Det er vanskelig å se meningen med denne boka, om den er ment å være seriøs, eller om den er bare skrevet for moro skyld ...

Stephanie Perkins er kjent for de som har lest Anna and the French Kiss trilogien for ungdom. De bøkene var kjempepopulære for noen få år siden. Jeg leste dem aldri da jeg ble skikkelig lei av å høre om den, og tenkte kanskje det ikke var min sjanger. Derfor ble det ikke noe av det.There's Someone Inside Your House ble utgitt i fjorhøst, og den har fått mange delte meninger, og som nevnt tidligere foretrekker jeg bøker som får delte meninger fremfor bøkene som kun får ros. Bøker som kun får ros gjør meg bare enda mer skeptisk. Sånn er det bare. Dessuten er dette en horrorbok og som kjent, leser jeg alt jeg kommer over av horror.

Det ene problemet etter det andre
There's Someone Inside Your House er om Makani som kommer fra Hawaii og ender opp i Nebraska for å bo hos bestemoren sin,og gå på skolen der. Noe fra tiden i Hawaii plager henne, noe hun ikke nevner noe nærmere om i begynnelsen for å holde på mysteriet. Hun oppholder seg ikke lenge på sitt nye sted før noe forferdelig skjer. En medelev er drept og det fører til mye snakkis på skolen. Hvem drepte henne? Var det noen som kjente henne? Men Makani har andre ting å tenke på. Hun har sine huslige plikter å gjøre hjemme hos bestemoren sin siden hun begynner å dra på årene, og hun kan av og til bli litt fjern. Alt opp i dette får Makani følelser for en fyr på skolen. En mystisk, stille fyr som hun liker godt. Skolen hennes får et nytt problem da det skjer et nytt drap. Er det noen som bærer nag eller er det tilfeldige drap? Hvorfor skjer dette på hennes skole? Og hva er det Makani skjuler fra tiden hun bodde på Hawaii? Hun snakker så lite om sin egen fortid. Er det et bevisst valg?

Dette er en lettbeint horror som ikke byr på noe nytt, noe som er vanskelig i horrorsjangeren genrelt, men dette blir altfor klisjeaktig. Denne boka prøver å være den nye Scream, virker det som. Mange hater den filmen, men jeg digger den fordi den er festlig. Den tar horrosjangeren sånn på kornet. Scream er en parodi, men There's Someone Inside Your House er ikke en parodi så vidt jeg vet, men ofte føltes det som om det var det, fordi det var vanskelig å ta både innholdet og persongalleriet seriøst. Ingen av karakterene var spennende å lese om, ikke en gang hovedrollen, handligen er vel forutisgbar, og jeg likte ikke helt vekslingen mellom horror og romantikk. Det var som om forfatteren ikke klarte å bestemme seg for sjanger, og gjorde en liten miks. Ikke noe galt i det siden det er mange forfattere som blander sammen noen sjangere, så det er ikke noe nytt. Men det er litt trist når både horrordelen og romantikkdelen blir like klisjéaktig, og ikke minst, like kjedelig ...

Godt at noen ting tar slutt
Kjedelig er ikke alltid et bra nok eller dekkende ord, men noen ganger er det det mest beskrivende ordet man kan bruke, og det gjør det i denne sammenhengen. Boka er kort og ikke avansert å lese på noen som helst måte, men likevel så drøyde den og drøyde. Jeg forventer ikke action eller spenning hele tiden. Det er ikke det jeg mener, men noen bøker finner bare ikke denne balansen. Det gjorde ikke denne.There's Someone Inside Your House hadde ingen fnugg av atmosfære, spenning eller mysterie. Det hele ble for monotont og forutsigbart. Jeg ble bare lettet over å være ferdig med den. Det er trist.

Fra min blogg: I Bokhylla

Etter hvert som jeg leser mer om og av Kerstin Ekman, dukker det opp en tanke om at hun kanskje på mange måter identifiserer seg med sjamanismen. Som altså ikke er en religion, men en verdensanskuelse: Alt har sin plass og må ses på med respekt. Jeg har ikke lest Herrarna i skogen, men skjønner at det må jeg antakelig få rettet på. I forordet til boka skriver Ekman blant annet dette, etter å ha beskrevet naturmangfoldet i de jemtlandske skogene:

Nu förvandlas dessa skogar med boträd och bäckfall till
föryngringsytor. De blir monokulturer av tall eller gran. Det blir
tyst.
Jag har levt där en värld håller på att försvinna. Byarna har
sedan 1760-talet, då de första nybyggarna kom, utvecklat en säregen
skogskultur. Nu erövras bygden av turisterna och lövslyet. Dag och
natt dånar timmerbilarna förbi. De kör till Norge, till
massafabrikerna, sågverken och arbetstilfällena där. Varför det måste
vara så vet jag inte. Jag har legat vaken och lyssnat på dundret av
timmersläpen som år efter år, dygnet runt, fraktar bort skogen. Jag
har vargklon i hjärtat.

