Bokelskere.no

Det er ganske sprøtt at dette fremdeles terpes på, men altså: Seksuell vold er aldri greit. Det er like ille når en etnisk norsk person forgriper seg som når en ikke etnisk norsk person gjør det samme. Kvinnefiendtlige holdniger skal fordømmes uansett om de har opphav i kristne, muslimske eller buddhistiske trosretninger. Det samme gjelder om holdningene har sosioøkonomiske eller sosiokulturelle utspring.

Ved å gå mer konkret inn i de seksuelle krenkelsenes handlingsstruktur blir gjerningspersonenes rolle og ansvar mer synlig. Vi må skjerpe måten vi snakker om kjønn og seksualitet på. Kvinner har ikke ansvar for hva menn måtte finne på fordi de føler seg "fristet" av en kvinnes nærvær. Jeg mener den videre debatten må handle mer om disse tingene, og mindre om hva kvinner bør og ikke bør gjøre. Den ensidige terpingen på kvinners medansvar og delaktighet er sykdommen som forsøker å kurere seg selv. Vi kan ikke helbrede sykdom med mer sykdom.

Det er svært betenkelig at en representant for politiet både bagatelliserer russevoldtekter og legger byrden for å unngå dem på jentene.

Han står og ser etter ham der han går langs bygdeveien og tenker at den som ikke tror at skjebnen har en finger med når det gjelder oss mennesker, kjenner ikke livet.

Dersom vi ikke er bevisste våre verdier, kan vi ende opp med å ta feil valg, og vi kan lettere bli villedet av velmente råd fra andre.

Vi vil alltid ha noen form for stress i våre liv. Det er ikke til å unngå. Samtidig kan vi velge hvordan vi forholder oss til det stresset vi opplever i hverdagen. Det er dette stressmestring handler om. Nøkkelen er å styrke vår oppmerksomhet mot det som skjer med oss når vi legger merke til at vi har oppfattet noe som potensielt stressende. Vi øver på å hvile i oss selv med full aksept av det som skjer, framfor å motarbeide det ved å bagatellisere, ignoerere og benekte det. Dette tillater kropp og sinn å komme i balanse gjennom sin evne til selvregulering, noe som gjenoppretter balanse.

..og slik er nå bygda, at har du først stilt deg utenfor, så skal det godt gjøres å reise seg igjen.

Når du river ned fasaden, vil du også føle tilhørighet til andre fordi det er i sårbarheten vi møtes. Den er den vi alle har til felles.

Når vi forventer at "burde" eller "skulle" vært lettere, annerledes eller bedre, skaper vi mye lidelse for oss selv. Kanskje det er slik at det å anerkjenne at livet til tider er tøft, vanskelig og utfordrende, selv om vi skulle ønske, håpe og kanskje til og med forventer at det skulle være annerledes eller bedre, gjør livet mindre komplisert ?. Dersom vi kan akseptere at vi til tider har mer enn vi makter å håndtere, gir vi oss selv rom for selvomsorg, tilgivelse og forsoning.

There are places I remember all my life
Though some have changed
Some forever, not for better
Somke have gone and some remain
All these places have their moments
Of lovers and friends I still can recall
Some are dead and some are living
In my life I loved them all.

Fra "In my life" av The Beatles.