him som svar til [ Slettet bruker ] :
11:35, 2. juni 2016 Diskusjon: [ Slettet bruker ] om Råta av Siri Pettersen av Siri Pettersen
Veldig enig med deg i at bøkene er veldig forskjellige. Liker godt tolkningen din, synes også at karakterene endret/utviklet seg veldig. I motsetning til deg likte jeg Odinsbarn best, men det er smak og behag - gleder meg til tredje bok jeg også. :)
Jeg likte ikke denne! Føles veldig rart ut ikke å like den når "alle" andre elsker den, og coveret er fylt med lovord. Mislikte den ikke, heller - men sitter ikke igjen med noe annet enn iver etter å begynne på ny bok.
Syntes heller ikke språket var "poetisk", slik mange anmeldere sier at det er - jeg syntes det var veldig monotont. "... føles som om", "... kjennes som om"<-- går igjen hele tiden, flere ganger i nesten hvert avsnitt. Føler meg litt "slem" som skriver dette, men jeg syntes ikke at boken levde opp til forventningene en får av coveret.
Hørte omtrent 1/3 av denne på lydbok og så orket jeg ikke mer. Irriterte meg over Elsa, dessverre. Ble litt for nye klokskap og spydigheter og litt for lite "barn" i henne til at jeg fant karakteren troverdig. Syntes også det ble i overkant mye snakk om fantasilandet (selv om dette viser seg å ha en viss sammenheng med kommende handling er det fortsatt mer enn "nødvendig") og jeg mistet rett og slett tålmodigheten
Ettersom jeg ikke fullførte boka, lar jeg være å trille terning
Jeg har lenge hatt lyst til å lese Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli. Da jeg fikk den til bursdagen, ble jeg utrolig glad. Nå har jeg endelig fått lest boka, og det er jeg så glad for. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er verdens søteste bok, og jeg likte den supergodt.
Boka handler om Simon Spier, seksten år, som prøver å finne ut hvem han er og hva han vil i livet. Simon er ikke akkurat ute av skapet, og han og Blue driver å mailer frem og tilbake hvor de diskuterer alt mulig, og da spesielt når det kommer til seksualitet. Simon og Blue vet ikke hvem den andre er; det eneste de vet er at de går på samme skole. Når en av Simons klassekamerater får tak i noen av disse mailene, bruker han anledningen til å utpresse Simon til å hjelpe han med å bli sammen med en av Simons venner, Abby. Man kan trygt si at Simon er pissed.
Delen hvor Simon blir utpresset er ganske ukomfortabel. Det er så utrolig shitty gjort, og jeg forstår godt hvorfor Simon reagerer slik han gjør. Det verste er vel egentlig det at det er mest sannsynlig andre som har vært i Simons situasjon, og det gjør meg så lei meg å tenke på. Derfor likte jeg godt hvordan problemstillingen blir taklet gjennom historien, og at utpresseren ikke slipper unna det han har gjort. Likevel trodde jeg at denne delen kom til å bli kleinere enn det den egentlig var, og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg hater secondhand embarrassment.
Simon er kjempesøt, og forholdet hans til Blue er bare helt fantastisk. De er så søte sammen, og jeg er så glad for at man får vite hvem Blue virkelig er i løpet av boka. Jeg må innrømme at jeg gjettet hvem det var omtrent halvveis i boka, men det gjorde ikke noe. Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er så søt at det gjorde opp for det, og jeg var så glad for at jeg hadde gjettet riktig. Blue var akkurat den personen jeg håpet han kom til å være.
Simons familie og venner var fantastisk å lese om. I tillegg til å være en bok om kjærlighet, handler Simon vs. the Homo Sapiens Agenda også om familieforhold og vennskap, og begge deler var utrolig godt utført. Simons familie var utrolig rar, men også fantastisk, og jeg likte søstrene og foreldrene hans kjempegodt. I tillegg likte jeg kjempegodt Simons rare vennegjeng. Hvem skulle trodd at en slik gruppe med mennesker kunne være venner? De var så utrolig forskjellige, men likevel funket det kjempebra.
