Bokelskere.no

Brynhild Bleken, mor til maleren Håkon Bleken skrev i 1977 en fornøyelig og interessant mimrebok om gamle dager i "Trondhjem" - morsom og lærerik lesing. Mer om denne i bloggen Reading Randi

Kriminalbetjent Gereon Rath, måtte flykte fra Köln etter et drap han begikk. Det var selvforsvar, men hetsen mot ham ville ingen ende ta. Gjennom farens bekjentskaper, havnet han i en sedelighetsavdeling i Berlin. Året er 1929.
Gereon savner drapsavsnittet. Han har ingenting til overs for hverken kollegaer, eller sedelighetsforbrytere.
Så dukker det opp et lik i elva. Vedkommende et grovt torturert, og mangler identifikasjonspapirer. Bare Rath vet hvem han er, men han vil heller lede sin egen etterforskning enn å dele informasjonen han sitter på. Han vil ha tilbake jobben som drapsetterforsker.
Etterforskningen drar ham inn i organisert kriminalitet, politiske grupperinger, og pengesmugling, som har forgreininger innad i politiet.

Hardkokt krim hvor man også får et tidsriktig bilde av Berlin før Hitler kom til makten.
Første bok om Gereon Rath.
Meget godt skrevet. Man føler at man er i Berlin. Gleder meg til neste bok om Rath.

Boka handler om forfatterens tippoldemor, Marta Kristine Nesje. Hun var uvanlig allerede som jentunge - frampå og ikke redd for å se hverken lærer eller prest i øynene. Hun lærte tidlig å lese, og spurte og gravde om alt mellom himmel og jord. Presten sådde et frø i henne allerede som jentunge, da han ymtet frampå om at hun kanskje kunne bli jordmor når hun ble stor nok.
I 1821 gikk Marta Kristine den lange veien fra Nordmøre til hovedstaden for å starte på jordmorutdanningen. Hjemme ventet mann og tre barn, og ni måneder senere kom Marta Kristine tilbake, ferdig utdannet jordmor. Hun stod støtt i diverse stormer livet ga henne og familien, og virket som jordmor i rundt regnet femti år.

Hoem skriver knakende godt, og denne boka er jo egentlig et forspill til den storslåtte slektskrøniken han har skrevet om etterkommerne til Marta Kristine og Hans Nesje.

Ble bare 3 bøker fra denne utfordringen i februar. Men ny måned, nye muligheter.

Planen for mars er så langt:

Punkt 2 A book that makes you nostalgic - "Tom Sawyer" av Mark Twain

Punkt 4 A book you think should be turned into a movie - "Søsterklokkene" - av Lars Mytting

Punkt 7 A reread of a favorite book - "Huckleberry Finn" - av Mark Twain

Og akkurat nå leser jeg "Strikkesirkelen" - av Ann Hood som passer fint til punkt 8 A book about a hobby

Jeg låner punktet "A 'chooose-your-own-adventure book" fra deg. Her sto jeg helt fast. Fant ingen på norsk :-)
På punktet om overnaturlige krefter har jeg valg "Kraften" av Naomi Alderman.
Omtale fra forlaget:
Hva vil skje om kvinnene får makten i egne hender? En dag oppdager kvinner over hele verden at de har en ny kraft: Hendene deres kan skyte elektriske ladninger - med et lite knips kan de påføre andre mennesker støt, lammelser, grusomme smerter - til og med død. Klodens menn må plutselig innse at de ikke lenger har kontroll. Fra nå av er de prisgitt kvinnenes makt: Jentenes Dag har kommet. Men hva gjør kvinnene med makten de har fått - og hva gjør makten med kvinnene?

Rakk 4 bøker på denne utfordringen i februar. Ikke helt de jeg hadde planlagt, men sånn er jeg nå en gang satt sammen :-). 3 av 4 fra egen hylle, så det er jeg veldig fornøyd med.

Tenker jeg fortsetter i samme løypa i mars.

