Bokelskere.no

Så lenge siden jeg har sett den gamle, så jeg har ikke sammenlignet. (Den forsvant hos datteren). Jeg har ikke reagert på fargene - kanskje det er papiret, merket meg at den er lett å holde ren - både sidene og utenpå.

Det har dessverre skjedd før. :/

Romanen Der skogen møter stjernene av Glendy Vanderah, har vært småsynlig i det siste. Er den så fantasisk som så mange sier at den er?

Egentlig ikke. Den har et fascinerende konsept som det er lett å bli dratt inn i, men språket er kanskje litt barnslig? Det er den oppfatningen jeg sitter igjen med. Men er det en dårlig bok? Slett ikke.

Hovedkarakterer med store utfordringer
Denne romanen er om Joanne Teale, som har vært gjennom mye i det siste. Hun har selv slitt med alvorlig sykdom og mistet kjæresten på grunn av det. Han har ikke innrømmet det, selvfølgelig, men hun er veldig sikker på at det er grunnen til at hun ble dumpet, og moren hennes døde for ikke lenge siden. Nå for tiden leier hun et hus for å gjøre feltarbeid. Hun undersøker forskjellige fuglereir, og det meste av dagene går med til det. Dagene hennes blir ikke helt det samme da en jente dukker opp i området som nekter å gå hjem. Hun sier at hun kommer fra en annen planet. Hun besøker jorden for å studere mennesker og drar ikke derfra før hun har opplevd fem mirakler. Jo tror selvfølgelig at det hele er en spøk og ønsker at jenta skal dra hjem. Men hvordan skal hun få henne hjem da hun nekter å si hvor det er, og hva skal hun gjøre med henne imellomtiden? Hun kan jo for all del ikke ta over noens barn. Hun tilbringer tiden på Internett og søker etter savnede barn i området, men jenta dukker ikke opp der heller. Ved en tilfeldighet kommer hun i kontakt med naboen Gabe Nash. Han har sine utfordringer han, også. Vil de finne ut sammen hva de skal gjøre med jenta, og vil de tørre å åpne seg for andre igjen med tanke på hvilke utfordringer begge to har?

Dette kan kanksje virke som en fluffy roman. Delvis er den det, men den har også en del tyngde, spesielt når det gjelder alvorlige temaer som sykdom, både fysisk og psykisk sykdom, å miste noen nære, og hvordan komme seg videre når man strever med noe, og blant annet omsorgsvikt. Det er en liten blanding av alt.

Noen irritasjonsmomenter
Det som småirriterte meg gjennom romanen, var jenta og språket. Jeg irriterte meg ikke over jenta fordi hun var sta, men for hun kunne være svært gjentagende og visstnok unik, noe som ikke er helt troverdig gjennom teksten. Greit at hun er veslevosken og intelligent, men ble ikke så kjent med henne som person. Språket kunne også ha vært bedre. Den er noe svak og nybegynneraktig. Det er også Vanderahs første bok, så det er forståelig at det har tar tid å finne sin egen fortellerstemme. Men har opplevd debutanter ha mye bedre språk enn dette. Det blir vel enkel og noe pompøs. Likte heller ikke alle retningene boka tar, for en del av det blir for åpenbart og syntes boka kunne ha vært bedre uten i hvert fall en av retningene boka tar. Hva det gjelder kan jeg ikke si da jeg ikke vil avsløre noe.

Likte dog at boka inneholdt både et snev realisme, mystikk og man undrer seg over hvem denne jenta er, og hva hun eventuelt skjuler. Så det er et konsept som det er lett å bli fascinert av, og man vil lese litt mer og litt mer for å se om man har rett eller ikke. Det var også spennende å bli kjent med familien til Gabe som visstnok har mye å skjule.

Selv om boka har sine svakheter og ikke ble noen favoritt, er den for all del verdt å lese. Den hadde som nevnt, et interessant konsept.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke videre folksomt i nærheten av Svartvattnet i Nord-Sverige. Derfor er der heller ikke mange å mistenke etter det grusomme dobbeltdrapet. Annie tror hun har sett gjerningsmannen, men 18 år senere er drapet fremdeles uoppklart.
Det er også da Annie ser ham igjen, og den gamle frykten vender tilbake.
Sannheten om hendelsen kommer sakte, men sikkert fram i lyset. Under den ligger fortielser og konflikter.
Samtidig som det er en krimbok, inneholder den også et spark til samfunnet, og de som ødelegger naturen.

