Bokelskere.no

Januar har vært en innholdsrik og variert reise i bøkenes verden.
Jeg har vært 2 ganger i Afrika, med Deon Meyer "13 timer" og Wilbur Smith "Ørkengud" Mitt første bekjentskap med disse to, men ikke det siste.
Jeg har vært i Venezia hvor pest og bybrann har herjet "En bønn for Venezia av Marina Fiorato". En bok som var mørkere og mere spennende enn den vakre kvinnen i grønn kjole på forsiden skulle tilsi.
Jeg har sett galskapen råde i et gammelt dystert herskapshus i London "Tretten trinn ned" av Ruth Rendell, på en øy i den svenske skjærgården "Sekten på Tåkøy" av Mariette Lindstein (denne var grusom spennende og kan anbefales) og i New York "En hund begravet" av A.J. Rich.
Jeg har lidd meg gjennom "Hundre års ensomhet" - (der var månedens klassiker i boks).
Lest om "magi" med Septimus Heap, "Hemmeligheten" til Frode Eie Larsen, lett etter "100 umistelige ting" Lucy Dillon, og sett hvor mye 2 sekunder for mye kan bety for en gutt på 11 år. "Perfekt" av Rachel Joyce.

En selvhjelpsbok som fokuserer på livs-glede – mange fornuftige tanker i denne.
Denne leste jeg nylig, den kom vel ut i januar 2018 - mye lærdom å ta med seg her - det gjelder vel enten man er deprimert eller ikke. Forfatteren deler egne erfaringer
Mer om den i bloggen Reading Randi

Det er glohet sommer i Fjällbacka den dagen 4 år gamle Linnea forsvinner fra gården hun bor på. Etter en storstilt leteaksjon blir Nea, som hun kalles, funnet død i skogen.
Tretti år tidligere forsvinner 4 år gamle Stella fra den samme gården. Hun blir funnet død på det samme stedet som Linnea. De to 13 år gamle jentene som passet Stella den dagen, Marie og Helen, blir kjent skyldige i drapet, men slipper fengsel grunnet sin unge alder. De hevder sin uskyld, og flytter fra Fjällbacka.
Helen flyttet tilbake etter noen år, mens Marie, som gjorde karriere i Hollywood, har holdt seg unna - til nå. Hun er nemlig tilbake for å spille inn film, og ryktene begynner å gå.
Erica Falck har nettopp begynt å gjøre research på den gamle drapssaken, og bistår ektemannen og hans politikolleger med informasjon.
I bakgrunnen lurer en hekseprosess fra 1671...

Vet at det er delte meninger om Läckbergs siste bok, men jeg likte den. Den har en drive som får sidene til å fly. Interessant og tankevekkende at heksejakt før og nå henger i hop...

Ikke alltid like lett å takle mørke dager.

Hadde ikke hørt så mye om denne boka før jeg leste den, og av og til er det befriende. Ofte blir man lei av å høre om de samme bøkene om og om igjen. Det har ofte motsatt virkning på meg. Det gir meg mindre lyst til å lese bøker som stadig blir anmeldt og som kun får ros. Da venter jeg som regel med å lese de bøkene til hysteriet har lagt seg hvis interessen fremdeles er der. Synes også det blir kjedelig i lengden å bare lese de mest kjente bøkene. Jeg liker å lese både gamle og nye bøker, både de kjente og ukjente. Det er viktig å variere, synes jeg. Det er også viktig å ikke ha skyhøye forventninger til en bok for det har lett for å ødelegge. Denne hadde jeg ingen forventninger, dermed ble skuffelsen mindre da jeg fant ut at boka ikke var helt for meg.

Kompleks persongalleri
Heidi Linde har gitt ut en del bøker og dette er min første av henne. Dette er en stille og lavmælt roman om forskjellige menneskeskjebner. Studenten Ingeborg er knust av sorg etter å ha mistet faren sin og prøver å konsentrere seg om masteroppgaven. Liv Karin prøver å go overens med eldstedatteren som er bare vrang og lite samarbeidsvillig når det gjelder å ha det koselig. Istedet for å komme med ros, blir det som regel kritikk, selv om Liv Karin gjør så godt hun kan. At datteren Kaja studerer og bor på en hybel, gjør ikke nærheten lettere. Man blir også kjent med Lykke som er av den stille typen og som ikke passer helt inn i skolen. Hun blir fort for mystisk for de andre eller bare "rar".

