Ikke sint på boken i seg selv, men det har hendt flere ganger at jeg er blitt skuffet over/provosert av en forfatterens meninger/holdninger som er fremkommet, sentrale personer i den aktuelle boka, språket i boka og liknende. Det sistnevnte er noe jeg legger stor vekt på når jeg vurderer bøker. Og dersom den aktuelle boka jeg har lest har vært fra virkeligheten, har det hendt at realitetene som har blitt beskrevet har gjort meg opprørt/sjokkert. Men det har aldri hendt at jeg har slengt en bok i veggen eller på gulvet.
Hvorfor kalles en bløt synsdel (øyeeplet) uten skall, for epler ?
Har ikke lest boken, men jeg har arbeiderfaring med personer med Downs syndrom. De er mennesker med en lang rekke gode egenskaper, ikke minst er de inkluderende.
Jeg leste den i 2011, og klarer ikke å glemme den. Kommer nok til å lese den om igjen en gang.
For å bryte ut av et fengsel, må du først forstå at du er buret inne.
Ernest Hemingway
Never let your memories be greater than your dreams.
Doug Ivester
"Blomstenes hemmelige språk" av Vanessa Diffenbauch. Den har jeg også begynt å lese, og den er rett og slett vanskelig å legge fra seg.
"Grublisert" var jo virkelig et knakende godt ord, det har jeg aldri sett skrevet før :)
Her kan du lese flere kommentarer om Klokken i Makedonia Det er synd at ikke alle kommentarene legger seg sammen om den samme boka. Det er synes jeg er en stor svakhet i systemet, og som burde ordnes opp i.
Flott Kjell, du gjør en super jobb for oss. Takk skal du ha :)
Legg inn en ny en da, så har vi flere å velge mellom :)
Jeg er ikke sikker på om Klokken i Makedonia egner seg i en lesesirkel her, føler den kommer i kategorien lett underholdning, (men en skal aldri si aldri)
Men du verden, det er ei forrykende humoristisk bok da, og som mange kvinner får et forhold til, og det er også de som liker den best, tror jeg. Skulle ønske jeg hadde den ulest, for gullkornene står i kø og latteren sitter løst, i allefall gjorde den det hos meg
J.K. Rowling (f. 1965) hadde syv Harry Potter-bøker bak seg da hun skrev "Den tomme stolen" ("The Casual Vacancy") i 2012. Dette er hennes første voksenroman, og av en eller annen grunn er dette en bok man enten trykker til sitt bryst eller tar fullstendig avstand fra. Persongalleriet er stort, og småbymentaliteten som beskrives i boka er lite flatterende. Jeg tipper at det i all hovedsak er disse to forholdene som gjør at man enten faller av eller rett og slett misliker boka. Selv hører jeg blant dem som synes den er storveis, selv om jeg for øvrig likte svært få av personene som er med i boka.
Vi befinner oss altså i byen Pagford, som ligger i Sør-England. I bokas åpningsscene har Barry Fairbrother, medlem av byens sogneråd, bestemt seg for å ta med kona ut på en bedre middag - mest for å kompensere for sin dårlige samvittighet for å ha vært så lite til stede for henne i den senere tid. Barry brenner nemlig for så mye, men helst for andre ting enn familiens anliggender. Ekteparet rekker ikke å sette seg til bords før Barry faller om og dør. I ettertid antar man at det er et aneurysme i hodet som har sprukket.
Mesteparten av boka handler i grunnen om det som skjer kort tid etter dødsfallet. Selv om de fleste av dem som har hatt et forhold til Barry Fairbrother, er sjokkert over at han bare kunne dø sånn helt plutselig - han var tross alt bare et par og førti år - viser det seg nokså snart at alle i grunnen bare tenker på seg og sitt. For hvem skal fylle den tomme stolen i sognerådet? Et råd som snart skal ta stilling til et par svært så viktige og avgjørende saker i lokalsamfunnet ...
