Bokelskere.no

Har den som vanlig bok, men endte opp med å låne den som lydbok. Det er morsomt at man kan høre at den er skrevet på nynorsk! Dette er en fin bok å høre på lydbok, handlingen er nogenlunde kronologisk og det er lite bytte i synsvinkel. Til å begynne med synes jeg det var litt lite mat i en bok fra Paris, men det tok seg opp. Minnet meg litt om "Pinnsvinet sin eleganse". Ble litt mye feel-good bok for meg.

"Men eg har nok blitt ein gamal surpomp med åra, for vittigheitene traff meg berre sånn middels godt. Jaudå, av og til måtte eg flire, men fleirtalet av poenga blei litt for enkle etter min smak. Men så skal det også seiast at eg køyrer Mitsubishi. Dette har nok ein god del med saka å gjere."

Eg har i så fall rukket å utvikle meg til ei like stor surpomp med mine 28 leveår, og om det er slik utviklinga er så kan jo verda glede seg til min alderdom... huff! Eg opplever nemlig desse (har bare lest ei og ei halv) "humor"-bøkene av Beckman på samme måte som deg (trur eg); at humoren til tider blir så påtvunget, enkelt, og forutsigbar at eg faktisk blir irritert!

Det virker for meg som om dersom ein blir kjend for å vere morsam, så vil ein fort hige etter dette slik at det blir for mykje, og litt tvunget. Eg syntes dette er litt av tendensen hos andre forfattare i samme sjanger også (som f.eks Erlend Loe - eg likar veldig godt hans tidligste bøker. Dei nyaste derimot ... "Not so much", på godt nynorsk).

Eg køyrer for så vidt ikkje Mitsubishi (har faktisk ikkje lappen!), så eg trur ikkje du trenger å tenke på å bytte bil for å få meir glede ut av bøkene!

Vil Anbefale Tore Renberg og Johan Harstad!
Og Fugletribunalet kan du glede deg til. Den er virkelig en av de bøkene man husker :-)

Aah så herlig - for den ligger klar på nattbordet mitt og venter på å åpnes!

Artig liste å lese! Har flere ganger tenkt at jeg også vil ta en slik leseutfording, men jeg har en tendens til å bli litt oppslukt i forfattere eller temaer og dermed sklir det lett ut. I år ble jeg blant annet hekta på Vigdis Hjort, Lars Saabye Christensen og Haruki Murakami og har dermed lest minst 3 bøker fra hver av dem, noe som medførte at andre planlagte bøker ble dytta lenger og lenger ned på lista. Kanskje tar jeg 2017 - utfordringen nettopp for å variere mer? Får vel se hva det blir til :-)

Kjempefin historie om å bli kjent med hvem sin far egentlig var, og hvorfor han var som han var

Har ingen tidsfrist :-)
Jeg ber egentlig bare om kritikk, hva som helst som kan gjøre boka best mulig før jeg sender den inn (og sannsynligvis blir refusert). Så kan jeg iallfall vite at jeg har gjort mitt beste. Du er ikke heeelt i målgruppa, men ett hvert kritisk blikk er nyttig :-)

Eg starta på boka for fire år siden og hadde ingrunn gitt opp heile prosjektet etter mange "nesten"-er hos fleire forlag. Har fått ein del konsulentuttalelsar, som er meir enn dei fleste får, så forsøker å halde meg positiv. Har no fått kontaktinformasjon til personar hos eit forlag, og har eit anna forlag som har bedt meg skrive litt om (korte ned, for det meste) og sende tilbake. Så no skal eg gjere eit siste forsøk. Boka heiter Ingenting og er ein slags oppvekstroman. Psykiske lidninger, familiekonfliktar, kjærleik, og idrett er nokre av temaene. Skal som sagt i gang no med å skrive om/redigere ein siste gong ...så om du mot all formodning skulle ha tid og lyst til å vere testlesar så må du gjerne sei i frå! :-)

Fekk forresten mi første tekst utgitt no i haust - og sjølv om det berre var eit lite bidrag i ein antologi, så gav det veldig meir smak!

Har ei anna roman også liggande, den har eg ikkje sendt i frå meg enno. Den heiter Skilpaddegull, og er ein slags dagbok kor vi følger ei arbeidsledig kvinne og ein kreftsjuk gutunge (historiane deirar går inn i kverandre) gjennom eit år. Mykje humor, mykje alvor, ein del satire, og mykje aktuelt stoff - både frå politikken og elles.