Noen skiller seg mer ut enn andre
Dette er en bok om mye sårbarhet, mørke stunder, svakheter og i det hele tatt det å være menneskelig, på godt og vondt, og hvordan man håndterer det. Noen gjør dårlige valg og andre ignorerer problemene. Det jeg likte aller best med Talte dager er skitingen av perspektiv. Jeg foretrekker det fremfor at alt blir fortalt kun fra ett perspektiv og det gjør det hele mer levende. Linde gjør det også på en oversiktelig og ryddig måte, så man blir ikke forvirret når hun skifter perspektiv. Mitt problem med det og hele boka egentlig, er at ikke alle var like spennende å lese om og noen ble for blasse i forhold til andre. Ikke alles historie var like fascinerende. De jeg likte best å lese om var Ingeborg og Lykke. Ingeborg var en veldig spennende karakter og man synes synd på henne som har mistet faren sin ,og jeg likte Lykke godt for kjente meg selv igjen i henne. Jeg også var den stille jenta på skolen som ofte ble holdt utenfor. I dagens samfunn er det nesten ikke lov til å være beskjeden uten at man blir oppfattet som annerledes og rar av andre. Ikke alle har behov for å vise seg frem og ta stor plass. Det er ikke noe mystisk eller rart med det.

Talte dager er fin lesing med godt utgangspunkt. For meg hadde det funket bedre med et mindre persongalleri, for man får ikke et nært nok forhold til alle. Noen blir for overflatiske og man får ikke nok tid til å komme under huden på alle.

Fra min blogg: I Bokhylla

I Collettsgate på St. Hanshaugen i Oslo vokser Elsi opp. Da krigen kommer til Norge er Elsi 4 år, og da freden kommer kan hun ikke huske hva fred egentlig er.
Elsi bor med mor, far og bror, og de bor trangt. Ingen av barna har eget rom, så stuen brukes også som soverom. Da også bestemoren flytter inn, må det nok en ommøblering til.
Lille Elsi er pliktoppfyllende og flink, men utover i ungdomstiden sliter også hun med å finne seg selv. Et fantastisk persongalleri gjør sitt til at historien kommer tettere innpå.

Det var en glede å lese om Elsi. Alle beskrivelser av byen, venner, klær, familie, drømmer og følelser, fikk Elsi til å bli ytterst levende.
I tillegg var det utrolig frustrerende å lese om hvor begrenset livet var for jentene på 50-tallet. Det er jo ikke så lenge siden!
Anbefaler å bruke tiden på denne trilogien.

Det er ikke lett å være Richard ...

Dette er den første boka jeg leste ut i år. Neverwhere ble opprinnelig utgitt i 1996, og i fjor kom den ut på ny med illustrasjoner. Jeg har lest noen bøker av Gaiman før og de har både underholdt og irritert meg. Det er enten eller med bøkene hans, har jeg merket. Bøkene jeg har lest av ham så langt er; Good Omens, The Ocean at the End of the Lane, Kirkegårdsboken og The Graveyard Book (måtte lese den på norsk og engelsk siden jeg likte den så godt), Coraline (leste den før jeg hadde blogg, så har ikke skrevet om den), M is for Magic og nå, Neverwhere. Min favoritt av ham så lang er The Graveyard Book. Den har fått mange delte meninger, men jeg likte den godt på grunn av stemningen, illustrasjonene og bød på en annerledes historie. Neverwhere er også en bok jeg likte veldig godt.

