Hvis jeg en morgen i Frognerbadet plutselig begynte å gå på vannet, ville avisene neste dag slå opp: " Bondevik kan ikke svømme" på forsiden.

Kjell Magne Bondevik

Jeg var innom en bruktbokbutikk i dag og der fant jeg ei som jeg ikke kunne la ligge igjen. Det var boka "Bernt Balchen og flygerne på Grønland".

Det blir lite lesing denne helgen, siden Bergen etter flere uker med regn, nå får noen dager med strålende høstvær. så lesingen kommer trolig til å vente til regnet kommer tilbake.

Da kan du jo snuse litt på denne boka for det er også ei meget god bok.
Hyggelig at du også har oppdaget at han har skrevet flere gode bøker.

Ja, det er skremmende å tenke på at del finnes en del slike folk. En av deloverskriftene i boka jeg har hentet mine sitater fra, har den illustrerende tittelen "Psykopatene finnes blant oss". Og lenger nede på samme siden skriver forfatteren: "De kan finnes i familien, blant venner, i sosiale sammenhenger, i alle typer yrker og arbeid, på jobben, i politikken, i alle typer maktorganer, på alle typer av rangstigen fra bunnen til toppen. Slik kan psykopatene angå oss alle" Slik kan vi lalle risikere å bli utmanøvrert og skadet av dem, og slik kan de være i stand til å ødelegge våre liv, både på et høyt, politisk og samfunnsmessig nivå, like mye som på et privat og lite synlig nivå. Psykopatene kan umerkelig klare å infiltrere seg i våre liv, og forårsake stor ulykke. Det er slående hvor mange som mener de kjenner eller har møtt psykopater, og som har sterke historier, opplevelser og erfaringer de kan fortelle om" .
Skremmende fakta!

Det er helt sant. Det finnes flere eksempler på maktglade personer, f -eks politikere og statsledere opp gjennom historien, som har hatt psykopatiske trekk i større eller mindre grad. F eks Hitler.

Karisma er et typisk kjennetegn ved psykopater. De er ofte veltalende, velkledde og har i det hele tatt et tiltrekkende ytre. Siden de ofte er intelligente, er de eksperter på å tilpasse oppførselen sin etter hvem de omgås. Og, som du sier, de dyktige til å skape intriger , gjennom såkalte "splitt og hersk" teknikker
Selv har jeg aldri hatt med rene psykopater å gjøre, bare enkelte personer med psykopatiske trekk, men det har vært ubehagelig nok..

Det er best du deler pizzaen i fire stykker, for jeg er ikke sulten nok til å spise seks.

Yogi Berra

Kanskje du burde se filmen i stedet? Den var nemlig veldig fin! :-)

I bøkene jeg har lest er det fremkommet flere eksempler på hva psykisk terror fra psykopater har medført for ofrene. Det har vært sterk lesning. Det er utrolig viktig at du har kommet deg ut av den skadelige relasjonen. Og jeg håper selvsagt at du slipper å komme ut for denne typen mennesker i din nåværende jobb !

Det var med lave personlige forventninger jeg åpnet dette skuespillet av Jon Fosse med første gang jeg åpnet den. Ikke nok med at jeg skulle til å lese et stykke av Jon Fosse, som jeg har gjort før og slettes ikke likte, men formatet til boka var gult og i samme størrelse som Fosses Jente i gul regnjakke, et av de nyeste skuespillene til Fosse og mitt første. Altfor mye han sa det og ho sa det og gjentagelser i det uendelige om akkurat det samme. Jeg tror han og ho i Jente i gul regnjakke stod og diskuterte opp i mente om de skulle gå eller ikke, noe som høres ut som et superkjent absurd teaterstykke, muligens husker jeg feil, kanskje det var noe annet de diskuterte opp i mente. Han og ho i Nokon kjem til å komme - for også der er personene han og ho - samtaler også om det samme hele tiden.

