Bokelskere.no

De største kunstverkene er som kjent sjelden feilfrie.

Never excuse, never explain.

Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes.

Ingen må tvile på at romanene og filmene er det viktigste i livet. De snakker om romanene og filmene som om de var virkelige - ja, virkeligere enn virkeligheten selv.

«Jevnt over var nordmennene svært elskelige, men de er litt usjarmerende.»

15 ting jeg har lært av min mor

1. Luksus er bra, men kreativitet er bedre. En morsom lek er derfor å gå innom en ti-dollar-butikk og plukke ut et antrekk som du kanskje kommer til å ha på deg på Oscar-utdelingen (eller til skoledansen i sjette-klasse).

2. Fortauet er ikke så skittent som du tror.

3. Barbie er misdannet. Det er greit å leke med henne så lenge du har det klart for deg.

4. Hvis du har en dårlig følelse når det gjelder noen, ikke vær redd for å fornærme dem. Bare løp. Høflighet er det som skaffer deg en stjålet pung. Eller en «stjålet pung».

5. Relatert til forrige punkt: Hvis noen sier «Jeg er ikke ute etter å såre deg» eller «Jeg er ikke en drittsekk», er de antakelig det. De som ikke er drittsekker, har sjelden behov for å understreke at de ikke er det.

6. Kjeft aldri på andres barn. Snakk heller dritt om dem bak deres ryggen deres.

7. Det er greit å ignorere dress code når man er en «kunstner». Folk vil tenke at du opererer på et annet nivå, og brått bli usikre på egen fremtoning.

8. Hvis noen ikke svarer på e-mailen din innen seks timer, betyr det at de hater deg.

9. «Asshole» er ikke et banneord. Selv ikke hvis du legger til «little fucking» foran.

10. Det er bedre å spise litt av alt, enn veldig mye av en ting. Hvis det ikke går, spis veldig mye av alt.

11. Respekt er ikke noe du oppnår ved å skremme folk og være intellektuell bøllete. Det er noe du får fordi du i årevis har behandlet folk slik du vil at de skal behandle deg, og ved å holde fokus på målet.

12. Hold vennene dine nær deg. Kjøp noe kult til fiendene dine.

13. Hvorfor bruke to hundre dollar i uken på psykolog, når du kan bruke hundre og femti i året på et medium?

14. «Av og til lukter en hund en annen hund i baken, og liker simpelthen ikke lukten.»

15. Først familie. Så jobb. Så hevn.

Eg sa aldri noko på skulen, der kvilte eg meg.

Jeg har opplevd ydmykelser av typen: kjøre et kne opp i testiklene til motspilleren min, oppdage under det intense lyset fra lyskasterne i studio at jeg har et tykt, sort hår som vokser ut av brystvorten og å finne en rekvisittkondom innsatt med glidekrem mellom rumpeballene mine sju timer etter at jeg har kommet hjem.

«Men jeg har ikke noe sted, Pat. Jeg har ikke hus, og jeg har ikke hjem. Jeg har ikke engang en seng og en brygge. Jeg har ikke noe sted eller noe hjem å gi deg, Pat.»
«Har du ingenting, styrmann? »
«Nei, - ingenting, Pat. » Han ventet en stund, så slap han langsomt taket rundt halsen min, og lekte med appelsinen. Så smilte han:
«Da er jeg rikere enn deg, styrmann. »
«Hvordan da? »
«Du har ingenting, - og jeg har deg.»

En stund lignet den ene dagen den andre, og jeg følte av og til en stor fred og en dyp lykke.

«Mr. Jensen, er De gal?»
«Nei, Sir. Ifølge professor Dr. Bleulers innledende lærebok I psykiatri er jeg ikke gal, bare litt nervøs, Sir.»

Var han noen gang blitt sparket nedover en trapp? - Nei, aldri. Han fikk riktignok engang et spark på øverste trappetrinn, men rullet nedover av seg selv.

Det første han så da han våknet, var en strømhvirvel som drev hensiktløst omkring inntil strømmen overmannet den og førte den med seg til havs. «Den ligner meg, den der,» tenkte han.

Da de hadde drukket teen, satte de seg ved det åpne vinduet og så ut i den lumre skumringen. Lucie satt mellom faren og Darnay. Carton lente seg mot vindusposten. Det var lett å merke at det var torden i luften.
«Uværet har ikke brutt ut for alvor ennå,» sa doktor Manette.
«Det kommer nok - bare vent,» sa Carton.
Ute på gaten hastet folk forbi for å komme seg hjem før tordenværet brøt ut.
«En masse mennesker, og likevel virker alt liksom så stille og øde,» sa Darnay.
«Ja, er det ikke underlig?» sa Lucie. «Av og til har jeg sittet her om kvelden og innbilt meg både det ene og det andre. Men i aften når alt er så dystert og beklemmende, grøsser jeg formelig bare ved den minste antydning av en innbilning.»
«Snakk ut om det, så vi kan få høre, vi også.»
«Dere vil sikkert synes det bare er noe tøv. Av og til har jeg sittet her om kvelden og lyttet til skrittene av folk som gikk forbi, og så er det blitt som et ekko av alle de trinnene som livet vårt etter hvert rommer.»
«Da kan det bli mange av dem - en hel hærskare,» mumlet Carton. «Ja, jeg syns jeg ser massevis av mennesker sette kursen direkte mot oss - som i et lynglimt» - dette siste tilføyde han etter det første kraftige lynet.

«Hva skal det bety, dette tullet ditt?» spurte mr.Cuncher da det viste seg at støvlen denne gangen hadde gått utenom sitt mål og ikke truffet.
«Jeg ba bare morgenbønn.»
«Morgenbønn! Make til kjerring også! Hva mener du med å kaste deg ner på golvet og be mot meg?»
«Jeg ba ikke mot deg. Jeg ba for deg.»

«Jeg håper De er glad for at De er kalt tilbake til livet?»
«Jeg vet ikke riktig.»