Er det mulig å være så uheldig?
Ulykkesfuglen Richard har ikke livet helt på sin side. I det ene øyeblikket har han alt, og i det neste står han igjen med ingenting. Han er forlovet, har egen leilighet, men da han og forloveden støter på en skadet, ukjent jente på gaten på vei til et middagsmøte, kommer Richard over et vanskelig valg. Han vil hjelpe denne stakkars jenta, mens forloveden vil at han skal ignorere henne, hvis ikke er det slutt. Han overser forlovedens ultimatum. For første gang etter å ha vært dørmatta i forholdet, velger han endelig å gå sin egen vei, og tar med seg den skadde, stakkarslige jenta med seg hjem. Det er starten på en ukjent og uvirkelig reise i underverdenen av London som hittil har vært ukjent for Richard.

Fantasy er ingen favorittsjanger, men leser noe av det av og til. Hver gang jeg leser fantasy håper jeg bare at det ikke blir for avansert og rotete. Det er derfor jeg er skeptisk til fantasy noen ganger. Trodde hele tiden at kanskje The Dark Tower av Stephen King, en serie på hele åtte bøker ble for tung og avansert for meg, men det var den heldigvis ikke. Trodde på forhånd at Neverwhere kanskje også ville være småtung, men det var den ikke. Så begynner heldigvis å bli mer vant til fantasy. Det er ikke så "skremmende" å lese lenger.

Neil Gaiman har ingen grenser når det gjelder fantasi, det er i hvert fall sikkert. I intervjuer er han svært oppfinnsom og vittig når han svarer for seg eller beskriver noe. Det er også innholdet i bøkene hans. Det er tre forfattere som fascinerer meg veldig og det er Stephen King, Neil Gaiman og R.L. Stine. Grunnen er at jeg alltid lurer på hvor de henter inspirasjon fra fordi de har sånn fantasi som er vanskelig å beskrive, og det virker som de aldri får skrivesperre.

En bok å forsvinne i
Boka mangler muligens dybde, og de som er ute etter troverdighet bør holde seg unna denne, men av og til trenger man en slik bok. Bare glemme omverdenen en liten stund og la seg bli revet med i en verden som er annerledes og spennende. Det er ikke noe galt i det. De "enkle" illustrasjonene av Chris Riddell er stemningsfulle, og jeg liker hvordan de dekorerer sidene. Noen ganger er det hele sider med illustrasjoner, og andre sider er det nedover ved siden av teksten. Man blir nesten inspirert til å tegne igjen.

Neverwhere er en sårbar, tragikomisk og spennende bok som tar en med på ville veier. Boka setter Richard virkelig på prøve, både gjennom tålmodighet, overlevelse og prøve å holde ut uansett hvordan ting utarter seg.

The Graveyard Book er fremdeles min favoritt av Gaiman, men Neverwhere er like hakk i hæl.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dette var veldig gode noveller og noveller som engasjerte meg. På en aller annen måte rømte de alle fra noe, enten du så det fra den som rømte sitt perspektiv eller fra den som satt igjen. Spesielt rørte meg historien om moren som sitter igjen etter at datteren rømmer fra livet sitt. Veldig bra!

Kvothe begynner å fortelle. Han forteller om da han var barn og reiste rundt i en trupp med artister med sine foreldre. Om da han levde som gatebarn blant kriminelle. Han forteller om da han var en ung mann og klarte å komme seg inn på en legendarisk magiskole. Han forteller om årene på skolen. Han forteller om Denna som han ble forelsket i.

På 875 sider er vi kommet frem til han er en ung mann. Historien er utrolig detaljrik og språket beskrivende og levende. Det er som du er der, ved siden av Kvothe i de utrolige og talløse eventyrene hans. Han har en egen evne til både å rote seg opp i ting og til å oppsøke dem. Samtidig så mestrer han også alt han støter på. Kanskje ikke med en gang, men alltid til slutt.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Alt ligger så til rette for en kjærlighetshistorie full av vanskeligheter, utfordringer og konflikter. I tilfelle du ikke har lest boken skal jeg ikke fortelle hva som skjer. Men jeg vil si at jeg synes historien var vakker, og slutten klisjeaktig, søtsuppe-romantisk og nydelig. Den er søt, stilferdig, romantisk og pen. Og den er grusom og historisk. Den gir et glimt av depresjonstiden i USA hvor mennesker gikk til grunne fordi de ikke hadde en jobb, og hvor det å få seg jobb var ganske umulig. Den viser oss grusomhetene til en sadistisk dyretrener og den viser hvor ekstra vanskelig livet var for et menneske med en form for funksjonshemming.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er en av de bøkene jeg falt pladask for og som fortjener å stå på min favorittliste. Jeg synes boken er nydelig og samtidig er en bok jeg lærte mye historie av. Den er debutromanen til amerikaneren Jamie Ford og er i ferd med å bli en internasjonal bestselger.

