Bokelskere.no

Jeg har gått fullstendig glipp av at det har vært en avstemming her og ettersom jeg har vært innom her en eller to ganger etter jul, lurer jeg litt på om nominasjonsrundene har vært litt kortvarige?
Før var jeg kjempegira på å være innom her flere ganger i uka, men det var før jeg fikk høre at jeg ikke får rokke ved folks fordommer, klasseinndelinger, m.m. Så jeg ga F, mistet interessen litt, men bøker har jeg jo fortsatt. Syns også det er litt synd at problemet med falske profiler fremdeles ikke er borte, på tross av varsling til André.

Meeeen, jeg kunne gjerne nominert noe og stemt hvis jeg bare hadde sett fristen(e) i tide. Nei, jeg vil nok si lista ikke er representativ, sjøl om den er god. Det er flere her jeg ikke har lest og som står på lister over framtidas leseplaner. Jeg har ikke lest noe av Hamsun og har aldri blitt fristet til det (skylder på skoletvangen, jeg har hatt en tendens til å skygge unna alt skolen påla meg å lese), men jeg kan fint forstå at en norsk bauta som han vanskelig kan forbigås.

Ble litt nysgjerrig, hva ligger bak generasjonsskille ut fra sølvvinnerne?

Lenge siden jeg har lest svensk krim, og med denne boka husket jeg hvorfor jeg leste mye
svensk krim og thrillere før i tiden.

Romantisk helg forandres til et mareritt
Anna later som hun er på spahelg, men i virkeligheten er hun sammen med sin elsker, Johan og de har leid rom sammen på hotell. Hun er gift med Magnus, men i det siste har de sklidd fra hverandre. Etter at han sluttet i sin faste jobb og begynt å ta studier i stedet, har han vært irritabel og vanskelig å ha med å gjøre. Derfor sniker hun og Johan seg sammen så snart det er anledning. Johan er en tidligere kollega av Magnus. Denne gang er hun nødt til å avslutte med Johan, siden hennes sønn Sixten er et barn som trenger trygge rammer.

Noe på hjemveien skjer som kan få fatale følger. Begge kan havne i fengsel. Hvor lenge kan de late som ingenting og "nyte" friheten?

Ekman gir et klassisk eksempel på hvor langt man er villig til å redde seg selv i en mørk og tragisk thriller om hvor fort livet kan snu til det usikre, og man vet ikke hvor lenge de trygge vanene kan vare, før livet blir til noe skremmende. Spesielt hvis man vet man har gjort noe man ikke skulle ha gjort.

En bok som bør leses uten mye forhåndsinformasjon
En noe vag beskrivelse av boka dette, men det er også meningen, da dette er en thriller man bør helst vite så lite om før man leser den selv. Fordi den er noe fiffig og den minner meg litt om disse krimnovellene av Roald Dahl jeg leste som tenåring. Likte godt det turbulente forholdet mellom Anna og elskeren Johan. Man bare venter på det verste og kan det bli verre? Flere karakterer dukker opp og gjør ting vanskeligere for dem. Det var spennende å se hvordan de taklet det sammen og hver for seg, og hvordan stresset påvirker dem for folk reagerer jo forskjellig på ting. Det var spennende å lese om hvor langt noen er villig til å gå, for å redde sitt eget skinn.

Likte godt at kapitlene var svært korte og det var ofte skifting av perspektiv som gjør det hele mer interessant. Det var lett å føle med karakterene og man er bare glad man ikke er en av dem. Enkelte partier kune være noe gjentakende og hinsides, men det er det jo ofte i thrillere. Men stort sett bestod De kapable av god del intensitet og minner oss om det viktigste i hverdagen: Hva er riktig og hva er galt? En av de bedre debutbøkene jeg har lest i det siste.

Fra min blogg: I Bokhylla

Avstemminga viser vel at det ikkje er så mange aktive deltakarar på denne nettsida?

