Bokelskere.no

Jeg blir ikke klok på denne dvergen. Han har en oppgave ved hoffet, og det var ikke uvanlig i de tider - men hoffdvergene var vanligvis "ansatt" som en slags underholdere, for å more herskapet, og slikt tar vår mann avstand fra. Han tar også avstand fra dverger i sin alminnelighet; vi merker oss at han tydelig understreker at han er velproporsjonert, ikke kortbeint og hjulbeint som andre dverger. Likevel har han lite til felles med mennesker, etter eget utsagn. Han forakter dem - samtidig som han uttrykker beundring for enkelte av dem. Fyrsten er falsk og foraktelig, leiehærens fører er en sviker, fyrstinnen er motbydelig, datteren er stygg og dum, kunstneren er en snik.

Hvor kommer han fra, denne eklingen? Han forteller at han er født av mennesker, men er likevel ikke et menneske. Hvor har han dette fra? Hvordan er han blitt hoffdverg? Var dverger et slags "fritt vilt" som kunne kjøpes eller stjeles, og brukes etter herskapenes forgodtbefinnende? Har han drømt om et annet liv enn det han sitter fast i? Bitterhet finner vi jo til overmål i beretningen hans: lysten til å hevne seg på alt og alle.

Jeg undres hva han vil med dagboka si. Hvem skal lese dette? Prøver han å overbevise sine "nærmeste", eller prøver han å overbevise seg sjøl? For meg er det åpenbart at han elsker både fyrsten, fyrstinnen og datteren, til de grader at han er full av sjalusi og rydder av vegen dem som blir vist hengivenhet fra disse personene.

Jeg håper på flere innspill - nå drar jeg ut i verden og er ikke tilbake før leseperioden er over.

Etter å ha mistet sin aller beste venninne i en dramatisk og mystisk drukningsulykke, er ingenting som før.

Man kan ikke bare flykte fra fortiden...
Når en slik hendelse skjer, kan snakking lett oppstå og det gjør til at Brynna (også kalt Bryn), og foreldrene hennes flytter til et annet sted for å begynne et nytt liv. En måte å komme seg "videre" på, men Bryn sliter. Hun har slitt med alkoholisme for å døyve smerten over tapet på bestevenninnen sin. Hun føler det hele er hennes skyld at hun druknet, og forsvant under en utfordring. Hun prøver å få sitt "nye" liv til å fungere og synes det er deilig at ingen på den nye skolen kjenner til hennes historie. Likevel er skyldfølelsen like stor. Det hjelper heller ikke når hun plutselig en dag ser en tweet fra bestevenninnens Twitterkonto. Etter det skjer det rare ting, og ofte tror hun at hun får et glimt av bestevenninnen hennes overalt, men er ikke hun død? Sakte, men sikkert kjenner Brynna at det rabler for henne. Er det noen som kødder med henne og vil henne noe vondt, eller prøver omgivelsene bare å fortelle henne noe?

Siden det nærmer seg Halloweensesong trenger man litt ekstra med lesestoff fra thriller og horrorsjangeren, og da bryr jeg meg ikke om det er litteratur for voksne eller ungdom. Jeg er svak for mørk litteratur, men dette ble en dårlig start, for denne boka er syltynn på mange måter, og da snakker jeg ikke om sideantall. Det jeg mener er at denne historien er for tynn til å være med i en bokformat i det hele tatt.

Gjennomsiktig konsept
Det er ikke bare det at historien er syltynn, men mye annet også. Selve hovedpersonen, Bryn, er utrolig irriterende å lese om. Man skjønner at hun har vært gjennom en tøff periode, som hun fremdeles jobber med og bærer på tung skyldsfølelse. Likevel blir man mest irritert på henne istedet for å føle sympati, for synes hun dramatiserer stort for hver minste hendelse. Det blir noe dramadronningaktig over det. Det er også typisk i ungdomsbøker når jenter flytter til et annet sted, får de nye venner og kjæreste nesten med en gang. Ikke helt troverdig ... Har heller ikke særlig sansen for instalove (at man blir sammen før man rekker å bli kjent med hverandre). Det er i hvert fall ikke troverdig, og hva er greia med det i dagens ungdomsbøker? Jeg bare spør ...

Selve historien var ikke så like boka og filmatiseringen I Know What You Did Last Summer, men selve stemningen, og jenta som ikke blir trodd på det hun ser og hører konseptet. Bryn føler seg alene med alt som skjer rundt henne, for hvem vil vel tro henne at noen fra de døde (om hun er død), har kommet tilbake bare for å skremme henne? Hvem rundt henne vil tro på noe sånt? Lyder konseptet kjent? ...