Først kommer de til et hus som de har kjøpt, det ligger ved havet, og dette snakker de om frem og tilbake, om hvor fantastisk det er at de nå skal bo sammen bare de to, langt vekk fra alle andre, bare de to alene. Dette gjentar de for hverandre en god stund, noe som får meg til å tenke på kosimosebloggere som stadig vekk skryter av hvor fint de har det med kjæresten sin, de som poster kjærestebilder hvor de kysser eller ligger i senga sammen og ler. Stadig vekk gjentar de det, som om de ved å forsikre oss som observerer dem om at kjærligheten blomstrer, også forsikrer seg selv om at den faktisk gjør det, ...ikke sant? Forskjellen her er at bloggere har observatører, vi som stikker innom bloggene og titter på andres liv. Han og ho i Nokon kjem til å komme er ikke bevisst på noen observatører. Vi som observerer er jo teaterpublikum eller lesere. Vi eksisterer ikke for disse fiktive personene. Vel, spiller de for seg selv da? Vil de overbevise hverandre om at det er en lur idé å stikke fra alle andre for å leve sammen bare de to?

Bare de to alene, er det en av dem som sier. Jeg spurte en gang ei venninne om hva som var poenget med å være sammen med noen i et forhold, når man uansett, til syvende og sist, er alene i verden. Hun var enig med meg i at alle mennesker egentlig er alene, men hun mente at det var bedre å være alene sammen med noen enn alene for seg selv. Og det er kanskje det den ene parten (han) i Nokon kjem til å komme har forstått. Han vil være alene sammen med ho. Mens ho, hun stiller seg, etterhvert som stykket går, sine tvil om det er et bra prosjekt, akkurat som jeg gjorde til min venninne. Ofte er det verre å føle seg alene sammen med noen, enn å føle seg alene når man ikke er sammen med noen. Sistnevnte er forståelig, og gjør ikke så vondt. Førstnevnte gjør at det ikke er noen grunn til å føle seg alene, likevel gjør man det, og da føles det uutholdelig.

Jeg har lest en annen bok som handler om dette, den korte romanen Forenkling av Geir Gulliksen. En av de mest intense beskrivelsen av et kjæresteforhold som stenger ute alle andre, som tror de kan leve for seg selv. Den handler om et kjærestepar som lukker seg inni hverandre ('aleine i kvarandre'er en setning Fosse skriver flere ganger i Nokon kjem til å komme). De har fraskrevet seg sin tidligere familie og alle vennene sine (om de noensinne hadde noen). Akkurat som med paret hos Fosse er det når de flytter til et nytt hus at forandringene skjer, og også i Forenkling er det kvinnen i forholdet som stiller seg spørsmålet. Ho i Fosses skuespill tar vennlig i mot en mann i nabolaget som kommer på besøk til dem. Ho-ets han blir sjalu og mutt. Han blir sjalu på den andre mannen. Kim i Forenkling blir sjalu bare Kristin finner på noe med andre, om det er kvinner eller menn. Felles for begge partene er at ingen av kvinnene har ligget med noen andre. Mennene deres er bare sjalu uansett. Det er som om de vil ha alt av kvinnene sine, alt kvinnene deres tenker på, alt hva kvinnene deres føler, alt, alt, alt sammen. Det går selvsagt ikke, man kan ikke kjenne noen andre helt og fullt, det går ikke. Og det er det jeg mener med at alle til syvende og sist er alene. Å være 'aleine i kvarandre' er et umulig prosjekt. Ho og Kristin forstår det etterhvert. Først var det kanskje en fristende tanke, kanskje så de på det som en mulighet, før de innså at det ikke gikk. Kanskje kunne de levd med sine menn for alltid om de ikke stilte slike umulige krav. Kristin forlater Kim, som fortsetter å leve alene resten av sitt liv, mens hun finner seg en annen mann, antagelig klokere i dette forholdet enn i det forrige. Hva som skjer med ho og han i Nokon kjem til å komme, får vi ikke vite. Kanskje blir de, kanskje innser han at hans planer om hvordan de skal leve er umulige, en ønskedrøm, eller kanskje det er for sent; kanskje går hun, kanskje går hun fordi den andre mannen er bedre, eller kanskje hun bare går til seg selv.

