Bokelskere.no

Jaaa sant;) den er virkelig kjempebra

så filmen først jeg også. Men begynner å bli noen år siden. Greide virkelig ikke å legge fra meg boka. Likte den utrolig godt!

Den kan du virkelig glede deg til. Jeg satt å snufset. Utrolig bra skrevet. Så gled deg. Jeg såg filmen før jeg leste boken, men boken var absolutt verdt å lese. Den glemmer jeg aldri☺️☺️

Takk for tipset, nå har jeg reservert hennes novellesamling på biblioteket.

Bruno er 9 år. Han bor med mor, far og søsteren i Berlin. Huset er stort, 5 etasjer, og han har tre bestevenner. En dag forandrer livet seg totalt for den lille familien. Far har hatt besøk av "Røveren" og like etter flytter hele familien til Polen. Bruno liker det ikke. Huset de skal bo i har bare 3 etasjer, det er ingen barn å leke med og ingen butikker eller kaféer i sikte. Det eneste han kan se fra vinduet sitt er et gjerde uten ende. Bak gjerdet er det mange menn og gutter, og de har alle på seg stripete pysjamaser.
Bruno bestemmer seg for å utforske stedet og går langs det uendelige gjerdet. Etter en lang stund ser han noen bak gjerdet - en gutt. Gutten heter Shmuel og ser veldig tynn og trist ut. De to guttene innleder et vennskap som skal bli skjebnesvangert.

En liten bok med stort innhold. Det er hjerteskjærende å lese om Brunos naivitet, og man aner hele tiden at noe grusomt skal skje. Denne MÅ leses!

Andreas er 30 år og deprimert i stedet for lykkelig, og det er jo lykkelig man skal være. Kjæresten Hanna er mer spydig og ironisk i tonefallet enn før, men det tør han ikke si til psykologen Bjørnar. Andreas er sykemeldt, noe han mer enn gjerne omfavner, selv om han skulle ønske at han ble bare litt fysisk skadet. Et sykehusopphold hadde gjort seg.

Flatland leverer igjen. Det er både interessant, irriterende, tragisk og morsomt å være inni hodet på Andreas.

skal absolutt sjekke ut den også :) leser "Saras nøkkel" nå. Den havnet høyere på leselisten etter du tipset om den!

Skulle likt å vite HVORFOR du mener det er en dårlig roman(?)

Alle har sett både bra og dårlige skrekkfilmer fra 70-80 – tallet. Noen var virkelig gode, noen var dårlige, men likevel underholdende. Det sistnevnte beskriver hvordan Richard Laymons bøker er ...

Richard Laymon døde av et massivt hjerteinfarkt i 2001, men han rakk å skrive mange bøker før hans tid var over. Han var Stephen Kings B-versjon. King skriver skrekk av kvalitet, mens Laymons bøker er mer humorskrekk; banalt og underholdende. Man må bare ta det man får. Så han kan ikke sammenlignes med King kvalitetsmessig, men det gjør ikke noe. Laymons bøker er underholdende og noe vågalt. After Midnight er en av de bøkene.

Voldelig bok med full av suspense
I After Midnight møter vi Alice. Alice er ikke hennes egentlige navn, men det er hun som «skriver» boka, og siden boka er om henne har hun skiftet navn. Alice bor i en leilighet på toppen av en garasje hos venninnen og hennes familie. (De bor langt ut i ingenmannsland). Alices venninne og hennes mann er veldig rike. De har et gigantisk hus og utendørs basseng. Alice får bruke huset deres de gangene eierne er bortreiste. Da de skal være borte i en ukes tid, bestemmer Alice for å tilbringe tiden der, siden det er større plass og større luksus. Hun liker ikke å være der på kveldstid siden hun er mørkredd og er noe paranoid av seg. En person som er redd for sin egen skygge, og ting blir ikke bedre da en mann kommer ut av skogen og bruker bassenget etter mørkets frembrudd. Ved en tilfeldighet ringer telefonen og det viser seg at fyren Alice har snakket med, har ringt feil, men han merker at hun er redd. Han sporer henne opp, og siden hun er redd for mannen som har brutt seg inn i eiendommen, tror hun at det er han som ringer på, men det viser seg at hun angriper en mann som kom for å redde henne. Dette er bare starten på en lang reise hvor Alice tvinner seg inn i en serie uheldige hendelser, og hun kjenner til slutt ikke igjen seg selv. For hvor langt er man villig til å gå for å overleve?