Kva meiner du med generasjonsskille? Eg er 60+ og veldig nøgd med at 1Q84 og Mengele Zoo kom på sølvplass!

Takk for god ledelse av en lang prosess! Synd at vi ikke fikk med oss flere dedikerte bokelskere på dette eksperimentet helt fra starten av - med i overkant av 60 avgitte stemmer kan vi gå ut fra at det er et tjuetalls medlemmer som har stemt fram dette resultatet. Neppe særlig representativt?

Gullmedaljen er fortjent, men lista over sølvvinnere viser et generasjonsskille, synes jeg. Og så har jo vinnerlista ei påfallende norsk slagside, men det var vel ikke uventa?

Noen ganger er en god, gammeldags spøkelseshistorie det man trenger.

Jeg leser ikke horror for å bli skremt, for når man når en viss alder, er det lite som påvirker. Nå ser jeg heller etter horror med god historie, dyster stemning og kanskje inneholder noen creepy scener.

Isolert og klaustrofobisk sted
Handlingen er fra 1860 og tjuefire år gamle Elspeth Swansome ankommer Scottish island of Skelthsea som er et øde og småtrist sted. Båt til fastlandet drar til faste tider og sjeldnere da det er værkrevende sesonger. Det er et sted hvor alle kjenner alle da det ikke er mange innbyggere. Elspeth har søkt og fått jobb som barnepike for ni år gamle Mary. Mary har sluttet å snakke etter at tvillingbroren William døde. De andre håper at Elspeth vil gjøre underverker og kanskje få jenta til å åpne seg for omverdenen igjen. Hvordan William døde, er det ingen i huset som vil snakke om. I huset opplever Elspeth en trykkende stemning, og ofte føler hun at hun ikke er alene, når hun egentlig er det. Og hvorfor hater den ene hushjelpen Greer henne? Hvem står utenfor døren hennes hver kveld og nynner den samme, uhyggelige melodien? Etter hvert gir både huset og stedet henne klaustrofobi. Klarer hun å holde ut og vil hun få jenta til å snakke? Er hun stum på grunn av brorens død, eller skjuler hun noe?

Ikke nok med det. Av og til hører Elspeth en slags plystring. Er det på grunn av vinden? Kommer det fra sjøen, og er hun den eneste som hører det? Er det noe hun bør bekymre seg for?

Netley er debutant og boka ble utgitt i fjor. Den er ikke så godt synlig, men fortjener flere lesere hvis man liker horror i gammeldags stil. Som nevnt, det er ingenting som er nifst eller skremmer lenger. Spesielt ikke når man nærmer seg førti år og er oppvokst med horror og slashere. Men Netley skriver godt for hun får frem de gotiske elementene på en troverdig måte. Noen ganger er det nesten som å befinne seg på det småtriste stedet og føle på spenningen mellom karakterene. Liker også godt forholdet mellom henne og hushjelpen Greer som er meget anspent og man lurer på egentlig hvorfor. Er det på grunn av at hun er ny, er det sjalusi eller noe annet? Man blir nysgjerrig på de fleste man leser om, også de som ikke tilhører familien. Er også svak for familiehemmeligheter.

Creepy nynning
The Whistling byr ikke på noen original historie, men det er jo uansett vanskelig å finne i vår moderne tid, men likevel er dette en god historie som tar oss med tilbake i tid, byr på en mørk og dyster atmosfære og den har også noen creepy scener. Ikke at jeg - måtte - legge - meg - med - lyset - på - scener, men noe småuhyggelige er det, spesielt de scenene med den nynningen. Hadde ikke orket at noen nynnet den samme melodien utenfor min dør hver bidige kveld.