Simon vs. the Homo Sapiens Agenda er rett og slett en kjempesøt bok, og jeg har lyst til å rante om den til alle. Vær så snill, les denne boka! I tillegg til at den tar opp viktige temaer som seksualitet, familie og vennskap, er det også en bok om å vokse opp og bli bedre kjent med seg selv. Jeg anbefaler på det aller sterkeste!!
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
The Raven Boys er langt fra så cheezy som omtalen bak på boka får den til å virke som. Det er egentlig ganske misvisende. Hadde jeg ikke lest noe annet om boka, er det ikke sikkert jeg ville ha plukket den opp. Jeg hadde trodd at The Raven Boys bare var en annen YA romanse, noe den absolutt ikke er. The Raven Boys er annerledes fra alt annet jeg noen gang har lest, og jeg elsket boka så mye! Jeg er så glad jeg valgte å lese den.
Blue er den eneste i en familie med synske som ikke kan se fremtiden. Helt fra hun var liten, har hun fått vite at hvis hun kysser sin sanne kjærlighet, kommer han til å dø. Derfor holder hun seg unna gutter, og da spesielt guttene fra Aglionby, den lokale privatskolen, the Raven Boys. Hvert år, på St. Mark's Day, drar Blue og moren hennes, Maura, ut til kirkegården. På St. Mark's Day kan nemlig de synske se hvem som kommer til å dø i løpet av det neste året. Blue har aldri sett noe, men dette året er annerledes. Dette året ser hun ham. Gansey.
Gansey, en Aglionby-student, er obsessed med det han kaller for ley lines. Dette er energilinjer som går på tvers av hele verden, og han mener at langs en av disse linjene ligger den gamle walisiske kongen Glendower og sover. Det sies at den som vekker Glendower vil få oppfylt et ønske. Sammen med vennene sine, Ronan, Adam og Noah, er Gansey på leting etter Glendower, og ved en tilfeldighet (eller er det det?) blir Blue dratt inn i letingen deres.
Karakterene i The Raven Boys er utrolig interessante, og jeg likte dem alle supergodt. Blue Sargent er sær, og stolt av det, og hun er aldri redd for å si det hun mener. Gansey, eller Richard Campbell Gansey III, som han heter, kan virke som en typisk rik soss, men under overflaten finnes en gutt som er obsessed med det overnaturlige, og som absolutt ikke er normal. Ronan Lynch er sint. Til tider kan han virke litt for direkte og nesten slem, men når vi blir mer kjent med ham, ser vi at det ligger mer i bunnen enn en rebelsk tenåring. Adam Parrish har kommet seg inn på Aglionby ved hjelp av stipender, og jobber tre jobber ved siden av skolen bare for å kunne få fortsette der. Han gjør alt han kan for å lykkes i livet. Noah, vel, hva kan jeg si om Noah... Noah er stille og forsiktig, og til tider kan han nesten virke litt usynlig.
Historien er helt forskjellig fra alt jeg har lest tidligere, og den er langt fra slik jeg hadde forestilt meg. Jeg vet ikke egentlig hva jeg hadde forestilt meg, men det var i hvert fall ikke The Raven Boys. Boka har akkurat rett mengde av mysterier, fantasy og spenning. Jeg kunne ikke legge boka fra meg, og måtte bare vite hva som kom til å skje videre. Jeg må innrømme at historien er litt rar, men den er rar på en veldig positiv måte. Til tider er den også litt creepy, og jeg kan ikke vente med å se hva som skjer videre i serien. Jeg endte faktisk opp med å bestille bok to og tre selv om jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal kjøpe flere bøker på en god stund. Oh well...
Språket i boka er magisk, og Maggie Stiefvater beskriver hendelsene på en måte som gjør det utrolig lett å se for seg. I tillegg klarer hun å skrive morsom dialog som virker ekte. Ingenting virker tvunget; alt kommer helt naturlig. Maggie Stiefvater har fått meg til å både le og gråte mens jeg leste The Raven Boys, og jeg kan ikke vente til jeg kan starte på bok to.
Jeg har ikke ord for hvor fantastisk The Raven Boys er, og jeg anbefaler boka på det aller sterkeste! Hvorfor har jeg ikke lest denne boka tidligere??? Det er en av de beste bøkene jeg har lest på lenge!!
