Bokelskere.no

Spennende jakt på steintavler og løsningen på et stort spørsmål. Anbefales!

En skjønn liten bok som utfordret og begeistret meg.

Leit nok har Fables nærmest tapt all sin sjarm for meg. I denne delen vekkes dog litt av det gamle til livet igjen. Det som opprinnelig fasinerte var gamle karakterer (fra eventyrene) i nye settinger slik at man lett ble både overrasket, sjarmert og også intuitivt skjønte mye ut fra karakteren, på samme måte som at når en historie åpner med "Det var en gang" er sjangerforståelsen inne. Dette er litt pustet til liv i denne boken - her er det Camelot som vekkes til livet igjen, men det er definitivt ikke nok til en god leseropplevelse.

Synes Gro Dahle er en fantastisk forfatter og Svein Nyhus illusterer nydelig og treffende. Det sier vel litt at jeg som 42 år kjøper en barnebok - nærmes en bildebok - for å lese den selv. Gro Dahle har en lang rekke bøker som omhandler det at barn har det vondt, og temaet i denne boken er omsorgssvikt. Det er imponerende hvor seriøst temaene blir behandlet. Gleder meg til å lese min første voksenbok av Gro Dahle.

Jeg vil si at ungdomsbøker ikke bare er for ungdommer. Mange er veldig dype, tar opp viktige temaer og har gode karakterer. Will Grayson, Will Grayson er til nå min favoritt av John Green, så den er virkelig verdt å skjekke ut. Grugleder meg til Looking for Alaska. Har hørt at den er utrolig trist.

Det er lenge siden jeg leste noe av John Green. Sommerferien faktisk. Da jeg fikk Will Grayson, Will Grayson til jul, bestemte jeg meg for å lese den så fort jeg var ferdig med The Slow Regard of Silent Things. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det!

Jeg kunne ikke legge fra meg Will Grayson, Will Grayson. Så god er den. Jeg innså ganske fort at denne boka kom til å bli fantastisk, og det gjorde den. Jeg hadde ganske høye forventninger til boka, både på grunn av at jeg tidligere har likt John Greens bøker veldig godt, men også fordi en av mine gode venner sa at hun likte den godt. Likevel greide boka å innfri mine forhåpninger, og til og med overgå dem. Jeg likte Will Grayson, Will Grayson utrolig godt!!!

Karakterene er det som driver boka fremover. Selv om historien i boka er veldig god, usedvanlig god i denne sjangeren (en sjanger som oftest er karakterdrevet), er dette karakterens historie. Dette er Will, Will, Tiny, Jane, Gideon og alle de andres historie. Her er det de som regjerer, og det gjør de med stil. De er veldig komplekse til å være ungdomsbøker. Ikke misforstå meg. Jeg elsker ungdomsbøker, men av og til føles det som om forfatteren ikke tar ungdommer seriøst. Som om ungdommer ikke er like komplekse som voksne. Heldigvis er det mange forfattere der ute som tar ungdom seriøst, og John Green og David Levithan er noen av dem.

Jeg har ikke lest noe av David Levithan før. Hørt mye om ham, ja, men ikke lest noe av ham. Alt jeg har hørt er gode ord, så jeg kommer garantert til å lese bøkene hans før eller senere. Forhåpentlig vis før. Etter å ha lest Will Grayson, Will Grayson kan jeg egentlig ikke skjønne hvorfor jeg ikke har lest noe av ham tidligere. Språket hans er genialt, og jeg må innrømme, så mye som jeg elsker John Greens bøker, likte jeg aller best David Levithans del av Will Grayson, Will Grayson.

Perspektivet i Will Grayson, Will Grayson skifter mellom Will og Will. Dette kan virke veldig vanskelig å holde styr på, men det er det ikke. John Green og David Levithan har skrevet om hver sin Will Grayson, og de har gjort dem veldig forskjellige. Samtidig er det noen likhetstrekk mellom karakterene. Jeg likte veldig godt hvordan dette fungerte, og fungerte gjorde det. Jeg var aldri forvirret, og det er slik det skal være. Selv om det er førsteperson som forteller, skal det være mulig å skille dem fra hverandre, og det var veldig lett her.

