Bokelskere.no

Denne boka er bare så rått god at jeg ikke fatter hvorfor bare ikke "alle" har lest den for lenge siden! Og du har helt rett: den har masse dybde!

Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene du nevner. Har en liggende på vent av Jonathan Safran Foer, men det er det hele ... Jeg noterer tipsene! ;-)

Her er du i godt selskap i alle fall! Jeg har også med boka jeg til en hver tid leser, over alt. Det er dette som gjør at jeg får lest så pass som jeg gjør i en travel hverdag.

Ja, er det ikke herlig! Jeg har det på samme måte! Jeg blir inspirert absolutt hele tiden! ;-)

Jeg har nettopp lest ut denne boka, og her er min bokomtale:

Etter å ha opplevd litt for mange ganger å ha gått "fem på" på nye bøker hvor innholdet på ingen måte har stått i forhold til forventningene som lekre innpakninger har skapt, var jeg lenge avventende til denne boka hvis tittel vanligvis er nok til å tenne både min begeistring og min nysgjerrighet. Det har for øvrig vært merkverdig lite å finne på nettet om denne boka, og jeg lurte lenge på hvorfor ingen har funnet bryet verdt å omtale i den. Dette kombinert med at boka kom svært, svært tidlig på salg hos bokhandlerne, anså jeg ikke nødvendigvis som et godt tegn. Min nysgjerrighet tok imidlertid overhånd, og uten noe særlig forventninger gikk jeg altså i gang med å lese den.

Innledningsvis er det greit å få med seg at hovedpersonen i boka faktisk har levd. Dette er historien om kunstmaleren Pan Yuliangs vei fra et liv som prostituert til feiret og kontroversiell kunstner i Shanghai og Paris, for å sitere teksten på smussomslaget. Pan Yuliang ble født i 1899 og døde i 1977. Forfatteren har basert romanen på hovedlinjene i Yuliangs liv, mens resten - det vil si de fleste detaljene i boka - er basert på fri diktning.

Xiuqing ble 14 år gammel solgt til et bordell eller gledeshus av sin onkel. Der ble hun tvunget inn i prostitusjonen. Navnet hennes ble samtidig endret til Yuliang. I likhet med de fleste som led samme skjebne, startet hun sin karriere i prostitusjonsmiljøet med en enorm gjeld, som hun brukte mange år på å betjene. De fleste jenter som levde på denne måten, døde som regel av kjønnsykdommer i relativt ung alder. Yuliang var imidlertid heldig, for knapt 20 år gammel ble hun kjøpt fri av en offentlig tjenestemann som forelsket seg i henne. Siden Zanhua Pan allerede var gift, ble Yuliang hans offisielle konkubine.

Allerede som ung pike viste Yuliang talenter innenfor tegning, og tilfeldighetene førte til at hennes talenter ble oppdaget slik at hun fikk gå i lære som maler. Senere fikk hun stipend til å reise til Paris, noe hennes mann motstrebende aksepterte. Etter noen år vendte hun tilbake til Kina, men hennes spesialitet som var aktmaling med vestens maleteknikker, ble hele tiden motarbeidet og ansett som usømmelig. Dette førte også til vanskeligheter for hennes mann. For henne var imidlertid det å male slik hun ønsket, det som ga livet hennes mening. Hun kunne ikke, ville ikke, klarte ikke å gjøre det annerledes ...

Denne romanen overrasket meg stort! Særlig det forhold at hovedpersonen faktisk har levd, tilførte denne ellers så svulstige historien noe helt vesentlig for mitt vedkommende. Noen ganger overgår virkeligheten fantasien, og i så måte er Yuliangs liv mer fargerikt - på godt og vondt - enn det som blir de fleste til del. Når det gjelder romanens litterære kvaliteter så når den ikke opp til toppsjiktet av bøker jeg har lest. Samtidig vil jeg understreke at den slett ikke er verst skrevet. Boka er meget lettlest og en skikkelig pageturner, og det forundrer meg stort at salget av denne boka ikke har tatt av. Ingredienser til en bestselger av beste merke er nemlig til stede! Her er det nemlig både kjærlighet, intriger, svik, lidelse og kunst. Jeg storkoste meg med boka, som var svært underholdende og hadde et bra driv absolutt hele tiden! Jeg er riktignok i tvil om jeg skal gi en sterk firer eller svak fem´er på terningen, men ender med terningkast fem. Det fortjener denne boka - selv om den er eller burde ha vært en bestselger!