Ved utgivelsen i 1993, ble den kåret til beste krimbok, og den fikk også Augustprisen og Nordisk Råds Litteraturpris.

Starten er litt forvirrende med mange ulike personer å holde styr på, men så fort man kommer inn i det, suges man inn i det dystre og mørke universet Ekman forteller om.

Dette er juliboka i En slags bokklubb.

Noen ganger er det forfriskende å komme over en ukjent bok og forfatter.

En annerledes thrillerkarakter
En kule i hjertet av Un-su Kim, er en av dem. Ikke vanligvis en sjanger jeg ville valgt, men gøy å utfordre seg selv iblant. Jeg liker thrillere og leser mange av dem, men har ikke lest om mange leiemordere/snikskyttere, kan jeg innrømme. Har sett flest filmer enn lest om dem. Så det var forfriskende å lese om en slik karakter istedet for etterforskere og FBI agenter til en forandring.

Boka er om Reseng som har hatt en hard oppvekst. Han er delvis oppvokst hos en fyr som driver "Biblioteket". Et samlested og oppdragsted for de kriminelle. Reseng lærte seg selv å lese i ung alder. Han kunne bare velge og vrake av bøker i "Biblioteket".

Kan man leve slik resten av livet?
I begynnelsen av boka er Reseng på toppen av et fjell, med en mann og en hund i sin egen hage, i sikte. Reseng er nøye på å skyte/drepe noen på riktig tidspunkt. Når ting føles rett. Vil han gjennomføre det, og hva skjer hvis han blir oppdaget? Hvor gjør han av likene og vil han få flere oppdrag? Underveis møter man flere karakterer, og leser om underlige hendelser.

Godt mulig dette er en vag beskrivelse av boka, og det er også meningen, for dette er en bok som helst bør oppleves istedet for å lese om. Jeg likte å lese den uten å vite noe særlig om den på forhånd. Trodde først at det ikke var noen bok for meg, men jeg tok feil. Dette er en thriller med humor til tross for den mørke handlingen, og handlingen har en del snert. Det er ikke en thriller man kjeder seg med. Jeg gjorde ikke. Det var også forfriskende å lese en asiatisk thriller istedet for en amerikansk thriller til en forandring.

Boka får meg til å tenke på filmene til Quentin Tarantino. Denne boka og filmene hans har ingen sammenheng når det gjelder handling, men de har på en måte den samme svarte humoren og den dystre stemningen. De har litt av de samme vibbene. Noen ganger er det befriende å blande alvorlighet og dysterhet med litt humor.

Bakpå boka står det at mannen som Reseng er oppvokst hos mesteparten av livet og som eier "Biblioteket" kalles Gamle Grevling, men i innholdet blir han kalt Gamle Vaskebjørn, så vet ikke helt hva som er helt riktig. Ikke godt å si.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette er en nydelig dystopi. Det var spesielt å merke den japanske stilen i en bok som handler om å bevare mennesket og kunstig intelligens. Men samtidig passer Kawakamis stemme svært godt til denne historien. Noen ganger møter vi bare en person i en gruppe, men vi får også se grupper gjennom flere øyne. Og kanskje aller mest i det å beskrive andre kjenner jeg igjen Kawakami fra den første boken jeg leste av henne. Så den store fuglen ikke tar deg er lettlest, men samtidig er den så full av ideer som kan provosere eller vekke ettertanke. Jeg sitter igjen med en god følelse etter å ha lest den, og synes dette er en vakker bok.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Frode Eie Larsen skriver virkelig god krim. Så ble det kaldt er den 7. boken om etterforsker Eddie Stubb, en etterforsker som ikke er flink med personlige forhold, men som legger hjerte og sjel i å oppklare sakene han jobber med.