Will Grayson, Will Grayson er en god blanding av morsom og trist. Av og til satt jeg med tårer i øynene, og andre ganger satt jeg og lo høyt. Jeg vet ikke om dette betyr så mye for andre siden jeg er en veldig emosjonell person og gråter av det meste... I tillegg er humoren min kanskje litt dårlig, men ikke fortell meg at jeg sa det, jeg elsker humoren min :)

Boka tar opp mange viktige temaer, og jeg synes John Green og David Levithan gjør dette på en veldig viktig måte. De tar opp temaer som depresjon, homofili, kjærlighet, vennskap, familie og mange andre. Noe av det jeg likte veldig godt var at dette ikke var en typisk homo-bok; det at noen av karakterene var homofile var bare slik det var, og de gjorde ikke så mye ut av det. Det ble helt naturlig. Boka viste variasjon når det gjaldt homofile, og den holdt seg ikke til stereotypene. Tusen takk! Slike bøker trengs. Slike bøker kan hjelpe ungdom som sliter med hvem de er, og jeg er så glad for at den er så bra.

Som du skjønner, likte jeg Will Grayson, Will Grayson veldig godt, og jeg kommer garantert til å lese Looking for Alaksa og Let it Snow, de to siste bøkene til John Green som jeg ikke har lest, og jeg kommer garantert til å lese noe av David Levithan.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Tusen takk!!! Jeg vet ikke om du tenkte over hvor mye denne kommentaren kom til å bety for meg da du skrev den. Dette er noe av det fineste noen har sagt om det jeg har skrevet, og det fikk meg til å se at det er noen som tar seg tid til å lese og tenke over det jeg har skrevet. Jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det; jeg har ikke ord... Tusen takk!!! Tusen hjertelig takk!

Ikke en omtalt, men kort tilbakemelding
Leste denne boken på norsk, og oversettelsen er så elendig at språket ødela for noe som ellers ville ha vært en meget god leseropplevelse. Historien er god, virkelig. Men den norske oversettelsen er hårreisende dårlig!

"Hun fortsatte å unngå å snakke med ham ..."
og konstante feilplasseringer av ordet "ikke" slik at setningene blir veldig rare. F.eks; "Han syntes hun var ikke så snill"

Dette er den søteste boka jeg noen gang har lest! The Slow Regard of Silent Things er IKKE bok nummer tre i The Kingkiller Chronicle, bare så det er sagt. Det er sikkert noen som ville blitt litt skuffet hvis de trodde det. Dette er en novelle som omhandler en av karakterene i serien, Auri. Derfor vil jeg si allerede nå: Har du tenkt til å lese Pat Rothfuss' bøker, er dette ikke boka du skal starte med. Som han selv sier i forordet vil ikke denne boka gi mening hvis man ikke har litt innsikt i verdenen i serien. Du må starte med The Name of the Wind, som er bok én.

The Slow Regard of Silent Things har det søteste coveret, som passer perfekt til historien. Coveret avbilder Auri, og det er utrolig bra designet. Det er lett for meg som har lest boka å si at det passer, kanskje ikke så lett for dere som ikke har det å forstå. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, men dere må bare tro meg når jeg sier det. Det passer perfekt.

Dette er ikke noen vanlig historie. Det er kun én karakter, ingen dialog, og andre ting som en vanlig historie mangler også. Likevel er dette en av de vakreste bøkene jeg har lest. Språket er utrolig poetisk, og selv om det ikke skjer så mye, fanget The Slow Regard of Silent Things meg. Jeg måtte vite hva som kom til å skje videre.

Auri er en utrolig interessant karakter. Hun er ikke helt ok; hun er litt ødelagt inni seg, og hun er en av de mest interessante karakterene i The Kingkiller Chronicle. Jeg likte veldig godt å lære mer om henne. Her får man et innblikk i hennes liv, hva som driver henne, hvordan hun lever. Der var gøy å lære mer om henne, samtidig som det var litt trist - hun har det ikke lett.

Historien går over seks dager. Auri går å venter på "ham", jeg ser for meg at dette er Kvothe, hovedpersonen i The Kingkiller Chronicle. Hele tiden går hun å tenker på hva hun skal gi ham; de pleier å gi hverandre en gave når de møtes. Gaven må være perfekt, tenker hun. Det er veldig interessant å se hvordan hun tenker på Kvothe, og hva det er hun fokuserer på.

Hele boka er full av illustrasjoner. De er utrolig vakre og skaper en spesiell stemning. Det er Nate Taylor som har tegnet disse. Tegningene passer perfekt til historien, og de gjør denne boka enda bedre.