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Jeg har gledet meg til å lese The Hidden Oracle siden jeg hørte Rick Riordan skulle skrive den. Mot slutten av hans forrige serie, Heroes of Olympus, som er en spin off av Percy Jackson-serien hans, får vi vite at orakelet i Delfi har blitt tatt over av Python, Apollons gamle fiende, og at Apollon selv har forsvunnet. Det viser seg at Apollon, (jepp, han heter Apollon på norsk og Apollo på engelsk, bare for å forhindre forvirring), har blitt gjort dødelig av Zevs som straff for det som har skjedd. Apollon synes selv dette er utrolig urettferdig. Når alt kommer til alt, var det ikke hans feil det som skjedde. Vel, kanskje det var litt hans feil, men ikke nok til at Zevs burde straffe han på denne måten. Ugh, foreldre altså...
The Hidden Oracle er rett og slett fantastisk! Den er alt jeg ønsket meg med mer. Historien er kjempespennende, og jeg kunne ikke legge boka fra meg. Likevel er det aller beste med boka karakterene. Rick Riordan er så god til å skrive originale og interessante karakterer, og jeg likte dem kjempegodt i The Hidden Oracle. De nye karakterene var fantastiske, og det var så gøy å se igjen karakterer fra de tidligere bøkene. Spesielt gøy var det å se Nico di Angelo og Will Solace igjen, og deres interaksjoner med Apollon var fantastiske.
Apollon er en helt utrolig karakter. Han er akkurat så selvopptatt og irriterende som jeg håpet han kom til å være, og det er utrolig morsomt å se han streve med å være dødelig. Han er vant til å være en gud, og at alle ønsker å tjene han, men nå har han plutselig blitt en tenåringsgutt med kviser (eww!). Dette er muligens den største prøvelsen Apollon noen gang har måttet gjennomgå. Likevel er han ikke overfladisk. Vi får se det som foregår under overflaten; vi får se hvem Apollon virkelig er, og det er ikke en drittsekk. Han forandrer seg utrolig mye gjennom boka, og det er så gøy å se.
Meg McCaffrey er kjempesøt. Hun er muligens den mest bad ass tolvåringen jeg noen gang har lest om, og jeg likte henne utrolig godt. Noe av det beste var hvor mye hun irriterte Apollon, likevel kunne han ikke la være å bli glad i henne. Meg er rett og slett amazing.
Språket er alltid fantastisk i Rick Riordans bøker, og The Hidden Oracle er ikke noe unntak. Rick Riordan skriver med humor og sass, og jeg lo høyt så mange ganger. Å lese på bussen til skolen var mildt sagt risikabelt når man ikke har lyst til å se ut som en tulling. Apollons indre monolog var noe av det beste jeg har lest på lenge, og jeg kan ikke vente på neste bok, som dessverre ikke kommer ut før om et år. (WHYYYYY???) Jeg kan ikke vente så lenge.
Jeg må nesten nevne at Apollon er bifil og stolt. I approve! Jeg har lest flere som har sagt at de er så glad for dette, og at det har hjulpet dem med å finne seg til rette med sin egen seksualitet. Det er så fantastisk når bøker kan hjelpe folk på denne måten! I oldtidens Hellas var ikke seksualitet sett på på samme måte som det er i dag, og det var i hvert fall ikke skamfullt å være noe annet en heterofil. Derfor synes jeg det er utrolig bra at en serie basert på gamle greske (og romerske) myter tar opp dette temaet, og spesielt det at Rick Riordan sier at det er helt greit. Det er slik noen er, og ingen skal få lov til å si at det ikke er helt naturlig.
The Hidden Oracle er muligens min favoritt blant Rick Riordans bøker. Den er utrolig morsom, spennende og har fantastiske karakterer. Jeg anbefaler på det aller sterkeste, men hvis man ønsker å forstå noe som helst, må man lese Percy Jackson og Heroes of Olympus først.