Fin horror med mye stemning og gode karakterbeskrivelser. Fikk bare ikke helt sansen for slutten da den ble noe åpenbart og veldig hastverkaktig. Det ødela noe av den krypiske stemningen jeg likte så godt tidligere i boka. Savner å lese avslutninger som gir meg gysninger. Revival av Stephen King er en av de mest gyselige avslutningene jeg har lest de siste ti årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for invitasjon. Det skal jeg selvfølgelig gjøre. Kjekt at noen setter i gang et prosjekt som alle får være med på. =)

At man aldri lærer! Jeg lot meg lure av positive omtaler og fikk denne boka i hus da den var på tilbud i Bokklubben. Nytt bekjentskap i krimsjangeren var kanskje verd å teste ut, tenkte jeg. Så feil kan man ta. Sidetallet (600+) burde ha vært en advarsel, men nå har jeg altså kommet meg gjennom hele mursteinen, som ble ulidelig langdryg etter hvert.

Spennende historie, men når detaljerte beskrivelser av landskap, vintervær og føreforhold i Alpene tar såpass stor plass som her, blir det nesten komisk. Leseren skjønner uhyggen uten å få servert fjellskrenter, snøstorm og sluddbyger på annenhver side. Når vi i tillegg har en hovedperson som tåler å bli banka opp, hengt og forgifta i løpet av få dager, og så etter kort tid stavrer seg ut av sjukesenga for å fange skurker, blir det for mye action for meg.

Jeg har altså tilbrakt flere dager med Minier i mars 2022, men lover at det ikke skal gjenta seg. Nå trenger jeg noe lettbeint og lettlest - Paasilinna ligger lagelig til i hylla!

Dette var kjedelig og veldig lite "drivende".. alså treigt. Og en mannlig forfatter med en kvinnelig hovedfigur. ( også en mann vel og merke). Forfatteren har skrevet frem drømme dama si.. :)

Sven G. Simonsen er nok ikke et kjent navn, men bøkene hans er helt klart verdt å sjekke ut, hvis man liker høy tempo.

For to år siden leste jeg Risiko av Simonsen og selv om jeg er litt lunken i forhold til mange andre (overrasket?), så er både Risiko og Crux actionfylte bøker med en røverhistorieaktig preg. Det engasjerer.

Sterk oppfølger med Liv Eriksson i spissen
I Crux møter man igjen Liv Eriksson som fremdeles sliter fordi kjæresten hennes Olav døde i en klatreulykke for en god stund siden. Hun prøver tappert å komme seg tilbake i hverdagen igjen, og ikke la seg dras ned av sorg og savn. Heldigvis har hun sin gode venn Marianne og broren sin som holder henne oppe.

I mellomtiden er Norge i sjokk da utviklingsminister Torkel Gjermundsen en dag blir utsatt for en ulykke på T-banen. Var det en ulykke eller planlagt? Eller enda verre, terror? Samtidig under et møte på politistasjonen får Liv vite at Dawit, en ung mann hun på en måte har ansvar for, har rotet seg inn i en gjeng som er beryktet for å være alt annet enn greie. Gjenglederen Yonas er kanskje kjekk og karismatisk, men helst ikke en fyr man gjør avtaler med. Hun vil få Dawit ut av gjengen til enhver pris. Hun klarer heller ikke å unngå å gjøre noen undersøkelser da hun tilfeldigvis får vite noe om statsråden som nettopp var i en ulykke. Han har visst ikke en helt ren bakgrunn. Undersøkelsene gjør til at Liv legger ut på en stor reise, blant annet til Haiti. Lite vet hun hva hun risikerer med alle spørsmålene sine ...

Fargerik fortellerstemme
Simonsen har en kul fortellerstemme. Er man lei av trege og tungtrødde krimbøker, er bøkene hans ypperlig hvis man vil ha noe lett; men samtidig noe med tyngde, spesielt når det gjelder dystre og realistiske temaer, morsomme og tankevekkende samtaler, og man får også en heseblesende handling. Man får en liten blanding av alt og det er alltid noe som skjer. Liker også at de fleste kapitlene var korte og skifting av perspektiv. Liker godt vennskapet til Liv og Marianne som er festlige i lag. Liv er den som provoserer, mens Marianne er den som prøver å dempe det før det er for sent.