Rammefortellingen er lagt til 1980-tallet, da Henry, den kinesisk-amerikanske hovedpersonen, er vitne til at et avstengt hotell åpnes i Seattle. Opp av kjelleren hentes eiendelene til japanske familier som måtte flytte fra området under krigen.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Fred Vargas er psevdonym for Frédérique Audouin-Rouzeau, en fransk historiker, arkeolog og forfatter. Hun har skrevet 6 bøker i serien om Adamsberg. Bøkene er avsluttede historier men har en rammefortelling om de samme politietterforskerne. Vargas har også fått flere internasjonale priser for bøkene sine, bl.a: Prix Mystère de la critique, Deutscher Krimi Preis International og The CWA International Dagger.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Tegneserien er vakkert tegnet av Andy Kubert og er fargelagt på en måte som fremhever de ulike karakterene på en stilfull måte. Historien er ganske så innviklet men etter å ha lest den to ganger føler jeg at jeg har oversikten. Det har blitt skrevet flere fortsettelser til historien av ulike forfattere, men jeg valgte denne fordi den er skrevet av Neil Gaiman.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Dette er en nydelig bok om et vanskelig liv, hovedpersonen Mary må gjennom mange utfordringer og vanskeligheter. Men samtidig; samfunnet var slik i Tudortidens England og jentene gjør ikke annet enn de mannlige slektninger bestemmer de skal og det beste de får til innenfor rammene av disse bestemmelsene. En får umiddelbart sympati med Mary, og kanskje litt antipati med Anne. Men Anne får jammen gjennomgå for de valgene hun tar.

Boken gir en fin beskrivelse av hoffliv i 1500-tallets England. Samtidig som den er en kjærlighetsroman. Jeg anbefaler denne, den ga meg en fin lesestund!

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Vi må tro at i denne verden av vold og ødeleggelse og umenneskelighet, er mirakler mulig og at de gode menneskene vil vinne til slutt. Her er virkeligheten ikke er nok, så forfatteren gir oss noe bedre. Han gir oss en verden hvor det gode kan vinne over det onde, og selv om reisen er fryktelig og smertefull og folk dør og ingen vil noen sinne bli det samme etterpå, kan gode mennesker fortsatt vinne.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg levde meg helt inn i denne romanen. Den er morsom, stemningsfull, trist og spennende. Jeg følte så med Perry i enkelte deler av boken at jeg måtte lese kjempefort for å se om han klarte seg bra. Dette er en fantastisk bra bok som fikk terningkast 6 fra meg og som anbefales til alle. En ekte feel-good-roman!
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg har lest både positive og negative anmeldelser av denne boken, noen liker den og noen liker den ikke. Jeg likte Little Bee veldig godt og synes det var en sterk historie. Jeg er nok påvirket av at vi har et asyl-mottak her vi bor og at jeg møter mange av asyl-søkerne i kirken. Vi har i tillegg hatt en jente i kirkeasyl i mange, mange år.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Tjue av Sarah Selmer - en diktsamling, denne ga lærdom, vakkert skrevet – modernistisk om en noe tabubelagt sykdom. Anbefales. Er det andre som har meninger om denne? Mer om denne i Reading Randi

En liten misforståelse kan fort bli stor.

Denne anmeldelsen har jeg lenge grudd meg til å skrive fordi jeg har så dårlig forhold til boka. Noen bøker går man rett og slett ikke overens med. Det rare var at jeg likte boka i begynnelsen, men så ble det etter hvert bare et strev.