Punkt 1 - A book that was nominated for or won an award in a genre you enjoy - "Kalde hender" av Jan Mehlum

Punkt 2 - A book with one of the 5 W's in the title (Who, What, Where, When, Why) - "Hvem skrev til Louise?" av Agatha Christie

Punkt 14 - A book with a title, subtitle or cover relating to an astronomical term - "Svart sol"
av James Rollins

Punkt 17 - A speculative fiction (i.e. fantasy, scifi, horror, dystopia) - "Flukten"
av Torborg Igland

Lykke til med utfordringen i mars alle som er med :-)

I 1928 er Doris 10 år. Bursdagsgaven er en rød adressebok i skinn. Boken fylles etterhvert opp av navn, men i en alder av 98, ser Doris med vemod på alle navnene. De fleste er strøket over, og ordet "DØD" er skrevet i margen.
Det er kun hjemmehjelpen og niesen Jenny, som er Doris`kontakt med omverdenen. Jenny bor i San Francisco med mann og tre barn, så det er for det meste på Skype de møtes.
Så bestemmer Doris seg for å skrive ned minnene sine til Jenny. Doris har hatt et spennende liv, og hun måtte tidlig klare seg selv. En fascinerende historie om en bemerkelsesverdig kvinne, og hennes vennskap med mennesker over flere deler av verden.

En skikkelig go’bok med rom for ettertanke.

Hovedpersonen Henry Dorsett Case er en cowboy. En ung mann som kan koble seg direkte på cyberspace ved hjelp av elektroder. Han er bare 24 men har allerede klart å stjele fra de han jobbet for og som straff få brent vekk den delen av ham som gjorde det mulig å være cowboy. Nå bruker han stoff og svindler sin vei gjennom the Night City. Han brenner lyset i begge ender som Gibson beskriver det. Men så møter han på Molly og Armitage. Armitage har en jobb til ham, og på en av de svarte klinikkene får han reparert evnen til å være cowboy pluss ny lever og bukspyttkjertel. Den siste hindrer han å oppnå en ruseffekt fra narkotika. Jobben går ut på å hacke seg inn i en AI (kunstig intelligens). Etterhvert blir det klart at det er en del av den kunstige intelligensen som står bak Armitage og det blir forvirrende hva han egentlig skal gjøre. Alt dette foregår i en virvel av personer og nye steder.
Jeg brukte veldig mye tid på å lese denne boken. Den er så komplisert med alle de nye ordene og beskrivelser av ting som egentlig ikke finnes. Da ble det lettere å gå til den norske utgaven og lese det på nytt der. Noen ganger var det nok og andre ganger måtte jeg slå opp ord på nettet. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lest den norske utgaven men jeg likte ikke språket i den.
Så jeg endte opp å lese Neuromancer både på norsk og på engelsk. Noen ganger når bøker ender opp med å virkelig kreve noe av dem så liker en dem også bedre, og jeg liker denne virkelig godt. Selv om den var vanskelig og selv om jeg brukte en hel måned på å lese den. Jeg vet likevel ikke om jeg skal anbefale den. Men hvis du liker cyberpunk og kan tenke deg å lese en klassiker, så er dette en viktig bok i sjangeren. Neuromancer er første bok i en trilogi, fulgt av Count Zero og Mona Lisa Overdrive. Jeg er ikke så sikker på at jeg vil lese videre likevel.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Er det noe vits i å stole på noen i det hele tatt?

Jeg har lest en bok av Laura Lippman, og det er lenge siden. Så sånn sett er hun ingen favoritt. Men jeg er ikke bare svak for horror, men også spenningsbøker. Ikke at de er skumle, men heller fascinerende, i hvert fall noen av dem. Dette er dessverre ikke en av de bedre spenningsbøkene jeg lest.

Brent av solen er fortalt på en veldig rotete og snodig måte, mer oppsummerende enn fortellende. Det er en skrivestil jeg ikke har spesielt sansen for i bøker, for det blir fort uengasjerende, i hvert fall for min del.