Det eneste jeg ikke falt helt for var avslutningen som ble noe brå og enkel. Om alt ordner seg eller ikke, har jeg selvfølgelig ikke tenkt å avsløre. Den fine og jevne flyten boka ellers hadde fikk en noe brå overgang. Men er likevel spent på hva mer Simonsen kommer med, for han har en leken måte å skrive på, og det er nesten som å være med på et eventyr.

Man trenger nødvendigvis ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge, for den kan fint leses som enkeltstående. Det spørs jo hvor nøye man er på det selv.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Press, mot en ærlig anmeldelse)

Meget bra denne første boka til Terje Bjøranger. Annbefales på det sterkeste.

Nei, man må ikke det. Jeg klarte fint å få med meg handlingen. Det ga meg mulig lyst til å lese Jane Eyre senere. Og vet jo at den var mer feministisk i sin tid. =) Ønsker ikke å diskutere boka videre for er veldig ferdig med den for øyeblikket. =)

Wide Sargasso Sea er nok en bok jeg vanligvis ikke ville ha lest, hvis det ikke hadde vært for samlesing. Som tidligere student i allmenn litteraturvitenskap, burde jeg ha brydd meg mer om klassisk litteratur, og har jo lest noen. Noen romaner, men mest klassiske horror bøker.

Selv om jeg ikke har lest Jane Eyre, så kjenner jeg jo til historien siden boka blir ofte nevnt i ulike sammenheng. Man trenger heller ikke å lese Jane Eyre først, fordi synes at Wide Sargasso Sea står fint på egne ben.

Derfor velger jeg å ikke sammenligne Wide Sargasso Sea og Jane Eyre i denne anmeldelsen siden jeg ikke har lest Jane Eyre, og liker ikke å si så mye om bøker jeg ikke har lest selv. Synes at det blir litt feil.

En slags Jane Eyre fanfiction
Wide Sargasso Sea ble utgitt i 1966, og tar for seg forskjellige temaer som rasisme, mental helse, psykisk vold og klasseskille. Man møter Antoinette Cosway som har hatt en hard oppvekst. Hun har for det meste levd et isolert liv, og familien hennes er ikke spesielt populære, da faren hennes har vært tidligere eier av slaver. Livet blir heller ikke enklere for Antoinette i voksen alder. Hun er gift og det er et arrangert ekteskap med Mr. Rochester som man aldri får vite fornavnet på. Det er ikke et lykkelig ekteskap og det fører til at Antoinette blir mindre og mindre lik seg selv. Hun blir som kjent, kvinnen på loftet.

Wide Sargasso Sea er en svært kort bok. Selve handlingen er på bare 124 sider. Før det består boka av en lang introduksjon og sidene etterpå er forskjellige notater og informasjon. Utgaven jeg leste er fra Penguin Classics og de utgavene har jeg et noe anstrengt forhold til, siden bøkene deres ofte er fulle av fotnoter. Jeg liker fakta og slikt om bøkene jeg leser, men liker ikke bruken av fotnoter fordi de minner meg altfor mye om pensum og det forstyrrer leseflyten noe. Men det var den utgaven for meg som var enklest å få tak i.

Småtørr fortellerstemme
Dessverre ble jeg ikke helt fan av boka. Jeg likte deler av den, noen av temaene og stemningen, men for det meste ble det hele noe ensformig og ikke så veldig engasjerende. Rhys fortellerstemme ble noe tørr i lengden og karakterene ble altfor flate. Derfor brukte jeg noe tid på denne boka. Det kunne gå dager uten at jeg åpnet den, for det var andre bøker som fristet mer.

Likevel er jeg glad for å ha lest den for boka var ikke dårlig, og det er viktig å utvide horisonten som leser i stedet for å lese fra favorittsjangrene sine, hele tiden. Det var også spennende å lese om en annen tid.

