Jeg lurer på om vi leser samme bok ... ? Jeg har riktignok ikke kommet lenger enn til side 60, men jeg synes virkelig dette er noe av det morsomste Bjørnstad har skrevet! Jeg knegger meg gjennom side etter side ... ;-) Og det på tross av den alvorlige undertonen ...

Jeg har enda til gode å møte noen som roser bøkene til Ari Behn opp i skyene ...

Desto morsommere er det å registrere at flere og flere har fått øynene opp for hvilken emminent forfatter Irene Nemirovsky er!

"Til siste åndedrag" leste jeg selv for kort tid siden (har også skrevet noe om den her og på bloggen min), og det er en av de mer overraskende og flotte bøkene jeg har lest i inneværende år. Det tar like fullt lang tid før slike bøker "tar av" på salgslistene ... Ingen forlag gidder å gi ut bøker som de ikke tjener penger på, så det er faktisk litt viktig at også de gode, ikke-best-selgende bøkene selger ...

Og her kommer Bokelsker-nettstedets effekt til sin fulle rett: for her markedsfører vi på mange måter våre "egne" bøker, som regel stikk i strid med markedskreftene! Når jeg vil gjøre research på en bok eller forfatter jeg ikke har hørt om tidligere, kikker jeg som regel innom Bokelskere for å se hva andre har ment om aktuelle bok. Og dette blir ofte styrende for om jeg ønsker å gi aktuelle bok eller forfatter en sjanse! Og mon tro om f.eks Ari Behn - bare for å ta et eksempel - egentlig selger så mye likevel når det kommer til stykket, selv om han i kraft av sin posisjon får gitt ut hva det skulle være av sine bøker? Du kan ikke selge på et navn i det uendelige, dersom innholdet ikke holder mål ...

Takk! Joda, det er jeg som har skrevet den omtalen også. ;-) Lenge fikk man jo 20 kr pr. omtale på Bokklubbens nettsider. Og i det lange løp ble det noen prisavslag på alle bøkene jeg ikke klarte å holde fingrene fra ... ;-)

Tusen takk! ;-) Jeg synes i alle fall det er kjempegøy selv! Og jeg får faktisk så mye mer ut av bøkene jeg leser også når jeg vet at jeg skal prestere noe i den andre enden. Fortrinnsvis legger jeg ut bokomtaler og filmomtaler på bloggen min, men jeg kjører parallelt med Bokelskere. Ekstra morsomt er det når jeg opplever at det jeg skriver både blir lest, satt pris på og inspirerer - i tillegg til gode diskusjoner om bøkene.

Nei, ikke så langt. Jeg har kun skrevet for min egen fornøyelses skyld. Nylig ble jeg riktignok kontaktet av et bittelite forlag for lurte på om jeg kunne tenke meg å få tilsendt leseeksemplarer,, og så er det fritt opp til meg om jeg vil omtale dem eller ikke. Ingen bindinger, ingen forpliktelser. Min frie og uavhengige stilling ivaretas dermed, og det er viktig for meg (dvs. at jeg kan stå 100 % for det jeg skriver).

Takk! ;-) Nettopp den prisen vekket min interesse for å skrive bokomtaler.

Jeg husker ikke det forordet du nevner, men det skal jeg slå opp og lese.

Denne forfatteren ER det noe ved! Jeg håper det kommer flere bøker fra hennes hånd snart!

Hmmm ... det ga meg virkelig noe å tenke på!

Ja, det er jeg faktisk enig i! ;-) Det er jo rett før man risikerer å få barnevernet på døra ... He-he ...

Lesebrett er under MEGET skeptisk vurdering .... Den dagen noen finner opp en funksjon som gjør at man kan lese f.eks. engelskspråklige bøker og med letthet trykke på uforståelige ord og få dette oversatt til hvilket språk man måtte ønske - som norsk, for mitt vedkommende - er jeg imidlertid med!!!!!!

Jeg ver også med! Dette blir spennende!

