Bokelskere.no

Etter å ha lest første kapittel har jeg inntrykk av at du kan ha rett. Det spørs hvor god sammenlikningen mellom Michael Kohlhaas og Didrik Dale egentlig er. Vi får se hvordan Didrik fremtrer etter hvert. Han har vel, som oss alle, flere sider.

Artig at du har satt Kohlhaas på leselisten. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.

Innledning ved Rolv Thesen

I innledningen til min utgave trekker litteraturforsker og kritiker Rolv Thesen (1896–1966) tråder mellom Didrik Dale og andre litterære karakterer. Blant dem Michael Kohlhaas. Boken, skrevet av Heinrich v. Kleist (1777–1811), leste jeg for noen år siden, og den gjorde et sterkt inntrykk. Kohlhaas er hestehandler; «Denne merkelige mann var ett av sin tids mest rettskafne og tillike mest forferdelig mennesker». Hestehandleren lever et fredelig og arbeidsomt liv inntil han en dag plutselig blir avkrevd en urimelig og ulovlig toll for å kunne benytte veien til markedet. Michael Kohlhaas’ «synd» består i av at han nekter å betale tollen. Han går i døden fremfor å gi seg.

«Det var ikke en blant hans naboer som ikke visste å fortelle om hans godgjørenhet og rettferdighet. Kort sagt, verden skulle ha velsignet hans minne, hvis han ikke hadde overdrevet en av sine dyder. Men hans rettskaffenhet gjorde han til røver og morder.» (side 5)

Fra Wikipedia:
«I sine verker vender Kleist stadig tilbake til konflikten mellom statens rett og individets personlige rettsfølelse og moralske plikt», og temaet i Michael Kohlhaas er beskrevet som «trassig opposisjonstrang hos en mann som føler seg krenket i sin rettsfølelse», som «krenket rettsfølelse som driver en bonde til opprør mot staten, til lovløshet og undergang. Det er en rystende tragedie om individet og samfunnet, fortalt med rolig realisme», og som «en konflikt mellom etablert orden og den enkeltes rett».

Så er det interessante spørsmålet; hvem er den egentlige skurken – øvrigheten som herser med folket, eller enkeltmennesket som kjemper for rettferdighet.

Nå kjenner jeg enda ikke Didrik Dale, så jeg vet ikke hvor relevant sammenlikningen er. Men det skal bli interessant å møte han og se hvilke dilemmaer han står overfor i sitt liv.

Jeg leser bind 10 av Olav Duuns «Skrifter i samling», 4. opplag 1981. Det er ikke opplyst når første opplag kom.

Godt nytt år til dere alle!
Jeg er fått reservert trilogien på biblioteket og er klar. Av Dunn har jeg bare lest "Mennesket og maktene", som gjorde et sterkt inntrykk i min ungdom. Gleder meg til et nærmere bekjentskap med forfatteren.

Ja, ikke sant - flott samleserie de fem som nå er utgitt.

Når alderdom og farer sniker innpå ...

Bjørnstad blir som mange andre vitne til at foreldre blir gamle, og han kjenner selv alderdommen komme snikende av diverse grunner. Selv plages han av hjerteflimmer som stadig blir verre, og han får andre fysiske utfordringer i tillegg. Likevel reiser han mye for å utføre spillejobber. Bjørnstad har skrevet mange bøker og andre verk oppgjennom årene, men de fleste forbinder ham nok mest som musiker, og han forteller mye om spillejobber i denne boka, og samarbeid med andre musikere, blant annet Erik Bye som han var nær venn med, Ole Paus og Terje Rypdal som også er gode venner av ham. Ekstra morsomt var det å lese om Bjørnstad og Byes vennskap fordi de virket så forskjellige.

Store og småskremmende forandringer
Hjemme skjer det store forandringer. Bjørnstad og hans kone som omtales som C. bestemmer seg for å søke om å bli foreldre. Vil de bestå kravene til å adoptere? Ventetiden er utholdelig og krevende for dem begge. I mellomtiden forsøker de å fungere som vanlige mennesker og la hverdagen gå sin gang. Han engster seg mye for sin egen familie og foreldrene sine, ikke bare på grunn av helsemessige årsaker og alderdom, men også å grunn av store forandringer i verden, som stadig blir mer og mer brutal. Tyvetallet er fra perioden 2000 - 2009, og Bjørnstad har en snerten og fin måte å flette sammen sitt eget liv med snitter fra nyhetsbilde fra den perioden, både når det gjelder store og små saker, og mange av sakene husker man på.

Av sakene som nevnes fra nyhetsbilde, er blant annet terrorfrykten som sprer seg i verden etter 11.september. Kort tid etter er det terror både i Madrid og London. Man leser også om den store finanskrisen i USA. Obama som skaper nytt håp for USA og vinner presidentsvalget. I Norge tar Arbeiderpartiet makten tilbake. Man leser også om Baneheia saken og drapet på Benjamin Hermansen. Det er mye om naturkatastrofer, terror, kidnapping og ulykker, og drap. Det nevnes også noen sportslige nyheter, og det er en god blanding av innenriks og utenriks. En fin miks. Har selv aldri hatt stor interesse av å se nyheter daglig, men man får med seg det som skjer i verden likevel, og det er morsomt hva man husker på mens man leser disse sakene.

