Bokelskere.no

Morsomt! Jeg har også en deilig hage! Nei, hva mer kan man i grunnen ønske seg? ;-)

Her er min bokomtale:

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset …

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg?

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?

Jeg er enig! Jeg savner også "snakket sist" etc.-oversiktene!

Jeg tror denne boka egner seg best for lesing "på ordentlig", jeg. Jeg liker veldig godt å høre på lydbøker selv, men akkurat denne tror jeg ikke jeg ville tatt som lydbok. Jeg innbilder meg at Espedals noe "manende" måte å skrive på, kan bli litt kunstig å høre som høytlesing. Jeg brukte litt tid på å venne meg til fortellerstemmen hans.

For øvrig er jeg helt enig i at Knausgård er mer tilgjengelig. Men er ikke det litt typisk da? Lett tilgjengelige forfattere får som regel ikke så mange priser. Forfattere som kun blir forstått av et bitte lite mindretall derimot ... noe helt annet!

Det er sant! ;-)

Jeg har bare sett filmen, og jeg syntes den var vanvittig god!

OK! Jeg fikk også denne boka tilsendt, men har aldri kommet så langt at jeg fikk lest den. Det var vel noe med temaet som ikke trigget noe i meg, tror jeg ...

;-) Jeg har omsider fått tak i bok nr. 3 i serien - "Damen i dalen", og skal om ikke lenge gå løs på denne. Jeg elsker Bjørnstads bøker! Han er utrolig flink til å beskrive det såre og vare hos mennesker!

Jeg befinner meg i Danmark et sted sammen med en desillusjonert arkitekt som nettopp har mistet faren sin.

"Din nestes hus" av Jette A. Kaarsbøl ......

Jeg har kjøpt denne boka som lydbok - og i sommer skal jeg i alle fall PRØVE .... ;-) Det henvises så ofte til den, og jeg synes at jeg bør få den med meg. Men sannsynligheten for at det blir for tungt, er stor ...

Jeg spisset det kanskje vel mye i mitt forrige innlegg. ;-) Du er nok absolutt inne på noe når du sier at hun var destruktiv - egentlig i sin tilnærming til alle. Kanskje var begge søstrene dette, bare på litt ulike måter? Moren deres var jo temmelig livsfjern, hun også. Måten begge jentene klamret seg til bildet av faren som noe ekstraordinært - enda han jo slett ikke var noen helt, verken for dem eller noen andre - gjorde vel at de kom seg gjennom oppveksten på et slags vis.

Det er også mulig at mitt inntrykk av denne boka ble sterkt farget av at jeg forut hadde lest Knausgårds "Min kamp bind 1", som omtrent rystet meg i grunnvollene. Og så fremsto kanskje "Påskeparaden" som veldig flat og litt kjedelig for meg ...

Jeg er helt enig med deg i at det finnes mennesker som på mange måter har gitt opp, mistet retningen i livet sitt, har stagnert i ulykkelige ekteskap som de ikke kommer ut av etc. Men da møter man gjerne også et ulykkelig menneske oppi det hele. Emily i denne boka, som det er vanskelig å se løsrevet fra hennes promiskuøse livsstil, virket på meg helt død. Hun var jo ikke ulykkelig heller - bare død på en måte. Helt flat. Nei, hun ble ikke levende for meg. Dette forsterket seg gjennom måten forfatteren skrev om hennes kjærlighetsliv, eller heller mangel på sådan.

Debutboka var virkelig en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest! Og selvfølgelig sammenligner man bok nr. 2 med den første fantastiske debuten. Men blir det litt urettferdig? Jeg mener: en bok kan jo ha noen kvaliteter i seg selv, selv om den sammenlignet med en bok helt i stjerneklassen, skuffer? Hvis du skulle bedømt denne boka som et helt selvstendig verk, ville du da ha ment akkurat det samme?

Jeg har nettopp begynt på denne boka, og det er selvfølgelig for tidlig å trekke noen endelig konklusjon. Men: foreløpig synes jeg denne boka er meget lovende! Jeg liker fortellerstemmen svært godt! Jeg kjenner til at boka har fått litt lunken mottakelse hos enkelte kritikere. Jeg er imidlertid sjelden enig med kritikerne uansett, så jeg tenker å gi denne boka en real sjanse! Når jeg atpåtil opplever å bli sugd inn i historien fra første side, er jo ikke det ueffent .. ;-)

Jovisst drømmer også jeg om mitt eget bibliotek! Jeg/vi har en boksamling på drøyt 2500 bøker, en filmsamling på 11-1200 DVD´er, mengder med LP-plater og CD´er. Egentlig skal jeg ikke klage. 10 meter med bokhyller befinner seg i huset + alle hyllene til musikk og filmer. Hele huset er i det hele tatt dørgende full av hyller. Og nå har min mann sagt stopp. Det kommer ikke flere bokhyller inn i huset! Jeg undres på hvor jeg skal plassere alle bøkene jeg garantert kommer til å kjøpe de neste 30-40 årene ...