For hvem går til seg selv? For ikke så lenge siden leste jeg Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken, og også den handlet om et kjærestepar hvor den ene parten ville at det bare skulle være de to. Han kunne ikke forstå hvorfor kjæresten ville gjøre andre ting enn å henge med ham. Etterhvert går også det forholdet skeis, hun slår opp med ham til fordel for en annen gutt. Jeg så også en film for ikke så lenge siden, Take This Waltz, om et par som har vært gift i fem år. Mannen er ikke av det sjalu slaget (ikke som vi får vite), de menger seg med andre mennesker. De lever ikke for seg selv på den ekstreme måten. Hun elsker sin mann, det er helt opplagt, men velger likevel å gå. Og hun går til en annen mann. En forøvrig veldig bra film, jeg anbefaler den, men også her går kvinnen fra et forhold til et annet. Jeg så nemlig Take This Waltz og tenkte at det hun følte ville vært grunn nok til å gå til seg selv. Trengte hun virkelig en annen mann til å gå fra det forholdet hun allerede var i? Det hadde vært mye sterkere hvis det var det hun gjorde. Kanskje gjør kvinnen i Fosses stykke også det, går til en annen mann, men det er uoppklart. Det som er sikkert er at hun stiller seg sine tvil om 'bare de to alene' før den andre mannen banker på døra, men likevel er det han som utløser problemet. På den måten er dette stykket likt de andre historiene jeg her har nevnt. Det er ikke før den andre mannen dukker opp at den første mannen blir bekymret. Før det er han optimistisk, selv om hun lufter sine tvil. De føyser han bare bort, han tror hun vil det samme, hvorfor skulle hun ønske seg noe annet (i det hele tatt) forresten, de elsker jo hverandre, ikke sant? Men det er ikke alltid man ønsker seg noe annet som i noen andre, kanskje er det bare noe. Eller så er det bare noe man ikke vil ha, uten at man nødvendigvis vet hva man vil ha, en negativ måte å se ting i livet an på: jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet bare hva jeg ikke vil.

Bloggen til Linnéa Myhre, som nå er avsluttet, har vært en av mine favorittblogger. Jeg har digget sarkasmen, alle sparkenne i hytt og vær mot alt hun ikke liker (som er omtrent alt bortsett fra taco og mammaen hennes), galgenhumoren og ærligheten. Jeg fikk også med kommentarene til serien La Linnéa leve som gikk på NRK nett-TV i fjor vinter, hvorav mange kommenterte at var det ikke bare å skjerpe seg, trengte hun å være så sur, hva vet hun om livet, hun er bare tjueén år, get a grip, livet er verre for andre, du har ikke noe å klage på. Det tenker jeg ofte selv når folk griner over småting. Jeg tenker det når jeg ser jentene på Top Model grine etter at de har fått klippet av alt håret sitt (noe jeg forøvrig gjorde selv da jeg var seks år og mamma hadde lovet meg at vi bare skulle klippe litt av luggen, men sagt noe annet til frisøren; selv om jeg riktignok da gråt av at hun hadde løyet og lurt meg, ført meg bak lyset, ikke fordi håret var blitt kort), for å nevne et eksempel. Noen ting er faktisk små.

Andre ting er ikke små. Selv om man tilsynelatende har alt, kan livet være deprimerende og meningsløst. Jeg kjenner på den selv med jevne mellomrom, men fortsetter likevel fordi jeg klarer å lage en mur hvor jeg bak den stuer det faktum at livet er meningsløst (fordi det er den jo) så jeg slipper å la det ta helt over tankesettet mitt. Ikke alle klarer det. Det er såvidt Linnéa klarer det. Hun har selv sagt at boka startet som et selvmordsbrev. Hvor den slutter å være det, vet jeg ikke. Kanskje det er da hun bestemmer seg for å gå til psykolog, for det gjør hun, hun begynner å gå til Finn. Slik begynner boka som følger henne og spisefortyrrelsen gjennom et år. Den sarkastiske tonen fra bloggen er tonet ned, men fortsatt er hun gjenkjennelig. Hun kommer med en refleksjon over ordet 'hverdagslykke', sier hun ikke forstår den, for hvordan kan en kaffekopp være lykke, er den ikke heller en glede? Noe mindre en lykke. Som om lykke er noe vedvarende, noe som varer lenger, noe større. Siden skriver hun om hvordan hun ser over et visst landskap og føler et øyeblikks lykke ved dette synet, ja, virkelig et øyeblikks lykke, for i neste sekund, når hun går derfra igjen, er alt som før. Så hva er lykke?