Savner virkelig thrillere med mer intensitet istedet for drama og intriger. Det er spennende det også, men når jeg leser thrillere vil jeg ha action, litt creepy elementer og gjerne en intentistet med undertoner. Thrillere var flinkere til sånt før i tiden. Nå ligner thrillersjangeren mer og mer på drama. Jeg liker noen thrillere enda og har heller ikke gitt opp sjangeren, men det tar tid før man finner perlene.The Dare var dessverre langt i fra en perle.

Fra min blogg: I Bokhylla

Klimakrisen er en evig diskusjon.

Er klimakrisen menneskeskapt eller ikke?
Leif Linge som er forsker, enn så lenge, blir satt på prøve da han gjennom en algoritme mister all troverdighet, spesielt av vitenskapsmenn, som igjen fører til at han blir arbeidsledig en god stund. Samtidig har han en bror som han alltid uroer seg for. En bror som sliter med psykisk sykdom, og som vandrer rundt omkring uten mål og mening. Han føler et visst ansvar for ham siden de er brødre. Gjennom en tilfeldighet møter også Leif sin gamle flamme, Carina og gamle flammer gjenoppsår, men er det gjensidig? Klarer han å redde sitt eget rykte, få broren på rett spor igjen og få kjærligheten til å fungere, eller blir det for mye ansvar på en gang?

Forfatter Petter Fergestad debuterte med denne boka som forfatter i syttiårene. Det er beundringsverdig og han er et bevis på at det er aldri for sent å gjøre det man drømmer om. Hvorfor skal man nøle? Han har også kommet med en litt annerledes krim med tunge og relevante temaer. Så hvorfor likte jeg ikke boka?

For mye om gamle følelser
For min del er jeg hverken interessert i matematikk eller religion, men ville lese boka likevel. For det første var det omslaget som fristet, for den har frisk atmosfære over seg, samtidig mørkt og dystert. Derfor ville jeg gi boka en sjanse. Men for min del ble det for mange irritasjonsmomenter til at jeg kunne like boka. Grunnen var for det meste persongalleriet. Jeg klarte ikke å like noen. Når man ikke klarer å føle connection med noen i persongalleriet, blir man fort likegyldig, også til plottet. Slik er det for min del, og den delen som irriterte meg mest var kjærlighetsdelen mellom Leif og Carina, som møtes igjen etter mange år, og gamle følelser vekkes til live igjen. Det var for standard, og syntes det overdøvde selve sakene jeg heller ville lese mer om. Hvis jeg ville lese om "romantiske følelser", ville jeg ha tatt en bok fra romantikksjangeren istedet. Leser romantikk en gang i blant også, men når jeg skal lese krim, vil jeg lese "ordentlig" krim, ikke en "følelsesbok".

Dette blir en kort anmeldelse enn til vanlig grunnet det er ikke så mye mer å si uten at jeg gjentar meg selv. Det er det ikke noe vits i. Armageddon-algoritmen hadde et godt utgangspunkt med originalt tema, men her var det persongalleriet som ødela veldig mye for meg, og avslutningen ble altfor forutsigbar.

Fra min blogg: I Bokhylla

Heldigvis er Tv-serien mye bedre, før de begynte med reboot. =)

Sterk selvbiografisk historie om å leve med alvorlig psykisk lidelse. Godt skrevet, levende skildret og brutalt ærlig.
Mer i bloggen her

Jeg er så enig! Dette er, i min mening, den dårligste boka om Harry Hole. Heldigvis er den neste og siste, Tørst, mye bedre og de løse trådene fra Politi tas opp igjen. En ting som irriterte meg med Politi var dessuten skrivemåten mot slutten av boka, de siste hundre siden kanskje. Veldig gjentakende skrivestil. "Han satte seg på stolen. Stolen som .... stolen som blablabla" altså at ordet som avslutter en setning blir det første ordet i neste setning. Noe Nesbø ofte bruker uten at det har plaget meg, men i denne boka, og særlig mot slutten, forekommer denne formuleringen hele tiden !!

I går starta eg på den ellevte og (foreløpige) siste boka om Harry Hole: "Tørst" av Jo Nesbø. Er nesten halvvegs inn i boka allereie... Så kan vel seie at den har fenga godt! Synes serien har holdt seg veldig godt. På lydbok lyttar eg til En mann ved navn Ove, ein veldig herleg kontrast til den til tider grotesk krimbok.

Været er prega av regnbyer og vind så det blir ein del innetid og eg bruker det som unnskyldning til å gøyme nesa i boka. Har dog òg vore litt sosial - har mellom anna banka sambuaren i Scrabble, vore å klatra og vaska hus. I morgen er eg åleine heime og forutan ein treningsøkt rekner eg med å fordrive sundagen slik han er meint - å halde sundagen heilag, og det gjer eg med bok og sofa!