Av og til skriver jeg svært korte handlinger om en bok og en del lange. Og jeg prøver å være konkret og ikke avsløre noe. Selv om noe ble røpet en smule denne gang, så er beskrivelsen i handlingen bare starten for boka. After Midnight er en bok der det skjer masse, så jeg har ikke avslørt noe som helst, selv om det kan virke som det, for denne boka serverer den ene overraskelsen etter den andre for stadig er det noe som skjer og boka blir bare sprøere og sprøere. Ordet sprø kan ikke beskrive denne boka en gang. Man vet ikke hvordan en Richard Laymon bok er før man har lest en selv.

Jeg har lest noen Richard Laymon bøker før, og jeg oppdaget bøkene hans rundt 2008/2009. Bøker jeg har lest av ham tidligere er; Night in the Lonseome October, Among The Missing, All Hallow's Eve, Blood Games og No Sanctuary.

Legg fra deg fornuften
After Midnight er ikke hans beste, men kanskje hans mest vågale? Boka er voldelig, setter leserne på prøve og provoserer (noe jeg liker). Når man leser denne boka og andre bøker av Laymon ellers, må man legge fra seg all fornuft til sides for bøkene hans er hinsides. Man må bare akseptere at det som skjer det skjer og la seg underholde av det mørke. Karakterene i After Midnight er morbide og man vet ikke hva de er i stand til å gjøre. Uansett, dette er en mørk og underholdende bok som ikke er for sarte sjeler. Den er underholdende på en mørk og sjokkerende måte. Til tross for at After Midnight ikke er Laymons beste så ser jeg ikke bort i fra at jeg kommer til å lese flere av hans bøker. Av og til må man lese ufornuftige bøker også og bare la seg underholde.

Spoiler! (ikke les videre hvis du ikke vil finne ut hvordan man finner the hidden message/budskapet i boka):

Viktig: Boka består av en introduksjon, 59 kapitler og en epilog til slutt. Hvis man setter sammen hver første bokstav fra hvert kapittel og den første bokstaven i introduksjonen og epilogdelen (da snakker jeg om første bokstav i første setning, fra hvert kapittel og det samme i introduksjonen og epilogen, den første bokstaven i første setningen), så får man opp en setning med et budskap hvem Alice egentlig er og hennes "budskap". Ganske utspekulert, eller hva?

Enig og selv om den er forutsigbart og man vet hva det er som skjer, så gjorde det ikke noe for min del, for spennende var det:)

En bok om mot, den siste tsarfamilien og fortellerglede, men som lett blir overdrevent ...

Innholdet har et interessant utgangspunkt om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien, Romanovfamilien, som måtte bøte med livet på en helt forferdelig måte. Fortid møter nåtid. Boka begynner med at vi møter den vel voksne Maria som tilfeldigvis møter på en forfatter. Maria brenner med å få historien sin fortalt, og de to starter et samarbeid med å få historien hennes fortalt.

Vi får også et innblikk fra 1918, og om det forferdelige som skjedde da og har Maria noe sammenheng med det? Hvorfor brenner hun, en dame på over 100 år, sånn etter å fortelle historien sin som fører så langt tilbake i tid?

Dette var en stor bok å begynne på, men heldigvis har jeg lest mange tykke bøker oppgjennom årene, så det gjør ikke meg noe. Jeg var bare litt redd for at dette ville gå tregt i og med at jeg hadde en mistanke om at dette kanskje ikke var en bok for meg, og da ville lesingen gå ekstra trått. Men jeg liker å utvide lesehorisonten, så jeg satte i gang å lese Himmelfall til tross for mine bange anelser. Og grunnen til at jeg ikke sier så mye om handlingen er for at det skal ikke mye til for å avsløre noe når det gjelder en slik bok. Til tross for at dette er en stor bok så er det ikke akkurat mye som skjer. Det er derfor jeg ikke vil si så mye om handlingen generelt. Det er ikke mye å fortelle om handlingen før noe blir røpet og det vil jeg ikke skal skje. For all del!