Ps: eg kan egentlig ikkje nynorsk ... byrja berre skrive det fordi eg fekk det føre meg at eg skulle lære det ein gong for alle ...så det blir veldig "på liksom" til tider. Eg "slapp" nynorsk på videregåande fordi eg budde i USA heile ungdomstida og dermed låg så langt bak dei andre reint språklig. Har i tillegg dysleksi ... (tru det eller ei! Finst vel knapt eit mindre eigna yrke då enn forfattar...hehe)

Då gjetta du godt! Eg las "Katten til Ivar Aasen møter Hunden frå Baskerville " utallige gonger som ungjente, og har sidan då vore stor fan av Hovland, og av Rune Belsvik. Skriv ein del små-lyrikk sjølv også, men ikkje noko "seriøst" (som i at eg tenker å gjere noko meir med teksten enn å la han forbli inni datamaskinen). Så "gløymde" eg av lyrikk ein stund (fordi eg skreiv ein roman, og dermed hadde fullt fokus på roman-formen) heilt til ei rosa bok (Elsket og Savnet, av Endre Ruset) fenga meg for halvanna år sidan.

Takk for hyggelig kommentar! :-)
De sytti+ er fir så vidt inkludert lydbøker (tillater meg å kalle "hørt" for "lest") og eksklusert pensum (rundt 2000 sider).
God jul, og (snart) godt nytt år, til deg også

Jeg glemte noen perler som fortjener å nevnes:
- glasslottet av Jeannette Walls
- drep ikke en sangfugl, av harper lee
- vingebelastning av helga Flatland

Årets høydepunkt for min del var "oppdagelsen" av Murakamis verden. har lest over sytti bøker i år og de jeg husker best er

• ein heil vanlig fyr av Rune Belsvik
• 1964 av Ragnar Hovland
• Buzz Aldrin hvor ble det av deg i alt mylderet, av Johan Harstad
• Du er så lys, Tore Renberg
• Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede, Jan Wiese

Sistnevte kjøte jeg i julegave til flere i år fordi den var sp bra!

(Ps: ramser opp fra minnet, har garanter glemt noen favoritter)

Opplever tegnestilen og den (grafiske) fortellerstilen som fransk. Historien forteller og fremstiller seg som autentisk om hvordan det var å vokse opp på Elfensbenskysten for ei jente som var født på 1970 tallet (forfatteren har lignende oppvekstvilkår). Og det er fasinerende surrealistisk sett med mine øyene, men en helt spesiell moral i forhold til kvinner og seksualitet - piker som blir prøvd giftet vekk til vennen til faren, elskerinner som dukker opp og setter igjen barna, ungjenta som blir gravid, andrekoner. Angående piken som faren prøver å gifte vekk som andrekone til sin egen venn, gjør både den fremtidige bruden, førstekona, moren til bruden (og alle andre kvinner som er involvert) opprør og i et møte hvor de presser de to som har kokt opp dette sier den ene: "Hva er dette? Et vaginokrati, eller hva?" Ellers lo jeg høyt av oppskriften på hvordan man skal vrikke på sin tassaba (rompe) - måtte bare prøve og det virket! :D

Har tatt en wisc test av datteren min og fått konstatert at hun er i kategorien evnerik. Det gir blandete følelser og påvirker selvfølgelig måte jeg leser boken på. Det er også først og fremst derfor jeg leser den. Boken er i første grad rettet mot skole og undervisning, men påpeker alikevel mange mer generelle ting. Et eksempel jeg bet meg merke i var: "Han kommenterte gjerne lærerens undervisningsmetoder, med det formål å hjelpe. Læreren tok dette som kritikk fra eleven og det ble etter hvert sendt bekymringsmelding."

Boken tar også opp et mye "videre" tema enn læring i og med at den så vidt kommer innom det at barna som er evnerike kan oppfatte seg selv som "rare" og "anderledes" fordi de ikke er i et sosialt miljø som "speiler" barnet. Spennende, men smal bok.

Halvveis i storverket, med en bok som kunne ha noe som minnet om et "tema". Gleder meg til fortsettelsen, de gjør noe med meg disse bøkene...

Jeg har lenge gått og tenkt på at jeg må få lest The Song of Achilles av Madeline Miller. Gresk mytologi har alltid fascinert meg, og historien om Akilles og den trojanske krigen er en av de mest kjente av mytene. Akilles er en fascinerende skikkelse, som jeg har hatt lyst til å lære mer om, og selv om The Song of Achilles ikke er hundre prosent riktig i forhold til de originale mytene, ga den et nytt innblikk i hans karakter, som var med på å gjøre ham lettere og forstå for min del.

Vi ser historien gjennom Patroklos øyne. Han er Akilles' beste venn, og i denne versjonen av myten mer enn det også. Det er faktisk uenigheter blant de gamle grekerne om hva som egentlig var forholdet mellom Akilles og Patroklos. Xenofon er en av dem som mente at forholdet kun var platonisk, mens Platon, på den andre siden, mente at forholdet var modellen for romantisk kjærlighet, og forholdet mellom Akilles og Patroklos skal ha inspirert Aleksander den store og hans nære forhold til vennen Hefaistion. The more you know...