Men HVIS jeg kunne få oppfylt min drøm, skulle jeg hatt et stort rom som bare var mitt, men der andre var velkommen så klart. Jeg drømmer om bokhyller innebygget i veggene, med glassdører foran. Det skal være svært høyt under taket, slik at jeg for å komme opp til de øverste hyllene trenger gardintrapp. Jeg skulle gjerne hatt masse vinduer i dette rommet, men nøyer meg med vinduer kun på en vegg slik at ikke for mye veggplass går bort. Det er mulig at takvinduer kunne vært en idé. Midt i rommet skal det stå et stort mahogny skrivebord, og i et hjørne skal det stå en åpen peis. To ørelappstoler med vippefunksjon skulle stått inntil peisen. Dessuten skulle jeg hatt et lite barskap i en hulrommet, frittstående globus. Jeg tror dessuten at jeg ville hatt en chaiselong i rommet, slik at jeg kunne inntatt litteratur i horisontalen også.

Jeg vil anbefale deg "Alle mine triste horer" (du vil bli overrasket over hvor fin denne boka er!), "Populærmusikk fra Vittula" (kan leses stykkevis og delt - herlige barndomsskildringer!), "Den evige jøde" (fin-fin!) og "Gulldronning, perledronning" (hjerteskjærende).

Ja, det kan du si! Men det er også veldig spennende at menn - og atpåtil forfattere! - går inn i sitt sjelsliv og gransker sine dypere tanker og følelser! Og stiller spørsmål ved familiemønstre, arv og miljø etc. Dette har jo kvinner - og i særdeleshet kvinnelige forfattere - drevet med i årtier. Der vi søker sjelsliv og følelser, har menn tradisjonelt søkt action. Så jeg ønsker denne bølgen velkommen, jeg! ;-)

Jeg er spent på hva du vil synes om boka! Jeg har selv hørt meg gjennom hundrevis av lydbøker helt siden lydbok-bølgen tok av. Noen bøker egner seg godt for lydbøker - andre ikke. Denne gangen tror jeg at jeg holder en knapp på den "ordentlige" boka. Grunnen er at det er så mange setninger det er verdt å grunne ved, og som kanskje forsvinner litt i en lydbok .... Alt kommer imidlertid an på oppleseren (alfa og omega for meg i hvert fall) ...

Så flott at du tok med denne innledningen! Jeg hadde nesten glemt denne fantastiske åpningen, som satte stemningen for resten av boka.

Dette er ikke den enkleste boka å skulle skrive en bokomtale om. Det tok nemlig en stund før jeg selv skjønte sammenhengen mellom det jeg i begynnelsen oppfattet som temmelig løse fragmenter., hvor forfatteren springer i tid og mellom ulike personer, uten at overgangene forklares nærmere.

I boka ”Imot kunsten”, som Espedal mottok Kritikerprisen for, skriver forfatteren om seg selv og sin familie i tre generasjoner. Han vokste selv opp i Bergen. Etter å ha mistet kona, flyttet han og datteren ut til Askøy. I sin iver etter å slukke alle savn hos datteren, forsøkte han både å være far og mor for henne. Gjennom hans allestedsnærværelse i ett og alt, fikk datteren til slutt nok. Hun hadde intet behov for at faren alltid skulle være der for henne. Hun trengte luft og ikke minst frihet.

Espedal forsøker å livnære seg som forfatter. Han og datteren lever faretruende nær fattigdomsgrensen. Det er så vidt det går rundt. Han skriver seg gjennom sin ensomhet og fortvilelse, noen ganger ved å se tilbake på sitt eget liv og andre ganger ved å grave i familiens historie. Han har mange fellestrekk med sin bestefar, som oppdro sine to morløse døtre alene. Fellesnevneren for både ham selv, faren og bestefaren er deres ensomhet.

Det tok litt tid før jeg vennet meg til Espedals spesielle fortellerstil, der han noen ganger maner på det samme, nesten som om han er redd for at leseren ikke skal forstå hva han mener dersom han ikke gjentar seg selv. Etter hvert ble det nettopp denne måten å fortelle historiene på som fascinerte meg mest. Mens andre forfattere strør om seg med metaforer, bruker Espedal et enkelt språk. Som for eksempel på side 124, hvor han skriver følgende:

”Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare meg uten min far, jeg våger ikke å tenke på det, og likevel tenker jeg på det tidlig og sent, om morgenen når jeg våkner og om kvelden: jeg vil ikke klare meg uten ham. Jeg må klarer meg uten ham; om noen år er han borte …”

Gjennom denne måten å beskrive sin savn og lengsler, får forfatteren frem noe ekstraordinært sårt. Og som jeg som leser ble sterkt berørt av. Han er også glitrende til å beskrive stemninger. Som når han på side 46 skriver:

“Leiligheten hadde alt, men den manglet kjærlighet, det var ingen kjærlighet mellom mannen og kvinnen i denne leiligheten, snarere en forakt som med årene vokste til hat, i årene etter at de to døtrene hadde flyttet ut var det ingenting annet enn hat tilbake, hatet mellom mannen og kvinnen, det fylte alt, hvert eneste rom. Det ble synlig det som hadde vært skjult i den store leiligheten, denne forakten, dette innestengte hatet, det kom frem og ble helt tydelig, vi så og hørte det nå, hvordan de angrep og såret hverandre, hvordan de skjelte hverandre ut og ydmyket hverandre, hvordan de gneldret til hverandre, som to dyr, han og hun.”

Alt i alt en svært fascinerende og spesiell roman , som jeg med stor sannsynlighet kommer til å lese om igjen. Da slipper jeg også å sitte og lure på hvem sin historie forfatteren er i gang med å fortelle; sin egen, farens eller bestefarens historie. Jeg skjønner svært godt at denne boka har blitt prisbelønt og også ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.

Ja, sa han, og så på meg med et underfundig blikk.