Noe liknende sier også Risten i sin fortelling om alderdommen. Og der har vi vargkloa igjen. Kan dette være et fast svensk uttrykk, som rett og slett betyr at man har angst for hva som skal skje?

En viktig bok for alle som må samhandle med herren Parkinson på en eller annen måte. Forfatteren deler raust om tanker og erfaringer, positive og negative. For helsepersonell gir boken et godt innblikk i følelser og reaksjoner som kan oppstå når en får en kronisk sykdom. Jeg fant det særlig interessant å lese om prosessen og utviklingen fra jobb og så gradvis til ufør og den ekstrabelastningen en slik prosess kan være.

En dysfunksjonell families historie

Elizabeth Strout (f. 1956) debuterte som forfatter i 1998 med romanen "Amy and Isabelle", som ble nominert til Orange-prisen for beste roman. Hun har i følge Wikipedia utgitt tilsammen seks bøker (men listen er antakelig ikke komplett). Aller mest kjent er hun for novellesamlingen "Olive Kitteridge" (2008), som hun fikk Pulitzerprisen for i klassen skjønnlitteratur i 2009. Denne boka ble hennes store, internasjonale gjennombrudd. "Jeg heter Lucy Barton" kom ut i 2016. "Anything is possible" kom i fjor, og vil bli utgitt på norsk i år med tittelen "Hva som helst er mulig".

Lucy Barton er innlagt på sykehuset. Bakgrunnen for innleggelsen var at hun skulle fjerne blindtarmen. Et relativt banalt inngrep, men som ble etterfulgt av komplikasjoner med infeksjon, og som fører til at hun blir liggende på sykehuset i ni uker ... Mannen hennes har et anstrengt forhold til sykehus, og kommer sjelden på besøk. Lucy savner døtrene sine, og de savner henne.

Etter ca. tre uker på sykehuset oppdager Lucy plutselig at moren hennes sitter på en stol ved fotenden av sengen hennes. Hun har ikke sett moren sin på flere år, og lurer på hvordan hun har kommet seg dit. Det viser seg at det er Lucys mann som har ordnet det hele.

I dagene som kommer får moren tilbud om feltseng på rommet til Lucy, men hun avslår. I stedet sover hun sittende i stolen. Hun og Lucy har ikke hatt kontakt med hverandre på flere år fordi moren følte seg sviktet av datteren da hun flyttet fra hjemstedet.

"Vi var særinger, familien vår, selv i den lille småbyen Amgash på landsbygda i Illinois, der det var flere hus som var forfalne og manglet maling og vinduslemmer og hage, uten noe vakkert å hvilke blikket på. Disse husene lå i en klynge i det som var byen, men vårt hus lå ikke i nærheten av dem. Nå sies det at barn anser sine egne kår som det normale, men både Vicky og jeg skjønte at vi var annerledes. I skolegården sa andre barn "dere stinker", og så løp de sin vei mens de holdt seg for nesa; på barneskolen ble søsteren min fortalt av læreren sin - foran hele klassen - at fattigdom ikke var noen unnskyldning for å være skitten bak ørene, at ingen var for fattige til å kjøpe et såpestykke." (side 15)

Helt frem til Lucy var ni år, bodde de i en garasje hos onkelen. Så døde han, og de overtok huset. Vi aner mye mellom linjene, som ikke blir sagt direkte. I løpet av den uka moren er på besøk, snakker de om alle andre - bare ikke om seg selv. Moren sladrer om alt og alle, og måten hun formidler andres historier på får oss til å føle at det er lite raushet og varme her. Faren er åpenbart et ikke-tema. Hva er det som ligger bak? Aner vi en overgrepshistorie? Moren og Lucy er aldri virkelig nær hverandre, og de var det aldri tidligere heller.