Du er inne på noe der ... Mht. plassen altså ... Jeg har fremdeles litt plass til å sette bøker dobbelt i bokhyllene mine, men det er en lite tilfredsstillende løsning i lengden. Så nå venter jeg i grunnen bare på at ungene skal flytte hjemmefra slik at jeg får flere steder å sette opp nye bokhyller ... ;-)

Som jeg skulle sagt det selv! Jeg kan faktisk bruke opp mot 2000 kroner måneden på bøker uten å få den minste dårlig samvittighet! Hva sitter en røyker igjen med? Dårlig samvittighet for å ha ødelagt helsa enda litt mer? (Jeg har selv røkt i 25 år, så jeg vet hva jeg snakker om.)

Min beholdning av uleste bøker bare øker og øker. Jeg holdt på å si dessverre, men tror egentlig ikke at jeg mener akkurat det. Som med usette DVDer jeg (også) har litt av et lager av, elsker jeg å gå og plukke i egne bokhyller når jeg skal velge den jeg skal lese. Noen ganger er terskelen veldig høy for å begynne på enkelte bøker, men så kan jeg plutselig oppdage at akkurat den eller den boka faktisk er innlest som lydbok. En kjapp tur til biblioteket og vips! så er jeg i gang med noen ganger det tyngste av det tyngste ... Som i skrivende stund - jeg hører nå fantastiske Moby Dick som lydbok - og FOR en bok for øvrig! I påsken har jeg malt utendørs og innendørs, gått turer, ordnet i hagen - hele tiden med en lydbok på øret ... Og når jeg så kan oppsummere inntrykkene mine i egenproduserte bokomtaler, og flytte den uleste boka over i leste-bøker-hyllene, er lykken stor!

I den senere tid har jeg blitt mer bevisst på at også de gamle bøkene må leses, og jeg går heller ikke av veien for å gjenlese gamle bøker (en interesse som bare øker med alderen) - selv om dette fører til at det tar enda lenger tid før jeg får lest alle de uleste bøkene mine. Mitt forhold til innkjøp av nye bøker er noe ala "må sikres, før den er utilgjengelig!" Og jeg liker å være tidlig ute. Å lese f.eks Knausgård fem år etter - vel vel ... Jeg synes i alle fall at det er mye morsommere å være der MENS det skjer.

En dag kommer jeg til å gjøre et alvorlig forsøk på å røske opp i min boksamling. Bøker jeg vet at jeg aldri kommer til å lese, vil mest sannsynlig ikke overleve den oppryddingen. Men gud forby å kaste bøker! Nei, da er det bedre å finne et godt hjem for dem.

Ellers får jeg ikke fullrost disse bokelsker-sidene! Lykken er å lese begeistrede innlegg om enkelte bøker, og oppdager at "jamen, den HAR jeg jo selv!" Og så får nettopp aktuelle innlegg meg til å lese denne boka og oppdage hvilken skatt jeg har hatt i bokhyllene mine, nær sagt uten å være 100 % klar over det. Og det at det på dette nettstedet ikke bare er fokus på de nyeste bøkene, er helt gull!

Nydelig bok! Her er min omtale av den:

Bokas jeg-person Mia, har nettopp opplevd sitt livs tragedie. Etter tredve års ekteskap forlater ektemannen Boris henne til fordel for en tyve år yngre kvinne. Dvs. forlater og forlater ... Han vil ha en pause fra ekteskapet for å finne ut av dette, og ønsker ikke å avskjære en hver retrettmulighet tilbake til ekteskapets trygge favn.

Etter et akutt psykisk sammenbrudd og et kort opphold på en psykiatrisk avdeling, reiser Mia til sin hjemby. Moren bor på sykehjem, og Mia leier et hus i nærheten hvor hun tilbringer noen sommermåneder borte fra sine vante omgivelser. Hun starter opp et poesikurs med syv jenter i trettenårsalderen. Samtidig følger hun sin aldrende mor og hennes fem venninner, og blir kjent med et ungt nabopar med to små barn, og som hele tiden balanserer på en knivsegg mot samlivsbrudd. Det blir - som tittelen antyder - en sommer uten menn ... Men like fullt ikke uten en del hverdagsdramatikk.