Anmeldelsen ble først publisert på bloggen min.
him siterer Bare mjuke pakker under treet av Levi Henriksen (side 136)
12:06, 28. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Det er ikke heilt riktig å si jeg aldri så henne igjen. På en måte gjorde jeg det, men samtidig var det ikke henne. I ettertid har jeg tenkt at det var omtrent som de vilene vi så hensatt langs veien våren vi var på Kreta. Biler som er etter norsk standard kunne rullet i enda fleire år, men som til tross for at de tilsynelatende hadde alle deler inntakt, hadde noe merkelig forlatt over seg. Det var slik med Cailin også, sjøl om de hadde gjort en bra jobb med henne. Fjerent glassbitende, vasket håret, pudret og sminket ansiktet pent som på et fotografi, Det var akkurat det hun var blitt. Et fotografi, En maske. Et stykke hud, en overflate over ingenting. Akkurat som de kasserte utstillingsdokkene hun hadde stablet i kjelleren for å bruke på etn teateroppsetning hun skulle være scenograf for seinere på året.
Levi Henriksen skriver aldeles nydelig. Vart er ord som kommer inn i hodet mitt når jeg skal beskrive språket hans. Når man leser denne type litteratur er handlingen underordnet, minner meg om Knausgård, Grytten og Steinbeck. Hva er det egentlig som skjer i romanene deres? Er det ikke det vanlige livet som flyter forbi slik det alltid har gjort? Denne type litteraturen viser oss innsiden av menneskene.
him siterer 333 fantastiske idèer om hvordan du motiverer personalet av Stefan Ekberg (side 142)
23:02, 25. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Ikke kritisert dem "der oppe". Mange mellomledere har prøvd å snike seg unna ansvaret sitt gjennom å si: "Det er ikke jeg som har sagt at vi skal gjøre dette - det kommer ovenfra." Slike uttaleslser kan gi deg en behagelig følelse (til å begynne med). Du får mulighet til å bli en av gjengen med oftre som rammes av "idiotene der oppe som ikke skjønner noen ting", men det du ikke tenker på er at du viser personalet at ikke engang du har tillit til beslutningene som kommer ovenfra. Hvorfor skal de tro på dem da?
Du sender tre farlige signaler:
1. Det går ikke an å stole på denne organisasjonen
2. Våre egne sjefer er imot oss.
3. Du, deres egen sjef, er svak og maktesløs i organisasjonen.
Ja, du ser selv
him siterer 333 fantastiske idèer om hvordan du motiverer personalet av Stefan Ekberg (side 75)
22:55, 25. mai 2016 Ingen har det som favoritt.
Håndter vanskelige ansatte. Dine beste ansatte kan se seg om etter annen jobb hvis de føler seg motarbeidet av nagative personer, latsabber og sytere. Det er din jobb som sjef å handtere personer som ødelegger den gode stemningen og som gjør det vanskelig for stjernene dine på jobben. Det høres ut som elitetekning, men jeg skammer meg ikke over det, Foretak som har vanskelige ansatte har store problemer som bare blir større hvis ingen gjør noe med det.
him om 333 fantastiske idèer om hvordan du motiverer personalet av Stefan Ekberg:
22:53, 25. mai 2016*
Veldig bra og konkret bok. Falt for den i en super bokhandel i Ålesund. Mye morsomt også. Lo høyt av dette (om det å la andre snakke og ti stille selv): "Det artige er at du kommer til å bli oppfattet som en utrolig trivelig person - supersosial - selv om du kanskje bare har sagt fire ord på 25 minutter." Jeg har lagt merke til dette selv og har til tider vært veldig forvirret over folk som har oppfattet meg som hyggelig og trivelig (som jeg håper jeg er), uten at jeg har fått anledning til å overhode vise meg frem som noen ting - fordi jeg ikke har kommet til ordet.
Marte som svar til Tine Sundal :
20:34, 25. mai 2016 Diskusjon: Tine Sundal om Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? roman av Johan Harstad av Johan Harstad
Leser denne nå, og er så langt fullstendig oppslukt! At den er lang er i denne sammenheng utelukkende positivt :) og det er d sjeldent jeg syntes da de fleste bøker kunne hatt godt av å kuttes ned
Tine Sundal om Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad:
17:44, 25. mai 2016 Kommentarer: 1
At han ikke tviholder på gamle ord som folk flest ikke kjenner til, at han skriver med "oppdatert" og ikke unødvendig komplisert språk :-)
Prøv. Han skriver veldig "moderne" nynorsk, og dessuten skriver han veldig lett. Ingen tunge, drøye setninger. Gi det en sjans, det kan jo være du faktisk finner deg en ny favoritt
Naiv Super :)
Sist sett
