Samme oppleser, og enig, han er kjempeflink, Storytel sine Murakamibøker er ALLE lest av svært flinke opplesere, så anbefaler virkelig å høre disse. Jeg leser en time eller to hver kveld. Og lydbok bruker jeg da jeg går til og fra jobb (blir for sju timer ila en uke). Så da blir det fort lest en del :)
Marte som svar til Tore Halsa :
14:25, 21. november 2016 Diskusjon: Marte om De ingen savner av Eystein Hanssen av Eystein Hanssen
Syntes boka begynte lovende,men så gikk det bare nedover. Og siden det finnes så utrolig mye bra litteratur der ute, og jeg har hyllene fulle av bøker jeg gleder med til å sluke, så prioriterer jeg ikke å lese resten av disse bøkene! (Samtidig kjenner jeg at jeg får dårlig samvittighet når jeg gir bøker dårlig kritikk.... hehe! Tenk om forfatteren skulle lese det og "bli lei seg", liksom.. Jeg får faktisk oppriktig dårlig samvittighet når jeg avbryter en bok, og gjør det dermed ytterst sjeldent. Det er først nå det siste året at jeg har "klart" å legge fra meg bøker som jeg ikke koser meg med. Heldigvis blir det færre og færre av dem, tror jeg har blitt flinkere til å velge bøker som passer meg :-) )
Etter å ha lest enormt mange romaner av norske forfattere, tok jeg en pause og leste min første bok av Murakami - "Kafka on the Shore". Elska boka og slukte fort et par til - Norwegian Wood, Sputnik Sweetheart, South of the Border West of the Sun, A Wild Sheep chase ect.
Nå er jeg rett og slett ivrig etter å utvide min litterære horisont ved å lese mer enn typiske engelsk, amerikansk og nordisk litteratur. Og jeg starter ved å utforske Japan!
Storytel : nettopp ferdig med Murakamis Å Wild Sheep Chase, og har starta opp med ny lydbok som eg storkoser meg heilt villt med: The hitchhikers guide to the galaxy,. Steven Fry leser. For ein fantastisk lydbokoppleving
BOK: har lese ut Kvinnen som kledde av seg for sin elskede av Jan Weise og har fått meg ein ny favorittbok. I går starta eg på Tore Renberg si nyeste,: Du er så lys.
Det er så utrolig mykje eg vil lese for tida, men aldri nok tid. Har runda seksti bøker i år og har kost meg med alle utenom kanskje fire eller fem. Trur eg meg tida har blitt flinkare til å velge meg ut dei "rette" bøkene etter mi smak.
Jeg har gledet meg til å lese Goldenhand av Garth Nix siden det ble offisielt at han kom til å fortsette serien, og det begynner å bli en god stund siden. Det er lenge siden jeg leste de tre første bøkene i serien for første gang, men jeg leste dem på nytt igjen da bok fire, Clariel, kom ut. Jeg likte dem like godt andre gangen som da jeg leste dem for første gang, og det vil si utrolig godt. Derfor hadde jeg høye forventninger til Goldenhand, og jeg ble ikke skuffet!
Å hoppe inn i Nix' verden i The Old Kingdom-serien var som å ta på seg en favoritt-t-skjorte, veldig behagelig, og jeg følte meg komfortabel med en gang. Det føltes bare ... riktig. Gir det mening? Jeg har ikke hatt en slik følelse før, og det var med på å forbedre opplevelsen min av boka. Jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i historien og verdenen igjen. I stedet var det som å komme hjem. Alt var slik det skulle være, og det føltes trygt og kjent.
Jeg har gledet meg så lenge til å lese mer om Lirael og Nick, og endelig fikk jeg gjøre det. Det var på tide! Og jeg ble ikke skuffet. Lirael og Nick er definitivt favorittene mine i serien, og jeg elsket å se dem få til ting sammen. De var ikke mye sammen i de tidligere bøkene, men jeg likte veldig godt kjemien mellom dem, og ønsket å se mer. De er akkurat så søte sammen som jeg håpet de kom til å være.
