Bokelskere.no

Mary Kirk er på sommerleir i Virginia. Året er 1911. I løpet av oppholdet får hun en venninne for livet - Wallis Warfield. Hun ble senere verdenskjent som Wallis SImpson.
Gjennom tiår av sine liv, har de to kvinnene kontakt via brev og private besøk. Wallis er en krevende venninne, men Mary elsker henne som en søster.
Problemene i vennskapet oppstår da Wallis begynner å vanke i den britiske tronarvingens krets. Forholdet til prinsen utvikler seg, og et utilgivelig svik setter en brå stopper for det lange vennskapet.

I august 1997, er Rachel og Alex på helgetur i Paris. De havner i tunnelen hvor Dianas bil er totalvrak. Alex går bort til vraket for å se om han kan hjelpe til, men som vi vet, var det nytteløst.
Alex lager en dokumentar om hendelsen, og Rachel finner ut at Diana var på besøk i Wallis Simpsons hjem samme dag.

Denne var en pine å lese, men i og med at det er neste lesesirkelbok, var det bare å holde ut. En fryktelig faktafeil ca. 80 sider ut i boken, fikk piffen til å gå ut av ballongen. Etter det begynte jeg bare å lete etter feil, og det var en god del ulogiske ting som dukket opp. I tillegg var språket platt og meget svulstig. Idéen er god, men gjennomføringen holder ikke. Det var til en viss grad interessant å lese om Wallis og Mary, men historien fra 1997 er ikke verdt å bruke tid på. Vet at mange har likt denne, men jeg kommer ikke til å kunne anbefale den, dessverre.

Noen meget bra partier, andre mer seige og for omstendelige.. Les mer her

Litt tregere enn den første krimboka om Bengt Alvsaker, men ellers en godt snekret historie som sådan. Les mer her hvis du vil

Noen ganger leser man bøker man vanligvis ikke ville ha lest, men som man vil lese på grunn av et aktuelt tema. Noen å høre til er en sånn bok.

Det er ikke ofte jeg leser romaner, men det hender seg. Synes ikke at romaner er kjedelige eller tørre, men det er vanskelig å finne romaner man liker i forhold til andre sjangre. Det er vanskeligere å treffe på.

Dette er en dyp roman om det å komme seg ut av komfortsonen og det å involvere seg selv mer med andre før ensomheten tar fullstendig overhånd, eller er det for sent?

Aldri for sent å bli bedre kjent med seg selv ...
Oscar er en godt voksen mann som har en kollega som nærmeste venn. Stort sett er han alene med seg og sitt, konsentrerer seg med å telle skrittene han tar for å ha litt kontroll, og han er en mann som utfører rutinene sine med stor alvor. Noe skjer som gjør til at han får valget mellom å ta ferie, eller jobbe et annet sted i noen måneder. Etter litt grubling velger han å jobbe et annet sted, og i mellomtiden leier han ut leiligheten sin til noen få personer som bytter på å bo der, mot at de skriver i en dagbok som Oscar legger frem, klar til bruk. I dagboken dukker det opp litt av hvert, både humor, personangrep, sterke livshistorier og støtte. De helgene Oscar er innom leiligheten leser han i dagboka og blir fullstendig oppslukt av det leietakerne skriver. Han er også overrasket over hvor godt han trives med sin nye jobb, der han møter Carla og mange andre fantastiske kolleger. Han blir kjent med dem på en helt annen måte enn med andre mennesker tidligere. Årsaken er vanskelig oppvekst, og sosial angst som har utviklet seg sterkt med årene. Han fikk ingen kjærlighet av moren sin, og etter at bestemoren hans døde, ble det nesten glemt hvordan det var å være en del av noe. Det var hun som tok vare på ham og aksepterte ham. Etter at hun døde, har han nærmest sluknet og druknet seg selv i rutiner. Vil det nye stedet friske ham opp, og gjøre ham til en ny mann?

Vanskelig oppvekst
Dette er en god og beskrivende bok om den spanske kulturen, og det er nesten til å ta og føle å, selv om man ikke har vært i Spania. Man blir godt kjent med persongalleriet, både på godt og vondt. Av og til føltes det nesten som om man var der sammen med dem. Man vil nesten skyve Oscar i riktig retning og be ham om å slutte med all den nølingen, selv om det ikke er lett. Etter mange år med ensomhet, er det ikke bare, bare å hive seg ut i ting. Man trenger tid til å venne seg til det meste, både omgivelsene og menneskene. Sånn er det for Oscar som har levd i samme leilighet han har oppvokst i, og underholdt seg selv mens andre, spesielt moren har skjøvet ham bort. Det kan ikke ha vært enkelt.