Å, jeg gleder meg til å høre hva du synes!!!! ;-)

Her er min bokomtale:

Forfatteren David Benioff forteller i boka "Tyvenes by" sin russiske bestefars historie om det som skjedde ham i løpet av en ukes tid mens Leningrad (i dag St. Petersburg) var beleiret av tyskerne i januar 1942. Dette er en historie han ble kjent med da han skulle intervjue besteforeldrene i Florida. I løpet av den omtalte uken fikk bestefaren Lev, som den gangen kun var 17 år, en venn, han drepte to tyskere og han møtte hun som senere skulle bli hans livs store kjærlighet - i dag forfatterens bestemor.

På tidspunktet da hendelsene i boka fant sted, hadde Leningrad vært under beleiring av tyskerne i fire måneder. Matmangelen var stor og kampen for overlevelse fikk mange til å ty til ytterligheter i ren desperasjon. Foreldre ble skilt fra sine barn som kjempet en fånyttes kamp om overlevelse i den strenge vinterkulden. Elendigheten var ubeskrivelig.

En sen nattetime brøt Lev portforbudet. Han ble imidlertid tatt og ble kastet i en celle, hvor tilfeldigvis også dessertøren Kolya befant seg. De visste begge at det som ventet dem neste morgen var henrettelse. Stor var derfor overraskelsen da fangevokteren ga dem et valg: dersom de klarte å skaffe tolv egg til hans datters bryllupskake, skulle de få leve. De fikk fem døgn på seg. Klarte de ikke å få tak i disse eggene, kom de til å dø. Deretter startet en jakt på liv og død etter de tolv eggene. En nærmest umulig oppgave i en by hvor man manglet alt ... Og hvor selv kannibalisme ikke var fremmed ...

Det tok litt for lang tid før jeg opplevde at det ble et ordentlig driv over historien, og lenge lurte jeg på om jeg skulle avbryte boka. Først da jeg var godt over halvveis, synes jeg at den ga meg noe. Kanskje ble det hele for glatt til å begynne med? For uinteressant? Det som i alle fall gjorde at boka tok seg betydelig opp, var beskrivelsen av krigens mest uhyggelige sider, og hvor jeg som leser kom tettere inn på enkeltskjebnene. Som noen kvinner som hadde vært utsatt for de mest bestialske overgrep av tyskerne ... I denne fasen av boka ble det dessuten svært spennende! Ville guttene klare den umulige oppgaven med å få tak i de tidligere omtalte eggene, før det var for sent - og før de risikerte å bli drept av tyskerne?

Alt i alt er dette en helt grei bok som fortjener terningkast fire. Den er nemlig relativt godt skrevet, og det er dessuten ikke laget altfor mange bøker om denne delen av andre verdenskrig fra før av. Boka vil helt sikkert gjøre seg godt som film også. David Benioff er mest kjent som manusforfatter, og står bl.a. bak "Drageløperen", så sannsynligheten for at "Tyvenes by" blir filmatisert, bør være nokså stor. Uansett - denne boka kommer ikke til å bli sittende i ryggmargen hos meg ... I valget av mange nye bøker som hele tiden strømmer på, er det ikke denne jeg først og fremst ville ha valgt i en situasjon hvor man ikke rekker over alt.

Gode gud! Jeg tror ikke hva jeg leser ... Jeg er sjokkert!

Jeg er veldig enig med deg, Stine! Og også jeg innser at jeg bare er nødt til å få tak i filmen!