Denne helgen kjenner jeg at jeg trenger noe lettlest og eventyrlig underholdning. Voksenbøkene er derfor lagt til side for Harry Potter og fangen fra Azkaban av J. K. Rowling. Det er gøy å gjenlese en bok man leste for atten år siden. Deler av boken husker man godt, mens andre deler er helt glemt. Tror også at jeg leser og forstår boken på en annen måte nå som jeg er 32 år i forhold til da jeg var 14 år. Men en ting er sikkert, jeg koste meg med boken den gangen, og det samme gjør jeg nå.

Befinner meg nå på biblioteket, det stenger om 19 minutter, så jeg skal prøve å finne en bok innen den tid. Fra før holder jeg fortsatt på med Anne K Elstads "Hjem", Og jeg har nettopp startet på "Norsk sokkel" av Heidi Linde.
Det har regnet hver eneste dag siden forrige lesehelg- tråd, og det skal det visstnok fortsette med, så sommeren er nok over for denne gang. God helg til alle :)

Her er et litt nyere (og høyere). Om det er en kampanile, veit jeg ikke.

Tenk tilbake på Vargskinnet - der mener jeg vi drøfta ordet støpul, som viste seg å være et frittstående klokketårn. Men som tårn betraktet er de jo ganske lave ...

Etter bare et drøyt titalls sider, der hovedpersonen presenterer seg sjøl og andre sentrale (?) skikkelser, kan man i alle fall konstatere at denne mannen ikke lider av beskjedenhet, verken falsk eller ekte. Hva han ellers lider av, vil kanskje åpenbares etter hvert.

Langdrygt, men interessant nok til å lese ferdig.. mer her i bloggen

Henry Rinnan var på sin tid, spesielt i voksen alder, en fryktet og respektert mann. Nå i moderne tid, har han og Rinnanbanden blitt til en slags intern vits for oss trøndere.

Så det er rart hvordan tiden sakte, men sikkert forandrer seg. De fleste vet hvem eller fått med seg hvem Henry Rinnan var. En fyr som ble både mobbet og hersjet med som liten, på grunn av sin korte vekst. Han kom fra fattige kår og følte et ansvar for lillebroren sin. Innvendig higet Rinnan etter status, makt og respekt. Sette folk på plass. Han får jobb gjennom onkelen, og føler han tjener lite i forhold til jobben han gjør, for ingen jobber hardere enn ham. Han drømmer om et bedre liv og få gjøre det andre gjør. Gå på kafé og ha fine vaner. Det er heller ingen damer som ser i hans retning. Ting forandrer seg som voksen da han forandrer side.

Vanskelig tid å snakke om
Simon Stranger visste ikke at hans kone bodde i noen år i huset til Henry Rinnan etter hans tid, før han tilfeldigvis fikk vite om det og fikk blod på tann. Selv er ikke hans kone så begeistret over å snakke om det, eller nevne det i det hele tatt. Likevel ble det en bok om det, og Simon Stranger har skrevet denne boka på en fascinerende måte.

Innholdet er som tittelen sier, leksikon blandet med roman. Titlene er delt opp etter alfabetet. Teksten oppleves noen ganger noe stakkato og tidvis irriterende. For når man først leser et spennende og interessant parti, bryter forfatteren inn med ting med samme bokstav som det i kapittel etter alfabetet. Det er morsomt og kreativt i begynnelsen, men følte det ble et irritasjonsmoment i lengden, for selv foretrekker jeg hele tekster, ikke "stykkevis og delt" metoden.

Drastisk forandring
Det mest spennende med boka var å lese om Henry Rinnan selv, både oppveksten og hvordan livet utvikler seg. Han har mange likhetstrekk med seriemordere som blir mobbet under oppveksten. Mange og de fleste blir mobbet under oppveksten av en eller annen grunn, men ikke alle forandrer seg til å bli seriemordere eller til noe annet drastisk. Det var spesielt interessant å lese om utviklingen fra å være en liten gutt som ungikk guttegjenger som stadig mobbet ham, til å bli en mann med makt og fordeler. En som ikke viste hemninger når det gjaldt å få det han ville ha. Alt han var opptatt av, var status. Han brydde seg ikke en gang om hans egen kone som avskrev ham stadig mer og mer.

Leksikon om lys og mørke er en bok jeg ikke likte så godt som mange andre gjorde, men den var spennende og interessant å få med seg. Rinnan har alltid vært en fascinerende figur å lære om, for hva er det som gjør til at noen velger den gale siden? Bare det er en spennende tanke i seg selv.

Fra min blogg: I Bokhylla