Noen å høre til handler bunn i grunn om det å komme seg ut av komfortsonen, enten man vil det eller ikke, og ta sjanser når man minst venter det. Hvis ikke får man aldri vite om det blir bedre eller ikke. Boka er både lettlest og sjarmerende. Det er ikke en roman for alle da det er vel mye om følelser og forelskelse. Det er ikke alle som liker å lese om det, og synes det kan bli klissete. Slik er det med meg som gjerne vil heller ha mørkere lesestoff. Det er også en del gjentagelser og stive partier her og der. Det vil si, ikke alles historier er like spennende å lese om, som blant annet noen av dem som skrev i den dagboken.

Alt i alt; en fin og tankevekkende roman å få med seg, selv om det ikke ble en ny favoritt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Høsten 1966 starter Ingrid på Lundavang folkehøgskole. Hun blir blant annet kjent med Anki, Brita og Miriam, og de lover hverandre at de skal holde kontakten etter at skoleåret er omme.
Årene går, og Ingrid får både mann og barn, men kontakten med venninnene har hun mistet. Nå har hun også mistet mannen, Arvid. Som enke føler hun seg håpløs, og må støtte seg på døtrene til det meste.
Så en dag ringer telefonen, og en stemme fra fortiden er på tråden. Vil Ingrid bli med på en reunion med de gamle venninnene? Det hele kommer så brått på, og Ingrid vil helst avlyse, men kommer aldri så langt, før fortiden innhenter henne med alle minnene om det skjebnesvangre folkehøgskoleåret.

Prologen lovet bra, og det er en koselig bok, men noe uforløst mot slutten synes jeg.

Denne boka er mitt første møte med forfatteren. Kommer garantert til å lese mer av henne!

Daniel, forfatterens eldste barn, viste tidlig eksepsjonelle evner. Han snakket rent ved 2 års alder, og foreldrene kunne føre utrolige avanserte samtaler med tanke på alderen.
Så mister han språket, og personligheten endres. Kampen begynner. Diagnose settes, søknader om hjelp må skrives, og det blir problematisk å jobbe fullt. Daniel er våken på de mest ukristelige tidspunkt, og atferden og humøret er skiftende.

Sterk, liten bok om å være forelder til et autistisk barn.

Lydia er 16 år. Ved frokostbordet, en maimorgen i 1977, venter broren, søsteren og moren på at hun skal komme ned. Da så ikke skjer, går moren opp til Lydias rom. Der finner hun sengen perfekt oppredd, men ingen Lydia. Politiet varsles, og etterhvert settes det igang en leteaksjon.
Kaos oppstår, og Lydias familie blir tvunget til å konfrontere hverandre. Gamle hemmeligheter har splittet dem, og de må prøve å forstå hva som egentlig skjedde med Lydia.

Godt språk og driv. Tankevekkende hva mangel på kommunikasjon kan medføre. Sterk og meget god bok. Anbefales!

Svanhild er 10 år. Hun er oppvokst i portnerboligen til Trondheim Hospital, der faren jobber som portner. Broren hennes, Einar, er nesten ti år eldre enn Svanhild, men de har et godt og nært forhold. I hvert fall til Einar forandrer seg. Han glemmer ting, snakker med stemmer i hodet, og vasker seg konstant. Det er nesten en lettelse da Svanhild skal reise bort på speiderleir en uke, selv om hun har en dårlig følelse. Einar en innlagt på Østmarka, så det er roligere hjemme, men på leiren finnes det bøller som kjenner til Einar, og det får Svanhild merke.
Dagen for hjemreisen kommer, og det gjør også tragedien.

Fengslende og interessant. Boka er basert på hendelser i forfatterens slekt.

Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

Jeg kjenner igjen tanker og ideer fra ex. phil på universitetet. Det gjør boken litt lettere å forstå. Men samtidig er ideene som blir uttrykt ganske langt fra hvordan vi tenker i dag og derfor også utfordrende å sette seg inn i. Jeg tenkte på om dette skulle bli et innlegg fullt av filosofi, men fant ut at det ikke er den siden av boken jeg er interessert i. Jeg leste den fordi den er i med boken 1001-bøker du må lese før du dør, og fordi det er en historie jeg lenge har vært nysgjerrig på.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger

En glovarm julidag i Oslo, blir 19-trikken kapret av bevæpnede menn. En ung jente, blir tatt ut av trikken, ført inn i en SUV, og kjørt bort. Ti av passasjerene blir tatt som gisler, resten blir kastet av. Deretter fortsetter trikken på ruten rundt i Oslos gater. Trikkens vinduer blir dekket til og et IS-flagg blir hengt opp i bakruta.
En mann som står og venter på trikken, hører om kapringen, og skjønner hva det hele dreier seg om, mens politiet og gislene ikke aner hva terroristene vil.
Minutt for minutt følger vi trikkens ferd, politiets etterforskning, journalistenes jakt på nyheter og politikernes dilemma.

Fengende fra første side! Twisten på slutten er helt nydelig.

Harriet var bare en baby da broren, Robin, døde. Han ble funnet hengt i et tre i familiens hage. Det ble snart klart at det ikke dreide seg om uheldig lek eller selvmord. Robin ble drept.
Tolv år senere, bedriver Harriet sin egen etterforsking av brorens død. Hun vil ha hevn.
Harriets familie er full av eksentriske skikkelser, og nabolaget har både bøller, forbrytere, og predikanter å skilte med. Det vanskelige med etterforskingen, er at Harriet fremdeles er et barn, og de fleste voksne vil ikke snakke om Robin. De som vil, har intet nyttig å komme med, så Harriet blir ganske frustrert.

Synes denne er litt tung i forhold til andre bøker jeg har lest av forfatteren. Harriet og de andre er godt beskrevet, og det er også språket som trekker opp terningkastet. Det litt langtekkelige og slutten trekker ned.

Det er ikke ofte man kommer over ungdomsbøker som inneholder stor dose alvor, men det er noen, og Rør ikke de som sover er en av dem.

Fint med forandring
I det siste har det vært veldig mye fantasy for ungdom. Ikke noe galt i det, for jeg liker fantasy jeg også, og det har ikke noe å si hva folk leser, bare de leser. Men godt at det kommer ut litt andre bøker for ungdom også i tillegg. Rør ikke de som sover kan også fint leses av voksne, for det er viktig å sette seg inn i andres liv uansett målgruppe. Voksne kan lære av ungdom og omvendt.

I Rør ikke de som sover blir man vemodig av vennskapet til Emmi og Liv. De har et tett bånd, og det er morsomt hvordan Liv prøver å bygge opp selvilliten til Emmi. Noe skjer med Emmi som gjør til at hun dør. Hun våkner opp et sted som beskrives som i boka "Under jorda". Der blir hun gjenforent med sin høyst savnede bestefar som guider henne rundt, og gjør henne oppmerksom på visse regler. Emmi finner ut at søsteren hennes ønsker hevn over det som skjedde med Emmi. Men Emmi må stoppe det, hvis ikke kan de ikke gjenforenes senere på grunn av reglene bestefaren hennes brifer henne om. Og kommer hun til å se bestevenninne sin igjen? Så mye skremmende forandringer på så kort tid. Kommer Emmi til å bli vant til sin nye tilværelse ... som død?

Ukjent roman
Rør ikke de som sover var en ukjent bok for meg før jeg leste den, så synes ikke den har fått så mye oppmerksomhet som mange andre bøker. Men det er godt å komme over noen ukjente bøker også. Rør ikke de som sover er kanskje ikke min type roman, siden den er hinsides på grunn av at det tar opp om et liv etter døden. Men man tenker ikke spesielt over det mens man leser, så det er ikke noe man henger seg opp i. Man trenger ikke å være religiøs for å like boka, bare for å understreke det. Man blir oppslukt av Emmis tanker og hennes siste dager som levende, og hennes første dager som død. Det er et spennende og spesielt konsept som blir tatt opp, og flettet sammen på en oversiktelig måte.