Her er min bokomtale:

Bokas jeg-person er en navnløs ung kvinne som befinner seg i Monte Carlo - eller Monte som byen omtales i disse kretsene - sammen med en skrekkelig amerikanerinne, fru van Hopper, som har leid henne inn som sin selskapsdame. Fru van Hopper er svært opptatt av å omgås de fine, og hun bruker alle midler hun har i sin besittelse for å klenge seg på stedets kjendiser, i håp om at de skal kaste litt glans over henne også. På denne måten kommer de bort i Maxim de Winter, en mann som er i Monte Carlo for å komme seg til hektene etter at han mistet sin kone Rebecca i en tragisk ulykke noen måneder tidligere.

Til alt hell blir fru van Hopper syk, og dette gir den unge kvinnen frihet til å ta i mot de Winters invitasjoner til diverse utflukter. Etter en tid frir han til henne, og hun som allerede er hodestups forelsket i ham, takker gledestrålende ja til frieriet. Dermed er hun også fri fra den nærmest slavelignende kontrakten med fru van Hopper!

Etter at bokas jeg-person og Maxim har giftet seg og har vært på bryllupsreise i Italia, reiser de hjem til hans elskede familiegods Manderley i England. Den første som møter den nygifte fru de Winter, er fru Danvers, sjefen over tjenerstaben. Hun har åpenbart bestemt seg for ikke å like den nye fru de Winter fra første stund. Hun minner henne om Rebecca i ett og alt hun gjør, ofte på en subtilt ondskapsfull måte. En atmosfære av uhygge ligger over godset, og etter hvert er det også betimelig å stille spørsmål ved herr de Winters følelser overfor henne. Han virker så kald og formell i disse omgivelsene. Hva skjedde egentlig med Rebecca? Var det et ulykkestilfelle at hun døde, eller er det noe annet som ligger bak? Og hva vet fru Danvers? Og sist men ikke minst: var det en tabbe av henne å kaste seg hodestups inn i dette ekteskapet uten å vite mer om Maxim?

Denne romanen leste jeg mens jeg var i tenårene, men det eneste jeg i grunnen husket var at boka var utrolig bra. Og slutten på boka ... Jeg ble ikke skuffet da jeg valgte å gjenlese den. Spenningen var til å ta og føle på, og jeg klarte nesten ikke å skru av lydboka på slutten. Men en ting er spenningen, som foregår både på et ytre og et indre plan. En annen ting er skildringen av et klassesamfunn på godt og vondt. Ja, her er det til og med snudd på hodet ved at tjenerskapet på Manderley føler seg høyt hevet over den nye fru de Winter, som har giftet seg over sin stand. Etter hvert som fru Danvers setter opp feller som fru de Winter grunnet manglende kjennskap til forhistorien, er "nødt til" å gå i, stiger uhyggen og følelsen av at noe er virkelig galt på godset Manderley.

Boka ble filmatisert av Hitchcock i 1939, og den føyer seg visstnok inn i rekken av filmene han etter hvert ble så kjent for. Jeg siterer fra Bokklubbens introduksjon av boka og indirekte filmen: "Beskrivelsene av menneskenes innerste redsler og de truende stemningene som kan redusere den mest herdede til et paranoid vrak." Og nettopp dette er det som kjennetegner boka!

Denne boka mener jeg fortjener terningkast fem - en sterk sådan! Kirsti Grundvigs oppleserstemme passet for øvrig veldig godt til jeg-personens temperament.

Jeg mener å huske at denne boka i sin tid var forbundet med en stor skandale som gikk på historieforfalskning. Forfatteren hevdet at boka var dokumentarisk og fra hans egen families historie, og så var den ikke det ...

Og jeg vil anbefale deg å gjøre det relativt raskt. Jeg lover: du vil ikke angre! Det er en sterk bok!

Vi får håpe at forlagsbransjen har et våkent øye på disse sidene, slik at vi kan påvirke dem mht. nyutgivelser! ;-) Disse bøkene til Chaim Potok må betegnes som moderne klassikere, som ikke mister aktualitet med det første ...

Beskrivelsen av Picassos "Guernica" er med i "Davitas harpe". Faren til hovedpersonen befinner seg tilfeldigvis i Guernica da den fatale og ødeleggende bombingen av byen fant sted ...

Jeg er helt enig! Jeg holder på med denne boka nå (som lydbok), og den er så åndeløst spennende at jeg ikke klarer å løsrive meg i det hele tatt ... ;-) (Jeg leste for øvrig denne boka da jeg var i tenårene, men jeg husker absolutt ingenting.)