Eie Larsen har hatt en distinkt utvikling som forfatter. Språket og spenningsoppbyggingen har blitt bedre bok for bok. I Så ble det kaldt imponert språket virkelig. Det er blitt enda bedre enn sist bok. Eie Larsen skriver konsentrert, direkte og særpreget, samtidig som en føler på en sårbarhet i noen av beskrivelsene.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg liker denne serien. Bøkene er ganske tynne og historiene er ganske rett frem, selv om alt det personlige for Charlie tar like stor plass som etterforskningen. Charlie er en likendes person, hun sliter med det hun har opplevd i barndommen og ikke alt hun gjør er like lurt. Men man får godhet for henne likevel. Bøkene er selvstendige når det gjelder krim-delen, men jeg anbefaler likevel at du leser dem i rekkefølge på grunn av historien til Charlie. Jeg tror det må være ganske forvirrende å havne midt i den fortellingen.

Dette er en humoristisk og koselig krimroman. Den handler om mord og etterforskning, men den handler like så mye om forholdet mellom de eldre, livene deres og hvordan de har det på Coppers Chase. Osman skriver virkelig godt og boken er godt oversatt. Dette skal bli den første av fire bøker og jeg ser at den neste.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg synes denne var engasjerende og interessant - ser jeg har gitt den terningkast 5 i bloggen:
Reading Randi

Undertittelen på boka sier det meste: 66 klassikere du naturligvis har lest. Illustratøren, Therese G. Eide, gir både informasjon og humor.
Det er lettlest, og ingen av klassikerne blir analysert mer enn overfladisk. Underholdende, og noe opplysende. Ble ikke så imponert over at Algarvekysten plutselig «lå» i Spania…

Leses sammen med Bokbloggerprisen.

Boka begynte som et prosjekt på nettsiden Reddit som en creepypasta, i følge forfatter Jasper DeWitt.

Et interessant begrep
Creepypasta er et slags uttrykk for amatør horrorhistorier som blir skrevet og delt gjennom forum på Internett. Noen av disse Creepypasta historiene blir svært kjente som Slender Man, Jeff the Killer, The Rake, Laughing Jack, bare for å nevne noen. Noen er basert fra virkeligheten og det er opp til hver enkelt å dømme om det er sant, eller ikke. Godt mulig jeg har noen sære interesser, men får man ikke sove eller har noen timer å drepe, er det underholdende å kvele litt tid med Creepypasta. De var mer populære før i tiden, men produseres ennå.

Det er nettopp det denne boka handler om, også. Hovedpersonen deler en historie som "skal ha skjedd" for over ti år siden.

The Patient er om Parker H. som er nyansatt i et gammelt mentalsykehus. Etter at hans mor ble innlagt da han var liten, bestemte han seg for å ha en jobb hvor han kan hjelpe andre. Vi får ikke vite etternavnet til Parker eller de andre ansatte. Men de blir ofte omtalt som Dr. H., Dr.G. osv ... Han er forlovet med Jocelyn og de støtter hverandre angående ting de velger å gjøre.

Hvem er mystiske Joe?
På jobb er det en mystisk pasient som ingen vil eller liker å snakke om. Han heter Joe og han har vært der som pasient siden han var gutt. De ansatte har gitt opp å behandle ham. Ingenting har vært til nytte så langt, og de slipper ham ikke ut. De mener de er for risikabelt og de blir sponset av foreldrene hans. De ansatte har ikke så mye med ham å gjøre. De som har prøvd å kurere ham, har enten blitt rare eller når de snakker om ham, kommer det en gammel frykt tilbake. Dette gjør Parker svært nysgjerrig. Han insisterer på å få møte denne mystiske pasienten, og eventuelt se om han kan gi ham en diagnose. Men vil de andre gå med på det?

Deler av konseptet kan minne om Den tause pasienten av Alex Michaelides hvor en mann ønsker å møte en av pasientene som aldri har sagt et ord etter at hun ble innlagt, men der stopper også likhetene. De kan på en måte ikke sammenlignes. Mange thrillere og horrorbøker har jo visse likheter i seg, men likevel ha store forskjeller.

