Bokelskere.no

Takk skal du ha, Torill. Da er det vel Elster som har bomma ...

Bøkene til Nærum er definitivt ikkje seriøse og tunge. Og de er heller ikkje så komplekse som bøkene til Lahlum. De er lettleste bøker krydret med humor her og der. Men likevel så føler ein at ein leser ei krimbok.

Etter å ha lest noken romaner, så måtte eg innom krimsjangeren igjen. Valget falt på Knut Nærum si bok «De Dødes Båt», som er oppfølgeren til «Døde Menn Går På Ski». Eg vil ikkje påstå at det er ei «latterbombe», som det reklameres for på framsida, men så langt har det igrunn vert fornøyelig lesning med noken artige karakterer.
Har vert greit å sitta i sofakroken med sport på tv’en, storm og regn ute, og ei bok i fanget. Må nyte slike stunder no før all hagearbeidet setter inn...

En skal ikke stole for mye på sin egen observasjonsevne. Denne gangen oppdaget jeg noe jeg aldri har lagt merke til før: I kapittel 25 får vi et par avsnitt om Maycombe Tribune, der redaktør Underwood i lederspalta si bl.a. skriver at Tom Robinson var blitt dømt av "tolv gode og ugilde menn". Kan det tolkes som en tilsiktet fornærmelse fra redaktørens side, eller må jeg mistenke Magli Elster for en alvorlig spåklig glipp?

Skulle gjerne vite hvordan dette er uttrykt på originalspråket - og i de nyere oversettelsene!

Heck Tate gjorde definitivt ingen god figur i vitneboksen, men han har jo også opptrådt tidligere i boka, i den dramatiske "mad dog"-episoden. Også der virker han både forstandig og våken.

Dessuten går det fram av hendelsesforløpet at Heck og Atticus må ha kjent hverandre ganske godt helt fra ungdommen av, og at de har en udefinerbar, gjensidig respekt for hverandre. Under rettssaken har Heck "stukket fingeren i jorda", erkjent hvilken setting han står i, og tilpasser seg situasjonen. Han vet hva jurymedlemmene står for og hva utfallet vil bli uansett, og vegrer seg for å legge ekstra skam på jenta. Sånn tenker iallfall jeg.

Paul Tremblay er en horrorforfatter som har publisert noen bøker tidligere, som av en eller annen grunn har gått meg hus forbi. Heldigvis la jeg merke til denne!

God, gammeldags horror?
Horror er ikke lenger det det en gang var. Jeg liker ikke helt den nye retningen den tar. Dagens horror omtales ofte som rørende og hjertevarme. Før i tiden var de grusomme, voldelige, skremmende. De var der for å gi noen mareritt resten av året. Det er det som horror er ment å være. Skremmende og snikende.

Dette er ikke skremmende eller snikende horror, men mer filosoferende og går litt i dybden, og det er slett ikke dumt det, heller. Bedre det enn at alt skal være så rørende. Jeg er dessverre ikke lettrørt.

Et fristed forandres til et mareritt
The Cabin at the End of the World er om et fristed som forandres til et mareritt. Eric og Andrew har med seg deres kjære aoptivdatter Wen til hytta for litt kvalitetstid og ro fra hverdagen. En dag Wen er ute i nærheten av hytta for å fange gresshopper og for å sette dem fri senere, dukker det opp en stor og fremmed mann opp i området. Han presenterer seg som Leonard og prøver å være hennes venn, men det er noe han sier som gjør til at Wen føler seg usikker. Derfor løper hun inn i hytta for å advare de andre, men mot hva? Senere viser deg seg at Leonard ikke er alene, men sammen med få andre, går de sammen til hytta til Eric og Andrew. Hva vil de, og hvem er de?

Dette er som nevnt en noe ukjent bok, noe som er synd for den fortjener mer oppmerksomhet. Historien i seg selv er på ingen måte nyskapende eller fresh, men det er måten den er skrevet på og undertonene som bidrar til at den skiller seg litt ut likevel.

Har lest over mange tråder og diskusjoner om denne boka og meningene er mange, spesielt delte, både om handling og avslutning. Jeg likte avslutningen i motsetning til mange andre for det er en type avslutning med mange undertoner, som kanskje ikke alle liker. Men jeg er fan av undertoner, fange opp det som står beskrevet mellom linjene. Syntes det var en fin touch uten at jeg skal røpe noe. Vil heller ikke røpe om boka består av en åpen slutt eller konkluderende slutt, for vil ikke ødelegge for noen som kanskje har tenkt å lese den. Selv er jeg glad for at jeg ikke visste noe særlig om boka på forhånd. Diskusjonene jeg har lest om boka, er blant annet på Reddit. Det er ikke en diskusjonsforum om bare bøker, men alt mye annet også. Jeg er ikke medlem der selv, men greit å slå opp i en gang i blant for å lese om meninger om bøker man har lest, filmer og mye annet.

