"Balansekunst" av Rohinton Mistry skal innledes denne helgen. P.g.a. bokas lengde vil den nok sette sitt preg på neste helg også :-)

" Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomsvold, og "Thomas F`s siste nedtegnelser til allmenheten" er to eksempler på korte bøker jeg har lest, og som jeg likte.

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans.

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman.

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år. Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ...

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ...

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ...

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alvestad-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad.

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette?

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ...

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et!

Ja takk, begge deler :-)

"Parkers drømmeleksikon - hva dine drømmer avslører om ditt liv" av Julia Parker. Mener også å huske at Sigmund Freud har skrevet en bok med tittelen "Drømmetydning" :-)

Boka har undertittelen "En ung manns historie", og her møter vi hovedpersonen Frèdèric som drar til Paris som 18 åring for å studere. Det blir lite skolegang, for han vil heller leve et sorgløst liv blant venner og prøver å innynde seg hos de riktige menneskene. Han mangler dømmekraft og han er på en måte en litt naiv drømmer som er passiv i forhold til å gjøre karriere. Den ene dagen vil han bli forfatter, maler, politiker eller ta seg andre småjobber. Han jakter på lykken og forelsker seg lett og lar seg enkelt rive med i mange situasjoner. Madame Arnoux er den mest sentrale kvinnen i boka og i Frèdèric's liv.

Det er ingen spesiell handling i boka, men vi blir kjent med Frèdèric og noen av vennene hans der de suser rundt på besøk til hverandre og prøver hardt og få innpass og bli venner med de hos Paris-sosieteten som betyr noe. Her kurtiseres det over en lav sko, gift eller ei, de fleste har seg elskere eller elskerinner. I kjølvannet av dette oppstår det ofte sjalusi, og konfliktene murrer i bakgrunnen.
Vi får også et innblikk i oppgjøret mellom det konservative borgerskapet og de revolusjonære arbeidermassene i mai og juni 1948. Med gatekamper og plyndringer.
"Frédéric Moreau. En ung manns historie" er en lang rapport om et helt liv, uten at personene så å si tar noen aktiv del i handlingen. Marcel Proust
En god bok som ble lest med glede.

Pølsefabrikken av Helene Guåker.

Jeg tror kanskje det aller viktigste er å vise læreglede selv, og det har du jo, ikke nødvendigvis tenke på akkurat hva du skal lære barna dine :) Læreglede smitter, likeledes leseglede, og har de det har de kommet langt på vei.
Jeg har ingen bokforslag, du har allerede fått mange gode tips om det allerede, men et lite tips som jeg selv gjør med mine tre skolebarn (2.klassing, 5.klassing og 6.klassing) er å snakke litt lett engelsk med dem. Sånn plutselig slå over å spørre dem om noe på engelsk. De synes alltid det er artig. Nå pleier jeg å snuse litt i engelskbøkene de bruker så jeg vet hvilke gloser jeg kan lure inn da jeg snakker engelsk med dem. Jeg synes det er veldig artig selv, hehe.
Likeledes pleier jeg å si enkle mattestykker da vi kjører bil, litt hjernetrim er alltid morsomt for store og små.

Urban T-bane-poesi

I disse dager kommer Hanne Mari Førland (forfatter) og Siv Sivertsen (fotograf og designer) ut med en morsom, lekker og original bok om Oslos T-banestasjoner på Liv forlag. Ikke om hvilke som helst T-banestasjoner i Oslo, men om linje 2 mellom Østerås (Bærum) i vest og Ellingsrudåsen (Oslo) i øst. Og fordi jeg selv tidligere har bodd på Ellingsrud i ti år, og har tatt banen - spesielt den mellom Oslo sentrum og Ellingsrud - et utall ganger, følte jeg umiddelbart at denne boka snakket til meg. For øvrig er jeg også godt kjent med vestgående bane.