Historien i Goldenhand er ikke like mørk som i de tidligere bøkene, men den er likevel spennende, og jeg likte den veldig godt. Nix samler alle de løse trådene, og gir svar på så godt som alt jeg ønsket å vite og mer. Jeg vet ikke om dette er den siste boka han kommer til å skrive i denne serien, men hvis den er det, fikk den en utrolig god avslutning. Jeg er veldig fornøyd, og synes slutten var perfekt.
The Old Kingdom er en av mine favorittserier, og jeg anbefaler den virkelig! Goldenhand er en verdig avslutning på serien, selv om jeg gjerne skulle ha lest mer om denne utrolig fascinerende verdenen Garth Nix har skapt.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Ok, nå begynner det å bli en stund siden jeg leste ferdig A Gathering of Shadows, så vi får se hvor mye jeg husker... Jaja, jeg har i hvert fall noen notater.
Jeg startet V. E. Schwabs Shades of Magic-serie tidligere i år, og forelsket meg fullstendig i verdenen hun har skapt. Derfor gledet jeg meg veldig til å kunne hoppe inn i verdenen igjen i bok to. Jeg hadde høye forhåpninger, og selv om jeg brukte veldig lang tid på å lese boka, levde den virkelig opp til forventningene mine.
Det var så gøy å lese om Kell, Lila og Rhy igjen, og jeg liker dem bedre og bedre for hver bok jeg leser. Jeg er spesielt glad i Kell, og det var så gøy å se ham vokse gjennom boka. I tillegg introduserer Schwab en ny karakter i A Gathering of Shadows, nemlig Alucard Emery, privateer extraordinaire, og det var gøy å se hvordan han passet inn i bildet.
Det mest fascinerende med disse bøkene er magien. V. E. Schwab har skapt et unikt system, og det er så gøy å lære mer om. Spesielt godt liker jeg Kells magi. Han er en antari, en magiker som kan reise mellom verdener, og i motsetning til andre, bruker han det de kaller "blood magic". Han kan påkalle de fem elementene: ild, jord, vann, luft og bein, ved hjelp av sitt eget blod. Dette er en mye sterkere form for magi enn å kun påkalle elementene uten blod til hjelp. De fleste andre kan kun påkalle et element, og hvis de er veldig sterke kan de bruke to eller tre elementer. Derfor er Kell helt spesiell, som kan bruke alle fem. Det at han kan reise mellom de parallelle universene gjør ham også spesiell, og det er utrolig stilig å lese om forskjellene mellom de fire Londonene.
Historien i A Gathering of Shadows er kjempespennende! Det var ikke på grunn av kjedsomhet at jeg brukte så lang tid på å lese boka. Nei, det var fordi jeg hadde så utrolig mye å gjøre på skolen at jeg ikke hadde så mye tid til å lese, men da jeg leste, hadde jeg problemer med å legge boka fra meg.
Slutten på boka kom som et sjokk på meg, og jeg kan ikke vente til tredje og siste boka i serien kommer ut. Hvordan skal jeg kunne vente til neste år etter en slik cliff-hanger?
Jeg anbefaler Shades of Magic-serien på det sterkeste! Det er virkelig en utrolig serie.
Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.
Marte som svar til Hilde H Helseth :
06:07, 16. november 2016 Diskusjon: Hvilke bøker kjøpte dere sist? Del 3 (hei Tonje!)
1)Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede - Jan Weise
2) du er så lys - Tore renberg
3) Det vokser et tre i Brooklyn
4) Den nye til Jørn Lier Horst (kommer plutselig ikke på tittelen!)
Og nylig på loppemarkedet
1) Saman er ein mindre aleine
2) Stig Larssons triologi
Alle disse er bøker jeg har hatt på ønskelista i lang tid! :) prøver å kjøpe Minde, låne mer, men akkurat disse ville jeg ha til odel og eie
Førstnevnte bok er jeg så forelska i at jeg vurderer å kjøpe noen ekslemsplarer til for å gi bort til jul
En dames, i slutten av 80 årene, refleksjoner og tanker om det å bli gammel. Også ispedd noen faktaopplysninger
Det tok meg ein måned (!!!!) før Eg kom meg gjennom alle 713++sidene i En bønn for Owen Meany. Ikkje fordi boka var treig og keidsam, eller jo, litt treig, ikkje keidsam, men fordi eg tok meg tid og las sakte. Dette er ikkje ein bok ein kan skyndte seg gjennom.
