Bokelskere.no

Det er sikkert mye mer jeg kunne sagt om boken. Jeg husker ikke alle detaljene for det er en stund siden jeg leste den på finsk, og jeg leste den som underholdning. Hvis du vil ha en grundigere gjennomgang anbefaler jeg de omtalene som står under "Da duene forsvant" her på bokelskere.no.

Det er vanskelig å sammenligne med den andre bøkene hennes når jeg kun har lest Stalins kyr. Sammenlignet med den er "duene" (etter min mening) en bedre historie, for tidshoppene virker ikke like store og den handler om de folkene som levde da; ikke forfatterens oppvekst i Midt-Finland (selv om den også er interessant nok). I Stalins kyr virket det som spiseforstyrrelsen og tilværelsen i Finland var i fokus, mens Estlands historie var mer i bakgrunnen (selv om det var en del av helheten). Akkurat disse tingene liker jeg bedre i "duene".

"Proffene" har kanskje rett. Som en historie er "duene" spennende uten å røpe for mye på en gang, og mange ting blir ikke sagt direkte. Det jeg savnet var et avsnitt i slutten av boken med mer utdypning av hva som virkelig skjedde, men man kan vel ikke få alt.

Jeg skal lese Utrenskning og så vurdere "duene" i forhold til den. Kanskje jeg også leser "duene" på norsk senere.

Jeg fikk lest denne boken ved en tilfeldighet. Noen lånte meg den og så leste jeg den på grunn av tidspresset. Det er merkelig hvordan tidspress i noen tilfeller kan være en så god motivasjon. Jeg har ikke lest "Utrenskning", men akkurat som den handler denne om Estlands nærhistorie, i perioden siste krig til etterkrigstiden. Handlingen er sentrert rundt en mann og kona hans, samt deres ulykkelige ekteskap og krigen.

En ting jeg liker veldig godt er hvordan historien er satt sammen, for man leser den ikke kronologisk. Det er mye frem og tilbake i tid, og ting kommer frem etterhvert. F.eks. hvordan det hadde seg at mannen ble spion for tyskerne og senere for russerne, hans kones forhold til en tysk offiser osv. Det er også en veldig interessant vri på hvordan svarene på alle spørsmål tidligere i historien faller på plass, om grunnene til dobbeltspionasjen og giftemålet osv.

Det er veldig interessant hvordan små detaljer og hendelser er flettet sammen til en større helhet. En fin detalje er at det i begynnelsen av hvert kapittel er et frimerke med årstall samt symboler knyttet til den okkupasjonsmakten som på det bestemte tidspunktet i historien hadde makten (Sovjet, Hitler-Tyskland og så Sovjet igjen).

Jeg håper boken blir oversatt slik at den er tilgjengelig for flere. Etter det jeg vet er den oversatt til svensk og dansk, men sikker er jeg ikke. Uansett er det en interessant historie, som er verdt å få oversatt.

"Farlig midtsommer" og "Hvem skal trøste knøttet" er begge bra bøker. Den første tar opp Mummifamiliens møte med noe konkret ukjent (teateret), samtidig som boken følger opp mønsteret med naturkatastrofer fra de andre bøkene. Av disse liker jeg "Hvem skal trøse knøttet best, fordi det er en historie som enkelt tar opp historien til Knøttet, som ønsker å være med i fellesskapet, men er for sjenert til å ta sin plass i disse. Samt hvordan han oppdager at han ikke er alene og at noen har det verre. Jeg liker hvordan historien, med et så universelt tema, er fortalt med få ord og fargerike bilder.

Av alle mummibøkene og tegneseriene til sammen liker jeg nok best "Trollmannens hatt" (favoritt fra barndommen), Trollvinter og Tove Janssons første tegneserie med Mummi.

"Pappaen og havet" og "Sent i November er bøker jeg har lært å sette pris på først som voksen. Jeg liker "Trollvinter" bedre, fordi jeg alltid finner noe nytt å sette pris på i den. Da jeg var liten likte jeg dens vinterstemning og mystikk. Senere ser jeg at det også handler om Mummitrollets indre kamp med det ukjente (vinteren, Herr Brisk osv.), i tillegg til å lære å sette pris på det som er her og nå. Mummi-tegneseriene liker jeg rett og slett på grunn av humoren og tegnestilen.