Bokelskere.no

Slukte over tolv timers lydbok på fem dagar, og dei seier litt mtp at eg KUN høyer mens eg går tur ... det blei altså mykje ekstra gåing denne veka fordi denne lydboka fenga meg.

Far og eldste datter fyller henholdsvis 65 og 40 år, på samme dag, og i den forbindelse samles familien for å feire 105 årsdagen deirar. Robert, familiens sorte får, forsvinner natta etter festen. Og natta etter et igjen forsvinner Ebbas eldste sønn (nevøen til Robert). Begge to uten spor og forvarsel. Finnes det en sammenheng?! Kva har hendt?! kven er skyldig?!

Historie forteller fra ulike personers ståsted og veksler på elegant vis mellom dei ulike karakterane. Etter omlag hundre sider introduseres etterforsker Barbarotti og dette er altså den første boka om han. Eg kjem definitivt til å lese dei neste bøkene med Barbarotti, for dette gav meirsmak. Foruten eit smart plott og fin spenningsoppbyging, likte eg språket og måten forfattaren formulerar seg på - noko som ofte,dessverre, ikkje er tilfellet med "typiske " krimbøker. Satt også pris på at Gunnar Barbarotti ikkje er den typiske sørgelige politimannen som enten er avhengig av piller eller alkohol ...

Dette var tankevekkende lesestoff! Singer tar oss med til det jødiske miljøet i Warszawa i begynnelsen av forrige århundre, der vi følger Meshulam Moskat og etterkommerne hans fram til utbruddet av andre verdenskrig.

Gamle Moskat er en mann rik på både penger og innflytelse, og holder strengt fast på religionen med alle dens skikker, ritualer og detaljerte leveregler i ei tid da en del av de yngre i familien begynner å kaste forsiktige blikk mot "verden utafor" det jødiske samfunnet. (Gjennom flere hundreår hadde Polen hatt en tallrik jødisk befolkning, men de færreste av dem blandet seg med den polske befolkningen; de snakket jiddisch og holdt seg for seg sjøl i egne boområder.)

Vi blir mer og mindre kjent med en del av de utallige personene som tilhører eller er inngiftet i familien Moskat, følger dem i dagligliv og fest og blir vitne til kjærlighet, intriger, løgner, svik og grådighet. Singer har ingen helter og ingen skurker; han fordømmer ingen og opphøyer ingen. Menneskene er slik Gud skapte dem, skal han ha sagt en gang. Carl Henrik Grøndahl har skrevet et etterord der han siterer:

"Det ligger ikke for meg å anklage. Og hvem skulle jeg slynge anklagene
mot? (...) Historien? Nei, det gjenstår bare én, han som skapte
bødlene: Gud."

Gjennom hele romanen drøftes eksistensielle spørsmål: Hva er meningen med livet? Har det jødiske livet en annen mening enn andres liv? Men få av personene stiller spørsmål om guds eksistens ...

Gamle Moskat dør, formuen fordeles mellom de etterlevende og går etter hvert tapt. Ekteskap oppløses, noen emigrerer til USA eller Palestina, den gamle levemåten stilles overfor ukjente utfordringer - og hvordan det gikk med de fleste av personene i romanen, vet vi alle.

Det var underlig å lese om tida fram mot 1939: Den jødiske befolkningen var godt orientert om hva som skjedde i verden, og da krigen var et faktum, var de like forvirret og fortvilet som resten av den polske befolkningen. Men at de hadde noen forutanelse om hva som ventet dem, kan ikke leses ut av denne fortellingen.

I Polen var det bortimot tre millioner jøder i 1939. Seks år seinere var de praktisk talt utslettet.

Her er det iallfall en sirkushund!

Har du noe å skjule?

En tidlig morgen sniker Emily Coleman seg ut av sitt eget hjem mens mann og sønn fremdeles sover. Hun reiser i all hemmelighet med tog fra Manchester til London for å starte et helt nytt liv med ny identitet. Det er vanskelig å reise fra sin egen familie uten at de vet noe som helst, men det må gjøres. Hvorfor reiser hun fra alle og alt hun er glad i? Man bytter vel ikke identitet uten grunn?

Litt provoserende
Tenk å bare forlate det man har og bryte all kontakt med de du har i livet, starte et nytt liv et annet sted som om det var helt normalt. Hva er hensikten med det? Hadde du vært sterk nok til å gjøre det? Hva er det som driver mennesker vekk og lage et forsvinningsnummer? Mange spørsmål oppstår rundt det, for av og til er det uforståelig. Da må man selvfølgelig ha en virkelig god grunn. Det er ikke bare å forlate alt man har, bryte all kontakt med de man er glad i, og bare forstette livet som om ingenting spesielt har hendt. På et eller annet punkt må man da i hvert fall føle savn og anger? Det gjør Emily når hun lever livet med sitt nye navn, Cat. Selv om savnet etter hennes mann og sønn dukker opp underveis i perioder, fortrenger hun det og fortsetter å leve i sin nye tilværelse med nye venner og ny jobb. Det er kanskje "lett" å bytte identitet og starte en annen tilværelse, men hva med minnene? Det er ikke bare, bare å slette minner. Det virker som at Emily hadde et bra liv før hun erstattet det med et annet, og at hun har etablert seg godt,og gjort mange fornuftige valg. Hvorfor tar hun da dette drastiske valget? Man trenger vil ikke å flykte når man gjør det bra og har sine nærmeste rundt seg? Det er nesten provoserende. Hvorfor flykte når man egentlig har det bra? Det er ikke normalt.

