Bokelskere.no

Boken har veldig fine og fantasifulle illustrasjoner og tar opp et aktuelt tema; det at færre folk låner fysiske bøker i takt med at den digitale verden blir mer viktig i folks hverdag.

Handlingen starter med at hovedpersonen Anna får vite at det er mange bøker som ikke blir lånt på biblioteket og følgen av det. Jeg synes at problemstillingen presenteres på en veldig fin måte for barna med at man ikke kan legge hele ansvaret på bibliotekets ansatte. Historien legger opp til det ansvaret hver enkelt leser selv har for å virkelig bruke biblioteket. Det er sikkert derfor den er skrevet for barn, og fokuset ikke er på hva biblioteket selv kan gjøre.

Flere løsninger foreslås i historien; Anna forsøker å låne femti bøker av gangen. Likevel kommer det frem at dette ikke er løsningen, fordi en enkelt person har ikke kapasitet til å låne og lese så mye av gangen.

Det er her tråden glipper og handlingen begynner å dreie seg om markedsføringen av boken "Den forheksede skogen". Denne historien er også fin og underholdende, f.eks alle illustrasjonene om hvordan karakterene i bøkene hele tiden er sammen med Anna er veldig fine og bildene illustrerer på en underholdende måte "hypen" rundt boken, for eksempel det er masse bilder av den på forsidene i avisen, på smarttelefonene. Her er det også mange artige refereranser som forsidene til Se på oss og Aftensaften. Psaudonymet Valdemar Seier er også en artig referanse til boken Valdemars seier, som nettopp er et eksempel på en glemt bok man kan finne på bibliotekets loppemarked.

Problemet med dette plottet er at det er ikke nok sammenheng mellom den og historien med å få folk til å låne flere bøker på biblioteket. Jeg kan se hvordan markedsføring og etterspørsel av bøker henger sammen med hva folk vil låne, men likevel er ikke historiene flettet godt nok sammen. Her og nå føles de som to forskjellige historier som er under samme perm.

Plott nummer to henger også delvis sammen med verdien i å bruke fantasien. Jeg liker veldig hvordan dette henger sammen med frykten for å bli gammel og dø.

Alt i alt synes at historien har veldig fine intensjoner og inneholder to gode historier (selv om de kanskje ikke er så godt intergrert i hovedplottet), og alt dette illustreres veldig vakkert med bilder som nesten sier mer enn ordene.

Jeg synes historien begynner veldig bra. Hovedpersonen lider av hukommelsestap og husker ingenting, men begir seg likevel ut med en gjøglertrupp , noe som gir utgangspunkt for å presentere samfunnssystemet og innbyggerne i Majipoor. En ting jeg setter veldig pris på er at Robert Silverberg har gjort forarbeidet og tenkt ut folkeslag som vrooner, hjorter, formendrere og skandarer osv. Med andre ord har han ikke bare brukt standardkarakterer som alver, dverger og orker. Hovedplottet med at Valentine ble lurt av tronen og mistet hukommelsen er veldig forutsigbart, men likevel synes jeg at måten det ble gjort på og forventningene om det er spennende. Bare så synd at det ikke er brukt til sitt fulle potensialle i historien. Ideen om drømmesendinger og monarker som har ansvaret for å sende dem er i seg selv interessant nok, men igjen det er ikke utdypet så godt som det kunne vært.

Karakterene er veldig interessante, men kan kanskje virke litt flate. I begynnelsen er noen skeptiske til Valentine mens andre nesten med en gang egentlig vet hvem han er. Han selv vil ikke tro på at han er tronearvingen. Jeg synes at prosessen med å "finne seg selv igjen" går litt for lettvint i historien med at vroonen i følget og senere dronningen bare "vekker" det gamle jeget til livet ved hjelp av mental energi.

Også etter at han får diademet av sin mor så går veien tilbake til tronen litt for lett. Han bruker diademet også løser det bare alle problemene. Har også litt følelsen av at historien sluttet med en "cliff hanger" siden man aldri egentlig helt får vite hva som skjedde og hvorfor. Historien bare slutter.

Styrken i historien er at den stiller spørsmålet "er det det samme hvem som leder et land"? Det er ikke slik at Valentine uten videre godtar ansvaret det medfører å ta tronen tilbake. Han tenker over spørsmålet om det er verdt å ofre uskyldige undersåtters liv, som bare tror de er lojale mot den rettmessige kongen. Gjennom reisen ser Valentine også konsekvensene av at den som regjerer har et byråkrati under seg til å ta seg av de små tingene. I tillegg tenker han over om det er riktig at noen kommer og "erobrer" hjemmet til noen andre som var der fra før. Valentine kan kanskje ellers virke litt flat og oppnår sine mål for lett, men han tenker i hvertfall over disse spørsmålene. Ellers er det litt artig at historien ser ut som en fantasyfortelling som foregår i middelalderen, men likevel er bakgrunnshistorien at Majipoor er en egen planet og at våre forfedre kom dit fra jordet. Dette er et annet konsept som kunne vært utforsket mer.

Det er egentlig litt genialt at historien indirekte tar opp tema som politikk med tanke på at lesergruppen boken retter seg mot kanskje nettopp er de som leser fantasy som eskapisme. Ikke så ulikt Valentine selv som stadig vekk tenker tilbake på livet sitt som en bekymringsløs omreisende. Dette er bare mine egne tolkninger. En annen styrke i historien er at den levende tar for seg gleden over å reise, se nye ting og bli kjent med andre kulturer.

Som helhet liker jeg historien, fordi den stiller interessante spørsmål og presenterer en for noe annet enn en kopi av andre fantasy-fortellinger. Den følger kanskje enkelte klisjer, f.eks middelaldermiljøet, telepati, plottet med hukommelsestap osv. Likevel har den nok egne elementer til at man holder interessen.