Mens sorgen over tapet av ekteskapet og ektemannen bearbeides, får en av morens venninner Alzheimer, mens en annen dør. Samtidiig blir Mia vitne til rivaliseringen mellom tretttenåringene, og hvordan de plukker ut en i gjengen som mobbeoffer. På nokså finurlig vis får hun jentene til å skrive seg gjennom det som skjedde. Jentenes hemmelige Heksering avsløres, og rollene i jentegjengen omfordeles - til stor overraskelse for dem alle. Gjennom denne skildringen får Hustvedt for øvrig frem hvor ille kvinner kan være mot hverandre, og hvilke mekanismer som styrer hvem som blir utsatt for mobbing og utstøtelse, hvor misunnelse ikke sjelden er en del av forklaringen.

Nabokvinnen Lola og hennes to barn må av og til finne ly hos Mia når den hissige samboeren Pete ikke er helt god, og dette blir samtidig et godt bilde på hva kjærlighet egentlig er og hva som binder to mennesker sammen. I mellomtiden skjærer selvfølgelig forholdet mellom Mias eksmann og den nye kvinnen - Pausen som Mia har valgt å kalle henne - seg, og spørsmålet er om Mia er beredt til å ta mannen tilbake eller om det er for sent ... En ting er i alle fall sikkert: uansett hva hun velger, kommer ingenting til å bli som før. Eller?

Denne romanen elsket jeg! Å skrive så nært og fint om sorg og ensomhet etter et samlivsbrudd er rett og slett en stor bragd, fordi det er så fort gjort å trå feil og bli offer for klisjeenes klamme grep. Dette har Siri Hustvedt klart å unngå. De få gangene hun er i ferd med å tippe over, er hun meget bevisst dette som forfatter. Boka er så klok, så dyp og så ekte at det er meg en gåte at det er mulig å skrive om noe slikt uten å ha opplevd dette på kroppen selv.

Noe som imidlertid trakk noe av helhetsinntrykket ned er at det tidvis ble vel mange navn å holde styr på, uten at jeg helt skjønte hva som var poenget med å trekke inn såvidt mange personer i denne relativt tynne boka. Hustvedt er dessuten utvilsomt en meget kunnskapsrik og belest kvinne, og hun strør om seg med litterære preferanser som antakelig betyr mye for amerikanerne, men som sa meg nokså lite. For min opplevelse av boka trakk dette ned inntrykket, slik at det ikke kan bli terningkast seks denne gangen. Derimot blir det terningkast fem - et sterkt sådan! Hustvedts veksling mellom det følelsesmessige og det intellektuelle falt for øvrig i god jord hos meg. I den forstand fikk jeg faktisk litt dejavu til danske Susanne Brøggers tidligste bøker, selv om disse var hakket galere og villere enn Hustvedt noen gang er i nærheten av. Kanskje er det nettopp vekslingen mellom det følelsesmessige og det intellektuelle som gjør at historien aldri tippet over i den sentimentale? Jeg gleder meg til å lese flere av Hustvedts bøker!

Prøv lydbokutgaven!

Det er ikke noe å nøle med! Denne romanen fortjener fremdeles å bli lest! Her er min bokomtale:

1870-årenes Stavanger

Etter å ha lest "Buddenbrooks - en families forfall" av Thomas Mann i fjor høst, og fått med meg at hans store inspirasjon nettopp var Alexander Kiellands "Garman & Worse", har jeg lenge tenkt at jeg absolutt burde lese denne boka. Jeg var derfor snar til å sikre meg den da jeg kom over lydboka, som Cappelen Damm har sørget for å utgi. Det angrer jeg ikke, for dette har virkelig vært en fantastisk fin leseropplevelse!

Handlingen i "Garman & Worse" er lagt til Stavanger i 1870-årene. Byens navn nevnes riktignok aldri, men det er opplest og vedtatt at det dreier seg om Stavanger, Kiellands hjemby. Sentralt står handelshuset Sandsgaard, som opprinnelig ble stiftet av de to høyaktede handelsfamiliene Garman og Worse. Etter hvert er det Garman-familien som har overtatt kontrollen over handelshuset.