Det morsomme med Wide Sargasso Sea er at den er som nevnt "forløperen" til Jane Eyre og i disse dager leser jeg The Thirteenth Tale av Diane Setterfield, hvor Jane Eyre også blir nevnt. Er det på tide å skjønne hintet at jeg bør lese den, eller? Jeg har litt lyst, men samtidig ikke siden det er feministisk litteratur, og feminisme har jeg aldri interessert meg for, noe jeg selvfølgelig burde. Har bare latt andre ta seg av det.

På norsk finnes boka i to utgivelser: Kreolerinnen på Thornfield Hall og Vide Sargasso.

(Jeg har en annen utgave)

Fra min blogg: I Bokhylla

Pussig hvor engasjert man kan bli. Nå prøver jeg å komme meg ned på jorda igjen:

Her på Bokelskere er det nå i overkant av 45000 medlemmer. I denne diskusjonen/prosessen er vi et par promille som deltar, tenker jeg etter litt forenkla hoderegning. Hva det endelige resultatet enn blir, vil det dermed ikke bevise annet enn at vi er en liten minoritet i en større sammenheng. Men litt spennende er det jo uansett ...

Dette var veldig skuffende, spesielt siden Sveen har skrevet bra bøker tidligere.
At noen kan kalle dette en thriller er ubegripelig. Boka var rett og slett kjedelig og langtekkelig, helt blottet for nerve og spenning. Ikke kom man skikkelig inn på personene heller.

Vampyrboka Bite ble utgitt i 1996, og er nok ikke den beste av Laymon, heller en av de svakeste, men likevel underholdende.

God, gammeldags brutal horror
Laymons bøker er kanskje ikke så kjente selv om han ga ut den lange regla med bøker. Hans sjanger var horror og han mikset også inn litt slasher sjangeren. Hvis man vil ha horror med litt logiske og troverdige historier, er nok ikke Laymon det rette valget å ta, for bøkene hans er for det meste hinsides, og man vet aldri helt hva man får, og det er nettopp det som er en del av moroa. Man blir bare revet med og lar det skje uansett hvor ulogisk ting er. Hans bøker speiler veldig godt slik horrorfilmer var på 80/90 - tallet da de var på det mest vågale og kreative i stedet for alle disse oppfølgerne og remaksene man drukner i nå for tiden. Alt var jo mye bedre før ...

Er ingen storfan av vampyrer, men jeg liker dem både i bokformat og på film. Så lenge det ikke er moderne versjoner av dem. Mange synes at vampyrer er ensformige, men jeg synes at de er fremdeles mystiske og fascinerer.

Spesielt plot selv til vampyrhandling å være
I Bite møter man Sam som får uventet besøk sent en kveld. Personen som dukker opp er en ekskjæreste han ikke har sett på ti år. Cat var hans store kjærlighet som han aldri helt kom over. Foreldrene hennes måtte flytte og han har ikke sett henne siden. De var unge den gangen. Cat dukker opp i håp om at Sam kan redde henne fra en spesiell situasjon. Hun påstår at en vampyr har plaget henne i ett år og hun orker ikke mer. Hun håper at Sam kan hjelpe henne med å sette opp en felle og bli kvitt vampyren for godt. Vil Sam tro på det hun sier, og hvordan dreper man en vampyr? Avskyr de løk, trespinner og kors som mytene påstår?

Oppdraget blir mer utfordrende enn forventet og det gjør til at det hele ender med en road trip. Underveis møter de en mann som har alt annet enn gode hensikter og har skumle planer for dem. Klarer de å skjule det de har gjort, eller vil mannen oppdage det og sette dem i større knipe?

Noe diffust dette, men det er også meningen for å unngå avsløringer.