Sterk familebånd
Syntes også det var morsomt å lese om Bjørnstads liv. Jeg er ikke interessert i å lese om andre foreldreroller, for synes ikke det er så veldig spennende å lese om, men hvordan han jobber som musiker er spennende. Alle han jobber med, og hvor liten verden er, fordi det virker nesten som om han kjenner alle. Han trenger ikke å reise langt i verden for å møte på noen kjente, og også morsomt var det å lese om hans bånd til foreldrene, fordi han har veldig mye selvironi, og morsomt at de lever tett på hverandre også i godt voksen alder, selv om det gjør vondt å se foreldre bli gamle. Han må etter hvert dele på ansvaret med broren for å se til at foreldrene har det de trenger, og eventuelt dømme om at de har god nok helse til å være alene i det store huset. Man blir kjent med Bjørnstad på godt og vondt, og i viktige faser i livet. Han er også veldig negativ til tider, på grensen til det festlige.

Boka tilhører en bokserie om alle tiårene helt tilbake til sekstitallet, og nevner at man trenger ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge. Selv har jeg ikke lest de tidligere bøkene i serien, så det gikk bra å lese denne som frittstående, og har lyst til å få med meg resten av serien også. Dette er en stor bok på over åtte hundre sider, og jeg liker store bøker, for da får man mer tid til å sette seg ordentlig inn i boka, men følte at enkelte partier i boka var svært langtekkelige, og ikke alt interesserte, blant annet som nevnt farsrollen, og de sportslige partiene.

Det tok sin tid å fullføre Verden som var min: Tyvetallet, men det var vel verdt tiden det tok, siden den inneholdt mye selvironi, varme og kunnskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg avslutter leseåret 2019 med det vakre juleheftet Juleroser. Det er femte år på rad at det blir gitt ut. Håper tradisjonen fortsetter. Det er utrolig stemningsfylt og innholdsrikt. Mer om dette i Reading Randi

Hva har The Thief of Always og Hellraiser til felles? De ble begge skrevet av samme mann, nemlig Clive Barker.

Hellraiser er en "klassiker" fra åttitallet og flere oppfølgere fulgte med, men den første er selvfølgelig den beste. Grunnen til at jeg nevner den i denne anmeldelsen, er fordi Clive Barker har både regissert og skrevet den. Siden jeg har sett Hellraiser mange ganger og sett mange intervjuer av ham, har jeg alltid hatt lyst til å lese noe av ham, og valget falt på The Thief of Always, som muligens er hans mest kjente bok. Boka inneholder også illustrasjoner som han har tegnet selv. Hva er det han ikke får til?

For godt til å være sant?
The Thief of Always er en spesiell og liten bok. Man får kanskje litt sjokk over at samme mann som har laget Hellraiser har skrevet The Thief of Always, fordi dette er to helt forskjellige ting på mange måter. Denne boka inneholder en myk historie om en ung gutt som kjeder seg en dag det regner. Han får besøk av noen utenfor vinduet, men Harvey aner ikke hvordan han er kommet dit, og han vet ikke helt hvem det er. Han blir fortalt om et hus, ikke hvilken som helst hus, men Mr. Hood's Holiday House. Det er et hus hvor man kan leke hele tiden og spise mye deilig mat. Det som også er spesielt med dette huset, er at dagene er lagt opp litt annerledes enn man er vant til. Alle årstider blir skiftet inn i en dag, hver dag, og både Halloween og jul blir skviset inn. Det er som om hver dag gjennomgår et helt år. Det høres ut som et drømmehus for barn som ikke liker å kjede seg. Men dette har også en konsekvens som Harvey ikke kjenner til, men hva? Han føler også et ubehag etter å ha vært vitne til noe. Etter hvert begynner han også å kjenne på en hjemlengsel, og får en forståelse av at noe er galt med dette huset, men hva?

Lite grøssende
Jeg har lenge hatt lyst til å lese noe av Barker og utforske forfatterskapet hans, men kanskje The Thief of Always ikke er en bok jeg burde begynne med. Jeg valgte å lese den fordi jeg hadde hørt mye om den på forhånd, og den var for meg, den mest kjente boka av ham. Boka byr på en fin og sår historie, og den har noen uhyggelige øyeblikk, men den er ikke spesielt grøssende, og boka har noe barnslig over seg, noe som kanskje ikke er så rart siden det er fortalt fra et barns perspektiv. Boka er ment først og fremst for barn, men også voksne, men likevel er ikke språket helt troverdig. Boka inneholder også som nevnt illustrasjoner som Barker selv har tegnet. De er enkle, sjarmerende og fine, og må nok innrømme at jeg likte dem noe bedre enn selve innholdet.

Dette er en kort og enkel bok å komme seg gjennom og ikke for skummel for de som ønsker å utforske mer av horrorsjangeren. Det er ikke en bok man blir mørkredd av, dessverre. Her må jeg nevne at det er avslutningen som gir et sterkere inntrykk enn selve handlingen, men det er ikke med på å gjøre boka "bedre". Fin bok, men ikke noe spesielt.

Fra min blogg: I Bokhylla