I hvert fall, så fører denne synsvinkelen til at vi får se en annen side av Akilles enn den vi ser i mytene om den trojanske krigen, hvor han som regel kun blir fremstilt som en arrogant drittsekk. Det var han til tider, men det må ha vært andre sider ved ham også siden Patroklos stod ved hans siden hele tiden. Det er disse sidene vi blir kjent med i The Song of Achilles. Den menneskelige Akilles. Det er med på å forklare hvorfor Akilles handler slik han gjorde i den trojanske krigen, og forholdet mellom ham og Patroklos forklarer mange av valgene han tar.

The Song of Achilles er en utrolig trist bok, og jeg gråt så mye mens jeg leste den. Jeg kjente historien om Akilles før jeg startet boka, og visste dermed hvordan den kom til å ende, og det gjorde den egentlig bare mye tristere. Greske myter er egentlig generelt sett ganske triste, og myten om Akilles er intet unntak.

Boka er utrolig vakkert skrevet, og skrivestilen passet utrolig godt. Det er Patroklos som forteller historien, og han har en enkel måte å fortelle på, som likevel er veldig poetisk. Det gjør at The Song of Achilles er lettere tilgjengelig enn mange av de greske mytene, som er skrevet med ganske innviklet og tungt språk. I tillegg virket boka mer personlig, og det ble lagt vekt på de menneskelige delene ved myten og også ved Akilles, som er halvgud. Patroklos så mennesket Akilles, og ikke halvguden, som mange andre så.

Så langt i år er The Song of Achilles en av mine favoritter, og jeg anbefaler den på det aller sterkeste!

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Jeg har lenge gått og sett på Aristotle and Dante Discover the Secrets of the Universe, men har ikke kommet så langt at jeg har kjøpt den før nå. Jeg ble overtalt av to venner, som begge har lest boka, og er så glad for at jeg gjorde det. Ari and Dante er rett og slett en av de vakreste bøkene jeg har lest på lenge.

Ari and Dante handler om to Mexicansk-Amerikanske gutter, Aristotle "Ari" Mendoza og Dante Quintana. Vi følger historien gjennom Ari, som er jeg-fortelleren, og det er utrolig spennende å se hvor mye han vokser gjennom boka. Både Ari og Dante har stor utvikling, og det var kjempegøy for meg å se hvor stor utviklingen faktisk var. Jeg ble kjempeglad i begge to, og gleder meg utrolig mye til bok to kommer ut.

Ari og Dante er veldig forskjellige. Ari er stille og sint, mens Dante prater masse og smiler hele tiden. Likevel har de mye til felles, og vennskapet dem imellom er fantastisk. Selv om det kanskje ikke er et vennskap mange forstår seg på, har de begge utrolig godt av å ha en venn og snakke med.

Det jeg ikke var forberedt på var hvor utrolig trist Ari and Dante var. Jeg gråt så mye mens jeg leste boka, og jeg synes litt synd på Diana og Hareem, som fikk meg til å lese boka, som fikk flere ganske frustrerte meldinger fra meg. Både Ari og Dante har sine problemer som de trenger å ordne opp i, og det gjorde boka veldig alvorlig og trist.

Ari and Dante tar opp utrolig mange viktige temaer. Benjamin Alire Sáenz tar opp temaer som å ha et familiemedlem i fengsel, å holde på hemmeligheter i familien, hvordan det er å vokse opp som Mexicaner i USA, leve med en forelder som sliter med PTSD og også hvordan det er å vokse opp som homofil i et latinamerikansk miljø. Dette er kun noen av de viktigste temaene i boka, og jeg mener derfor at dette er en bok alle burde lese.

Språket i boka er utrolig vakkert. Det er enkelt, men poetisk, og det passer Aris stemme perfekt. Det er med på å formidle Ari og Dantes historie på en helt spesiell måte, og man blir veldig godt kjent med Ari som person gjennom måten han forteller på.

Aristotle and Dante Discover the Secrets of the Universe av Benjamin Alire Sáenz er en av de beste bøkene jeg har lest i år, og jeg håper mange flere kommer til å lese den. Boka er helt utrolig.

Anmeldelsen ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Dette er glimrende lesning! Det er befriende å lese om Knut Hamsun i hans tidlige år, før de nazistiske hendelsene som preger det meste jeg leser om ham. Det var utrolig spennende å lese om forfatteren Anna Munch, som var for meg helt ukjent.

Sputnik sweetheart, Kafka on the shore, og Norwegian Wood er mine favoritter blandt lydbøkene. På engelsk, lest av henholdsvis Adam Sims , Sean Barret, og John Chancer, som alle gjør en fantastisk jobb. sistnevnte er dog favoritten. Virkelig flink oppleser :-)

Hvis du er "ny" i Murakamis verden ville jeg kanskje startet med Kafka on The Shore :-)

Lars Saabye Christensens bøker har jeg også hatt stor glede av i lydbok-format.
Dersom du bruker Storytel (?) vil jeg anbefale Murakami sine bøker - ikke bare fordi historiene i seg selv er enestående, men også fordi oppleserne er helt fantastiske! :-)