Velkommen tilbake Aina, har savna alle din friske og gode kommentarer. Håper lysten til å lese kommer tilbake :)

Om bakgrunnen for Balkankrigen på 1990-tallet

Ismail Kadare (f. 1936) er en albansk forfatter med en svær produksjon av bøker på sin merittliste. Det er ikke så mye jeg vet om denne forfatteren, rent bortsett fra at han er ansett som Albanias fremste forfatter i dag. Dermed er han en forfatter jeg absolutt føler at jeg burde lese noe av. Da øynene mine falt på denne lille boka sist jeg var innom et antikvariat, var jeg derfor ikke sen om å plukke den frem. På Wikipedia kan jeg lese at han i sin tid kom på kant med albanske styresmakter, og at han i perioder ikke fikk lov til å publisere noe. I 1990 søkte han om asyl i Frankrike. Kun seks-syv av hans bøker er oversatt til norsk.

"Tre sørgesanger fra Kosovo" utkom på albansk i 1998, og det eksemplaret jeg sitter med utkom i 1999, oversatt fra fransk. På forlagets nettsider kan jeg lese at boka er utsogt og ikke kommer i salg igjen. Dermed er man henvist til antikariatene eller bibliotekene dersom man ønsker å få tak i den.

"Aldri hadde det hendt at freden kom styrket ut etter rykter om krig. At det etter håp om fred brøt ut krigshandlinger, var derimot nesten alminnelig på den store halvøya.

Man hadde iblant følelsen av at halvøya virkelig var vidstrakt, at det var plass til alle på den - til atskillige språk og religioner, til ti-tolv folkeslag og statsdannelser, kongedømmer og fyrstedømmer, for ikke å si tre keiserriker, hvorav to - serbernes og bulgarernes - var beseiret, mens det tredje, det bysantiske, til skam for seg selv og for hele kristenheten, hadde underkastet seg tyrkerne.

Men det kom andre tider; folk forandret mening og landområdet virket altfor trangt. Denne følelsen av trangboddhet oppsto ikke så mye av gnisningene mellom territorier og de ulike folkeslagenes språk, som av levninger fra gamle dager. Det var gammelt nag som de angjeldende folkene gikk og ruget over i ensomhet, helt til den dagen da alt virket uutholdelig ... " (side 7)

Våren 1389 skjedde det noe helt usedvanlig på det som etter hvert fikk navnet Balkan:

"Det var det som skjedde denne våren i 1389, da det nesten øyeblikkelig etter den første nyheten som innvarslet en helt ualminnelig fredsperiode, dukket opp en annen som gikk ut på at det ville bli krig, og at det også kom til å bli noe utenom det vanlige." (side 9)

Det store slaget skulle nemlig komme til å stå på Kosovosletten (eller Svarttrostsletten), hvor serberne tapte i kampen mot tyrkerne. Kadare har en noe distansert fortellerstil når han beretter om det som skjedde i 1389, og som senere - nærmere bestemt i 1989 - ble brukt for alt det var verdt for å hisse til krig på Balkan under Serbias statsleder Slobodan Milosevics ledelse. I tre små beretninger - derav tittelen "tre sørgesanger" - får vi høre Balkans svar på våre norske skalde-historier, om kriger og seire, gammelt nag og hat og "om hvordan menneskene her for alltid siden har vært bundet av sin fortid, ute av stand til å frigjøre seg fra sine gamle lenker av uvennskap og nag" (sitat fra smussomslaget). Bunner all ufreden i denne delen av Europa i en gammel forbannelse og et lik som ligger begravet på sletten?

Selv om denne boka bare rommer 100 sider, har jeg brukt litt tid på den. Ikke fordi den på noe vis er tungt fordøyelig, men mer fordi det var mye jeg ønsket å tenke litt rundt før jeg gikk videre. Mange ulike stemmer slipper til, og helt til slutt er det den døde, han som ligger begravet på sletten som får tale:

"Tiden har gått. Fem århundrer har henløpt siden den dagen som så meg stupe. Og så hundre og søtti år. Så seks hundre. Jeg er fremdeles her, alene i min türbe, under den lille flammen på denne usle lampen. Larmen fra dem, liksom havets bulder, vil stadig ikke ta slutt.

... Allah! Nå er det over ti århundrer og jeg er lei av å ligge i ensom majestet i den kristne uendeligheten. Iblant, i de dystreste stunder, undres jeg på om det ikke er mitt blod som er opphav til alle disse redslene. Keg vet at dette er en vanvittig hypotese; likevel bønnfaller jeg Deg, Herre, i min ikke-væren, om endelig å innvilge meg glemsel! Gjør så mitt blod blir trukket ut og ført bort fra denne iskalde sletten. Og de må ikke nøye seg med å fjerne blyvasen, men pløye opp og spavende jorden under mitt telt, der hvor bakken først ble innsatt med dette blodet. Ja, min Gud, rydd jorden godt omkring meg, for det skal bare noen dråper til for å romme fortsettelsen av all verdens erindring ..." (side 99 - 100)

Dette har nok vært høstens store overraskelse så langt og jeg er veldig klar på at denne boka fortjener terningkast fem. Først og fremst fordi jeg opplevde det språklige som svært godt og dernest fordi det var fascinerende og interessante historier som ble fortalt.

