøkene om Odd Singsaker, så det er med glede jeg også gir denne en positiv anmeldelse. I denne historien tegner Jørgen Brekke et livlig bilde av Trondheim på 1700-tallet. Jeg kan ikke stå inne for at alt er korrekt, men folk, omgivelser og leveforhold setter en god stemning i boken. Politimester Nils Bayer blir beskrevet på en fornøyelig måte, og jeg ble fort glad i ham. Etterforskingen bærer preg av at dette foregår for mange hundre år siden, men det gjør også denne krimhistorien original. Det blir etterhvert mange drap å forholde seg til for Bayer, og med bare noen stakkarer til å hjelpe seg, hvorav en ikke kan lese en gang, så er det ikke så lett å finne ut av tingene.
Han kommer selv ut for farlige situasjoner, og er delvis innblandet i ugjerningene uten at dette forstyrrer flyten eller troverdigheten. Når det kommer for en dag hvem gjerningsmannen er, forbauser det meg, som ikke har sett dette komme. Doktor Fredriki har ingen stor del i handlingen, ei heller hans kabinett, dette er mer med på å skape stemning og mystikk, noe som fungerer bra.
Kim Haugen har en legg gjenkjennelig stemme, men i denne historien passet stemmen hans bra. Han leser fort og feilfritt, og med en passe dose innlevelse. Har du ikke lest Jørgen Brekke før, og vil unngå å måtte lese de tre første bøkene hans, før du "tester" ham, er dette en grei bok, siden den ikke er en del av serien hans. Boken anbefales på det varmeste!

Hørt på lydbok, interessant og en fin kontrast til Bernt Gran sin nye bok

Lærerikt og lettlest for store og små :)

i løpet av 2014 har jeg som mål å lese 50 bøker. Likevel går kvalitet foran kvantitet, så det gjenstår å se hvordan dette går. Følg gjerne med =)

(kommer til å skrive bokomtaler her: www.spraakraadblaagg.wordpress.com)

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry vakte stor oppmerksomhet da den kom ut. Den kom først ut i 2012, og har siden kommet ut i mange land, inkludert Norge. På norsk heter den Harold Frys utrolige pilegrimsferd. Boka startet egentlig som et radioteater. Rachel Joyce har skrevet mange radioteaterstykker, og dette om Harold Fry skrev hun til faren, som var syk med kreft. Senere bestemte hun seg for at hun ville gjøre stykket om til en bok.

The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry er helt klart en voksenbok. Jeg er ikke så vant til å lese voksenbøker, men jeg har lest noen tidligere. Harens år av Atro Paasilinna og Magiens farge av Terry Pratchet er noen. De var veldig annerledes fra The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry.

Da jeg leste på baksiden av boka, så jeg at det stod: with his wife hoovering upstairs. For dere som ikke vet det, betyr "hoovering" å støvsuge, men jeg blandet det med "hovering", som betyr å sveve. Dumme meg trodde at kona svevde i andreetasje, og jeg tenkte at dette kom til å bli morsomt. Det viste seg fort at det var støvsuge hun drev med. Jeg ble litt skuffet, må jeg innrømme. Jeg trodde at The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry kom til å bli en lett fordøyelig, morsom, liten historie om en gammel mann som gikk England på langs. Det viste seg fort at ikke det heller var riktig. Boka er veldig dyp; det er masse å tenke over, og til tider er den ufattelig trist.

En ting jeg synes var dumt, var at det tok meg ganske lang tid å komme inn i historien. Boka var ganske treg i starten, og det gjorde at det tok lang tid å sette seg inn i boka. Det var veldig dumt! Det gjorde at en bok, som til tider var helt fantastisk og rørte meg til tårer, andre ganger var nesten litt kjedelig. Jeg skjønte at jeg var litt for ung, og at boka mest sannsynlig passer best for voksne.

Jeg likte godt hvordan man sakte, men sikkert fikk nøstet opp i Harolds fortid. Litt etter litt kommer det frem hva slags liv han har levd, og man skjønner bedre og bedre hvorfor han må gå denne lange turen. Helt fra sør i England til Skottland. Han gikk 627 miles, jeg vet ikke helt hvor mange kilometer det er, men det er langt. Han brukte 87 dager på denne turen.

Harolds historie er utrolig trist. Han har ikke hatt et lett liv, og mot slutten, da jeg fikk vite hva det var som plaget han så mye, rørte det meg til tårer. Det var så trist! Jeg satt å gråt skikkelig. Det var egentlig litt flaut; jeg satt barnevakt og visste at moren kunne komme hjem når som helst. Der satt jeg og gråt, og hun kunne komme hjem hvert øyeblikk. Heldigvis gikk det greit, og hun kom ikke hjem før jeg hadde fått tørket tårene. Jeg tror ikke at hun la merke til det...

Slutten var veldig søt, men trist, og den passet veldig godt til resten av historien. Det kunne ikke ende på noen annen måte.

Jeg anbefaler The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry for voksne, kanskje helst damer. Du må i hvert fall ikke ha noe imot å kanskje bli sittende å gråte en stund...

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Tredje boken jeg leser på kort tid om mentaltrening, hvordan yte bedre, prestere bedre etc. Vel, tror jeg begynner å bli en plage for mine omgivelser nå! Er denne boken forskjellig fra de andre? Erik Larsen sier dette beste selv: "Det er enkelt, ja, men det betyr ikke at det er lett." Det er enkelt, alle bøkene jeg har lest i det siste er "enkle" i den forstand at det som står der er lett å fatte intelektuelt, men problematisk å gjennomføre. Det å lese denne boken er en fin vitamininnsprøytning, for å bli oppmuntret til å starte en endring, fortsette å endre seg - til å "stå i det".

Praktisk bok med flere gode tips. Jeg likte best at den var så praktisk rettet. Deilig å lese om ting man opplever daglig får "ord" på seg. Selv om dette på mange måter er en "koke eller strikke-bok". For å virkelig bedømme kvaliteten må man faktisk utføre det som er beskrevet.

Ungdomsbok med en dash fantasy/magi. I og med at boken er en blanding mellom to sjangre - både den helt realistiske verdenen med følelser, venner, relasjoner etc som ungdomsbøker er fulle av - og plutselig midt i boken: Magi! Må medgi at jeg ble litt sjangerforvirret og hadde foretrukket enten en rent realistisk bok eller en fantasy bok. Det blir litt merkelig når "virkelige" problemer løses magisk. Fristende for forfatteren i alle fall.

Interessant bok. Akkurat kommunikasjon interesserer meg, så derfor har jeg lest veldig mye om emnet fra før av. På den måten var det lite "nytt" i boken, men det ble presentert med en veldig praktisk innfallsvinkel.