Overdrevent språk
En bok på over 700 sider er en stor bok, men likevel var ikke Himmelfall tung å lese. Grunnen er at den er ganske beskrivende (kanskje til tider for boskrivende?), språket har en fin flyt og det føles bare ikke anstrengende å lese boka i det hele tatt. Det jeg irriterte meg grundig over boka var at jeg fikk en chick-lit følelse over måten historien ble fortalt på. Jeg likte språket fordi den hadde en fin flyt, men jeg mislikte tonefallet i språket fordi det minnet meg for mye på chick -lit. Tonen blir da overdrevent, hysterisk og det blir fort drama av ingenting. Det er det jeg mener med chick -lit språk. Jeg foretrekker et mer nøkternt fortellerstil uten overdrevent hysteri. Chick-lit tonen blir fort overdramatisert og det har jeg ikke helt sansen for. Og selv om Himmelfall ikke er chick-lit så er det den følelsen man nettopp får.

Alle karakterene er ikke spesielt overbevisende og av og til blir tilfeldighetene litt for store. Man kjøper det ikke helt. De fleste av karakterene manglet også dybde. Selv på over 700 sider blir man ikke godt nok kjent med noen av dem. Man blir bare ikke knyttet til dem på noen måte. Alt blir fort overflatisk mens man leser. Det skaper ingen følelser, man blir ikke knyttet til karakterene og spenningen er heller ikke helt til å ta på. Men det forfatteren skal ha pluss for er at hun fint klarer å bytte fortid og nåtid på en naturlig og oversiktlig måte.

Roman vs virkelighet
Egentlig vil jeg ikke bruke så mye tid på å skrive om Himmelfall så jeg lar denne bokanmeldelsen være kort denne gang. Jeg foretrekker å skrive lengre bokanmeldelser, men det er egentlig ikke så mye mer å si om boka. Det er jo heller ikke nødvendig å gjenta seg selv. Det vil bare kjede både meg selv og dere i hjel. Himmelfall var helt grei lesing og det var noe interessant å lese om den russiske revolusjonen og den siste tsarfamilien. Derimot skulle jeg heller ha lest dette som en biografi eller en historiebok enn som en roman. Det tror jeg hadde vært meget interessant.

Da jeg slo på tven tidlig mandags morgen håpet jeg at det var plata hans de anmeldte men så var han død:/ Men slutten hans var genial. Ga ut plata på sin siste bursdag og ga ut en siste musikkvideo som handlet om døden. Han hadde sin måte å ta farvel på og det var på en kreativ måte. Han gjorde det han elsket helt til siste slutt og det er beundringsverdig med tanke på hvor syk han var, men lot seg ikke stoppe av den grunn:) Så han var genial helt til siste slutt.Han blir savnet av mange og det med god grunn:)

Jeg har hørt mye på David Bowie gjennom livet så det er trist at han er død. Heldigvis lever musikken hans videre. Man tror jo at de med et navn lever for alltid, men sånn er det dessverre ikke. Men musikken vil alltid leve videre og jeg skal bestille en biografi av ham i løpet av helga:) Tror han har levd et hardt og rikt liv:)

Ja jeg anbefaler den;) jeg er snart ferdig

Jeg sitter fremdeles i David Bowie bobla mi, og kan ikke tro at han er død. Mine barndomshelter var Michael Jackson og David Bowie. (Nå er det black metal og heavy rock som gjelder, slik som Dimmu Borgir,Marilyn Manson og Sixx.A.M.). Og begges bortgang var like sjokkerende. Syntes avslutningen på Bowies liv var genial. Han ga ut sin siste plate på bursdagen sin og gjorde det han elsket helt til siste slutt, og det er beundringsverdig. Det bare viser hvor kunstnerisk og kreativ han var og hva som bodde i ham. Har sansen for folk som går egne veier.