Dette er en sær og vemodig roman for både ungdom og voksne, synes jeg. At den er litt hinsides og beveger seg i grenseland, gjør heller ikke noe. Boka er ikke bare alvorlig og noe deprimerende, men den byr også på en dose mørk humor og sære tanker. Romanen er veldig kort, og savnet mer bakgrunnshistorie angående hovedpersonene, men samtidig gjør det dem mystiske og hjemsøkende. En fin bok om vennskap og mye mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bok nummer 3 om familien Winther.

Året er 1899. Rose har blitt sendt til besteforeldrene i England etter skandalen med operasangeren, Henning. Hun gleder seg ikke, for hun har ingen gode minner om spesielt bestemoren. Etter overfarten til England, må Rose ta farvel med Henning, som snek seg med båten, men han lover å sende bud på henne så fort han har ordnet seg jobb og bosted.
Livet på Oaktree Manor blir like kjedelig og dystert som Rose fryktet. Bestemoren er en myndig dame som ikke tåler spørsmål eller "udannet" oppførsel. Bestefaren er derimot av en annen støpning, selv om han har skral helse. Morens søster, Elizabeth, elsker å drive på i rosehagen. Hun er en mystisk skapning, som sluttet å snakke mange år før Rose ble født. Årsaken snakkes det ikke om.
Så en dag får Rose vite at godsets arving skal komme. Han er bestefarens nevø, og han gleder seg stort til besøket. Bestemoren er av en helt annen oppfatning. Hun mener at Dimpy er en snylter og knapt kan vente til han får kloa i arven. Rose velger å gjøre seg opp sin egen mening, men hun får ikke helt taket på Dimpy. I den ene øyeblikket er han hyggelig og sjarmerende, mens han plutselig ikke verdiger henne et blikk.
Da sommeren kommer, tar han med seg moren, Lillian til Oaktree Manor, til store protester fra lady Ashmore, men det nytter ikke. Det blir endelig litt liv og røre i det store huset, og gamle familiehemmeligheter avsløres.

Lett underholdning med en undertone av spenning knyttet til alt det mystiske på Oaktree Manor.
Som vanlig slutter boken med en cliffhanger som gjør at man «må» lese neste bok når den kommer.

Mikami har vært etterforsker i politiet i 20 år. Nå har han blitt overført til pressekontoret på en liten politistasjon, som pressetalsmann. Det er ikke lett å forholde seg til pressen, men Mikami prøver å innføre en ny strategi for å bedre forholdet. Sjefene over Mikami gjør ikke dette til noen enkel oppgave, og i tillegg har han problemer på hjemmebane. Datteren, Ayumi, har forsvunnet. Hun er 16 år og har vært i opposisjon til foreldrene før forsvinningen. Hele politistyrken er på konstant jakt etter henne, men hun er som sunket i jorden.
14 år før ble Japan rammet av en uhyrlig sak. En syv år gammel jente ble kidnappet, løsepenger krevd, men jenta ble funnet drept, og gjerningsmannen forsvant med pengene. Mikami har nå oppdaget snusk i etterforskningen av saken, som kalles 64. Det han avdekker er over fatteevne, og han angrer bittert på at han startet sin egen etterforskning.

Dette sies å være en thriller på høyde med Stieg Larsson. Det er å overdrive - den er rett og slett langdryg. Vil tro at dette har noe med at Japan er et helt annet samfunn enn vi i Vesten er vant til fra krimverdenen. Høfligheten er gjennomgående, for ikke å snakke om hierarkiet. Det blir mye "pjatt" om de indre stridighetene mellom presse og politi, og også innad på stasjonen. Interessant å lese om et såpass sært samfunn, sammenlignet med vårt, men en såpass tjukk bok om et relativt smalt tema, ble for mye av det gode.

Han er trettiseks år, og etter seks års ekteskap, er det slutt. Hva gjør man da?

Mystisk hovedperson, eller er han bare beskjeden?
Den navnløse hovedpersonen får beskjed av kona at hun har vært utro og ekteskapet er over. Hun tilbyr seg å flytte ut, men han flytter ut istedet uten noen mål og mening. Ved en tilfeldighet ender han opp langt oppe i en dal, og nærmeste nabo kan man så vidt se huset til. Han overtar huset til en gammel kunstner som har havnet på pleiehjem. Selv er hovedpersonen portrettmaler, men føler han har mistet gnisten. Han får en strøjobb som kunstlærer og trives med det. Om kveldene slapper han av med klassisk musikk som ble igjen etter den tidligere eieren.