Vi kommer tett inn på en rekke familier, og bak de ulike fasadene skjuler det seg mangt som ikke tåler dagens lys. En familiefar driver med heleri av tyvgods, og er for øvrig det man kan kalle en "god, gammeldags drittsekk", der han tyranniserer både kone og barn. I en annen familie er kona drikkfeldig, mens mannen er utro etter noter. I en tredje familie er datteren narkoman og har barnevernet på nakken, og i en fjerde familie er heller ikke ekteskapslykken slik man ved første øyekast skulle tro. Det er små forhold i den lille småbyen, hvor alle vet det meste om hverandre. I alle fall tror de det selv. Resten får de i grunnen greie på fordi øvrighetspersonene, som egentlig har taushetsplikt, lekker med både den ene og den andre intrikate opplysningen ... og selv om ingen navn nevnes, er det aldri vanskelig å skjønne hvem det dreier seg om.
Mens det utkjempes et maktspill mellom de voksne om hvem som skal fylle den tomme stolen etter Barry, begynner imidlertid merkelige ting å skje. På sognerådets nettsider har en hacker begynt å poste urovekkende innlegg, hvor den ene etter den andre avsløres. Det forhold at hackeren opptrer som Barry Fairbrothers gjenferd, gjør ikke uhyggen noe mindre. Så lenge avsløringene ikke gjelder dem selv, flirer folkene i Pagford, for de tåler så inderlig vel den uretten som ikke rammer dem selv. Men det er bare inntil det går opp for enkelte at de er nestemann til å bli hengt ut ... Hvem er hackeren? Og hva er målet med det hele? Etter hvert får hackingen avgjørende betydning for det som skjer, slik at utviklingen styres i retning av ... ja, hva? I mellomtiden mistenker alle hverandre, og dette gjør at nervene til både den ene og den andre tynnes betydelig.
Underveis skjer det uendelig triste ting, og dette skaper en viss balanse til bokas mer humoristiske sider. Latteren setter seg til slutt fast i halsen, og erstattes av tårer - uten at dette på noen måte gjør boka til en tårepersebok. Til det er fortellerstemmen for distansert til det som skjer. Noen av de voksne fortjener utvilsomt å bli hengt ut for sin dobbeltmoral og sitt hykleri, mens andre mer fremstår som ofre man får sympati med. At hykleriet og dobbeltmoralen ikke kjenner noen grenser, fremkommer til slutt, da alle hegner om en tidligere utstøtt ung jentes ulykke - som om de aldri skulle ha gjort annet. Sånn sett kan man bli både sint og opprørt av å lese denne boka, hvis persongalleri ikke akkurat apellerer til sympatien hos leseren. Jeg er faktisk veldig imponert over hvordan forfatteren har grepet fatt i og beskrevet bygdedyret i en liten engelsk småby, der alt handler om fasade og det som synes utad, og hvor det for all del gjelder ikke å bli avslørt ...
Jeg opplevde boka som godt skrevet. Så kan man kanskje innvende at persongalleriet består av litt vel mange gemene mennesker, men kanskje er det rett og slett slik det av og til er? I alle fall når mennesker som lever tett på hverandre, konkurrerer om de samme knapphetsgodene og statussymbolene ... Og når vi ser hva politikere i det virkelige liv er i stand til å gjøre mot hverandre, så burde det kanskje ikke overraske noen, det renkespillet som finner sted i Pagford når den tomme stolen skal fylles etter Barry Fairbrothers død ...
Trond Brenne (f. 1953 d. 2013) er oppleser i lydbokutgaven, som jeg valgte, og han er som alltid like vidunderlig å høre på! Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Den er litt krevende å komme inn i, men etter hvert flyter den av gårde helt av seg selv.
Da må du se litt på denne boka av islandske Einar Mar Gudmundsson en interessant bok som jeg tror du vil like.
Jeg vet at det kanskje ikke er god kutyme å lage innlegg som utelukkende består av en link til en blogg, men til orientering har jeg skrevet et innlegg hvor jeg spesielt trekker frem 10 bøker jeg finner grunn til å anbefale (her har jeg med nummeret på bøkene i katalogen, og jeg har også skrevet en begrunnelse). Her har jeg anbefalt følgende ti bøker:
Jeg ønsker alle et riktig godt Mammut-salg!