Boka har mange ganger blitt stemplet som en horrorbok, men synes det ligner mer på en psykologisk thriller med noen horrorelementer. Fortellerstemmen er kanskje vel enkel, men det er muligens meningen? Man blir svært nysgjerrig på denne pasienten. Hvem er han, hvordan ser han ut og hvorfor er han så skremmende? Mange spørmål dukker opp mens man leser.

Likte godt delene hvor Parker deler sin historie med ukjente i et forum på Internett. Det gjør hele boka mer mystisk og ekte. Mørkere. Noen ganger er det kanskje tryggere å dele noe rart man har opplevd med fremmede, enn de nærmeste? Den delen gjør boka mer kryptisk.

The Patient er ikke spesielt skremmende, men kryptisk, mystisk og og en bok som pirrer nysgjerrigheten. Noe skuffet over slutten som ble litt som forventet, men samtidig kunne det heller ikke ha blitt avsluttet på en annen måte. Synes likevel at dette er en god og dyster bok som er verdt å få med seg, hvis man vil ha en lettlest og småekkel bok å lese, uansett årstid.

I følge forfatterens takketale, skal skuespiller Ryan Reynolds produsere filmen, men det har så langt ikke blitt noen filmatisering. Men hadde likt å se den og håper det blir noe av.

Fra min blogg: I Bokhylla

Isabel Archer er yngst av tre søstre, og er bosatt i Albany. Da hennes «gale» tante dukker opp for å ta henne med til England, er ikke Isabel i tvil. Begge foreldrene er døde, og hun har alltid drømt å se mer av verden. Hun vil ha et nytt liv.
I tantens staselige hjem, Gardencourt, blir Isabel godt mottatt av både onkelen og fetteren, Ralph. Isabel er sjarmert av England som er så annerledes enn hennes Amerika.
Isabel vil være uavhengig, og har intet ønske om å gifte seg. Hun mangler bare penger. Så dør onkelen, og han har testamentert en god slump penger til niesen han likte så godt. Verden ligger nå for Isabels føtter, men så tar hun et uventet valg.

En amerikansk klassiker, og forfatterens beste bok i følge kjennere.
Gammelmodig språk, men likevel lettlest med forholdsvis korte kapitler. Noe omstendelig, men boken ble jo tross alt skrevet på 1880-tallet.

Boken leses i Elidas 1001-lesesirkel der vi skal lese bøker på 500+ sider i juli.

Dean Koontz er nesten like produktiv som King i sine eldre dager. Det er som om de aldri slipper opp for inspirasjon. The Silent Corner er ikke en av Koontz nyeste, men en bok som kom ut i 2017, og er starten på en serie.

Jeg leser en del serier, men når det gjelder både Dean Koontz og Harlan Coben, foretrekker jeg nok de enkeltstående bøkene deres fremfor seriene. For noen forfattere behersker enkeltstående bøker bedre enn serier, synes jeg.

Hadde likt boka bedre hvis den var mer nøytral
Jeg likte The Silent Corner, mye mer enn det jeg trodde jeg ville gjøre i begynnelsen, for er ikke så veldig glad i kvinnelige hovedkarakterer av en eller annen grunn, og det er sikkert en upopulær mening, også. Men hadde nok likt boka bedre, hvis den hadde mindre science fiction. Den består ikke av altfor mye science fiction og med science fiction i denne boka, mener jeg ikke ufoer og aliens, men andre science fiction elementer som påvirker deler av historien. Syntes handlingen var god nok i seg selv uten science fiction elementene. Koontz har brukt litt science fiction elementer i andre bøker, også, og de elementene har jeg likte bedre, men syntes ikke de passet inn i denne. Syntes faktisk det ødela litt av mystikken.

The Silent Corner er første bok i en serie på fem bøker om Jane Hawk. En FBI agent som har hatt det alt annet enn lett i det siste. Hun føler seg noe lost etter at hennes ektemann døde. Han skal ha tatt selvmord, men hun synes ikke det gir noen mening, heller ikke brevet/lappen han har etterlatt seg, gir noen mening. Hun kan ikke forstå hvorfor han gjorde det. Derfor gjør hun sine egne undersøkelser, og det leder henne til flere usannsynlige selvmord. Hun merker også at noen holder øye med henne, og følger hennes spor. Hvem er det, og hvorfor? Hva er de redde for at hun skal finne?