På mange måter kan man si at boka handler om konflikten mellom gamle tradisjoner og fremveksten av det moderne samfunnet. Dette kommer til uttrykk ved at Christian Fredrik Garman, også kalt ungkonsulen, er opptatt av å ivareta sin fars opprinnelige idéer, selv om mange av disse er direkte bakstreverske. Sønnen hans Morten Garman forsøker derimot å få faren med på modernisering i tråd med samfunnsutviklingen ellers. De blir i grunnen aldri enige. Og det hele kuliminerer da et skip som er bygget av handelshuset nær går tapt i brann, og den gamle praktisk talt tar sin død av det.

Nokså uvant litteratur fra denne tiden, har kvinnene en nokså sentral plass i Kiellands roman. Dessverre ikke alltid i positiv forstand, men dog. I første rekke møter vi Madeleine Garman, datter av Richard Garman og den fortapte sønn i Garman-slekten. Han har en fortid som ikke helt lot seg harmonere med Garman-slektens strenge krav til hva som sømmet seg, og i sin tid ble han nærmest forvist til Bratvold, hvor han er fyrforvalter. Den dagen han skjønner at Madeleine er forelsket i den i hans øyne nokså enkle vente-Per, sender han henne til byen for at hun skal bo hos hans bror, Christian Fredrik Garman, og tilegne seg mer forfinede vaner. Madeleine visner imidlertid nesten hen i byen. Hun trives ikke blant sine forfinede slektninger og lengter etter vente-Per. Helt til hun på sett og vis lar seg sjarmere av Delphin, en mann som evner å få kvinnene til å le i dette ellers så humørløse sosiale sjiktet. Etter hvert skal det imidlertid vise seg at hun ikke er alene om å la seg sjarmere av Delphin. Da det for alvor går opp for henne at noe pågår mellom Fanny, Morten Garmans kone, og Delphin, tar hun nesten sin død av det. Noe enkemannen og presten Martens vet å utnytte, og i et svakt øyeblikk får henne til å svare ja til sitt frieri ... Dette blir et valg Madeleine senere skal komme til å angre dypt.

En annen kvinneskikkelse som fremstår som meget sterk er Rachel Garman. Skjønt fordi kvinnenes stilling nå engang var slik den var på den tiden, var hun henvist til å bruke kvinnelist og ikke rent lite av manipuleringens kunst for å oppnå det hun ville gjennom mennene hun var omgitt. Hun utfordrer flere av mennene i nærmiljøet, og for den godeste kandidat Johnsen holder det på å gå virkelig galt etter at Rachel har utfordret ham til å holde en tordentale i kirken - om den tvil han selvsagt deler med alle, men som ingen tør å vedstå seg. Og som ingen vedstår seg uten store omkostninger for dem selv ... heller ikke kandidat Johnsen! Men til alt hell forbarmer presten seg over ham, og kandidat Johnsen blir unnskyldt grunnet en antatt forelskelse i Rachel.

Det er mange lag i Kiellands roman, som ikke bare var hans første roman, men som også regnes som hans aller beste. Kielland har for øvrig skrevet en frittstående fortsettelse av denne romanen - "Skipper Worse". Det jeg likte aller best med "Garman & Worse" er forfatterens gode skildringer av miljøet og menneskene i 1870-årenes Stavanger. Nokså raskt ble jeg sugd inn i stemningen i boka. Og der moderne forfattere gjerne er overtydelige og overlater lite til fantasien, evner Kielland på en brilliant måte antydningens kunst slik at jeg som leser må tolke selv og lete etter forfatterens mening mellom linjene. Jeg har tidligere opplevd Eilif Armand som oppleser av Amalie Skrams "Hellemyrsfolket", og også i "Garman & Worse" er han glitrende! Her blir det terningkast seks!

Jeg er midt i denne boka nå, og jeg elsker den!!!! Jeg tror for øvrig ikke at historien er selvopplevd. Men hun har sikkert kjent noen som har vært gjennom dette. Dessuten tror jeg at mange klarer å sette seg inn i hvordan det vil føles å bli forlatt på den måten som hovedpersonen opplever, selv om man ikke har opplevd dette på kroppen. Men få klarer som Siri Hustvedt å sette ord på det på samme måten.