I serien La Linnéa leve prøver Linnéa en ny ting for hver gang i et forsøk på å føle seg bedre. I en av episodene tar kameraten hennes henne med på healing, og skeptiker som hun er, funker ikke det. Hennes livsgledeskala som går fra 1 til 10 stiger aldri over 5 (som jeg kan huske, kanskje ikke dét en gang), og høyest stiger den i den episoden hvor hun rir på hest og i den episoden hvor hun går tur i fjellet. Det er helt logisk for meg, og det er forresten gjort vitenskapelige studier på at psykisk syke føler seg bedre sammen med dyr og av å være i naturen. Akkurat som forventet, sa en venninne til meg, som forøvrig også syntes det var unødvendig av programmet å rakke ned på alternative behandlingsmetoder, yoga, healing o.l., mens jeg sa at pfft, hva skal vi med dét når så basic ting som å bare være sammen med dyr og ta en tur opp et fjell funker best. Men om det nødvendigvis er lykke, er et annet spørsmål.

Jeg har lest svært mange (mer eller mindre selvbiografiske) erindringsromaner om jenter med spisefortyrrelser, og de fleste suger. De fleste suger på den måten at de fort fokuserer på bare sykdommen, det blir ofte som å lese i en legejournal eller en pensumbok i psykologi, mens mennesket bak forsvinner. Det føler jeg ikke skjer i Linnéas bok. Hun forteller ikke bare om at det er to ting som besetter henne: mat og det å få tiden til å gå raskest mulig. Hun forteller om sparkesykkelen som hun transporterer seg rundt med. Hun forteller om hvor glad hun er i sin mor. Hun forteller om pakken som kommer fra USA. Hun forteller om at hun skal dra til Costa Rica og at hun gleder meg, selv om det blir med det, hun skriver aldri noe om hvordan det var på turen. Dette er i slutten av boka, og her synes jeg det går for raskt, som om hun har skyndtet seg litt for å bli ferdig og nøste opp trådene. Jeg har lest flere omtaler av boka hvor omtalerne har ment at Linnéa fokuserer for mye på seg selv og for lite på hvordan menneskene rundt henne forholder seg til henne og hva hun snakker med Finn om. Det synes jeg er irrelevant. Boka handler om henne, det er ikke en tittebok for nysgjerrigper-er. At den handler så mye om hva hun gjør når hun er alene, om vanene hennes som hun må holde (hvis ikke er det krise), om hva hun planlegger å gjøre til de nøyaktigste tidspunkt, og om hva hun tenker, forsterker bare bildet av hvordan det ofte er når man lider av en spisefortyrrelse, og også en slags følelse av forlatthet, fravær. Selv om det finns folk som bryr seg om henne, for eksempel hennes mor, som, når Linnéa sier at hun vil dø, sier at i så fall skal hun (moren) dø med henne. Det er vanskelig å si om det er boka alene som klarer å fortelle hvordan forholdet dem i mellom er, eller om jeg noen ganger leser inn det jeg tidligere har lest på bloggen til Linnéa, men jeg velger likevel å påstå at ut av det lille i boka som Linnéa skriver om sitt forhold til moren, får vi likevel vite en del. Om ikke mye, så nok.

Jeg liker også at bokas forfatter ikke prøver å lage et utgangspunkt for spisefortyrrelsen, dvs. en såkalt begynnelse. Det var da den begynte, etterfulgt av hendelsesforløpet siden den gang, men at den fokuserer mer på nåtiden, dog med noen tilbakeblikk til hvordan sykdommen har vært tidligere. Altfor mange bøker om spisefortyrrelser prøver å finne en løsning i Freud-style: noe skjedde i barndommen som har skylda. Det trengs ikke her. Evig søndag har verken en klar begynnelse eller en klar slutt, det er rett og slett en skildring av et år, en evig søndag.

Forbryterske noveller fra det virkelige liv

Etter å ha lest Ferdinand von Schirachs mesterlige novellesamling "Forbrytelser" som utkom på norsk i 2011 (og i Tyskland i 2009), var jeg aldri i tvil om at jeg rett og slett bare måtte få med meg hans nyeste bok "Skyld" som utkom i år (og i Tyskland i 2010). Forfatteren har for øvrig hentet inspirasjon til sine noveller fra sitt yrke som forsvarsadvokat.

"Skyld" inneholder 15 noveller, og spennvidden i historiene, som riktignok alle handler om forbrytelser og ulike grader av skyld, er stor. I en av novellene får vi f.eks. høre om grov mishandling av et barn ("Illuminatene"), og i en annen om en kvinne som etter mange års vold i ekteskapet ender med å ta livet av mannen sin ("Utligning"). Historien som gjorde sterkest inntrykk på meg var likevel den om mannen som blir beskyldt for å ha tuklet med en mindreårig jente og som opplever at hele livet hans rakner fullstendig da han blir uskyldig dømt ("Barn"). Novellen "Folkefest" hvor en gjeng med helt vanlige menn ender opp med å massevoldta av ei ung jente, er også til å få grøsninger av.

Schirach er en mester til å fange leseren i et fast grep fra første setning. Som i kortnovellen "Hemmeligheter":

"Mannen kom inn til kontoret hver morgen i hele tre uker. Han satt alltid på den samme plassen i det store møterommet. Som regel holdt han for det venstre øyet. Han het Fabian Kalkmann. Og han var gal." (side 149)

Og så videre:

"Har de noen gang vært på et fotballstadion under en kamp?"
"Nei"
"De må gå en gang. Alle roper navnet mitt, hele tiden roper de det. De skriker Mohatit, Mohatit."
"De heter jo Kalkmann", sa jeg.
"Jo, men hos de hemmelige tjenester heter jeg Mohatit. Også i Stasi-dokumentene heter jeg det. Det vet jo alle. De vil ha hemmeligheten min, den store hemmeligheten." (side 149)

Jeg slukte denne boka fra perm til perm på mindre enn et døgn. Så spennende var den at jeg ikke en gang pakket den sammen da jeg gikk av bussen, men fortsatte å lese - gående langs fortauet på vei til jobb. (En "uvane" jeg har når jeg er midt i en virkelig god bok ... en dag kommer dette til å gå galt ...) Men selv om Ferdinand von Schirach er knakende god til å fortelle, ble jeg likevel litt skuffet over denne novellesamlingen. Som kriminalnoveller fungerer de riktignok meget godt, idet det er et godt "driv" i de fleste av novellene. De når likevel ikke opp til de litterære kvaliteter jeg opplevde at novellesamlingen "Forbrytelser" hadde. Mon tro om det skyldes at de beste historiene hans ble valgt ut til novellesamlingen "Forbrytelser", mens resten havnet i denne siste novellesamlingen "Skyld"? Kvaliteten på novellene varierer mer i "Skyld", og et par av historiene fant jeg litt uinteressante. Noe av den magien som fascinerte meg så sterkt i hans første novellesamling, hvor han fikk frem hvor mangefascettert virkeligheten kan fortone seg, og at ingenting nødvendigvis er slik det først kan se ut til, manglet et stykke på vei her. Og kanskje var det noe med vinklingen - alle som slapp fri på tross av skyld fordi forsvarsadvokaten rådet gjerningsmennene til ikke å snakke - som ikke innbød til så mye følelser hos meg som leser? Like fullt mener jeg at denne novellesamlingen tenderer opp mot en fem´er på terningen. Det er for øvrig godt mulig at det er urettferdig mot forfatteren å sammenligne "Skyld" med den fantastiske debutboka hans. Og bare så det er sagt - Ingvar Ambjørnsen ga denne boka terningkast seks i sin omtale den 25. juni 2012.

Etter å ha lest noen bøker om dette temaet, kan jeg garantere at du ikke er alene om å ha opplevd dette. Bøkene har lært meg at det finnes noen personer av denne typen i arbeidslivet. Og det er definitivt ikke deg det er noe "galt" med.

Takk ! Av de sitatene jeg har presentert fra denne boka, er dette sitatet en mine personlige favoritter, siden det har veldig mye sannhet i seg.

Helt enig i at dette er fin krim! Men jeg leser helst svenske bøker på svensk, jeg da, så jeg trenger ikke vente på noen norsk utgave. Billigere blir det også ;) Får vel bestille neste snart...