En veldig anonym heltinne
Koontz skriver godt og engasjerende. Er bare ikke så veldig glad i heltinner. Hun prøver ikke å være noen heltinnne, men blir likevel stemplet som en, fordi hun prøver å gjøre det riktige og velger egne veier. Det jeg likte minst i boka var dessverre hovedkarakteren Jane, som ikke alltid er like trovedig, og en del av dialogene som kan bli nokså pompøse. Blant annet hennes elskede ektemann gjorde aldri noe galt eller noe irriterende så lenge han levde. Hun har også av og til en vane for å møte på menn mens hun er i farta. Allerede da kan en dialog bli noe flørtende og flåsete. Noe som ikke er helt realistisk, spesielt ikke når man flykter fra noe(n). Men likte at The Silent Corner var såpass dyster, både når det gjaldt tematikk og handling. Handlingen tar også noen dystre vendinger. Det som plaget meg mest med boka er at Jane føltes litt for blass til å være en heltinne. Jeg er mer vant til helter og heltinner tar mer plass, og som også kan virke skremmende.

God, mørk stemning med mange vendinger og interessant tematikk, men som sagt, falt ikke helt for Jane Hawk som person. Hun blir litt for kald og uinteressant, og hadde nok likt vendingene dersom de hadde vært mer nøytrale uten disse science fiction elementene. De er ikke alltid nødvendige. En god førstebok til tross for at jeg ikke ble fan av Hawk, og er interessert i resten av serien, men det blir ikke med det første. Akkurat nå er jeg som med Harlan Cobens bøker, mer interesert i Koontz enkeltstående bøker.

Min favoritt av Koontz er fremdeles Intensity og blant hans nyeste utgivelser, er Devoted hans beste.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fjellflora i ny utgave - denne er en god følgesvenn på tur. Lett å ha med i sekken, og en berikelse på turen. Litt mer om denne i Reading Randi

Terje Bjøranger var et ukjent navn for min del, helt til jeg kom over Kalifatet. Derfor har jeg ikke lest de andre to bøkene om Charlie Robertsen.

Kalifatet er en noe mørk og grotesk bok som kan leses som både krim og thriller. Siden jeg ikke hadde lest de to andre bøkene i Charlie Robertsen serien, gjorde det ikke noe, for man blir godt kjent med ham, Kim og kollegaene hans. Kim er en tidligere innsatt som Charlie har et spesielt forhold med, for han er ikke noen vanlig politimann. Han vipper litt over grensene, og har sin egen måte å jobbe på. Kim kan være god å ha fordi han vet litt om alt og alle. Man får vite litt i fengsel. Men hvor mye bør Charlie involvere Kim i sin nye sak om en mann som er blitt funnet halshugd med hodet i hendene? Er det IS som står bak som gir varsel på at noe verre er i vente, eller andre som er påvirket av IS? Er det realistisk av dem å frykte terrror i Norge og eventuelt i flere land?

Tar litt tid å sette seg inn i handlingen
Begynnelsen er noe rolig, vel rolig. Mange navn å huske og skille fra, og en del begrep å sette seg inn i før man kommer inn i handlingen. Likte å lese om Charlie og hans kollegaer. De tar vare på hverandre og de kan være både humoristiske og utfordre hverandre. Mens Charlie er travelt opptatt med å løse en kompleks sak, sliter han med helsa. Folk prøver å få ham til å oppsøke lege, og han lover så fort saken er løst og ting har roet seg, men er det bare tomsnakk? Et tomt løfte?

Har selv ikke noe i mot rolige handlinger i en bok. Trenger ikke action på hver side, men dette er en mer karakterdrevet krim enn handlingsdrevet. Underveis dukker det opp mange interessante og noen underlige karakterer, som man blir nysgjerrig på og som man vil vite mer om. Spesielt en jente som beskriver sitt liv som en slags slave og ønsker hevn. Hennes del i boka var både sårbart og virket ekte.