Helt på slutten av boka har Pat Rothfuss skrevet en "author's note", en liten hilsen fra forfatteren. Kan jeg kalle det det? Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det. Men, i hvert fall, dette er et veldig fint skrevet notat om hvordan boka ble til. Her skriver han at dette er ikke en bok som er for alle. Dette er ikke boka for dem som vil ha en vanlig historie, dette er for dem som sympatiserer med Auri, som kjenner seg igjen i henne - de som er litt ødelagt inni; the slightly broken people, skriver han. Jeg synes dette var utrolig fint skrevet. Jeg tror nemlig at dette gjelder de fleste av oss. Hvem har gått gjennom livet uten å møte hindringer, noe som sårer én? Ingen, vil jeg si. Hva vil jeg med dette? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke er rart å av og til føle seg trist. Jeg tror vi alle har godt av det, selv om det gjør vondt der og da. Vi blir sterkere etterpå, og uansett hvor vondt det gjør, det blir bedre. Det er helt sikkert.

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Journalist som etterforsker i Tromsø, ganske fornøyelig, men litt forutsigbar

Fantastisk bra fra Island på 1800-tallet. Bygget på en sann historie

Fantastisk bra! Lillegraven skriver ikke bare grensesprengende poesi hun kan dette med romaner også, anbefales!

Serien har tapt seg, veldig vanskelig at serier "holder seg", men fremdeles bra underholdning og mye bra tegninger.

Eg er redd for å døy med uleste bøker på hylla; det kunne eg ikkje levd med, sjølv ikkje somedaude. Her er ei oversikt over det som blei lest i 2015.

Sortert etter rekkefølgjen dei blei lese

Hadde 50 som mål. Kom aldri lenger enn 46. (Skylder på at jeg har skrevet min første roman samtidig. Slikt tar tid!!:o)) Blir det 52 nye i år?:)

Dream Country er det tredje volumet i Sandman-serien. I dette volumet er det ingen historie som går gjennom boka som en rød tråd. Dream Country er fire frittstående historier, som gir oss et innblikk i Morpheus som karakter og hans verden.

Jeg likte disse fire historiene veldig godt. De er veldig forskjellige, og jeg liker best den med katten. Det er en "søt" historie til å være en Sandman-historie. Noen av de andre, Calliope for eksempel, er ganske forstyrrende. Men det er vanlig for historier i denne serien...

Dream Country er ikke like god som de to første. Den er mer som et lite avbrekk fra de lange historiene. Jeg likte den veldig godt, men jeg har mer sansen for historier som strekker seg over litt lengre tid.

Det jeg synes er veldig bra med Dream Country, er at man lærer masse om Morpheus. Jeg skjønte mer av motivene hans, eller egentlig ikke... Men jeg fikk vite flere ting som hadde hendt ham, og det kan hjelpe med å forstå ham bedre. Som jeg har nevnt tidligere, er han utrolig kompleks, og derfor kan jeg aldri forstå ham fullt ut. Men noe kan jeg forstå, og Dream Country har hjulpet meg på veien.

Jeg likte Dream Country veldig godt, men den er ikke like god som de to første. Anbefales!

Innlegget ble originalt publisert på bloggen min.

Leste denne første gangen da jeg var 15-16? Husket det som en bra serie, og var litt skeptisk til å lese den på nytt igjen - ungdomssvermeri kan lett få et helt annet skjær i voksen alder. Men dette er bra! Morgan Kane er en kompleks - og menneskelig - romanfigur, som løfter historiene. Nå som bøkene er gitt ut på nytt er de gitt ut kronologisk i forhold til Kane sitt liv. Mye bra tillegsmatrialet. Rart å tenke på at revolvere har vært frontladet en gang i tiden. Måtte le høyt av den unge Kane som satt med en gammel revolver, sammen med de med alt mulig fancy jern - var jo nesten som å se en 16 årig unggutt sitte med den gamle mobilen sin, sammen med en gjeng med splitter nye smarttelefoner.

Da fikk jeg endelig tid til å lese Sandman #2. Jeg har gledet meg til det, siden jeg likte den først veldig godt. Jeg synes virkelig at serien har forbedret seg. Det virker som om Neil Gaiman var bitt mer sikker på historien, karakterene og alt sammen i The Doll's House.

Ok, bare så det er sagt, The Doll's House handler ikke om dukker. Heldigvis. Dukker er utrolig creepie, og den er ikke akkurat veldig pen, den som er på coveret. Den er egentlig mye styggere i virkeligheten enn på bildet...

Tegneserien starter med innledning, en type "the story so far", skrevet av Neil Gaiman. Den er ufattelig godt skrevet, full av atmosfære og stemning. Jeg ble dratt rett inn i Sandman-verden, og det var bare introduksjonen. Det er en helt spesielt stemning i Sandman-serien, en mørk og dyster verden hvor alt kan skje. Alt dette fikk Neil Gaiman frem i introduksjonen, og det beviser hvor dyktig en forfatter han er.