Å mistolke ting kan få alvorlige konsekvenser
Atonement er en bok som består av flere deler som varer utover i flere år. Av og til føles det ut som om det skjer noe hele tiden og andre ganger bare drøyer det. Det er ingen mellomting. Det er noen år før 2. verdenskrig starter. Familien Tallis har en liten sammenkomst. Briony er en trettenåring som har livlig fantasi og liker å være kreativ med å skrive sine egne historier. Denne sommeren blir hun vitne til noe forferdelig, og beskylder storesøsterens venn, Robbie å være gjerningsmannen. Men har Briony sett rett eller er det bare noe hun hevder? Hun har tross alt lett for å mistolke ting.

Det er en god historie forøvrig, men her var det skrivestilen som jeg virkelig slet med. Det ble bare tørrere og tørrere, og det hele ble bare svært tungtrødd. Ofte måtte jeg lese noen avsnitt eller sider om igjen fordi jeg mistet konsentrasjonen. Det er svært sjeldent det skjer når jeg leser i en bok, så her mistet jeg ofte tråden og det tok tid før jeg kom inn i det igjen. Jeg fikk ikke flyten jeg vanligvis får når jeg leser. Det ble veldig stakkato, noe som er synd. Noen bøker trenger mer tid enn andre, og det gjør ikke noe for noen bøker krever ekstra tid og oppmerksomhet. Det er noe man bare må regne med, men her virkelig slet jeg med å komme i gang igjen hvis jeg tok meg noen dager fri fra boka. Istedet for å glede meg til å komme i gang med den igjen, fant jeg ofte på andre unnskyldninger før jeg endelig satte meg ned med den (som å vaske kopper og alt mye annet). "Å grue" seg til å fortsette med å lese videre i en bok er både en komisk og trist opplevelse, men av og til skjer det, og det var her som var det store problemet for meg.

Ikke min favoritt av McEwan
Jeg har lest to bøker tidligere av Ian McEwan og det er Barneloven og Saturday, og må si at det er Barneloven jeg liker best av ham fremdeles. Den var mye lettere å lese enn Atonement eller Saturday. At jeg leste den på norsk, er ikke grunnen til at det var lettere å lese boka, men den hadde større flyt og hadde en mer interessant handling. Jeg er vant til å lese på engelsk og foretrekker å lese på engelsk, spesielt horror og thrillere. Så hvorfor McEwans språk i Atonement opplevdes som ekstremt tørt, er vanskelig å si. Det føltes bare ut som de fleste partiene var i slow motion og man måtte bare plage seg videre siden jeg aldri gir opp en bok. Jeg krever heller ikke at det skal skje noe hele tiden heller. Men som nevnt ... Jeg fant bare ikke flyten i boka samme hvor mye jeg anstrengte meg, så lesingen ble veldig stykkevis og delt.

Boka ble først utgitt i 2001, og i 2007 ble den filmatisert med blant annet Kiera Knightly og James McAvoy i hovedrollene. Selv har jeg dessverre ikke sett filmen, og det frister heller ikke å se den med det første. Det er virkelig ikke meningen å virke så negativ, men etter å ha lest boka som jeg har strevd lenge med å komme meg gjennom, er jeg bare lettet over å være ferdig.

Beklager for denne diffuse anmeldelsen, men kan egentlig ikke si så mye om boka da historien er for stor til å forklares i en anmeldelse og samtidig blir det for forutsigbart til å gå i dybden. Anbefaler heller ikke noen å se filmtraileren før de har sett filmen, da filmtraileren avslører omtrent hele filmatiseringen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Rigels øyne av Roy Jacobsen leste jeg høsten 2017, men repeterte den nå. Jeg lurer på om trilogien om Ingrid fra Barrøy kan fortsette i en fjerde bok, det hadde vært interessant å følge henne og datteren Kaja videre. Denne tredje boken var spesielt poetisk og vakker synes jeg. Jeg likte den bedre enn Hvitt hav – men jeg tror fortsatt at De usynlige er favoritten. Mer om denne i Reading Randi

Leste Rigels øyne i høst - vakker, nå skal jeg legge inn et par linjer om den