Advarer mot at boka har noen voldscener i tilfelle noen ikke liker det, men jeg har ikke noe i mot det i bøker. Den er også vel treg i begynnelsen. Det gjør at intensiteten bygger seg mer og mer opp, noe jeg har savnet litt i horrorbøker i det siste. Det er fremdeles håp for min favorittsjanger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Her er det litt morsomt å skrive en omtale.. På en måte er denne boken typisk Amerikansks. Man tror man har kontroll på hendelsesforløpet og så har man ikke det. Og egentlig ble det helt på slutten snudd litt opp ned igjen.. eller hva..?? Dere som har lest..? Jeg syns boken var litt langtekkelig slik midt i, og jeg irriterte meg over at jeg syns "hun" var alfor svak. Men jeg kjøper absolutt den tanken hennes at "han" må selv finne ut at han vil kvitte seg med henne, for at det skal la seg gjøre. Sykopatens tankebane.. Så absolutt lesbar.. :)

Slapt, for omstendelig og pratete. Historien hadde fortjent strammere redigering. Les mer her

Litt langsom krim, men interessant, stigende spenning og lærerikt om et område i Tjekkia som har skjult historie fra etterkrigstiden. Mer i bloggen her

Fetter Ike er vel ikke nødvendigvis Atticus' søskenbarn slik vi definerer det på norsk. Men han virker jo uansett steingammel, iallfall i Småens beskrivelse, så han kan godt ha vært med i borgerkrigen som ung mann. (Atticus nærmer seg femti, får vi vite, og kan saktens ha et søskenbarn på rundt åtti?)

At første verdenskrig ikke er nevnt, er helt naturlig, synes jeg. Det er Småen som forteller om en helt spesiell periode i barndommen sin, og hun konsentrerer seg om de nære ting: Det hun sjøl opplever og det hun blir fortalt av andre.

Et dilemma ved Huck Finn er at Mark Twains tekst har vært tuklet så mye med gjennom åra - den var jo bearbeidet og utgitt som ei slags barnebok den gangen jeg var barn. Heldigvis ser det ut til at min Bokklubb-utgave fra 1973 er tro mot originalen: Huck omtaler Jim som "nigger", helt i tråd med hva han sannsynligvis gjorde i 1850-åra.

Når det gjelder Lindgren og Egner er jeg litt mer usikker. På 1950-tallet og deromkring var n-ordet (dessverre) det eneste gangbare i dagligspråket; både hos leg og lærd, inkl. forfattere. Den seinere tidas "språkvask" av fortidig litteratur blir for meg nesten historieforfalskning, selv om det er aldri så velment.

Jeg ser det fortsatt er fullt opp av falske profiler på sida. Du bør ta en titt igjen, André.

Har en slektning listet blant de falne. Denne boka forteller om Milorgs arbeid og lite om enkeltpersoner. Den er informativ, men nokså spinkel for en slektsgransker. Gjennomført og pålitelig som kilde.

Når man blir lite populær på grunn av en avgjørelse man tar ...

Mange prøvelser
Anja bor sammen med sin familie i en blokk i Trondheim. Hun bor der sammen med mor, far og bror. Broren bor der forløpig ikke siden han studerer i København. Tidlig måtte Anja gi opp fotballkarrieren på grunn av skade, og er istedet dommer. Gjennom et dommerkurs, skal Anja dømme en guttekamp og det går heftig for seg. Hun får betale konsekvensene av det lenge etterpå. Grunnen er at en av de "dyktige" fotballspillerne føler seg urettferdig behandlet av henne. Som straff blir Anja grovt mobbet på Internett, både gjennom manipulerende bilder og dryge kommentarer. Hvem står bak og hvordan kan noen være så ondskapsfulle? Det er heller ikke lett for Anja å møte opp på skolen etter hvert, mens netthetsingen pågår siden hele skolen vet om det. Vil det noen gang ta slutt, og vil det noen gang bli bedre? Heldgivis har hun sine nærmeste og gode venner som støtter henne, men er de sterke nok til å komme seg gjennom en så alvorlig mobbesak alene?

Før i tiden pågikk mobbing ansikt til ansikt, og også snikmobbing i nærheten av noen, men nå er det ikke bare offline, men nå er det dessverre også online, siden fleste er på Internett. Mobbing er ikke greit, hverken online eller offline. Det er ikke greit på noen måte, heller ikke anonymt. Ingen vet hvor mye det skader en person. Denne boka viser mange måter hvor mye mobbing kan knekke noen. og det er sårende lesing.

Netthets og mobbing generelt er et viktig tema som bør tas opp, spesielt nå som de fleste har tilgang til Internett. Er selv glad jeg vokste opp i en tid uten Internett, apper og sosiale medier. Så kan ikke forestille meg presset dagens ungdom går gjennom. Omtrent alt blir dokumentert. Ikke rart så mange får prestasjonsangs, får lav selvtillit og mye annet med alt det presset som aktivitet på Internett bidrar med.

Boka gir et godt innblikk i hvordan det er å være et offer uten å spille offer i ondskapsfull, utspekulert og utilgivelig utfrysning online, som er synlig for alle. Hvordan takler man det, og er det mulig å komme seg gjennom det uten å bli helt ødelagt. Og vil folk glemme?