Noe det ikke kan herske noen som helst tvil om er at Lucy var et forsømt barn. Familien var lutfattig - ikke bare materielt, men også i ånden. Likevel har det voksne Lucy aldri sluttet å håpe på at moren en dag skal si at hun er glad i henne. Men disse ordene kommer bare aldri - heller ikke i løpet av den uka de tilbringer sammen.

Hva var det likevel som reddet Lucy, og som fikk henne til å bevare sine sunne fornuft gjennom barndommen og opp i voksen alder? Kanskje var det bøkenes verden - de aldri sviktende bøkene? Gjennom glimt tilbake til barndommen, der hun tilbrakte ikke rent lite tid på biblioteket (i begynnelsen fordi det var varmt der - i motsetning til hjemme), i voksen alder og i nåtid, står bøkene alltid i fokus. Dette kommer ikke minst tydelig frem i hennes møte med forfatteren Sarah Payne, en kvinne som blir et forbilde for Lucy som også skriver.

"Jeg liker forfattere som prøver å fortelle deg noe sannferdig. Dessuten likte jeg det hun skrev fordi hun hadde vokst opp i småbyen New Hampshire, og hun skrev om landsbygda i den delstaten, hun skrev om folk som jobbet hardt og led og som det også hendte gode ting. Og så gikk det opp for meg at selv i bøkene sine fortalte hun ikke hele sannheten, hun vek alltid unna noe. Altså, hun klarte knapt å si hva hun selv het! Og jeg tenkte at jeg skjønte det også." (side 46-47)

Lucys foreldre har aldri kunnet fordra gråting.

"Men med moren min turte jeg ikke å gråte. Begge mine foreldre avskydde gråting, og det er vanskelig for et barn som gråter å måte slutte med det, når hun vet at hvis hun ikke slutter, kommer alt til å bli verre. Det er ingen enkel situasjon for et barn. Og moren min var - den kvelden på sykehusrommet - den moren jeg hadde hatt i hele mitt liv, uansett hvor annerledes hun virket med den lave, innstendige stemmen og det mykere ansiktet. Det jeg mener, er at jeg prøvde å ikke gråte. Jeg følte, i mørket, at hun var våken." (side 94-95)

I sitt eget bryllup presenterte Lucys vordende svigermor henne slik: "Lucy kommer fra ingenting." (side 141) Lucy ble ikke fornærmet, men hun visste med seg selv at ingen i hele verden kommer fra ingenting. Fra før av hadde hun hatt en kunstnerkjæreste, og etter en eneste feil bemerkning visste hun at mellom dem kunne det bare aldri bli noe. Han tråkket på henne på en meget ufin måte, og det hele var ganske enkelt ikke mulig å reparere etterpå.

"Det er rart hvordan en ting kan få en til å skjønne noe sånt. Man kan være klar til å oppgi barna man alltid har ønsket seg, man kan være klar til å holde ut bemerkninger om ens egen fortid, eller om klærne man går i, men så - en bitte liten bemerkning og så slippes luften ut av sjelen og den sier: åh.

Siden har jeg vært venner med mange menn og kvinner som sier det samme: alltid den avslørende detaljen. Det jeg mener, er at dette ikke bare er en kvinnes historie. Dette hender mange av oss, hvis vi er så heldige at vi hører den detaljen og er oppmerksomme på den." (side 30)

"Mitt navn er Lucy Barton" er en sår roman om et menneske som har opplevd lite - om noe - kjærlighet i oppveksten, men som likevel har klart å bevare hjertet og sjelen sin intakt. Kanskje var det en lærer som "så" henne, kanskje var det bøkene, kanskje var det en iboende styrke i henne selv - som reddet henne fra å gå til grunne? Det har ikke gått like gått med broren hennes, mens en søster synes å ha fått til et slags liv.

Noen sier at "det er aldri for sent å få en god barndom", som om det er mulig å tenke seg forbi en vond oppvekst og plutselig - voila! - omdefinere dette til en lykkelig barndom. Med Lucy synes det nesten omvendt. Det er som om hun først i voksen alder innser at kampen om morens gunst er en tapt sak, og ser barndommen sin i det grelle lyset den antakelig fortjener. Samtidig skjønte hun allerede da hun var barn at familien hennes var annerledes. Hun og søsknene stinket, og hun ble mobbet på grunn av dette. Det var ikke mye kjærlighet å hente i hjemmet heller. Likevel har hun fortsatt å elske sin følelsesmessig avstumpete mor, som ikke er i stand til å ta ordene "jeg er glad i deg" i sin munn. Og hvordan er det f.eks. mulig å omdefinere at hun ble låst inn i en truck i garasjen hun vokste opp i når foreldrene var på jobb? Angsten hun opplevde da tankene på at hun skulle bli forlatt for godt, overmannet henne fullstendig ...