Ja til mer Charlie
Grunnen til at jeg ikke ble helt begeistret for boka, var nok selve saken som ikke engasjerte så mye, noe som er synd fordi det er høyst aktuelt. Godt mulig for at jeg ikke bryr meg så mye om religion og da blir også interessen å lese om det deretter. Men mener ikke at boka er dårlig eller kjedelig. Jeg liker Charlie og gjengen hans, og de siste 150 sidene var det mye som skjedde, og sidene bladde nesten av seg selv, for man vil se om man får rett i hva som skjer videre eller om man er på villspor. Ikke helt min type krimbok på grunn av saken, men liker fortellerstemmen og hovedkarakterene. Det ga mersmak og sier ikke nei til neste Charlie bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke ofte man kommer over bøker man angrer på å ha lest. Prom House er en av dem, og er den dårligste boka jeg har lest så langt i 2021.

En langtekkelig kortbok
Hver gang jeg har lest en bok, prøver jeg å komme på noe positivt og negativt. Finne en slags balanse for å slippe overdrivelser. Men denne slet jeg virkelig med å komme på noe positivt om, fordi det var en bok jeg omtrent kjedet meg i hjel med. 230 seige sider. Brukte ikke mange dager på den på grunn av lett og barnslig språk og korte kapitler, men at en slik dårlig bok ble i det hele tatt utgitt, er for meg en gåte.

Kort fortalt om boka: En vennegjeng på ti personer er invitert til et luksushus som er leid i Jersey Shore og de skal være der hele helga i forbindelse med prom; skoleballet. De lager en helg ut av det hele, bort fra foreldre og gjøre litt som de vil. Tilbringe tid sammen før college. Men idyllen i det flotte huset, varer ikke lenge. Kjæresten til en av dem blir funnet død, og det ser ut som mord. Men da de etter mye om og men og overraskende nok ringer politiet, er liket forduftet og en storm er på vei. Politiet tror dem selvfølgelig ikke når de forteller om liket. Hva er det tryggeste? Å bli i huset eller dra hjem igjen? Er det hele bare en spøk? Er en av dem morderen, eller er det noen utenfra som har sneket seg inn?

Irriterende språk
Av og til liker jeg slike billige konsepter både på film og i bøker, men ikke denne da dette var svært slapt utført, spesielt språket. Greit nok at boka er beregnet for ungdom, men de fortjener bedre språk en dette. Prom House var rar å lese fordi innholdet var typisk ungdom, men språket var på barneskolenivå. Et lite kræsj der og det var underlig å lese. Det virket som om noen hadde sett en lignende film eller lest en lignende bok, og skrevet en slags fanfiction om det for moro skyld. Selv om det ikke var det som var meningen her, men det er dessverre det inntrykket man får.

Denne vennegjengen består av forskjellige par og single. Noen har vært sammen en stund og noen har blitt nettopp sammen. Hovedkarakter Kylie har nettopp blitt sammen med Liam, og det er mye om de to. Beksrivelsen om spenningen de føler for hverandre og det som hører med, overdøver det som skulle ha vært creepy. Ikke bare mellom de to, men det er mye drama alt i alt til det kjedsommelige. Det ødelegger mye av horrorelementene som skulle ha vært der. Men i stedet blir det overdøvet av usikre tenåringsfølelser og forskjellige dilemmaer. Det er fint at Mueller beskriver at de fleste tenringer kan føle seg usikre om noe en gang i blant og det er ikke bestandig enkelt for alle. Det er bare synd at selve spenningen blir forbigått på grunn av at drama tar såpass mye plass. Til tross for at karakterene er unge, reagerer de ikke helt realistisk på ting som skjer dem og rundt dem. De virker nesten fraværende.

Noen tror nok at jeg liker all slags horror, men nei, jeg gjør ikke det. Horror er ikke bare horror. Det er mye innen den sjangeren også. Men Prom House er dessverre ikke med på å løfte opp horrorsjangeren. Både ungdom og horrorsjangeren fortjener bedre enn dette. Godt at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla