Begge bøkene fikk terningkast fem fra meg, og sett i sammenheng hadde de nesten fortjent enda bedre karakter. Et godt eksempel på at noen bøker må leses i kronologisk rekkefølge - Kaos på lerret ville ikke gitt meg den helt store leseopplevelsen uten bakgrunnshistorien i den første boka.

Begge de to første bøkene var mye bedre enn denne, synes jeg. Her var det noe ved fortellerstilen som haltet: Enkelte partier sto fram som rein sakprosa, andre som litt tannløse forsøk på å skildre historiske hendelser ved hjelp av skjønnlitterære virkemidler, mens atter andre var solid fortellerkunst.
Alt i alt ble denne boka for langdryg for meg, med mange detaljer som med fordel kunne vært sløyfet. Noen av disse er kanskje ment som frampek til neste bind, men slike cliffhangere faller sjelden i god jord hos meg.

Jeg er overrasket. Her sneik jeg meg inn i siste liten og feide de "gamle" klassikerne av banen. På et tidlig stadium hadde jeg et lite håp om at Frankenstein skulle seile opp og gå forbi (Den står i hylla, og jeg trenger nok litt ekstra motivasjon for å ta fatt på den), men så ble det altså Morante. Lest første gang for bortimot 40 år siden; det skal bli interessant å fornye bekjentskapet.

Som vanlig synes jeg leseperioden er for lang siden jeg er en standhaftig enboksleser. Men har fortsatt full forståelse for at folk har ulike lesevaner.

Førsteplassen... Den kan du trygt lese igjen. Og igjen. Den er òg blir helt fantastisk!! Spennende liste - fant mye interessant her, så takk for at du deler :-)

Tåler man isolasjon over lengre tid?

En ung forsker, som man aldri får vite navnet på, er på feltarbeid. Denne unge kvinnen er biolog og er på oppdrag for å kunne fullføre doktorgraden. Mens hun jobber venter hun et besøk. Mens hun venter på at hennes kjære Jo skal komme, får vi et innblikk i hennes fortid og nåtid. Hun omtaler eksmannen som S. Deres ekteskap har vært svært turbulent, og S vet hvordan man utnytter makt og omsorg. Under sitt forskningsopphold ved et fuglefjell i nord, får hun rikelig tid til å filosofere om alt og ingenting. Hun får ikke bare erfare hvor værhardt stedet er, men hun får også utfordret seg selv når det gjelder isolasjon, hvordan det er å leve avskåret fra resten av omverdenen. Hun skyper litt med Jo når værforholdene tillater det, og noen ganger kommer det en båt med forsyninger til henne. Men er hun sterk nok til å klare denne krevende jobben alene, eller vil savnet etter folk bli for stor?

En indre og utvendig kamp
Dette er Gabrielsens femte roman, men den første jeg har lest av henne, og den ga et meget godt førsteinntrykk. Man får straks en ekkel og ubehagelig følelse helt fra begynnelsen, og man bare venter på at noe fryktelig skal skje, eller at noe skal eksplodere. Kvinnen i boka utgir seg for å være tøff og hardbarket, men inne i henne er det mye som romsterer. Hun har sine indre demoner, lengsler, pågangsmot og frykt, og disse faktorene blander seg ofte med hverandre. Hun er sterk og modig i det ene øyblikket og i det andre føler hun seg litt mindre og kanskje litt småredd. Men hun prøver å være sterk i enhver situasjon, uansett hvor krevende det kan være. Det virker som hun vil bevise mye for både seg selv og andre.

Ankomst består av hovedpersonens nåtid, og en kjent lokalhistorie som skjedde for mange år siden. Om Borghild og Olaf Berthelsen og deres barn, som opplever en stor tragedie som de bearbeider på hver deres måte. Hvordan de prøver å leve sammen, men likevel har denne store avstanden, hvor den ene voksne anklager den andre, og den andre som håper at tilværelsen vil gå tilbake til det normale igjen. Hovedpersonen føler seg fascinert over denne lokalhistorien. Hvorfor?

Vanskelig å forstå seg på hovedpersonen
Det eneste jeg "irriterte" meg over angående Ankomst var hovedpersonens seksuelle frustrasjon og at det var noen seksuelle partier her og der, men heldigvis ikke noe overdrevent. Det er ikke flaut å lese om det eller noe, men det virket litt utroverdig og en smule desperat. Vet at det er var en mening med denne desperasjonen, og at det var en av hennes lengsler i denne isolasjonen, men følte likevel at det ikke passet inn i settingen. Det ble litt malplassert. Det er bare det jeg mener. Det er også litt vanskelig å få tak på personen, om hva slags person hun er fordi hun er litt overalt. Opp og ned, usikker og modig. Hun er litt av alt. Skjønner godt hvorfor med alt hun har gjennomgått, men ble ikke godt nok kjent med henne. Hun blir noe diffus oppi det hele.

Dette er en roman som er i grenseland til å være en psykologisk thriller og det funker! Litt langsom i begynnelsen, men så tar det seg virkelig opp. Denne lille romanen byr på både spenning, intensitet og en dysterhet som man blir veldig nysgjerrig på. Man lurer på hvorfor hun egentlig er der ute. Er det virkelig på grunn av feltarbeidet, eller er det noe annet? Beskrivelsene, spesielt værbeskrivelsene er så gode at det kalde været i boka når leseren. Brrrr!

Fra min blogg: I Bokhylla

Bare biblioteksbøker/GN for meg denne helgen, hovedboka jeg leser er Medeltida människor - Et porträttgalleri av Birgitta Kurtén-Lindberg som jeg så vid startet på forrige helg. Fikk forresten mail fra Strömstad bibliotek igår at jeg hadde vunnet bokbingoen, selvfølgelig dagen etter at vi var på vår månedlige handletur og jeg var innom for å levere Bakom monumenten - Gestalter ur Europas gryning av samme forfatter, og å hente Boken om vikingarna som jeg hadde reservert. Så nå blir det en båttur over fredag den 27.

Ellers har jeg ca 10 sider igjen av Gulosten - liv i helvete 1914-1921 som jeg leser ut ikveld, og fortsetter da med Constantine Vol. 1 - The Spark and the Flame, den første av fire som forfaller neste helg.

"Sapiens" av Yuval Noah Harari får mest fokus denne helga. Om menneskehetens historie, natur og kultur, helt fra homo sapiens første skritt på jorden,- og frem til våre dager. En engasjerende, tankevekkende, lærerik og litt provoserende bok.

It´s like deja vu all over again.

Yogi Berra

Dette er en bok som du bør ha en god psyke for å lese...!! Den er deprimerende men får deg til å se ting i perspektiv. Får bare håpe verden har blitt et bedre sted.. Vil nok aldri glemme denne boken..

Så ålreit å høre! Dette er en bok jeg håper får mange lesere!

Denne boka elsket jeg! SÅ spennende å få innblikk i overgangen fra det gamle til det nye i Japan! At boka ble så sent oversatt til norsk får meg til å tenke på hvor mange andre skatter som har ligget uoppdaget i årevis for norske lesere ...

For meg er denne boka et mesterverk!

Aleppo-fortellinger

Jeg hadde aldri hørt om den kurdisk-syriske forfatteren Niroz Malek (f. 1946) før jeg fikk nyss om at en bok med fortellinger fra Aleppo var under utgivelse. Etter dette har jeg gått og ventet på denne boka, som på norsk har fått tittelen "Slik natten er - Fortellinger fra Aleppo". En tittel som bærer bud om krigens mørke ... Aleppo er blitt et begrep som er ensbetydende med den totale ødeleggelse, mens vi forbinder natten med mørket. Den en gang så stolte byen, hvis gamleby sto på UNESCOs verdensarvliste, er lagt i ruiner.

Viktigheten av litteratur som utvider vår horisont

Det er Kjersti Enger Jensen som har oversatt denne boka fra arabisk til norsk. I et intervju i Klassekampen (under tittelen "Vi trenger rause forlag") tidligere i høst uttalte hun følgende: "Det finnes mange litterære perler der ute som kunne vært oversatt, men fordi de ikke foreligger på engelsk, og muligens fransk, plukkes de ikke opp av norske forlag. Jeg skjønner at de ikke tør å ta sjansen, men det føles også som interessen mangler litt," sier Jensen.

Hun mener det ikke handler om at arabisk litteratur generelt kan være vanskelig tilgjengelig.

I samme artikkel uttalte oversetter Mohammad M. Izad at dersom man vil ha en stor flora av oversatt litteratur, kan man ikke bare tenke salgstall. Det viktigste er å gi publikum muligheten til å skaffe seg større innsikt. "En kan oppdage viktige nyanser av et fremmed samfunn gjennom litteratur hvis variasjonsbredden er til stede, sier Izad." Selv vil jeg trekke dette enda lenger, og hevde at uten å stimulere til folks nysgjerrighet og forståelse for andre kulturer som er annerledes enn vår egen, vil verden aldri gå fremover. Dette går selvsagt begge veier. Som kloke Torbjørn Færøyvik så treffende sa det i innledningen til sin bok "Orientekspressen" - (hans uttalelse har stor overføringsverdi til litteraturen):

"Kloke mennesker har understreket hvor viktig det er å reise, å være i bevegelse, å oppdage selg selv og enda viktigere: å oppdage andre. De har også funnet ut at reisen ikke må ha et spesielt geografisk mål. Som Henry Miller skal ha sagt: "Reisens mål er ikke et bestemt sted, men en ny måte å se tingene på." I beste fall er den et utmerket middel mot trangsynthet og fordommer. Den er til og med et effektivt antikrigsvåpen. Når du ser små barn leke i Iran, Irak eller Afghanistan, får du ikke lyst til å bombe dem. Tvert om, du blir en sterk tilhenger av fredsskapende arbeid og dialog over landegrensene."

Ingen anmeldelser av boka så langt ...

Bøker som "Slik natten er" skal ikke bare skal gjennom ett nåløye, men flere. For så snart aktuelle bok faktisk er oversatt til norsk, så var det anmelderne da ... Hvor ble det av dem? Selv har jeg ikke funnet en eneste anmeldelse av Niroz Maleks bok - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant de uprofesjonelle (altså bloggerne) ... Men jeg håper selvsagt at de kommer!

Hvem er Niroz Malek?

Et søk på Niroz Malek i Wikipedia førte meg kun til en tysk side, som på ingen måte yter forfatteren full rettferdighet. Her er det ikke nevnt noe om at han er kurder, og kun denne siste boka hans er nevnt i bibliografien. (Forlag som utgir bøker av litt ukjente forfattere burde virkelig ta oppgaven med å oppdatere Wikipedia på eget språk seriøst! For når man står med en ukjent forfatters bok i hendene, er det viktig å finne saklig faktainformasjon av aktuelle forfatter - også på andre steder enn kun forlagenes egne nettsider.)

Dette førte meg uansett videre til forlagets presentasjon av Niroz Malek:

Niroz Malek er altså en kurdisk forfatter, som er født og oppvokst i Aleppo (som ligger i Syria). Han er utdannet ved kunstakademiet i Aleppo og i yngre år var han billedkunstner. Nokså tidlig - allerede i 1967 - la han billedkunsten på hylla, og ble forfatter på heltid. Så langt har han utgitt åtte novellesamlinger og seks romaner. Han skrev "Slik er natten" mens krigen pågikk - dvs. i første halvår av 2014. Boka er blant annet oversatt til fransk, og i 2016 mottok Malek Le prix Lorientales. Juryen beskrev boka som "et treffende vitnesbyrd, alltid hevet over hatet". Videre var den "skrevet som en krigsmotstanders reisedagbok. Som Aleppos egen stemme."

Om boka

Denne lille boka, som kun rommer 116 sider, er delt inn i 26 små kapitler med korte, men talende titler. Fordi det er den samme jeg-personen vi følger gjennom hele boka og fordi hvert kapittel er datert, er det nærliggende å tenke på dette som en slags dagbok. Noveller er det nemlig ikke.

Vår navnløse jeg-person (forfatteren eller hans alter-ego?) sitter i en leilighet og skriver om hverdagen i det krigsherjede Aleppo. De fleste - om ikke alle - har et forhold til denne byen, og vet at det knapt finnes noen by i Syria som har vært hardere rammet av krigen (som etter hvert har blitt en krig mot IS) enn nettopp Aleppo. Jeg har selv både lest og skrevet om Francesca Borris dokumentarbok "I krigen - et vitnesbyrd", hvor Aleppo står helt sentralt. Dessuten har jeg lest og skrevet om Cecilie Hellestveits bok "Syria - En stor krig i en liten verden" og Sigurd Falkenberg Mikkelsens bok "Arabisk høst". Alt dette har vært med på å forme mitt syn og min oppfatning av hva som har foregått i Syria generelt og Aleppo spesielt.

I det første kapittelet snakker vår jeg-person i bilder om fortidens venner. Han henviser til brev han har fått, hvor noen er døde, andre har forlatt landet og atter andre har han bare mistet kontakten med. Å samle på brevene er en måte å komme nær alle han har mistet. Det handler om minner om en tid som er forbi.

En annen gang må han minne seg om at det finnes folk som ikke liker det han skriver. Pennen merker frykten og nekter å skrive - selv om det ikke er noen i rommet ...

I kapittelet med tittelen "Den første himmelen" møter vi en mann - omtalt i tredjeperson entall - som opplever en voldsom eksplosjon. Dette raderer nabobygningen fra kartet. Selv er han glad for at hjemmet hans fremdeles er intakt.

"En absolutt stillhet kom krypende. I den andre enden av Tayr-gaten var det som om selve lufta manglet, som om den var blitt slukt av en avgrunn. Folk, i det minste noen av dem, hadde kastet seg til jorden. Andre så lamslåtte ut der de mekanisk vandret rundt på leting etter gjenstander som hadde fløyet fra hendene deres, eller barn som plutselig hadde forsvunnet og ikke var å finne noe sted ... " (side 39)

Så kommer han hjem til sin egen blokk og begynner å bevege seg oppover i etasjene. Bare for å oppdage at taket er borte, og at han er omgitt av blå himmel ... "Ett sted av gangen klatret de oppover mot himmelen til han endelig ble borte bak et lag av strålende blått." (side 41)

En interessant og tilsynelatende digresjon fra bokas øvrige tematikk er "To romaner", der jeg-personen har lest romanen "Og dagen varer lenger enn et århundre" (1983) av Tsjingiz Aitmatov og fører en fiktiv samtale med denne forfatteren som for lengst er død (f. 1928 d. 2008). Det handler om et manglende kapitel i boka, som gjør at han ikke skjønner så mye av det som skjer. Tilfeldigheter fører ham til en annen bok av samme forfatter - "Dsjengis-khans hvite sky" (1993) - som synes å være nettopp det manglende kapittelet i den første boka. Et kapittel forfatteren ble tvunget til å ta ut for i det hele tatt å få den første romanen gjennom sensuren ... Hvorfor ble ikke dette kapittelet lagt inn i den første boka på et senere tidspunkt? lurer vår jeg-person ... Aitmatov svarer at dette kunne bli sett på som et vitnesbyrd om det gamle regimet, "som røvet friheten fra både landet og folket som levde der" (side 51). "Derfor lot jeg det forbli en hemmelighet som slike oppegående lesere som deg kan oppdage på egenhånd." Så handlet kapittelet likevel om noe som antakelig ikke kunne sies på en annen måte uten at Malek selv ville fått problemer med utgivelsen av sin bok - nemlig hvilke latterlige følger det kan få når kunsten ikke får leve og utvikle seg på sine egne premisser.

Vi får krigen veldig tett på i denne boka, der jeg-personens hjem etter hvert befinner seg innenfor sperrelinjene, som voktes av soldater. I kapittelet "Kom, la meg si at jeg elsker deg" møter vi et ektepar som har kjent krigen tett på kroppen. Hvilken betydning har ordene "jeg elsker deg" når man befinner seg så nær mye tragedie?

" Vær så god. Vet du, jeg tror ærlig talt ikke at slike ord gjør inntrykk på folk lenger. De har mistet all mening. Hva betyr de? For meg er de bare ord som ikke lenger betyr noe i så blodige tider som vi lever i. Se for deg dette: På lærerrommet i dag fortalte arabisklæreren min meg noe. Han hadde sett trist og bekymret, rent sagt miserabel, ut siden i morges. Han nærmest hvisket, som om han var redd for noe: "Kan du forestille deg, frøken? For tre måneder siden mistet broren min sin tretti år gamle sønn i området rundt Bab al-Hadid. Han var på vei hjem til barna sine da en tønnebombe som noen hadde kastet ut fra et fly, landet foran ham midt i gaten. Hele han forsvant, vi fant ikke så mye som en eneste liten bit av ham. Siden den dagen har faren hans, altså broren min, vært stum. Forestill deg ei tønne full av skrap og splinter som dreper. Han døde og etterlot seg absolutt ingen spor." (side 98-99)

Og så er det Fatima som i bokas siste kapittel "Et hvitt klede" dør, fordi apoteket mangler de mest elementære medisiner som kunne ha reddet henne. Bare en eneste dose kunne reddet henne. Bare en ... Medikamentet var "ute av produksjon" ...

Mine tanker om boka

Først og fremst er jeg veldig glad for at bøker som dette i det hele tatt kommer ut på norsk! Det er nemlig ingen selvfølge i en tid der slike utgivelser trenger offentlig støtte (som det blir stadig mindre av ...) for i det hele tatt å være bærekraftig for et forlag. Egentlig burde slike tilskudd vært ført inn under budsjettposten "fredsskapende arbeid" i statsbudsjettet (om noe slikt finnes ...).

Niroz Maleks bok "Slik natten er" er en knallsterk beretning om en krig de fleste av oss bare kjenner fra relativt overfladiske nyhetsinnslag, og hvor det er vanskelig å få noen helheltsforståelse av hva som egentlig foregår. Dvs. dette har jo faktisk blitt mye enklere etter hvert, i alle fall etter at IS ble ansett som en større trussel for verdensfreden enn Assad-regimet. For nå handler ikke Syriakrigen lenger om et utall opprørsstyrker som kjemper mot Assad, men om å få stabilisert Midtøsten-regionen igjen og bli kvitt IS.

Maleks bok handler imidlertid ikke om politikk. Han tar ikke standpunkt for og imot Assad, og IS og andre opprørsstyrker nevnes ikke med et ord. Kanskje ligger det likevel kritikk mellom linjene, siden "alle" vet hvem som står bak f.eks. de forferdelige tønne-bombene ... Det han derimot tar helt klart avstand fra, er krig, og dette får han frem ved å fortelle om krigens konsekvenser. I all hovedsak er fortellerstemmen i boka nokså lavmælt, men oftere og oftere lenger ut i boka blir stemmen mer insisterende og høylytt. Lite pakkes inn, og det er mulig at dette har sammenheng med at krigen var på sitt aller verste i denne perioden. Det er i alle fall det inntrykket jeg sitter med etter å ha lest ulike bøker om konflikten. Og det var vel nettopp da IS også for alvor kom på banen.

Boka er godt skrevet! Styrken i historiene ligger i at disse er balanserte og at hatet er fraværende. Språket er litterært, og selv om jeg ikke har kunnskaper til å kunne sammenligne den norske utgaven med den originale arabiske boka, sitter jeg med en opplevelse av at oversetteren nødvendigvis må ha gjort en god jobb. Rent språklig fløt det nemlig godt. I og med at det er en slags kronologi i fortellingene, ble jeg fanget av boka og ønsket bare å lese videre. Plutselig hadde jeg lest den fra perm til perm, uten avbrudd. Her er det ingen happy ending, dessverre ...

Boka har som tidligere nevnt en slags dagbokform, men uten egentlig å fremstå som en dagbok i ordets rette forstand. Selv om vi av og til får høre historier som forfatteren gjenforteller uten å ha vært der selv, kan man heller ikke si at samtlige kapitler fremstår som noveller. Dette er heller ikke en dokumentar, selv om mange av hendelsene som beskrives er virkelige nok. Forfatteren har i stedet brukt litterære virkemidler for å formidle hva som skjedde i Aleppo i første halvår av 2014, der brutaliteten tiltok voldsomt utover våren. Det er sterke ting vi får høre, og det i et land som ikke er så langt fra oss - verken fra Norge eller land vi nordmenn elsker å feriere i. Litteratur som dette bidrar til å gi krigens lidelser et menneskelig ansikt.

Avslutningsvis ønsker jeg å sitere Svenska Dagbladet (et sitat som finnes på bokas smussomslag):

Aktualiteten i dessa noveller från ett brinnande och avhumaniserat Aleppo är så brännande som den kan bli, men Malek är ingen dagtidningsreporter. Tvärtom tar han sin tillflykt till fantasin och närmar sig en magisk realism, där gränsen mellan då och nu är like tunn som den mellan döda och levande. Sorgen ligger ofta tung över texterna, men får ibland också sällskap av en oerhört levande humor.

Og som forlaget skriver om boka på sine nettsider:

Alle fortellingene som er samlet i denne boken er forfattet mellom januar og juli 2014 og gir et helt annet vitnesbyrd om krigens brutale virkelighet enn det vi er kjent med fra tv-bilder og avisreportasjer. Og forfatterens tilnærming til hverdagen i den krigsherjede byen, er alt annet en journalistisk – han søker like gjerne tilflukt i fantasien, drømmene og minnene, for beskrive en verden preget av oppløsning, der fortiden og nåtiden glir over i hverandre og der de dødes tilstedeværelse synes å være vel så virkelig som de overlevendes. Men selv om historiene ofte kan virke dystre og sorgtunge, er de ikke uten håp og en varm, underfundig humor.

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Les den!

Mens jeg leste boka tenkte jeg at forfatteren fikk så godt frem hvor ensforming og nærmest uutholdelig oppholdet på fangeøya var. Jeg tenkte at det var nettopp dette som var poenget med historien. Og så prøvde Mary og de andre så godt de kunne å gi livet et slags innhold. Situasjonene ble imidlertid så absurde, særlig da fangevokterne festet og inviterte inn de kvinnelige fangene. For meg ble dette en veldig sterk leseopplevelse. Særlig fordi boka er basert på ting som faktisk har hendt.