Fantastisk! Dette kommer for egen del til å bli gaveidé nr. 1 i lange tider fremover! Takk for at du gjorde meg oppmerksom på det!

Jeg venter aller mest på Knausgårds "Min kamp 6". "Innsirkling 3" blir også spennende, men den kommer jo ikke i år uansett ...

Og jeg stiller spørsmålet: Er dette virkelig nødvendig? De fleste nettsamfunn er lukket for alle andre enn medlemmene ...

Da har jeg lest boka, og her er min omtale:

Nathan Del Amico er sønn av en fattig, enslig innvandrerkvinne som lever av å vaske i rikfolks hjem. Dette er årsaken til at Nathan og rikmannsdatteren Mallory Wexler blir kjent mens de er barn. Da begge er åtte år gamle, skjer det noe som skal komme til å prege resten av deres liv. Marrory faller i vannet, og Nathan redder henne fra den sikre død. Imidlertid erklæres han død ved drukning selv, men våkner mirakuløst opp igjen. Det skal vise seg at han har en høyere misjon her i livet, og ikke er klar for å dø riktig enda ...

Noen år senere beskylder Wexler-familien Nathans mor for å ha stjålet et verdifullt armbånd, og de kastes på dør. Før dette skjer har Nathan blitt fast bestemt på at også han skal bli advokat - slik Mallorys far Jeffrey Wexler er. Ikke bare skal han bli advokat - han skal bli den beste!

Det er tette bånd mellom Mallory og Nathan tross atskillelsen de utsettes for i noen år, og senere gjenopptar de kontakten og ender med å gifte seg. Først får de datteren Bonnie og senere også en sønn. Etter mange år med hardt arbeid og nesten ikke tilstedeværelse i sin families liv, rakner det en gang så vakre kjærlighetsforholdet mellom Mallory og Nathan. Det hele topper seg da sønnen dør - antakelig som følge av krybbedød - mens Nathan var litt for opptatt av å jobbe med enda en viktig sak ... Dette blir dødsstøtet på forholdet og de går hver sin vei.

I innledningen til boka oppsøkes Nathan av en lege, Garrett Goodrich, som hevder at han er budbringer. Dvs. at han kan forutse andre menneskers død. Han anser det som sin livsoppgave å sørge for at døende mennesker skal forsone seg med sin skjebne og sine nærmeste. På dette tidspunktet er Nathan i ferd med å jobbe seg til døde. Han har lenge hatt brennende smerter i brystet, men har aldri hatt tid til å oppsøke lege. For hele tiden er det "viktigere" ting som må prioriteres ... Møtet med Garrett setter imidlertid i gang en prosess som gjør at Nathan tvinges til å få mer kontakt både med seg selv, det som betyr noe i livet, datteren, sine omgivelser ... og kanskje til slutt vinne Mallory tilbake? Men veien dit er tornefull og lang ...

Denne boka har blitt en bestselger og det er ikke det grann rart. For jeg vil tro at historien berører noe vesentlig i de fleste menneskers liv. Spenningen er fint bygget opp og boka blir sånn sett en ålreit pageturner. Jeg ble såpass revet med at det aldri var noen tvil om at jeg ønsket å lese boka ferdig, og det gjorde jeg også veldig fort fordi den er meget lettlest. Når denne romanen likevel ikke når helt opp i toppsjiktet blant de bedre bøkene jeg har lest, skyldes det språket. Musso skriver ikke dårlig, og jeg opplevde heller ikke at han bommet på metaforer og den slags. Jeg synes imidlertid at språket ble litt "flatt". Det var i alle fall ikke veldig litterært. Samtidig er jeg såpass ydmyk at jeg glatt innrømmer at jeg ville ha vært overlykkelig dersom jeg selv hadde klart å skrive en såpass god bok! Til debutant å være, er nemlig dette ikke verst! Når jeg leser at andre har skrevet om boka at dette er "En utrolig historie som vil få deg til å fundere over noen av de viktigste tingene her i livet; kjærlighet og død", så må jeg like fullt medgi at jeg ikke er der. Jeg ble imidlertid veldig greit underholdt, men det var vel i grunnen også det hele. Terningkast fire.