Da jeg anmeldte Preludes & Nocturnes, det første Sandman-volumet, skrev jeg at jeg var sikker på at jeg har sett Morpheus, the Sandman, et sted før. Det tror jeg fortsatt, men jeg innså nå at han egentlig ligner litt på Neil Gaiman selv. Noen ganger. Andre ganger ligner han mer på vokalisten i The Cure. Sånn seriøst, Morpheus ligner sykt på vokalisten i The Cure.

Tekstene i The Doll's House er utrolig godt skrevet. Som de fleste tegneserier skjer det meste gjennom bildene, men i Sandman er også tekstene utrolig gode. Dette er ikke Donald Duck, det er helt klart. Sandman er en helt annen liga. Jeg har vanligvis ikke vært så veldig interessert i tegneserier, men etter at jeg valgte å gi Sandman en sjanse, har jeg blitt mye mer åpen for det. Dette er genialt lesestoff.

Hvis man bare blar fort gjennom tegneserien, vil man ikke skjønne noe. Det vil virke som en helt grufull fortelling, som det også er til tider, men man får et helt feil inntrykk at historien ved å bare se på bildene. Man må lese tekstene for å forstå hva som skjer. Veldig mye skjer i folks drømmer, og drømmeverdenen, og derfor kan det virke litt forvirrende og mye mer grusomt en det egentlig er. Jeg tror muligens jeg skrev noe lignende anmeldelsen min av Preludes & Nocturnes.

Det er noen forskjeller i The Doll's House fra Preludes & Nocturnes. Den viktigste er at historien handler om Rose Walker, det er ikke Morpheus som er hovedperson. Jeg likte det veldig godt, og jeg likte veldig godt Roses historie. Det gjorde historien mer virkelig. Morpheus er så veldig annerledes. Så alien, som de ville sagt på engelsk. Man trenger noen som kan forankre historien i virkeligheten, og i The Doll's House var det Rose Walker.

Samtidig var det veldig spennende å lære mer om Morpheus. Han er en utrolig kompleks karakter, og det er alltid noe nytt å lære. Jeg skjønner meg ikke helt på ham, og jeg vet ikke om jeg noen gang vil. Men som jeg har sagt tidligere, han er ikke menneske, det er ikke sikkert det er mening at vi skal forstå ham.

Jeg er veldig fornøyd med The Doll's House, og kommer til å starte på Dream Country, som jeg fikk av Synne til jul, snart. Jeg anbefaler virkelig.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Erotikk er en vanskelig sjanger. Denne boken minner meg mest av alt om "Mariposa" i sjangerfremstillingen - og det er en sjanger jeg har store problemer med. Jeg elsker fantasy og sci-fi - på sitt beste er dette ekte mennesker, ekte følelser, ekte problemstillinger i et nytt og spennende univers som er helt uforutsigbart. Dette er det stikk motsatte: uekte mennesker, uekte følelser, uekte problemestillinger (hun leter etter et mannlig spøkelse som hun skal ha sex med for å glede et kvinnelige spøkelse ...), men i et reellt og virkelig univers.

For meg fungerer det slik at all realismen - hvilke klær hun går med, at hun må jobbe overtid etc slik at den hele tiden minner meg på at den andre delen av boken er fake. Alle faktafeilene (hvor forsvinner kjelleren?) er også mye vanskeligere å dekke over. Det kunne vært en drøm, men Claire (tjeneren) husker det jo også? Og skoene eksisterer. Og personligheten til damen! Plutselig popper det opp noe moral her og der som er direkte ukledelig. (Hun vil absolutt ikke ligge med Claire, meget uanstendig å ligge med tjeneren. I det virkelige liv, ja. I en erotisk bok, ville ikke ha blandet inn moral på det punktet)

Nåja, den var mye mindre skremmende, og dårligere enn "Cathrine M sitt seksuelle liv" (som jeg i parantes vil bemerke ikke oppfattes som erotikk i sjangeren overhode fra mitt ståsted, heller en skremmende biografi og i tillegg god litteratur)

Nydelig julebok med noveller av høy litterær kvalitet. Likte godt at det sto litt om forfatteren bak hver enkelt novelle. Eneste "problemet" er at jeg opplever det som langdrygt å lese novellesamlinger. Jeg må ofte ha litt tid til å roe meg etter hver novelle og det å lese så lite hver dag føles merkelig, samtidig kan jeg ikke lese noe annet da novellen skaper ettertanke. Luksusproblem, jeg vet.