Hjelper det å rømme unna en komplisert fortid?
I begynnelsen av boka møter man Polly. Hun forlater mann og deres barn. Hun vil lære mannen sin et par ting, blant annet å ta ansvar. Selv drar hun til Belleville som er et øde og et lite bortgjemt sted som ikke mange drar til. De som bor der, merker det godt hvis det kommer noen nye. Mannen hennes angrer seg for at han ikke forlot forholdet mens han tenkte å gjøre det, men hun kom ham i forkjøpet, og han blir sittende igjen alene som forsørger. Det virker hjerterått av henne å bare forlate dem slik. Har hun ingen empati i det hele tatt? Men Pollys fortid er noe komplisert, som vi ikke får vite så mye om med det første. I de første femti sidene får vi stadig høre fra hans side, Pollys mann, at sexlivet deres var bra. Veldig "interessant" og opplysende. Han gjentar det til det kjedsommelige. Bra sexliv eller ikke, hun forlot ham likevel. Tenk det ...

Hvem er ute etter hvem, og hvem skjuler hva?
Belleville ligger i Delaware, og mens hun er på flukt fra hennes egen lille familie og mye annet, møter hun Adam, som også hevder han er på gjennomreise, men av en eller annen grunn blir begge to værende. Det hele blir "dramatisk" når noen i nærområdet dør. Hun blir sett på som "mistenkt" av andre siden hun har blitt sett i nærheten av offerets dødsfall. Kommer Adam til å bli værende, eller tror han at hun har noe med dødsfallet å gjøre? Har han noe selv å skjule? Elsker de hverandre, eller er dette en slags katt og mus lek? Det Polly ikke vet, er at Adam egentlig er satt på en sak som privatdetektiv for å finne henne. Hvem er egentlig skurken i denne fortellingen, og hvem lurer hvem?

Brent av solen blir fremstilt som en slags film noir. En gammeldags historie blir flettet inn i en moderne tid på en måte. Det er det eneste jeg liker litt med boka, men ellers hadde ikke denne boka særlig mye å by på. Skrivemåten og endring av perspektiv var veldig frem og tilbake, og noe rotete fremstilt. Jeg liker bøker der perspektiv ofte blir endret istedet for at alt blir fortalt fra hovedpersonen hele tiden, men denne gang ble det for uoversiktelig, og til slutt mister man nesten interessen for hvem som er hva. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonene da de ble vel mystiske for meg. Jeg fikke ingen connection til noen av dem, og brydde meg ikke om de er skyldige eller ikke, eller hva de driver på med. Man mister tråden og interessen til slutt, og vil bare boka skal ta slutt. For hele historien blir mer masete enn spennende, og hadde nok passet bedre som en novelle i et eller annet ukeblad enn i bokformat.

Som sagt så leste jeg en annen bok av Laura Lippman for lenge siden som heter De døde vet (What the Dead Know) og tror jeg foretrekker den fremfor Brent av solen. Brent av solen ble dessverre for rotete, og for vanskelig å sette seg inn i på grunn av mangel av interesse. Laura Lippman prøver denne gang å forsøke seg som Hitchcock, men mislykkes ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Det danske slaveskipet, "Håpet" er på vei med slaver fra Afrika til St. Thomas i Vest-India. Ombord er også kapteinens og legens koner. Det bryter ut opprør, da noen slaver får tak i våpen, noe som forandrer alt for danskene. Året er 1787.

16 år senere har den danske kapteinen gitt opp slavetrafikken. Han tar med sin 15 år gamle datter på en siste tur med "Håpet" fra København til Fredrikshavn. Maria har alltid drømt om å få være med faren på seilas, men den nåværende kapteinen har andre planer.

I 1824 reiser den idealistiske Mikkel Eide til St. Thomas for å skrive om slaveriet, og den rikdommen Danmark fikk grunnet dette. Oppfatningene hans om de svarte blir satt på prøve, og alt er ikke som han har trodd.

Interessant om slavehandelen, som Fartein Horgar også har skrevet om, men denne boken viser det fra en litt annen vinkel. Gjennom brev, dagbøker, logg og andre nedskrivninger, får vi historien fra ulike epoker. Det hoppes i tid, men det er godt gjort, så det byr ikke på problemer for min del i hvert fall.

Bjerkli skriver virkelig godt om vonde emner. Hun er mesterlig i det å vise sårheten, kraften i mishandlingen og effekten av det å omgås en mishandler. Jeg elsket boken, og synes selv det er merkelig å kunne føle så positivt om en så vond bok. Men det kommer av rytmen i ordene og skjønnheten i beskrivelsene. Selv om boken handler om noe virkelig vondt, så er det en vakker bok.

Stella Polaris anbefales både for krimentusiaster og dem som foretrekker romaner. Den fungerer så godt på begge nivå. Og har du ikke lest Lille Linerle så anbefales den og, men da må du være forberedt på at den kommer til å gjøre vondt.

Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Interessant til tider, men fenget ikke helt..

Når man tror et rolig sted er trygt ...

Eddi Stubb er tilbake, og denne gang etterforsker han mysteriet om en ung jente som blir funnet død ved sjøen. Hva har skjedd henne, og hvem så henne levende for siste gang? Er det noe vennene hennes skjuler? Var det selvmord? Samtidig får Eddi Stubb øye på Osvald som er et lite geni, og god til å huske på tall. Man synes synd på ham fordi han blir holdt utenfor av andre ungdommer fordi han er autist. De ser på ham som "annerledes", noe som er trist og leit. Kan han være til hjelp i denne etterforskningen, eller vet han mer enn han innrømmer? Eddi Stubb og hans nye kollega, Vilde Vang får mye å gjøre.

Nøktern og hverdagslig krim
Dette er ingen original eller heseblesende krim, men god hverdagslig krim. Det er skrevet på en nøktern og troverdig måte. Denne Eddi Stubb virker i Slå på ring noe demotivert og sløv i denne saken. Gjemmer seg litt i bakgrunnen? Han blir litt satt ut da han møter sin nye kollega som er en veldig ung kvinne. Han tviler på henne i begynnelsen. Hvorfor? Er det fordi hun er kvinne i et mannsdominerende miljø, eller er det fordi hun er så ung? Er det på grunn av begge deler? Vil hun imponere ham, og kommer de til å gå overens? Hun virker i hvert fall ivrigere enn det han er. Er det på grunn av at hun er fersk, og vil vise hva hun er god for?

Underveis i etterforskningen blir vi kjent med mange spennende karakterer. Vil noen av dem avsløre seg? Det virker nesten som om alle har noe å skjule. Eller er det sånn? Kjenner vi de vi kjenner, så godt som vi tror? Det er ikke godt å si. Jeg er heller egentlig ikke interessert i været, har ikke kommet helt i den alderen ennå, men liker måten forfatteren beskriver det på, fordi det gjør det hele litt mer levende. Det er med på å skape en dyster og urovekkende stemning.

Det er ikke bestandig den kriminelle saken som er mest spennende å lese om
Selve saken er en helt "vanlig" sak, ikke det helt det store, men syntes ikke det gjorde noe. Det er ikke bestandig saken i en krimbok trenger å være så spennende, men andre faktorer, slik som atmosfære, persongalleri, skrivestil og mye annet teller også veldig mye. Jeg har også opplevd det i andre krimbøker. Det er ikke bestandig saken i en krimbok som er det mest spennende å lese om. Synd at saken ikke var trekkplasteret denne gang, men likevel gjorde det ikke noe da persongalleriet denne gang er selve drivkraften. Mange av karakterene blir man godt kjent med, og man undrer på hva de har å skjule. Hva er det de ikke forteller?

Det som ødelegger litt er som med Unni Lindells bøker: En kvinnelig etterforsker dukker opp. Ikke noe galt i det, men jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere uten å skjønne helt hvorfor. Likestilling er bra, men i krimbøker liker jeg best at etterforskere er mannlige fordi synes de er mer spennende å lese om enn kvinnelige etterforskere, og jeg fikk ikke helt sansen for denne Vilde Vang. Ikke bare fordi hun er kvinnelig etterforsker, men syntes hun ble vel mystisk, og synes kanskje hun prøver for hardt?

Fra min blogg: I Bokhylla

Forfatteren forteller om oppveksten i leiegården i Bronx, og om spaserturene i New York med moren, som voksen på 80-tallet. Da krangler de, samtidig som de mimrer om alle personlighetene i gården. Det er den nygifte damen som brukte branntrappen for å komme forbi den låste inngangsdøren, den rødhårete Nettie, som ble lamslått da hun ble mor, kvinnen som vandret forbi gården til samme tid hver kveld.
Som voksen forteller Vivian hvordan alle disse kvinnene formet henne i immigrantenes New York på 40-tallet.

Gornick skriver med både varme og harme. Får faktisk litt Ferrante-vibber, men kun i første del av boka. Hennes forhold til menn, synes uinteressant og kjedelig sammenlignet med å lese om forholdet til moren.

Historien starter på 1700-tallet i nåtidens Ghana. To søstre vokser opp i hver sin landsby, men vet ikke om hverandre. Effia giftes bort til en britisk slavehandler, mens Esi selges som slave og havner i Amerika.
Historien fortsetter med søstrenes etterkommere, som vi følger over to kontinenter gjennom 300 år.
Helt fram til nåtiden, preger arven etter slaveriet generasjonene.

Veldig god og interessant bok, som leses i «En slags bokklubb» i februar.

Sikker på at det er bare du som skriver i dagboken din?

Meget spennende konsept
Clare er en sterk og ambisiøs kvinne. Etter skilsmissen bor hun sammen med hennes unge datter, Georgia (også kalt Georgie), og hunden Herbert. De lever et enkelt liv og har det godt sammen, selv om de har sine uenigheter som i enhver familie. Datteren hennes har en kjæreste som hun alltid vil ha besøk av. Noe Clare ikke alltid liker siden han er noen år eldre enn datteren, men prøver å stole på henne. Clare har også en god jobb. Hun er foreleser i litteratur, og hennes spsialfelt er om R.M. Holland, som er en gotisk forfatter, og hun ønsker selv å skrive en bok om ham. Verden snus på hodet da hennes gode venn, og kollega, Ella, blir funnet myrdet. I nærheten av liket finner etterforskerne et notat hvor det står: "Hell is empty" Det er et sitat fra bokaThe Stranger av R.M. Holland, som ofte blir nevnt. Siden Clare er alene med mye ansvar, har hun behov for å skrive dagbok, noe hun gjør flittig. Hun betror sine tanker i dagboken, men en dag ser hun en hilsen i den som hun ikke selv har skrevet. Av en eller annen grunn føler hun seg ikke trygg, og hun synes at hverdagen blir bare merkeligere og merkeligere ...

Jeg har aldri lest noe av Elly Griffiths før, men det er alltid hyggelig å utforske ukjente forfatterskap. Jeg liker å lese av kjente og kjære forfattere også, men noen ganger bare må man utvide horisonten, noe jeg ofte gjør, og Elly Griffiths var slett ingen dårlig valg. Persongalleriet er svært spennende å lese om, spesielt Clare fordi man får ofte følelsen av at man ikke alltid vet hvor man har henne. Med noen virker hun veldig tillitsfull, ansvarlig og omsorgsfull, mens mot andre kan hun virke noe kjølig og hard. Man får ikke helt tak på henne.

Mørk og mystisk atmosfære
Er det en ting jeg legger stor vekt på og setter stor pris på i bøker, er atmosfære. Jeg legger selvfølgelig ikke all vekt på det, men bøkene må ha en eller annen atmosfære i seg, og det hadde denne mye av. Både handlingen og karakterene var spennende å lese om, også de små birollene som dukker opp. Selv om saken ble litt vel enkel mot slutten og noe "smådum", følte jeg ikke at det ødela noe fordi boka byr på mange andre gode faktorer som gjør til at man føler at man får en god leseopplevelse likevel. Sånn sett ble jeg ikke skuffet.