Av bokas forord fremgår det at boka er blitt til i tekstforfatter Hanne Mari Førlands møte med helt vanlige folk som bor langs T-banelinjen fra Østerås i Bærum til Ellingsrud i Oslo. I alt dreier det seg om 26 stasjoner.

"Møtene har vært åpne samtaler om deres assosiasjoner til ordet "linjer". Hver og en har fortalt om egne opplevelser og tanker, som jeg (Hanne Mari Førland - min kommentar) har bearbeidet og laget til mine tekster.

Alle har fått vite om fremgangsmåten, og de har fått lese og kommentere tekstene knyttet til seg. Tekstene er altså inspirert av møtene."

Siv Sivertsen står bak bildene i boka, hvor hver stasjon har fått sitt eget bilde. "Hver stasjon er forskjellig i lys og utforming og har sin egen puls. Fra stille og fremmed, til et myldrende folkehav, for så å bli stille igjen noen minutter senere. Og slik fortsetter pulsen, av lys, lyd, av energi, stillhet og rytmer."

I boka er fotografi og ord uttrykk som er satt hver for seg, samtidig som de er satt sammen og vevd til "et spill av tanker og sanseinntrykk" (sitat fra forordet).

Bildene i boka forsøker å fange stemningen på hver enkelt stasjon på linje 2, og langt på vei var de lett gjenkjennelige. Noen av bildene er imidlertid så eksperimentelle at det er vanskelig å få øye på annet enn lys og fart - tatt med lang lukkerhastighet som de er.

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men jevnt over virker bildene tatt på den østlige linjen skumlere enn dem som er tatt på den vestlige siden - men dette kan jo komme av øynene som ser ...

Selv ble jeg nok aller mest fascinert av bildene, men jeg vil understreke at også tekstene er fylt med mye mening, og er poetiske i sitt uttrykk. Som hvor Kristin, 36 år, fra Tøyen er bedt om å fortelle hva hun assosierer med ordet "linjer" ... Fordi hun selv er profesjonell danser, forbinder hun ordet med linjer som dansere jobber for å få frem via estetikk, proporsjoner og renhet.

Dette har igjen fått tekstforfatteren til å skrive følgende:

"Danseren

hun løfter ansiktet etter blikket
festet på et punkt bare hun kan se
og lar energien strømme
lineær, ren
gjennom kroppen
fri for blokkeringer
forbi håndflaten, fingerspissene
videre inn i en uendelig bane
en evig lang tone"

Og hva er vel mer naturlig enn at fotograf Siv Sivertsen følger opp med et bilde av ungdommer på vei ned rulletrappen? ... gjennomskinnelige og nesten overnaturlige i alt det blå ...

"Langs linjene" er en vakker bok om det urbane Oslo, slik det fremstår for alle de travle reisende som drar på kryss og tvers gjennom Oslo og omegn både sent og tidlig.

Her fanges stemninger i lys, ord og bevegelse - på en måte som storbymennesker kan kjenne seg igjen i og assosiere seg med. Alle storbyer med respekt for seg selv bør ha minst én slik bok om T-banestasjonene sine, og nå har også Oslo (og omegn) fått sin. Kanskje følger forfatter og fotograf opp med flere bøker om Oslos T-banestasjoner? Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag ytterligere 69 T-banestasjoner å skrive om! Det burde gi stoff til minst 2-3 bøker til!

Dette er en bok jeg og min familie kommer til å ha liggende på stuebordet i lang tid fremover, slik at vi kan kose oss med den og lese spesielle snutter om og om igjen, samtidig som vi kan beundre bildene. Det morsomme er at til og med husets 17 åring, som interesserer seg for foto, har vist stor interesse for boka. Kanskje i første rekke fordi fotografiene inspirerer til å eksperimentere mer med speilreflekskameraets innstillinger og redigeringsprogrammenes mange muligheter ... Og fordi boka handler om byen vår!

Alt i alt en bok jeg uten videre synes fortjener terningkast fem! En fryd av en bok rett og slett!

I mitt blogginnlegg om boka har jeg med bilder.