Mine ønsker i prioritert rekkefølge:
1) Torbjørg Nedreaas - Av måneskinn gror det ingenting Norge -1947. Har kun lest noen gode noveller (Bak skapet står øksa)
2) Jens Bjørneboe - Den onde hyrde Norge- 1960. ( Den onde hyrde har på mange måter betydd det samme for fengselet som Jonas for skolen) Har lest den men vil gjerne lese den igjen.
3) Kjartan Fløgstad - Dalen Portland. Norge - 1977. Skriver på nynorsk,Gjennombruddet kom med denne boka.
4) Torgrim Eggen - Trynefaktoren Norge - 2003. Satirisk fremstilling av det politiske liv i Norge.
Hvorfor kan ikke folk nøye seg med å være sammen med dyr istedet for å kle dem på seg ?
Til trøst kjøper jeg Foxkarameller og bestemmer meg for biblioteket. Jeg kan prøve å finne noen av de romanene som ikke lånes ut til mindreårige. Å sitte tørt mellom hyllene og suge syrlige karameller til forbudte kapitler, kan kanskje få vekk murringen i kroppen.
Nancy Richler (f. 1957) er født og oppvokst i Montreal og bor i dag i Vancouver. Hun har så langt utgitt tre romaner, hvor "Et stjålet liv" ("The Impostor Bride") er den foreløpig siste. Boka har blitt en bestselger i Canada, og er tildelt flere priser kan jeg lese på bokas smussomslag. Blant annet oppnådde hun i komme på kortlisten til Canadas største litterære pris - Gillerprisen i 2012. Dette er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Og hvem vet - kanskje vil den suksessen jeg er veldig sikker på at denne boka vil få i Norge - føre til at hennes foregående bøker vurderes oversatt? Jeg håper det!
I åpningsscenen av "Et stjålet liv" har Lily Azerov nettopp giftet seg med Nathan Kramer etter kun en ukes bekjentskap. Egentlig var det broren Sol hun skulle ha giftet seg med, for det er ham hun har brevvekslet med fra Palestina, landet hun reiste til rett etter krigen. Som jøde var det ingen fremtid i Europa, men det opplevde hun at det heller ikke var i Palestina. Palestina var rett og slett ikke svaret på alt for alle, selv ikke etter Holocaust. Men Sol forkastet henne rett etter deres første møte, og broren Nathan forbarmet seg altså over henne. Han skal komme til å elske henne svært høyt, mens broren Sol skal angre pga. sin impulsivitet. Følelsen av å være vraket slipper imidlertid ikke så lett taket på Lily.
"Lily Azerov Kramer. Hun var ikke den hun ga seg ut for å være.
Det er sikkert ingen av oss, egentlig, men Lilys bedrag var grovere enn de fleste. Navnet hun hadde tidligere ... det hadde hun lagt igjen der, i den ødeleggende landsbyen hvor den første Lily døde og blant annet etterlot seg et legitimasjonskort som kunne erstatte det hun hadde vraket, en identitet som kunne sette en fremtid i gang, hvos bare noen ville ta den på seg.
Selvsagt var det noen som ville. Landsbyen lå i Polen, året var 1944. Ingenting som kunne brukes til noe ble liggende ubrukt." (side 11)
Hun byttet rett og slett identitet med denne unge kvinnen, tok med seg dagboken hennes som var full av "drømmer og skriblerier" og en frostmatt stein hun umiddelbart forsto måtte være en uslepen diamant. Så reiste hun til Palestina. Om det var i et anfall av ensomhet eller ut fra et ønske om virkelig å bli Lily Azerov, er ikke godt å si, men hun oppsøker noen av Lilys slektninger i Palestina. De får det ikke til å stemme at hun virkelig er Lily, selv om det er mange, mange år siden de traff henne - uansett hvor mye denne nye Lily insisterer på at jo, hun er Lily ...
Under bryllupet i Montreal dukker det opp noen slektninger av Lily Azerov - Elka og hennes mor - og også Elkas mor fatter mistanke om at Lily seiler under falskt flagg. Lily er riktignok jødisk og snakker i tillegg til jiddish en rekke andre språk. Men det er likevel noe som ikke stemmer.