Det kunne være veldig interessant å høre om det er noen andre som har lest noe av Ismail Kadare, og som har et og annet tips å komme med i den forbindelse!

Jeg hørte også om Rottenikken når jeg var barn, og ble "skremt" med han.
Ikke lenge siden jeg las boka, og det er en gripende historie om en manns skjebne

Før het det vel "Legg til" eller noe i den duren, men det er vel samme funksjonen som før? For meg virker det også mer logisk med "Legg til" enn "Følg" (man legger den jo til i boksamlinga, det skurrer litt å si at man følger den i boksamlinga), men siden den gjør det samme, bryr jeg meg ikke så mye om det.

Men ja, før kunne man angi lesetilstand direkte uten å legge til boka først, så det kan jo være litt forvirrende når man er vant til den gamle måten.

Kjenner til den der med at folk bare gir et referat av det som skjer i boka, etterfulgt om de likte den eller ikke. Vips, så kaller de det en anmeldelse. Dårlig ass.

Men uenig med deg i det om at forfattere som er mystiske er dårlige. Jeg kan godt like at ikke alt blir sagt (men på en annen side, kanskje jeg er i en litterær krets?), men jeg liker ikke når noe spriker. At ting motsier hverandre som de gjør i denne boka, viser bare at karakterene er lite troverdige, og jeg mener at litteratur skal si noe om livet.

Jeg hilser presse, radio, fjernsyn og fremfor alt, media, velkommen !

Christer Abrahamsson

Jeg vil at Brooklyn skal døpes kristent, men foreløpig vet jeg ikke hvilken religion.

David Beckham

JEG SER

Jeg ser på den hvide himmel

jeg ser på de gråblå skyer

jeg ser på den blodige sol.

--

Dette er altså verden

Dette er altså klodernes hjem.

--

En regndråbe

--

Jeg ser på de høie huse

jeg ser på de tusinde vinduer,

jeg ser på det fjerne kirketårn.

--

Dette er altså jorden

Dette er altså menneskenes hjem.

--

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

--

Jeg er på de velklædte herrer,

jeg ser på de smilende damer

jeg ser på de ludende hæste.

--

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

--

Jeg ser, jeg ser.

Jeg er visst kommet på en feil klode.

Her er så underligt !

Sigbjørn Obstfelder

Den las jeg for mange år siden og kan huske at den sleit jeg med. Har senere lest andre av ham, men han blir nok ingen favorittforfatter hos meg.

"Dette er ikke historisk roman" utalte forfatteren. Personene er oppdiktet men bakteppet han har brukt er virkelige hendelser om det som skjedde i Nord Skottland fra 1790 til 1850 årene.
Det er en roman om tvangsflytting av mennesker fra The Highlands til steder langs kysten.
Årsaken var at landeierene ville ha de bebygde områdene til sauebeite. Prosjektet ble drevet på en hensynsløs måte og det er det forfatteren spinner en historie rundt.

Først og fremst er det historien til en gammel kvinne som får ordre om å forlate hjemmet sitt.
Kristendommen blir også brukt som et middel for oppnå det som ønskes.

Denne forfatteren heter Iain Crichton Smith er født på Ytre Hebridene, på øya Lewis.
Da jeg fant denne bruktboka i Tvedestrand måtte jeg bare ha den. For ei tid tilbake var jeg i Inverness og der traff jeg på noen nordsjødykkere fra Ytre Hebridene, fra øya Lewis. Litt artig å finne ei slik god bok og en forfatter derifra..

Det er rart hvordan noen personer gjennom flere hundre sider griper en som de gjorde i disse to bøkene "Øst for eden" av Jon Steinbeck. Han skriver drivende godt og hans personbeskrivelser er så gjennomførte at det er en fryd.
Bøkene har så mye livsvisdom i seg og jeg ble bergtatt og reven med i disse utrolig gode bøkene.
De er faktist de beste jeg har lest til nå av Steinbeck, men jeg har flere tilgode

Pider Ro er Sørlandet's herligste skrønemaker. Han var en virkelig figur og en fantastisk forteller.
Gabriel Scott besøkte han flere ganger ombord i båten der han bodde sammen med hunden som hette "Ludafisken".
Han fortalte om bravader og utrolige ting han hadde opplevd til sjøs. Han ferdes mest blandt sjøfolk og lot det gjerne skinne igjennom at han var gammel sjømann selv.

Den godeste Pider Ro hadde aldi vært til sjøs og noe fast arbeid hadde han heller ikke. Han var en slags fastboende løsgjenger.