Blir man sterkere av motgang?
Anja oppfattes som en livlig og glad jente, kanskje litt selskrytende noen ganger ,spesielt når hun tenker tilbake på seg selv som fotballspiller, men som gradvis blir som en skygge av seg selv. Vil vi lesere få den originale versjonen av Anja tilbake igjen, etter en slik alvorlig situasjon? Spørsmålene blir mange underveis, og man tenker med grøss på hva man selv ville ha gjort i en lignende situasjon. Ingen fortjener å gå gjennom noe slikt.

#Kampklar er en alvorlig, tapper og småhumoristisk roman for ungdom som tar opp et viktig og aktuelt tema om det å være i en svært sårbar situasjon. Mobbing skjer omtrent overalt, og denne boka er et godt eksempel på hvor langt mobbing dessverre kan gå. Selv om man ikke har opplevd netthets, var stresset i boka nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har henta fram min utgave av boka, fra Bokklubben 1961, og har etter hvert skjønt at det er minst fire utgaver av denne boka i norsk oversettelse: Bokklubben 1961, Bokklubben 1971, Aschehoug 2005 og Aschehoug 2015. I de tre første er Magli Elster oppgitt som oversetter, men i Aschehougs omtale av den siste utgaven får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert. Er det noen av dere andre som leser den nyeste? Kan det tenkes at også den engelske originalutgaven er "modernisert"?

Magli Elsters lyrikk har jeg hatt mye glede av gjennom mange tiår, men prosaen hennes har jeg ikke mye kjennskap til, bortsett fra Sangfuglen, som jeg har lest flere ganger uten å oppdage gammelmodigheter i språket. Jeg får prøve å være mer oppmerksom mens jeg leser denne gangen, og se om jeg finner noe som ville hatt godt av litt modernisering.

Stundom føler man seg litt fossil ...

Siden Frode Grytten og Murboligen er nevnt, vil jeg foreslå at du tar med Livet bruksanvisning av Georges Perec, som også handler om en bygård med beboere som ikke har stort annet til felles enn adressen - men Perec greier å sveise dem sammen til en helt sensasjonell roman!

Utad virker Grace og Jack som det perfekte ektepar. Men finnes det noe som er perfekt?

Mye oppmerksomhet
Bak lukkede dører var mye i vinden da den kom ut i 2016. Den var både elsket og mislikt. Jeg hadde litt lyst til å lese den, men når mange andre leser en bok "samtidig" vil jeg heller vente litt når oppmerksomheten rundt en bok har roet seg ned. Hvis interessen er der om noen år, venter jeg heller til å lese en bok da. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor, og hadde fremdeles lyst til å lese den.

Hvorfor den fikk så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke helt. Boka er voldelig, men det er ikke den første voldelige boka jeg har lest, så dermed var det ikke sjokkerende. Det er mye vold i horrorbøker og horrorfilmer, og da har man lest og sett det meste. Bak lukkede dører er riktig nok ikke en horrorbok, men en psykologisk thriller. Vold er ikke greit og skal ikke aksepteres, men syntes ikke det var spesielt sjokkerende i en bok som denne. Det var mer som forventet.

Bak lukkede dører er et eksempel på hvordan en hverdag snus til det ugjenkjennelige. Grace har lenge tatt seg av sin søster, som er litt annerledes. Deres foreldre har innrømmet at de ikke føler seg som typiske foreldre. De har gjort sitt beste, men har aldri fått en slags mors eller farsfølelse som er ekte. Siden de har flyttet til et annet land, har Grace bestemt seg for å bli søsterens verge med litt hjelp av en skole søsteren går på. Ved en tilfeldighet, mens de er ute i en park, møter de Jack som sjarmerer dem fra dag en.

Det tar ikke lang tid før Jack og Grace blir et par som mange ser opp til og ønsker seg. Men ville de fremdeles ha ønsket seg det, hvis de bare visste hva som foregikk bak deres lukkede dører?

Hvor godt kan man kjenne noen?
Noen ganger tror man at man kjenner noen godt, men hvor godt går det an å kjenne noen? Man tror man kjenner den man bor sammen, eventuelt er gift med, men ikke alltid. Denne boka er et godt eksempel på det. Alle, i hvert fall fleste av oss har en side av oss som vi skjuler. Hvorfor? Hva ville man ha gjort hvis man føler seg fullstendig fanget i et forhold?

Skjønner at en slik bok kan bli sjokkerende for noen, hvis man ikke er vant til lignende lesestoff fra før. Men vi som har lest en del horrorbøker og bøker med vold i, blir dessverre ikke så sjokkerte. Boka tar opp et viktig og alvorlig tema: Hvor godt kjenner man den man bor sammen med og sine venner? Dessverre var både fortellerstemme og måten alt ble bygget opp til, altfor svakt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kreativ og overraskende psykologisk thriller. Ja, hypen er fortjent. Mer her

WoW! Utrolig god krim, med kvinnehistorisk perspektiv. Godt skrudd sammen. Les mer her

Spennende, velskrevet og annerledes spenningsroman, les gjerne mer her