Har endå ikkje klarte å bestemme meg for om det blir ein firar eller femmar på terningen. Heller nok mot ein firar, då det blei i overkant langdrygt (men så er det jo Irving då, og då får ein sjelden noko kort og lett, og som lesar veit en jo det og forventer ikkje noko anna). Eg trur at det som øydelegger for ein femmar, for min del, er at eg ikkje kan identifisere meg særleg med korkje tidsperioden eller religionens viktige rolle i historia. Eg kan rett og slett ikkje nok historie til å la meg engasjere i oppramsinga av ymse presidenter, og dei mange referansene til Vietnam-krigen. Og så var det religionen då, som fekk ganske mylke plass i boka, og som går litt rett over hode på meg då det ikkje finns ein einaste religiøs celle i kroppen min . Men historia er jo fantastisk og så absolutt ein klassikar.
Eg kom meg omsider gjennom alle 713++sidene i En bønn for Owen Meany. Har endå ikkje klarte å bestemme meg for om det blir ein firar eller femmar på terningen. Heller nok mot ein firar, då det blei i overkant langdrygt (men så er det jo Irving då, og då får ein sjelden noko kort og lett, og som lesar veit en jo det og forventer ikkje noko anna). Eg trur at det som øydelegger for ein femmar, for min del, er at eg ikkje kan identifisere meg særleg med korkje tidsperioden eller religionens viktige rolle i historia. Eg kan rett og slett ikkje nok historie til å la meg engasjere i oppramsinga av ymse presidenter, og dei mange referansene til Vietnam-krigen. Og så var det religionen då, som fekk ganske mylke plass i boka, og som går litt rett over hode på meg då det ikkje finns ein einaste religiøs celle i kroppen min . Men historia er jo fantastisk og så absolutt ein klassikar.
No er eg i gang med ei lita søt bok - med ref til storleiken, ikkje innhaldet, for innhaldet er så langt veldig stort ifht kor liten plass han tek opp. Eg les nemlig boka: "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Weise. Original bok! Gleder meg til å dykke dypare inn i den i dag :-) ein regnfull søndag skal tilbringes i godstolen, etter ein treningsøkt, vel og merke.
God (resterende) helg!
Interessant handling fra 60-tallet (Italia), etter mitt skjønn for langtekkelig
Marte som svar til Sissel :
09:43, 12. november 2016 Diskusjon: Har noen av dere hørt "Jeg er Pilegrim" på lydbok? Evt. andre bøker som blir lest av Erich Kruse Nielsen?
Eller enkelte damer som får en leserstemme som gjør at en føler seg som et lite barn som blir lest for. Syntes det er det verste! :-p
Marte som svar til Renate Eide :
08:37, 10. november 2016 Diskusjon: Er det lov å diskutere lydbøker her?
Jeg laget en Storytel-tråd for en tid siden, den finner du her https://bokelskere.no/tekst/308007/
Kom litt over halvveis i denne før jeg la den bort. Jeg prøvde lenge, han sånn ca med men merket at jeg stadig vekk ble distrahert og utålmodig. Klarte rett og slett ikke å la meg fange. Har lest mye krim, og er blitt litt kresen tror jeg. Vil ikke slakte boken, men for meg var det liksom ikke noe nytt, verken plott, karakterer, eller handling var originalt eller nytt. Hovedpersonen ble politi pga sin triste, trøblete fortid. Smågnisninger kollegene seg mellom. Narkotika, sex, menneskehandel. Drap. Drapsmann. Ulike teorier. Mange spor.en etterforsker har en annen ide og et annet forslag, som blir ignorert av de andre... Men så viser det seg at det er hold i teorien likevel... Har lest dette før!
Følte altså at dette var litt oppbrukt, noe jeg har lest liknende av flere ganger før. ((Har lest alt av Nesbø, Horst, Jan Erik Fjell, lindell og Fossum, samt mye av forfattere som John hart, ValMacDermid, grisham, Michael Conneley og en rekke flere og syntes ikke emne boka når opp til denne standarden))
Dette er for så vidt 3. gang jeg avbryter en bok i år... Og jeg har aldri pleid å gjøre det før (får dårlig samvittighet overfor forfatteren..
Sist sett