Morsomt at dette er en såkalt vampyrbok da det bare er en brøkdel av det i handlingen. Resten er road trip og det ene problemet etter det andre. Cat og Sam støter på mange problemer som setter dem i livsfare på grunn av denne fremmede mannen som dukker opp og legger andre planer for dem. Samtidig må de kjempe mot en intens hete i det hele.

I likhet med andre bøker av Laymon, er den noe voldelig og drøy. Men i motsetning til andre bøker jeg har lest av ham (dette er min tolvte bok av Laymon), manglet denne atmosfære og noe snert. Den ble litt monoton, noe som var uvant. Den var heller ikke like vågal som man er vant til av ham.

Underholdende horror der og da, men ikke noe mer enn det. Min favoritt av ham, er fremdeles Blood Games.

Fra min blogg. I Bokhylla

Lone Frank er en ukjent forskningsjournalist. Hun er sikkert ikke ukjent for alle, men for meg er hun det. Etter å ha mistet hennes kjæreste etter tretten år sammen, begynte hun å tenke på hvor mye kjærlighet har betydd for henne.

Vanskelig og utfordrende oppvekst
Forfatteren forteller en del om barndom og mørk oppvekst. Foreldre som skilte seg, faren var alkoholiker uten at hun visste det, i hvert fall ikke før mye senere, og moren hennes døde da Lone var tenåring.

Boka hopper litt frem og tilbake med blikk i hennes eget liv og det faglige av kjærlighetens betydning. Hva slags stoffer i kropper som påvirkes når man er glad i noen og hvorfor man er ekstra omentksom overfor en bestemt person. Man får vite mer om båndet mellom venner og familie, og hvor forskjellig man blir oppdratt av en mor og en far. Litt vanskelig å forklare alt dette når man selv ikke er fagperson innen psykologi eller vitenskap. Utroskap nevnes også, og man blir kjent med forskjellige eksperimenter som har blitt gjort når det gjelder lojalitet, følelser og mye annet. Forfatteren forteller også om sitt eget kjærlighetsliv både fra voksen og ung perspektiv.

Det blir litt mye om henne og ikke så mye vitenskap som boka lover
Dette er ikke en ren fagbok, men heller en sakprosa siden forfatteren deler mye fra sitt eget liv. Personlig syntes jeg det ble vel mye om hennes eget liv, og mindre om hennes prosjekt. Det blir en del om det mye senere ut i boka, og da er tålmodigheten nesten brukt opp. Det blir nesten som å høre på en skravlete venninne som aldri blir ferdig, og man selv har falt av lasset for lenge siden. Det kan bli litt mye. Likte dog at hun drøftet med en del fagpersoner innen visse felt og forklarer ting på en grundig og enkel måte.

Det er ikke det at boka er dårlig, for det er den ikke. Det var nok heller mest leseopplevelsen jeg gir såpass lav terningkast på. Oppsetingen mellom hennes privatliv og det faglige blir noe hoppete og ujevnt, og det er en del tungtrødde partier her og der. Lone Frank har sin egen fortellerstemme og det virker som hun vet hva hun skriver om, men i lengden ble det dessverre noe heseblesende. Derfor ble interessen for min del noe dalende og kjærlighetens natur er nok kanskje ikke et tema for alle, men hva vet vel jeg?

Fra min blogg. I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

I opptellinga mi kommer jeg til 59 titler. Greit nok å ta ei avstemning blant alle disse, men jeg har en mistanke om at det stort sett vil være de samme deltakerne i ei ny avstemning som i den første, og dermed er vi vel like langt? Jeg vil fortsatt stemme på Klosterkrønike og du på Ricardo Reis. Jeg vil fortsatt , som den eneste, tviholde på Dsjamilja og Margfolket. Med mindre vi kan mobilisere en god del flere "velgere", vil neste runde ikke bringe store forandringer, tenker jeg.

Enig med Lillevi. Vi kan ikke "rigge" valget. Synd med Saramago, men han må vi nok ofre!