Tvillingsøstre som natt og dag
I boka blir man fraktet mye frem og tilbake fra forskjellige tidsperioder i Emilys liv. Hun vokste opp med en tvillingsøster som var helt ulik henne, i hvert fall når det gjelder væremåte. Emily var den skjønne, rolige og fornuftige, mens tvillingsøsteren var utspekulert, sjalu og hadde mørke personlighetstrekk. Vi får et innblikk i foreldrene deres som har sine styrker og svakheter. Emily gir også innblikk i hvordan hun møtte hennes mann, Ben. Selv om det hopper veldig mye frem og tilbake i handlingen, er det gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det veksles også på perspektivene mellom Emily og noen andre.

Denne thrilleren bygger seg sakte, men sikkert opp til "overraskende" vri, som hverken er overraskende eller når opp til store høyder. Den bare blander seg inn med mange av dagens thrillere som ikke klarer helt å nå klimaks. De blir for like og har det vanskelig for å skille seg ut som før i tiden virker det som. Det tar også veldig lang tid før noe i det hele tatt skjer for både tilbakeblikkene fra Emilys tidligere liv og hvordan hun starter sitt nye liv, er heller ikke spesielt medrivende. Jeg har ingenting i mot sakte handlinger og sakte prosesser i bøker, jeg foretrekker det fremfor at det skjer noe absolutt hele tiden, men likevel føles det meste av teksten dødt. Det er på en måte det samme tonefallet hele veien. Det er lite som engasjerer. Til og med persongalleriet er veldig livløst.

Ett skritt for langt er ikke en av de store thrillerne og heller ikke en av de som overrakser, dessverre. Denne thrilleren ble for tynn, for vanlig og passer best som lett underholdning selv om boka i seg selv er veldig melankolsk.

PS: Denne norske utgaven skulle egentlig utgis høsten 2017, men er utsatt på ubestemt tid av ukjent grunn.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvordan likte du den sammenliknet med de tre bøkene om kommet før denne i serien? =)

Uff. Vi må da ikke reint ta motet og leselysten fra Lillevi! Jeg husker faktisk ikke hva det var som butta imot den gangen for evigheter siden, men jeg har også lest ting som Eskeland har oversatt til et slags bokmål og ikke helt greid å fordøye det heller. Nå må jeg visst gå på jakt i bokhyllene mine for å finne ut hvilke oversettelser det kan ha vært. Bokelsker-medlemskap avføder en del uforutsette sideaktiviteter rett som det er!

EDIT: Jeg VISSTE at jeg hadde sett filmen, lenge før Anneke von der Lippe var påtenkt. Her fant jeg beviset for at jeg ennå ikke er helt avfeldig og tåkelagt. Harriet Andersson var ei stilig dame.

For mitt vedkommede ble forrige lesehelg avlyst, siden været omsider viste seg fra sin beste side. Men allerede i går kom vind og nedbør tilbake, slik vi vestlendinger er vant med. Så nå blir det videre lesing av Wilhelm Moberg sin serie om utvandringen til Amerika.

Hjemme på Hedmark holdt det seg såvidt på pluss, men der jeg var i helga frøs blomstene i hjel om natta ... o.0 Vimsehue! Jeg skulle jo si det sikkert var du som lagde det rimet også ...?

Bare må føye til at jeg faktisk har vært med tanta mi på gjeterhundkurs for over 20 år sida. Jeg var med fordi hun hadde to border collier, én voksen og én valp, slik at det var nyttig å ha selskap ... det var veldig gøy og jeg fikk sitte med i klassen og lære om bl.a hundepsykologi, taktikk og masse annen teori. Jeg har nok lagt merke til den edle snuta som er med på profilbildet ditt ... Tispe? Hann? Navn? Hehe ... BC er verdens fineste hunder!

Stilig! Det hørtes ut som ei fin helg. Det var solid riming igjen. Det er påfallende at versene høres nå naturlige ut ...

Jeg har vært bortreist og ikke lest en tøddel, før leksene til guttungen nå i dag. Det viser seg at jeg husker novella fra min egen barndom. Pussig! Det ble så gøyalt som norsklekser får blitt.

I og for seg interessante lister. Jeg kommer ikke til å bli med, dette smaker for mye av "skolelitteratur", men det måtte bli å lese Njåls Saga og titte på debatten etterpå. Sagalitteraturen gnafser jeg litt på her og der og jeg liker egentlig sjangeren godt.

Jaha? Stakkars. Beklager, men jeg kunne si en hel del om folk som går ut fra at jeg er sånn eller sånn, det å bli satt i bås er ikke noe jeg sier meg spesielt enig i. Jeg syns faktisk DET er litt arrogant ... Det du kaller arroganse, kaller jeg Asperger Syndrom, det du kaller selvgodhet, det kaller jeg ADHD. Jeg har gjort mange feil i mitt liv og er den første til å peke på dem, jeg er min egen største kritiker. Jeg lytter veldig gjerne til folk, men hvis noen tar en belærende skolefrøkentone, da vender jeg fort vrangsida til. Selvtilliten er naturlig, den får ingen påvirket. Så fint at du har en god, sunn dømmekraft med deg videre i livet!! ^^)