Det er noe med de amerikanske oppvekstromanen om dysfunksjonelle familier. Ingen er så ekstremt fattige som når amerikanere er fattige. Hvem har vel ikke tenkt "er det virkelig mulig?" etter f.eks. å ha lest Jeanette Walls´ oppvekstroman "Krystallslottet"? Men der "Krystallslottet" er mer høylytt og insisterende, der er "Jeg heter Lucy Barton" en lavmælt sak. Det er en sterk historie vi får høre, og sterkest er faktisk det som ikke står der, men som må leses mellom linjene. Kanskje finner Lucy et ståsted i livet til slutt ... etter at hun er utskrevet fra sykehuset og har tatt fatt på resten av sitt liv ...

Jeg anbefaler denne boka sterkt! Den er godt skrevet og jeg ble svært grepet av historien.

Fortsetter med de samme to bøkene som jeg leste i forrige helg. Dvs "Frost" av Roy Jacobsen og "Lenker" av Anne K Elstad. Dessuten har jeg begynt på "Å dykke etter sjøhester" av Hilde og Ylva Østby. Det er en relativt lettlest bok om hukommelse, som man ikke trenger være fagutdannet for å ha god nytte av, siden den er skevet uten utstrakt bruk av latinske medisinske uttrykk, osv. P.S: Om noen skulle lure på hvorfor "sjøhest" er kommet med i bokas tittel, så skyldes det at hukommelsessenteret i hjernen, som på latinsk heter hippocampus, har form som en sjøhest.
Etter en liten periode med relativt bra vær, er det nå blitt surt og vått igjen, slik det pleier her på Vestlandet. God lesehelg ønskes alle :)

Nå er det kjempelenge siden jeg har skrevet noe i lesehelgtrådene. Livet som småbarnsmamma er ikke alltid så lett å forene med leselysten. Denne helgen leser jeg Dypt å falle av Anna Grue. Dansk krim som har fått mye bra omtale, så jeg har gledet meg til denne boka. Så langt synes jeg boka er både spennende og underholdende.

Nå som OL har startet har jeg nettopp vært inne på GET og endret kanalpakken min (fjernet de kanalene jeg ikke ser på) så jeg fikk de to Eurosport kanalene som sender fra OL.

Jeg vet ikke hvor mye lesing det blir, men er godt igang med bøker på leseutfordringen igjen. Leste ferdig Drept av bjørn og ulv - en historisk oversikt over mennesker drept og skadet av rovdyr i Norge de siste 400 år for punktet 'A book with an animal in the title' denne uka, og startet igår kveld med The Ritz London Book of Afternoon Tea - The Art and Pleasures of Taking Tea for punktet 'A book with a time of day in the title'. Regner med å lese den ferdig før middag siden den er på bare 64 sider og en del er oppskrifter som jeg bare skumleser. Neste bok blir også fra leseutfordringen, Skiidrett før Sondre - vinterveien til et nasjonalt selvbilde for punktet 'A book about or involving a sport'.

Hadde bestemt meg for å lese begge disse bøkene i vinter før jeg så årets leseutfordring, og selv om jeg hadde bestemt meg for å vente med å velge ut bøker til rett føre jeg leste dem, har jeg spikret 33 punkter allerede og har flere valg for 11 punkt til hvis jeg ikke kommer over noen andre utover året.

Forlagsredaktør Dan Andersen i Cappelen Damm sluttet i jobben og ga ut bok for å forklare hvorfor. Jeg synes han har mange gode poenger. Det syntes visst ikke eks-sjefen hans.

Jeg er ikke så interesert i 2. verdenskrig som en venn av meg, men jeg liker bøkene til Tore Pryser, har lest:

• Svik og gråsoner - norske spioner under 2. verdenskrig
• Varulven og andre agenthistorier - svik og gråsoner under 2. verdenskrig
• Kvinner i hemmelige tjenester - etterretning i Norden under den annen verdenskrig

og har 4 til i samme stil på ønskelista.

Har også en bok i årets leseutfordring, Hitler’s Henchmen for punktet 'A book with alliteration in the title'

Bladserien Valhall handler for det meste om 2. verdenskrig og jeg har tenkt å lese dem.