Bokelskere.no

Så grusomt det er at vi må våkne hver gang og svare på det samme navnet, gjenopplive de samme minnene, ta opp igjen de samme vanene og dumhetene som vi drasset på dagen før og la fra oss da vi skulle sove.

Det fine med å ha to foreldre er at den ene beskytter deg mot den andre.

Jeg må kle meg. Jeg har en avtale klokka to og nå er den straks fire. Jeg må ikke komme for sent.

«Du forstår visst ikke,» sa pappa, «det er helt OK, det er pedagogisk, kom, så skal jeg slakte grisen for deg.»

Det finnes to slags mennesker, de som liker å sove inntil veggen, og de som liker å sove ved siden av noen som skyver dem ut av sengen.

På min ære, Emma, å høre deg gjøre vold på din fornuft er nesten nok til å få meg til å mene det samme. Bedre å mangle forstand enn å misbruke den slik du gjør.

Mr. Knightley.

Jeg vet ikke om det er bra at det er slik, men faktum er at tåpelige ting ikke blir fullt så tåpelige når det er fornuftige mennesker som gjør dem på en freidig måte. Ondsinnethet er og blir ondsinnethet, men dårskap er ikke alltid dårskap. Det kommer an på den moralske habitus hos den det gjelder.

Emma.

Har man livlig fantasi, behøver man ikke så mye å se på. Man kan se lite og likevel få mye ut av det.

I morrest fant jeg en bok i min brors bokhylle. Den er på engelsk og handler om tid og universet og det hele. Jeg bladde i den, men begynte å svette og måtte legge den fra meg. Det ble for mye for meg. Det er grenser for hva jeg kan takle akkurat nå.

Bankebrettet vil han for eksempel ikke høre snakk om. Overhodet. Han kommer til å brekke det hvis han overrumpler meg mens jeg banker. Jeg blir nødt til å banke i skjul. Det er ydmykende. Jeg er jo tross alt voksen. Voksne bør ikke smugbanke.

Jeg kunne isen, kjente den, likte at den var så klar og ren, at den hadde en lukt som det ikke gikk an å si annet om enn at den luktet is. Jeg kunne is-lyden, knakingen, de dumpe drønnene når det sprakk opp langt borte, ikke drønn heller, ikke buldring, ikke braking, men en helt egen lyd som virket som om den kom både ovenfra og nedenfra, som nordlysets tilsvar, gjenklangen fra en stum sang, en lyd som gikk rett i kroppen og ble der.

Noen var flinke til å stupe fra ti-meteren, andre var flinke til å stjele.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg husket noe annet, men jeg husker Georg Hagen. Jeg husker måten han så ned, opp, så ned igjen på samtidig som han smilte så vidt når han hadde gjort noe galt, og det smilet var verken selvfornøyd, unnskyldende eller smiskete, det var bare konstaterende, ja sånn er jeg.

Hun sa at tiden var umålbar siden en kjedelig time kunne slepe seg langsommere enn ti spennende år, og at det skulle mye tomhet til for å fylle et menneske.

La en alv og en unge være alene et par minutter, så får du det du ber om ...