Du er heldig som har lest en sekser bok. Så langt har jeg bare lest fire bøker i år og gitt alle terningkast tre, så det er ikke helt det store. Det er ikke meningen å være så kritisk, men det er bare sånn det er. Jeg har lett for å henge meg opp i småting:)

Torsdag ble jeg ferdig med Knuste hjerter og halve sannheter av Geir Sætre så i kveld skal jeg begynne på Søndager med The Supremes av Edward Kelsey Moore. Og nattlektyren er Jeg gir deg sola av Jandy Nelson som jeg skal lese videre i. Blir det tid til overs skal jeg begynne på Irma Dahl (Den dedikterte begravelsesagenten) av Kristine S. Henningsen.

Ellers skal jeg også få med meg sjakk som begynner i morgen. Tror jeg er den eneste i verden som ser på sjakk i 8 - 10 timer i strekk og ikke går lei:)

Godt du koser deg med The hunger games bøkene. Selv har jeg bare lest den første i den trillogien og ble ikke særlig imponert. Syntes den var hauset opp for mye:/ Og filmene gidder jeg ikke å se for jeg klarer ikke Jennifer Lawrence fordi hun har bare ett ansiktsuttrykk:)

God helg:)

Sååå bra☺️☺️Håper du får like stor glede av de som jeg hadde/har☺️☺️
Jeg leser jeg er pilgrim nå, trodde den kom til å bli tung, 788 sider med det går raskt. Jeg skjønner hvorfor den har ligget på bestseller listen. ☺️☺️Den ender nok påmine favorittlister. ☺️☺️☺️

Se der ja! Tusen takk!
Mange av disse har jeg hjemme, men ikke fått tid til å lese enda. Men ser ut til at vi har ganske lik smak på bøker.
Skal absolutt ta meg tid til å lese flere av de du har skrevet ned :)
Herlig med litt boktips altså!

Fem dager, hva betyr det?

Fem dager er den beskjeden hun får på et speil neste morgen etter å ha utført «Bloody Mary» ritualet kvelden før med noen venner. «Bloody Mary» er en kjent vandrehistorie. Ved midnatt må man stå i mørket (gjerne inne på badet) foran et speil, med få påtente stearinlys og i noen av variasjonene skal man si Bloody Mary fem ganger og andre versjoner tretten ganger. Det varierer veldig, men i denne boka er det fem ganger det gjelder. Man skal se inn i speilet og si Bloody Mary fem ganger, og da skal visstnok noe forferdelig skje.

Neste morgen står det fem dager på speilet hennes og Bobbie (som egentlig heter Roberta), lurer på hva fem dager betyr. Hun går på internatskole for jenter, og senere oppdager hun merkelige ting som skjer. Hun begynner å se ting i speilet, innbiller seg det ene og det andre, og lyden av dryppende vann er aldri et godt tegn.

Say her name hadde jeg med i leseprosjektet mitt over skrekkbøker jeg skulle lese i oktober da Halloween nærmet seg. Jeg elsker jo Halloween siden skrekk er min sjanger og alltid har vært det. Jeg ville ha med litt gamle og nye skrekkbøker. Say her name var jeg nysgjerrig på fordi jeg har alltid vært interessert i vandrehistorier, og boka er inspirert av vandrehistorien Bloody Mary. En vandrehistorie som de fleste kjenner til. Så da tenkte jeg denne boka ville passe ypperlig til Halloweenlesingen.

For mange likheter
Men dessverre så ble Say her name en gigantisk skuffelse, og det er av mange grunner. Så mange grunner til at jeg kan lage en lang liste, men skal i denne anmeldelsen ta med bare de grunnene som irriterte meg mest. For det første var den altfor lik filmene Ringu (1998) som USA senere laget en nyversjon av som heter The Ring (2002). Det er brukt så mange effekter, løsninger og likhetstrekk fra de filmene at det er nærmest rart at forfatteren fikk publisere denne boka. Det var nesten som å lese de nevnte filmene på nytt igjen og det var heller ikke vanskelig å tippe riktig hva som ville skje og hva som har skjedd.

I ya bøker, altså ungdomsbøker så virker det som om det må inneholde forelskelse. Å skrive ungdomsbøker uten forelskelse er nærmest forbudt, og det er synd fordi det begynner å bli så oppbrukt. Til og med i en skrekkbok må de flette inn en forelskelse. Jeg mener, er det virkelig nødvendig? For ofte føles slike forelskelser/instalove (folk som forelsker seg med en gang) malplasserte, og det blir bare ikke troverdig. Spesielt ikke i en horrorbok som denne.

Den siste og kanskje den viktigste grunnen til at jeg ikke likte boka noe særlig er; stort sett alle karakterene er veldig flate. De har nesten ingen personlighet, til og med heller ikke hovedkarakteren Bobbie. De viser omtrent ingen redsel, skrekk, tristhet, det er som om de ikke føler noen verdens ting. Jeg mener, er karakterene laget av papp? Dermed ble det også vanskelig å bry seg noe om dem. De ga "blaffen" i hva som skjedde rundt dem, og da gjør leseren også det.

Hvor er skrekken?
Det jeg også vil nevne er at skrekken var slapt gjennomført. Horrorbøker har tross alt som krav å gi oss en form for redsel. Gi oss en krypende uhygge og få oss til å føle oss forknytt på en måte. Gi oss ubehag, men jeg følte ikke noen av delene. Jeg følte meg ikke utilpass på noen måte og ble heller ikke overrasket over noe fordi det hele var forutsigbart. Det ble bare ikke den horrorboka jeg hadde håpet på som oppvarming til Halloween.

Helt ærlig vil nok yngre lesere sette pris på denne eller de som vil utforske horrorsjangeren og vil ha noe lett å begynne med. Noen ungdomsbøker er virkelig gode som også passer for voksne, men denne ble litt for barnslig, både når det gjelder handling og skrivemåte. Det gjelder ikke alle ungdomsbøker bare for å understreke det.

Say her name var ingen overraskende horrorlesing for min del og langt ifra skremmende. Men den var grei som lettlektyre og som en oppvarming for videre horrorlesing i Halloweentiden. Dessverre var det ingen grøssende opplevelse, og det satte ingen støkk i meg. Savner å lese horrorbøker som skaper virkelig uhygge.

Hei jeg vet ikke hvilken sjanger du liker, og jeg vet ikke hva du har lest. Men legger ved noen av mine favoritter, og noen jeg har blitt anbefalt☺️

Jeg er pilgrim - Terry hayes
Boktyven - Markus zusak
Saras nøkkel - Tatiana de Rosnay
Barnepiken - kathryn stackett
Bursdagsgaven - sue monk kiss
Den andre siden av gleden - ser'e prince halverson
Indias datter - shilpi gowda
Hvis jeg forsvinner ser du meg da - kristine gertz

Paal andre grinderud -
Alene nå igjen
Aldri mer alene
En mor ved navn wanda

Truls over grønnland - truls svendsen

Jonas gardell

Tørk aldri tårer uten hansker - kjærligheten
Tørk aldri tårer uten hansker - sykdommen
Tørk aldri tårer uten hansker - døden

To sekunder for miraklet - agnes ledig

Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant - jonas jonasson
Analfabetet som kunne regne - jonas jonasson
Den andre siden av gleden - ser'e prince halverson
Så lenge det er stjerner på himmelen- kristin Harmel

Cecilia samartin
La perigrino
Senor peregrina
Los perigrino
Mofongo
Salvadorena

Victoria Hislop
Øya
Hjemkomsten
Soloppgang
Tråden

Jojo moyes
Et heltt halvt år
Etter deg

Jo nesbø
Harry hole serien

Ikke uten min datter - betty mahmoody
Ei hand å holde i - vigdis rabben
Idas dans - gunhild corwin

Cathy glass ( britisk fostermor skrevet mange bøker om fosterbarna)
Skadet

Tusen takk for gode tips;) dette skal jeg undersøke nærmere☺️☺️