Du kan ikke endre andre, men du kan ta ansvar for deg selv. Bytt jobb. Skill deg. Forlat skipet.
Det som virker for godt til å være sant, er som regel det.
Blir "aldri" ferdig med Jeanette Walls sin selvbiografiske roman "Krystallslottet". Hittil har jeg lest den to ganger, og jeg "vet" det blir flere.Det er nok en kombinasjon av hvordan Walls takler sin utfordrende barndom (far med alkoholproblemer og mor med psykisk sykdom), og måten hun formulerer seg på i boka som gjør at den alltid kommer til å følge meg. Det gjør også inntrykk at Walls ikke later til å bære nag til sine foreldre, til tross for at de via sin livsførsel påførte henne en rekke sterke opplevelser gjennom hele oppveksten.
Ikke vær naiv. Se faren før den ser deg.
Forskjellen på deg og en psykopat er at du har moral. Du har sperrer. Du kjenner i hele kroppen hva som er riktig og hva som er galt. Og du bryr deg om andre. Du vil ikke bevisst skade noen rundt deg. Skulle du komme til å gjøre det, vil du trolig få dårlig samvittighet.
Det er- i tillegg til mye annet- det som gjør deg menneskelig.
Det må være rom for å teste ut originale tanker,selv om de ofte viser seg å være feil. En sjelden gang lykkes de, nemlig.
Hvis noen sier at du kan gjøre noe, hvis du kan se at de faktisk mener det, blir den muligheten plassert innenfor rekkevidde.
Nervebanene våre blir inngrodd, automatiske, hvis vi de bare følger vanen. De er strekt innstilt på å oppfange forandringer, nyheter. Nye synsinntrykk, lyder, språk, smaker og lukt stimulerer andre synapser i hjernen, andre meldingsruter, andre nettverk av forbindelser, og øker vår nevroplastisitet. Hjernen vår har utviklet seg til å kunne oppfatte endringer i omgivelsene våre. Det er slik vi blir oppmerksomme på rovdyr, på potensiell fare. Følsomhet for endringer vil derfor sikre overlevelse.
Det trengs en ydmyk og trygg lærer for å la eleven være eksperten, klare å lytte til eleven og la dette forme lærerrollen.
Hittil har det ikke lykkes å finne ut hvor den eventuelt kan kjøpes. Boken ble lagt til i samlingen min for lenge siden, da jeg fant den her inne via søkeordet "evolusjonsbiologi" . Jeg har rett og slett glemt den helt til du minnet meg på den nå nylig.
Det er en tenkemåte der ute som sier at vi kvinner skal komme oss etter spontanaborter som om ingenting har skjedd, fordøye det hurtig og komme seg videre. Det er akkurat som en vond mens, som svigermoren til en venninne av meg så kjekt sa.
Til dette sier jeg: Hvorfor ? Hvorfor skulle vi fortsette som om det ikke har skjedd noe ualminnelig? Det er ikke alminnelig å unnfange et liv og så miste det; det er veldig langt fra alminnelig.
De menneskene som lærer oss noe, får en spesielt levende plass i erindringen vår.
Boken jeg skal lese denne helgen fant jeg helt tilfeldig på biblioteket tidligere i dag, - "Jeg er, jeg er, jeg er" av Maggie O' Farrell. Boken er nettopp utgitt, så jeg har lite kjennskap til den. Forfatteren skriver om en rekke nær døden- opplevelser, sykdom og opprørstrang, pluss kampen for sin syke datter. Av det jeg hittil har lest, virker boka å være spennende, engasjerende og godt skrevet.
Det er lite trolig at det blir flere bøker enn denne, været er ganske bra - derfor blir det endel utendørs aktivitet også. God fastelavn-helg til alle :)
Følelsene i seg selv kan ikke gjøre deg noe som helst. Det er tross alt bare en følelse, som verken er håndfast eller konkret. En følelse er bare en gjest, den vil forsvinne. Det er hvordan du forholder deg til dine egne følelser som er avgjørende for hvordan du takler dem. Det er først når du gir en følelse mening, at den kan påvirke deg.
Noen mennesker kommer inn i livet ditt som en velsignelse, andre som en lekse.
La ungene få ta de skrittene de trenger. Det er ikke så farlig om skrittene er store eller små, bare det går fremover.
Å være lei seg er en uunngåelig del av livet av og til. Det blir farlig hvis man hele tiden tror at man skal våkne smilende.
Elses psykolog
Man kan ta for seg alle triste bøker i verden , bare lese dem og liksom bade i følelsen. Det er kanskje en romantisering. Men det å kunne kjenne at man også depper av og til , å tåle det, og vite at det går over. Det tenker jeg er en kompetanse. Dit er det ålreit å komme.
(Elses psykolog)