I mellomtiden blir Lily gravid, hun føder datteren Ruth og tre måneder etterpå er hun borte. Hun har stukket fra sitt nye liv, og Nathan sitter tilbake med eneansvaret for sin lille datter. Ruth vokser opp og blir en fornuftig og veltilpasset ung dame, men tanken på den moren hun kunne hatt, slipper likevel aldri taket. Samtidig vet hun ikke helt hva hun savner heller. Av og til hører hun morens latter i drømme, men utover dette har hun ingen minner om det som en gang var. Fra hun fyller seks år begynner det plutselig å komme pakker i posten til henne. Disse inneholder nydelige steiner, som er merket med dato og navnet på stedene de er funnet. Det er ingen avsender, men Lily skjønner at det må være moren som står bak.
Ruths nysgjerrighet på moren, hvorfor hun dro sin vei, hvor hun befinner seg osv., slukner aldri. Hvem var hun egentlig? Er svarene å finne i dagboken hun etterlot seg? Den som er skrevet på jiddish, og som ingen ønsker å lese for henne. I alle fall ikke før hun er stor nok til å kunne forholde seg til det hele på et vis. Til slutt skal det vise seg at det er bestemoren og Elkas mor som sitter med svarene ... Og da dukker det opp et vel så interessant spørsmål: hva skjedde med den egentlige Lily, slektningen til Elky, den gangen hennes identitet ble stjålet?
Mange familier, og kanskje jødiske familier spesielt (i alle fall dersom vi tenker antall skjebner), fikk sine slektskapsbånd og sin familietilhørighet sønderrevet som følge av Holocaust under andre verdenskrig. Kanskje var det et ønske om å høre til et sted som gjorde at kvinnen som valgte å stjele Lilys identitet nettopp gjorde dette? Alle hennes egne slektninger var døde, og mannen hun elsket sviktet henne også da det kom til stykket. Hva hadde hun egentlig å tape på å ta Lilys identitet? Så skulle det likvel vise seg å bli vanskeligere enn hun hadde trodd, så vanskelig at dette kom i veien for hennes nye liv. Hun valgte å forlate sin nye tilværelse, på tross av at alt lå til rette både for lykke og trygghet. Datteren Ruth led under dette i hele sin oppvekst, men skjønner kanskje ikke før det er for sent at det går an å miste sin mor på flere måter enn kun én ...
I tillegg til selve plottet i boka, som i alle fall fikk meg til ikke å klare å legge den fra meg før siste side var vendt, tegner forfatteren et interessant bilde av et jødisk samfunn i Montreal, preget av fortidens jødeutryddelser og havarerte drømmer om Palestina. Fordi forfatteren selv vokste opp i dette miljøet og dermed kjenner det fra innsiden, vet hun hva hun snakker om. Jeg opplevde bokas språklige kvaliteter som meget gode, men ser også at noen kanskje vil synes at den er for deskriptiv i formen. Særlig når Ruth selv, Lilys datter, har ordet og forteller hva hun opplever fra tidlig barndom, ungdom og møte med Reuben, som hun gifter seg med ... Noe mer mystisk oppleves det derimot når Lilys hemmeligheter gradvis avsløres etter hvert som handlingen skrider frem. Jeg satt igjen med en opplevelse av at dette kunne ha skjedd, fordi historien som sådan preges av så stor grad av realisme. Dette bildet forsterket seg fordi jeg opplevde alle personskildringene som dyptpløyende og gode.
Oppsummeringsvis vil jeg konkludere med at dette er en meget leseverdig bok som det er vel verdt å få med seg! Boka inneholder i tillegg til en spennende historie også en interessant beskrivelse av et samfunn som har eksistert i beste velgående i Montreal etter andre verdenskrig. Bokas litterære kvaliteter er dessuten gode!
Geometrien kjenner ingen grenser, og anvendt på en ny og dristig måte, vil den gi svar på mye vi ennå ikke fatter.