Nå var det rett før jeg hoppet i stolen angående dine uttalelser om Zane Grey, altså! Ok, ok ... det var i alle fall dame-western. Joda, det var alltid en kjærlighetshistorie som endte sånn noen lunde greit til slutt. ;-) Skjønner jo at dette ble for banalt for gutta ... ;-)

Jeg har fremdeles en håndfull av fem-serien av Enid Blyton. Disse bøkene var det faktisk litt kvalitet over - sett med mine voksenøyne i dag. Og Astrid Lindgrens Mesterdetektiven Blomquist. Jeg har fremdeles tre bøker intakt! Innerst inne innbilder jeg meg at jeg kommer til å lese dem på nytt en dag ...

Du skriver veldig veldig godt!

Uff ... tror dessverre du har mye rett i det du skriver, og det gjør meg trist. Jeg fikk flash back til da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen og slukte ungdomsseriebøker som Hardy-guttene, Frøken Detektiv og den slags - det gikk jo fort en bok pr. dag og verken jeg eller noen jeg kjente hadde den gangen råd til å tenke på å kjøpe bøkene selv. Og da verserte det høylytte diskusjoner om at biblioteket ikke anså det som sin rolle å fore ungdommene med den slags lavmåls "litteratur". Så man kjøpte ikke inn slike bøker, rett og slett! Og hevet seg ganske enkelt over den gemene hops "lavmåls" litteratursmak ... Men uten denne inngangsporten til litteraturen hadde i alle fall jeg aldri blitt den lesehesten jeg har blitt. Og alle jeg kjenner som leste ungdomsseriebøkene - og senere litt mer "avansert" voksenlitteratur-serier som Halbings Diablito-serie, Zane Grays sikkert over 100 western-bøker, bare for å nevne noe - har det blitt "folk" av senere! ;-) Misforstå meg rett! Og skulle noen fremdeles like å lese disse seriene, så plager de da absolutt ingen! Det viktigste er selvfølgelig at folk leser! Vi får være glad for mangfoldet - at det er noe for en hver smak!

Takk for flott innlegg! Det er i grunnen bare en ting jeg reagerer på: ikke bland snobberi inn i diskusjonen! ;-) Dette med litteratursmak er så forskjellig, men jeg innbilder meg at det finnes noen slags knagger det er mulig å diskutere kvalitet ut fra. Jada, noen er kanskje snobbete - men når folk snakker om bøker de liker og setter pris på, synes jeg man skal akseptere at det gjør de faktisk av ekte og oppriktig glede - og ikke ut fra hva som er riktig å mene og ikke riktig å mene! Å blande inn snobberi tror jeg fort kan avspore slike diskusjoner som dette.

Mht. hvilke bøker man velger å ha fremme i bokhyllene sine så gjør jeg meg også noen tanker. Jeg har fryktelig mange bøker stående fremme. Etter hvert har det oppstått plassmangel og mange av de bøkene jeg kjøpte mens jeg var i slutten av tenårene og i begynnelsen av 20-årene har for lengst havnet på loppemarked (og mang en gang har jeg angret, men men ...). Naturlig nok er det kiosklitteraturen som har gått føyken i slike ryddeprosesser. Ikke minst for å skaffe mer plass til alle de sist ervervede bøkene som fortsetter å komme til heimen i en heftig strøm ... Ikke en eneste gang har det falt meg inn at bøkene jeg kvittet meg med ikke var "fine" nok eller klassiske nok. Nei, det handler om hvilke bøker man tror man kommer til å gjenlese en eller flere ganger i livet (et argument som ikke holder helt, riktignok - men intensjonene er der i det minste). Og så handler det ikke minst om at man utvikler seg videre - ved å "lese flere forfattere"! ;-) Og da er det ikke til å komme forbi at man opp gjennom årene revurderer det man en gang likte svært godt - som kiosklitteraturen i ungdomsårene, selveste inngangsporten til lesegleden!

Det var i grunnen bare dette jeg ville si! ;-)