Også litt morsomt å lese om denne ene etterforskeren som fremdeles bor hjemme hos foreldrene sine. Det er ingenting galt i det. Det virker bare koselig. Hun er nesten like spennende å lese om som Clare. De virker som sterke karakterer begge to, på helt ulike måter.

En annen person som er spennende å lese om, selv om han ikke helt har den store rollen, er Rick som er kollega av Clare. Det har gått rykter om at noe har foregått mellom ham og den som ble funnet drept, Ella, som var en god kollega av begge to. Rick hadde også en greie for Clare for en stund tid tilbake. Han er en gift mann, men er han til å stole på?

Underveis i denne groteske saken, dukker det opp flere mistenkte. Er den skyldige noen fra nærmiljøet?

Dette er en spennende bok på mange måter. Likte spesielt godt at handlingen foregår for det meste i engelsk skolemiljø, som gjør det lille ekstra når det gjelder gotiske elementer. Liker også at boka tar for seg litt om spøkelseshistoriesjangeren, som jeg er glad i selv. Det er ikke noe jeg blir skremt av lenger, men synes fremdeles det er en fascinerende sjanger.

Lettlest og nysgjerrigheten tar fort overhånd
Boka består av korte kapitler, spennende persongalleri, mange uhyggelige elementer sys inn i handlingen, og det er en bok man lett blir dratt inn i, spesielt mot slutten da ting virkelig skjer. Selv om saken ble for enkel og opplagt, synes jeg ikke resten av boka ble "ødelagt" av den grunn. Den er mørk og dyster, noe jeg har sansen for. Det eneste jeg har å klage på er at boka godt kunne ha vært lenger, og det er ikke alle i persongalleriet man blir like godt kjent med. Den jeg likte minst å lese om var Georgia, datteren til Clare. Hun virker irriterende uten å klare og sette fingeren på hvorfor, og blir for skyggeaktig. Likte også at boka skifter på perspektiv. Jeg foretrekker bøker der ting blir fortalt fra forskjellig perspektiv, istedet for at det bare er hovedpersonen som er i sentrum, for det gjør det hele mer troverdig.

Leit at saken ble for enkel og smådum på slutten, men som sagt, synes likevel dette er en god bok som er verdt å få med seg. Jeg liker gotiske bøker, men har lest altfor lite av denne sjangeren, og denne boka gir meg lyst til å utforske mer av den sjangeren.

Ps: Jeg har en annen utgave enn den som er oppført her.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sookie og Earle har akkurat giftet bort den siste datteren, og Sookie har endelig huset for seg selv, mens Earle er på jobb. Det eneste skåret i gleden, er moren, Leonore. Hun er en meget dominerende og krevende kvinne, som finner på de rareste ting. Sookie må rydde opp, og nervene hennes er alltid på høykant i nærheten av moren. All posten moren får, kommer til Sookie, så hun kan prøve å holde en viss orden på tv-shop-bestillinger, og alt mulig annet. Da Sookie får et rekommandert brev, adressert til moren, får hun et sjokk som får henne til å besvime. Ingenting er som Sookie har trodd - alt blir snudd på hodet i løpet av få minutter!
Jakten på morens hemmelighet fører Sookie fra Alabama til Wisconsin, og til den fantastiske Fritzi og familiens bensinstasjon.

Boka fenger fra første side, og minner om stemningene fra "Stekte grønne tomater" og "CeeCee Honeycutts reddende engler".

Syntes starten var veldig bra - med den dramatiske skildringa på havet... da ble jeg tatt tilbake til Johan Bojers rike :-) dessverre skjer det ikke så mye etter det.... man må ha et innhold og ikke bare poetiske skildringer....