På loftet finner han et maleri som er malt av husets tidligere eier, og maleriet heter Drapet på kommandanten. Hovedpersonen er fascinert av det bildet av en eller annen grunn, og ser på det ofte og lenge. En dag blir han oppringt av en venn som spør om han tar et oppdrag av en kunde som er villig til å betale mye og han tar sjansen. Kunden viser seg å være hans "nærmeste" nabo, som har sansen for den unge portrettmaleren, og vil at han skal male et bilde av ham. Underveis kommer de i prat og blir så smått kjent med hverandre, og det viser seg at kunden har enda et oppdrag, men hva? ...

I mellomtiden, om natten opplever den navnløse hovedpersonen noe underlig. Han hører bjeller utenfra som klirrer på nøyaktig samme tidspunkt. Hva kan det være, og burde han undersøke saken? Fra da av tar livet hans en surrealistisk vending ... Mystiske og rare ting skjer.

Ingenting å "grue" seg til
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Murakami, for jeg har bare hørt lovord om forfatterskapet hans. Det jeg har hørt mest om bøkene hans, er at de er veldig surrealistiske og spesielle. Før jeg begynte å lese Drapet på kommandanten, håpet jeg den ikke ville bli så surrealistisk at man ikke forstår det man leser. Men det var ingen ting å frykte. Nå bare angrer jeg meg på at jeg ikke har lest noe av Murakami tidligere. Boka er spesiell og surrealistisk, men man forstår det man leser og det er uhyre spennende. Man må lese litt til og litt til. Lenge har jeg hatt Kafka på stranden, men har utsatt å lese den fordi jeg var "redd" bøkene hans ville være for surrealistiske, for det er en stor forskjell på å lese noe surrealistisk og det å se surrealistiske filmer og Tv-serier. Men Murakami skriver svært forståelig og man faller ikke av når noe surrealistisk skjer. Det var ingenting å grue seg til.

Den mest spennende delen å lese om er mysteriet om bjellene som klirrer på samme tid, og naboen som han blir kjent med. Han er morsom. En underlig skrue som man ønsker å bli bedre kjent med. Den navnløse hovedpersonen, portrettmaleren, blir vi en del kjent med, spesielt når det gjelder bakgrunnen. Tapet av hans lillesøster han mistet da han var femten. Hun døde av hjertefeil og han har alltid båret på et savn etter henne. Selv om det er portrettmaleren som er hovedpersonen i boka, synes jeg han lett blir anonym og naboen tar mye plass, noe jeg ikke har noe i mot fordi han liver opp mye av boka og gjør det hele mer sært, på en god måte.

Dette er Drapet på kommandanten bok en og personlig er jeg ikke fan av at noen deler opp filmer og bøker i to. Skjønner ikke helt vitsen med det. Da foretrekker jeg heller oppfølgere istedet. Men det er det ikke jeg som bestemmer. Jeg likte bok en såpass godt at jeg gleder meg til fortsettelsen. Jeg skal selvfølgelig få med meg bok to også. Heldgivis slipper jeg å tvinne tommeltotter, for jeg har mange bøker å lese mens jeg venter.

Fra min blogg: I Bokhylla

En god bok, med mye interessant lesing om opptakten til og hva som skjedde under og etter verdenskrig. Men synes det er utrolig hvordan disse personene fra hele verden møtes på de utroligste steder. Verden er jammen liten i Folletts univers. Synes også boka er varierende, gode historier fra krigen, men synes det blir for mye fokus på kjærlighetshistorier og selskapeligheter. men alt i alt en god bok.

For en fagbok er denne svært lite ekskluderende, denboken forklarer deg ting på en måte som gjør at du ikke trenger en masse forkunnskaper. Den er underholdende og til tider faktisk også spennende.

Han ser og kommuniserer med de døde, selv om de døde i disse bøkene ikke kan snakke. Han har både besøk av Elvis og Sinatra, for ikke å snakke om spøkelseshunden Boo. Mange av disse møtene er beskrevet på en humoristisk måte. Men også med innlevelse og desperasjon der noen trenger hjelp. Odd Thomas er svært ressursfull og klarer å løse de utroligste situasjoner.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger