Fortsetter med samme bok som forrige helg- Noen kjenner mitt navn, av Lawrence Hill. En absolutt lesverdig beretning om slavejenta Aminata Diallo, som bortføres fra sin landsby i Vest Afrika og settes på et slaveskip med kurs for USA.
Det er også mulig jeg i tillegg til denne boka, finner meg mer lesestoff på lokalbiblioteket, de har fått inn mye nytt de siste ukene.
Været er en god del kjøligere enn for en uke siden, så lesingen kommer til å foregå innendørs.
God lesehelg til alle :)

Spennende kvinnelig forfatter fra Sør-Afrika!

Som bokblogger får jeg av og til spørsmål fra diverse forlag om jeg er interessert i å lese en spesiell bok. Det er selvsagt opp til meg både om jeg takker ja og om jeg til syvende og sist velger å skrive om aktuelle bok. Min integritet vokter jeg strengt, fordi det er dette som gir meg troverdighet som blogger. Mine lesere skal være trygge på at jeg skriver det jeg mener, og at jeg aldri er "kjøpt og betalt" av noen eller at jeg driver med "snillisme" i noen form.

Det fine med å få spørsmål om spesielle bøker, særlig fra forlag som faktisk har satt seg inn i hvilke bøker jeg jevnt over interesserer meg for (fordi det er disse jeg skriver om), er at dette fører til at jeg kommer borti bøker jeg kanskje ikke helt uten videre hadde funnet frem til selv. Dette gjelder særlig bøker som i tillegg ikke har fått så mange anmeldelser fra de profesjonelle anmelderne. Det er jo ikke til å komme forbi at jeg henter en del inspirasjon fra kultursidene i en del aviser. Spesielt gjelder det i perioder hvor jeg er litt bakpå med å følge med selv, og ikke får lest så mye som jeg hadde ønsket. Og der er jeg dessverre for tiden ...

"Menssmerter" er en slik bemerkelsesverdig bok som jeg kanskje hadde kommet til å gå forbi (eller prioritert bort), om det ikke var for at jeg ble spurt om jeg var interessert i boka og måtte vurdere dette spesielt. Da skjønte jeg at dette var en bok jeg bare måtte lese. Jeg interesserer meg jo veldig for å bli bedre kjent med andre kulturer, og i den forbindelse er både litteratur, filmer og reiser viktige brobyggere. Dessuten liker jeg spesielt godt å få med meg kvinneperspektivene - kanskje fordi disse perspektivene er mer åpne, byr mer på seg selv og åpner opp for det som ligger bak fasadene.

Jeg hadde aldri hørt om Kopano Matlwa (f. 1985) før jeg fikk hennes siste roman - "Menssmerter" - i hendene. Matlwa debuterte som forfatter i 2007 med boka "Coconut", og hennes andre bok - "Spilt Milk" - kom i 2010. "Period Pain" kom i 2017, og på norsk som "Menssmerter" i 2018. Romanene hennes handler om forhold som har med klasse, rase, kjønn, makt og kolonisering å gjøre. Det handler om Born Free-generasjonen i Sør-Afrika, som har vokst opp etter at apartheid ble opphevet. Matlwa er utdannet lege, slik også hovedpersonen Masechaba er i romanen "Menssmerter".

"De sier at vi alltid kommer til å være lykkelige i himmelen. Vi gråter ikke. Vi føler ikke noe smerte, vi er ikke redde, vi kommer aldri til å bli bekymret. Alt er helt fullkomment. Jeg sa en gang i bibelgruppe mi at jeg synes dette var vanskelig å forestille seg. Bare tanken på det var utmattende, som en fest som aldri tar slutt. Jeg hadde begynt å bekymre meg for at jeg ikke skulle greie å holde ut himmelen, at jeg ikke ville passe sammen med alle de overstadige menneskene. Men kona til Fader Joshua sa jeg burde forestille meg sist jeg følte meg tvers igjennom lykkelig og full av fryd. Sånn vil himmelen være, bare fastfrosset til evig tid." (side 13)

Masechaba har vokst opp i en svært religiøs familie. Alt i livet hennes endres da hun får mensen. Siden skal alt blodet, som kommer absolutt hele tiden, føre til at hun ønsker å fjerne livmoren. Blodet tar fra henne gleden ved å være ung, muligheten til å gå i en hvit bukse, ja til å leve et fritt og ubekymret liv. Hun må stadig på sykehuset for å få blodoverføringer. Til slutt får hun omsider gjennomført en endometrieablasjon (fjerning av livmorslimhinnen).

Drømmen er å bli lege, og det blir Masechaba. Hun flytter sammen med Nyasha fra Zimbabwe, og dette vennskapet skal få veldig mye å si for hennes videre utvikling. Nyasha er nemlig svært politisk bevisst, og dette kommer på spissen i en tid der fremmedfrykten vokser og fører til voldeligheter i gatene. Fremmedfrykten rammer også afrikanere fra andre afrikanske land. Å bli lege er heller ikke helt slik hun hadde sett for seg.

"Paradoksalt nok syntes jeg synd på meg selv da blødningene tok slutt. Det hadde vært min torn i kjødet, den byrden som var min egen, tunge bør å bære. Selv om jeg aldri kunne gå noe sted uten en pakke bind og en eske tamponger, ble de mine trofaste følgesvenner, mine lojale barndomsvenner. Så da den vanvittige blødningen sluttet, innså jeg at jeg ikke lenger hadde noen grunn til ikke å ta på meg en hvit sommerkjole og gå ut i verden. Det var ingen unnskyldning for ikke å løpe, danse, fly. Men jeg var redd. Hva om vingene løsnet og minibindet skled ned langs låret mitt, og jeg falt? Hva om jeg glemte å være forsiktig, glemte å sjekke mens jeg hadde det moro?

Men sammen med Nyasha ble jeg modig. Hun var så tøff, så morsom, så direkte. Rundt henne var det ingenting som virket umulig. Livmoren hennes var helt inntørket, for hun hadde fått satt inn hormonspiral med en gang hun begynte å jobbe. Hun forklarte det sånn at hun ikke ville at noe sånt tull skulle komme i veien for henne." (side 47)

Så blir Masecheba voldtatt ... Ikke bare av en mann, men av tre ... Hun trenger Nyasha mer enn noen sinne, men venninnen blir borte for henne. Masecheba undres over hvorfor nettopp hun ble voldtatt. Hun som trodde at hun var spesiell, usårlig, utvalgt ...

"Jeg er bare et nummer i den sørafrikanske voldtektsstatistikken. Det er ingenting usedvanlig ved min opplevelse, det skjer overalt, hver dag. Det spiller ingen rolle at jeg er høyt utdannet, lege, at jeg startet en underskriftskampanje som kom i avisen.

Jeg har en skjede. Det er det eneste som teller." (side 134)

Ingen kvinner er beskyttet mot voldtekter - uansett status, yrke eller etnisk tilhørighet. Masecheba ble attpåtil voldtatt mens hun var som jobb som lege, og det av mennesker (dvs. menn) hun hadde rundt seg i det daglige. Gjennom å beskrive det hele slik hun gjør, får hun svært tydelig frem at dette skjer overalt, også der du minst av alt ville ha ventet det. Det er dette som er det store problemet - at det er så alminnelig. Det fører til at kvinnene i dette samfunnet er uendelig sårbare, og aldri virkelig kan verge seg mot det. På toppen av det hele utsettes hun nærmest for kryssforhør fra andre kvinner, som aller helst vil høre at hun gjorde en feil - en feil som førte til at nettopp hun ble valgt som offer for en massevoldtekt. Masecheba skjønner frykten deres, og hun forteller dem de løgnene hun vet vil ta ned deres egen frykt. Nemlig at det jo var hennes skyld at dette skjedde, at dersom hun hadde opptrådt annerledes ville ingenting av dette skjedd. Dermed kan de føle seg trygge for at de ikke kommer til å lide den samme skjebnen som henne. Men det er en falsk trygghet, et selvbedrag.

"Menssmerter" er en drivende godt skrevet roman, som er ypperlig oversatt (så langt jeg klarer å bedømme) av Bente Klinge. Masecheba er romanens jeg-person, og fortellergrepet er dagbokformen, men uten at nedtegnelsene er datert eller delt opp etter en tidsakse. Dermed glir de beskrevne hendelsene sømløst over i hverandre, og hvor det også er satt av mye plass til refleksjoner og analyser av det som skjer underveis. Kvinnens kristne oppvekst gjør at hun flere ganger lurer på om hun straffes fordi hun har vært for glad, for intens eller for ubekymret - og at dette har sin pris. Det var jo slik kristendommen ble praktisert her til lands også for noen tiår siden ... Vi blir også presentert for et Sør-Afrika og et sykehusvesen, der de mest elementære ting mangler. Det er en stor påkjenning å være lege og erfare at man ikke klarer å hjelpe alle, rett og slett fordi både personalmessige og utstyrsmessige ressurser mangler. Slik blir romanen også bitende samfunnskritisk. Det er med andre ord mange bunner i denne tilsynelatende enkle og korte romanen.

Gå ikke glipp av denne romanen! Det er nemlig ikke så ofte det kommer nye kvinnelige fortellerstemmer fra Afrika! Og i og med at forfatteren har blitt lagt godt merke til for sine to foregående romaner, håper jeg at det kommer flere oversettelser av bøkene hennes!

Ny bok fra Perus Nobelprisvinner!

Den peruanske Nobelprisvinneren Mario Vargas Llosa (f. 1936) debuterte som forfatter i 1959. Han har et imponerende antall utgivelser bak seg innenfor både skjønnlitteratur, sakprosa og drama. Nesten samtlige av hans skjønnlitterære verker er oversatt til norsk. Jeg er en stor fan av hans bøker, og har her på bloggen omtalt "Paradiset på det andre hjørnet" (2004), "Tante Julia og han som skriver" (1977), "Rampejenta" (2006), "Til stemorens pris" (1988), "Han som snakker" (1987), "Valpene" (1967) og "Det grønne huset" (1967). I tillegg har jeg sett filmatiseringen av romanen "Bukkefesten" ("Feast of the Goat" - innspilt i 2005). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene og filmen.)

Vi befinner oss i Lima på begynnelsen av 1990-tallet, og det er president Alberto Fujimori som sitter ved makten. Peru preges av uroligheter, korrupsjon, pengeutpressing og risiko for kidnapping. I herværende roman er det imidlertid først og fremst den kulørte sladderpressen som utgjør den største trusselen i mektige menneskers liv. Samtidig som innbyggerne - for å sitere romanes baksidetekst - "bruker erotiske eventyr som en måte å unnslippe den dystre hverdagen på", risikerer de samtidig å havne på forsiden av sladderpressen - med tap av ansikt og skandale som konsekvens ...

Ronaldo Garro er ansvarlig redaktør for sladremagasinet Destapes. Han går bokstavelig talt over lik for å få kloa i delikate saker, og han er ikke så nøye med å sjekke sannhetsgehalten i sine historier. Han går heller ikke av veien for å lage saker om folk han har imot. Mange har forsøkt å få ham stilt for retten, men uten å lykkes. Nå har Garro kommet over en haug med kompromitterende bilder av den mektige gruveieren Enrique Gárdenas. Bildene avslører at han har deltatt i en sexorgie ... Dersom bildene offentliggjøres, vil Enriques mor kunne ta sin død av det, og Enrique selv vil bli gjort til latter i Limas sosietet. For ikke å snakke om hvilke konsekvenser dette vil kunne få for ekteskapet hans med Marisa ... Så hva gjør han når Garro begynner å presse ham for penger?

Parallelt følger vi Enriques kone Marisa, som utforsker sin seksualitet med venninnen Chabela, som er gift med ektemannens kamerat Luciano. Siden penger ikke er noe problem, tar de seg en avstikker til Miami for å slippe unna Limas snevre rammer.

På det falleferdige Hotel Mogollón sitter det en desillusjonert mann som har fått karrieren sin og hele livet fullstendig ødelagt av Ronaldo Garro. Mannen heter Juan Peineta. Hatet hans overfor Garro er sterkt, og han har gjort det han kan for å stoppe denne mannen, men uten å lykkes. Problemet hans er at han er i ferd med å gli inn i demenståken ...

Det bygger seg opp til et drama som også involverer presidentens "Doktor", uten at romanen som sådan fremstår direkte politisk. Det måtte i så fall være i form av det samfunnskritiske, som Llosa ellers er godt kjent for. Det vi som lesere forstår er at det i dette samfunnet ikke nytter å være sin egen lykkes smed. For dersom samfunnet og folk i maktposisjoner rundt en har bestemt seg for at man skal dras ned fra "sin høye hest", så har man ikke en sjanse. Og dersom det er noen makten ønsker å bli kvitt, så blir de det. Da er menneskeliv lite verdt. I en gruoppvekkende episode der Enrique arresteres og tilbringer en natt i en fellescelle sammen med lovløse og kriminelle, står det faktisk om livet hans. Og nedrighetene han må finne seg i for å overleve, er alt annet enn humoristiske. Dette skiller seg sånn sett fra resten av romanen, som har mye av det farseaktige over seg. Persongalleriet fremstår dessuten tidvis som noe karrikert. Samtidig er jeg som leser ikke i tvil om at romanen faktisk er realistisk. I et samfunn der ingen regler gjelder når det kommer til stykket, blir det meste temmelig absurd. Og det er akkurat dette Mario Vargas Llosa fanger opp i sin roman. Han skriver godt, også om erotikk - uten at det blir kleint.

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Og selv er jeg umiddelbart klar for en ny roman av denne svært humoristiske forfatteren!

Viktig bok om kampen mot æreskulturen!

Det gikk ikke mange timene fra jeg fikk høre om denne boka mandag formiddag denne uka, til jeg hadde sikret meg et eksemplar. Onsdag var boka ferdiglest. Så engasjert ble jeg nemlig av den historien Azra Gilani forteller i "En muslimsk mors kamp".

Azra Gilani (f. 1949) var en ukjent kvinne i norsk offentlighet inntil hun sto frem med kronikken "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" i Aftenposten den 28. september 2016. Her tok hun til orde for redselen for "det norske", og hun rådet pakistanske foreldre til ikke å bli sine egne barns fiender. Hun påpekte også at det er nødvendig å eliminere æresbegrepet i Norge. Dessuten oppfordret hun til å slutte med seksualiseringen av jenter. Kronikken vakte sterke reaksjoner. Mens noen syntes Azra Gilani var modig, ønsket andre å kneble henne. Hun måtte til og med tåle drapstrusler fra "sine egne".

Nå har Azra Gilani skrevet bok om livet sitt som pakistansk innvandrer i Norge. Dette har hun gjort i samarbeid med datteren Maria. Her får vi høre om bakgrunnen hennes fra storbyen Lahore, der hun vokste opp med liberale foreldre som ønsket å gi sine døtre høyere utdannelse. Tilfeldighetene førte til at hun giftet seg med en mann - Shah - som tok seg jobb i Vesten, og slik havnet hun til slutt i Norge på begynnelsen av 1970-årene, som en av de første pakistanske arbeidsinnvandrerne her til lands.

Etter det første sjokket i møte med en kultur Azra ikke forsto og som var fullstendig annerledes enn den hun var vant til, gikk hun med liv og lyst inn for å bli integrert i det norske samfunnet. Lenge var ektemannen med på dette. Det handlet om å se landet, om den norske hyttekulturen og til og med om norske juleskikker. Azra og Shah fikk to døtre, og hun ønsket at de skulle lære å gå på ski, lære å svømme og drive med idrett. Hun ønsket også at de skulle få velge hvilken utdannelse de skulle ta, og senere også hvem de skulle gifte seg med.

Mens hun forteller om sitt nye liv i Norge, kommer hun ofte med formaninger som utvilsomt henvender seg til leserne hun håper boka vil få - nemlig andre innvandrere og spesielt kvinner (tenker jeg). Som når hun sammenligner arbeidsinnvandrere med krigsflyktninger og asylsøkere, som bærer med seg krigstraumer som gjør at integreringen kanskje vil ta lengre tid for dem:

"Vi som kom som arbeidsinnvandrere i 1970- og 80-årene, har derimot ingen unnskyldning for ikke å integrere oss. Vi har slått rot her, vi har oppdratt barna våre i Norge og valgt å bo her fremfor i våre opprinnelsesland. Gjennom våre barns tilhørighet til det som faktisk er deres hjemland, eller gjennom friheten, de demokratiske og transparente systemene i Norge, innser mange at det på mange måter er bedre å leve her enn i det landet hvor vi kommer fra." (side 44)

Likevel velger mange av de opprinnelige arbeidsinnvandrerne å holde sterkt på sin opprinnelige kultur, selv om utviklingen har gått videre i opprinnelseslandet, og det hersker en sterk frykt for å bli "for norske". Hva nå det måtte innebære ... ? Moralsk forfall kanskje?

Som Azra skriver på side 200 i boka:

"Jeg håper at flere forstår at æreskonseptet er et resultat av patriarkatet, og holdt i live av menn som støtter hverandre. Vi må bryte ned disse barrierene. De hører ikke hjemme noe sted. De har i alle fall ikke plass i et moderne norsk samfunn. Men for å få til disse endringene må vi ha med oss alle på laget. Både kvinner og menn og den yngre generasjonen. Her har vi mødre en spesiell rolle. Vi må være tydeligere på hva vi mener, og vi må kreve endring. Men for å kreve denne endringen må vi først og fremst være den endringen."

Azras historie handler om et norsk-pakistansk miljø, der flertallet i begynnelsen kom fra landsbygda i Pakistan. Det handlet om en rigid måte å forholde seg til det norsk samfunnet på. Det handlet om ikke å bli "for norsk", å unngå for sterk norsk påvirkning (da kunne det nemlig gå riktig ille med barna deres) og sørge for at gamle tradisjoner ble opprettholdt. Det var synd å danse, synd å gå i norske klær osv. På et tidspunkt ble Azras ektemann så redd for den norske påvirkningen at han etterlot kone og barn i Pakistan etter en ferie, inndro passene deres og reiste hjem til Norge alene. Det var ikke uten videre gitt at de skulle klare å komme tilbake til Norge ... Azras historie rundt dette er sterk lesning.

Da det til slutt ble skilsmisse mellom Azra og hennes ektemann, ble Azra utstøtt fra det pakistanske miljøet. Hun tok sjeen i egne hender og startet dagligvarebutikk. Hun måtte jo ha en inntekt. Uanfektet av utstøtelsen, lærte hun barna opp til å bli gode muslimer. Hun tvilte nemlig aldri på sin religiøse tro. Hennes fire barn - tre døtre og en sønn - har klart seg meget godt i samfunnet, og alle fire har fått seg gode utdannelser. Det Azra likevel er aller mest stolt av er at alle er lykkelig gift med en livsledsager de har valgt selv.

Selv tenker jeg at vi trenger historier som dette, som viser at det faktisk er mulig å velge sin egen vei. Noen må gå foran og bane vei, og for disse er prisen høy. Men uten slike ildsjeler som gjør det de tror på, går ikke utviklingen videre. Om man velger den ene eller andre veien er ikke så viktig, bare det handler om frie valg. Derfor er Azras historie er heltehistorie, som det virkelig står respekt av.

Azra er naturlig nok bekymret for den økende radikaliseringen som skjer blant innvandrerungdom. Når helt alminnelige norske unge med minoritetsbakgrunn føler seg fremmedgjort i sitt eget land, er det stor grunn til bekymring.

"Som muslimsk mor fikk det meg til å tenke. Landet jeg hadde bosatt meg i, og som jeg har stor kjærlighet til, var i endring. Likevel nektet jeg at noen skulle fremmedgjøre meg eller barna mine fordi vi hadde en annen tro. Jeg er ikke født i Norge, men min identitet som norsk, som en person som er en del av det norske samfunnet, er veldig sterkt. Det norske samfunnet er basert på egenskaper som egalitarisme, åpenhet, tillit og sterke demokratiske verdier. Jeg brukte mye tid på å diskutere med barna mine etter 22. juli. Jeg la vekt på at man aldri må føle seg fremmed, men fortsette å være sin identitet som norsk bevisst. Mine barn og deres generasjon er først og fremst norske.

De kampene jeg har kjempet gjennom livet, har definert og formet meg til å bli det mennesket jeg er i dag. Selv om det til tider har vært tungt og tøft, har aldri tanken om å gi opp, streifet meg. Jeg ga meg aldri, jeg lot meg ikke skremme. For oss innvandrere har det vært en dobbel kamp. Det har vært en kamp mot æreskulturen i minoritetsmiljøene i tillegg til kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt overfor innvandre. Jeg har stått rakrygget og stolt i det, om det så har vært å ta opp kampen mot sosial kontroll, æreskonseptet eller tale rasisme midt imot. Grunnen til at jeg har gjort det, har vært barna mine. Barna våre er de kjæreste vi har, og vår kjærlighet og tillit til dem bør alltid stå i første rekke." (side 201-202)

Belønningen Azra har fått for sin kamp har vært at hun har gitt Norge fire norske samfunnsborgere, som er mennesker som tar ansvar og som fører stafettpinnen videre. Hun har kjempet sin kamp alene, uten en ektemann ved sin side. At noen av barna har valgt norske ektefeller anser hun som helt naturlig all den tid det er her de bor.

Jeg tenker at tittelen på boka ikke er tilfeldig. For Azra er det viktig å få frem at uansett hva hun har vært gjennom, er hun en muslimsk mor. Troen har aldri lidd på grunn av hennes kamp. Og mange er de barna som ikke har hatt en mor som har stått opp for dem, og som det ikke har gått like bra med. F.eks. når foreldrene nekter å forholde seg til at barna allerede har kjærester når de presser dem til å gifte seg med en fetter eller kusine fra hjemlandet ... Konsekvensen er ulykkelige barn, en enorm avstand mellom barn og foreldre, og konflikter som nærmest er uløselige ...

Det er noen huller i Azras historie. Det er forståelig. Det er ikke alt hun ønsker å fortelle, og det er ikke alt hun kan fortelle. Vi får vite noe om årsaken til skilsmissen med Shah, men ikke alt. Resten tilhører privatlivets fred. Det må vi respektere.

Det er spennende at en bok som dette kommer rett etter at Iram Haq har laget filmen "Hva vil folk si". Jeg håper vi får høre flere opprørske stemmer i tiden som kommer!

Jeg understreker at selv om "En muslimsk mors kamp" ikke er et litterært storverk, er historien som fortelles så viktig og så sterk at dette overskygger alt. (Og så skulle jeg selvsagt ønske at redaktøren hadde brukt litt mer tid på å rette opp noen språklige blødmer.) La likevel ikke dette forhindre deg fra å lese denne boka!

Løp og kjøp! Denne boka vil du ikke gå glipp av!

Våren har kommet, så her blir bøkene med ut. Mest lesing blir det i den historiske romanen " Noen kjenner mitt navn" av Lawrence Hill. Det er andre gang jeg leser den. Historien handler om den 11 år gamle jenta Aminata Diallo, som blir bortført fra sin landsby i Vest- Afrika og satt på et slaveskip med kurs for USA, der hun etterhvert havner midt i uavhengighetskrigen.
Ellers skal det fine været brukes til sykling i skogen like ved der jeg bor.
God lesehelg til alle :)