Bokelskere.no

Å, dere har samlest en av mine favorittbøker!!! Kan ikke dy meg, men må komme med en liten kommentar. Lillevi, du skriver:

« Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.»

Men jeg tror ikke vi skal «ta så lett på» den brilleknusingen. I denne scenen ligger det garantert masse symbolikk - og hvis brilleknusingen ikke hadde betydd noe, hadde den ikke vært med. HVA vi skal tolke inn her? Tja. Det er noen år siden jeg leste boken ... Noen som har konteksten ferskere i minne, som vil våge seg? Og hvorfor har Harper Lee i det hele tatt med denne scenen med den gale hunden? Vil hun vise oss at også vår helt Atticus blir en morder når han føler at han må drepe av hensyn til samfunnet han lever i? Hvorfor sender forfatteren den hunden inn i historien? Og HVA BETYR DE DER KNUSTE BRILLENE???

Inspirerende matbok med spennende pastaretter - og Vibeke har lagt vekt på å gjøre de sunne også. Her er det lett å finne en favoritt eller flere. Denne kommer til å bli mye brukt hos meg.
Her er litt mer om denne i Reading Randi

Interessant om moderniseringen av 2015 – utgaven
Jeg har henvendt meg til Aschehoug forlag om dette spørsmålet og her er et utdrag av svaret jeg fikk:

«… jeg kan i alle fall fortelle deg at antakelsene dine ikke er riktige når det gjelder bruken av ordet "neger". Det er ikke erstattet av ordet "farget". Hvis jeg har telt riktig, forekommer entallsformen "neger" 27 ganger og flertallsformen "negre" 26 ganger i den bearbeidede oversettelsen fra 2015. "Nigger" i forskjellige former forekommer 46 ganger. Jeg tør ikke sverge på at antallet forekomster av "Negro" og "Nigger" i originalteksten er fullstendig identisk med antallet i den norske, men hvis det er noe avvik, tror jeg det er minimalt.

Det betyr ikke at ordet "farget" ikke er brukt -- der Harper Lee selv skriver om "colored people", står det "fargede mennesker" i den bearbeidede oversettelsen.

I tillegg brukes ordet "svart", for eksempel er "a black man's word" oversatt med "en svart manns ord".

Med andre ord: Den bearbeidede oversettelsen følger i høy grad originalteksten når det gjelder benevnelser på hudfarge.

Det går kanskje an å tenke seg at man kunne ha modernisert romanen ved i størst mulig grad å fjerne ladede ord som "neger" og "nigger". Det er blitt gjort i nyutgivelser av enkelte andre bøker. Men det er jo faktisk slik at denne romanen selv problematiserer disse ordene! Se bare ganske tidlig i kapittel 9: "Forsvarer du niggere, Atticus?" spurte jeg da kvelden kom. "Naturligvis gjør jeg det. Ikke si 'nigger', Scout. Det er ikke pent." Boken inneholder flere slike eksempler. Og da ser man jo at hvis ingen skal få lov til å bruke anstøtelige begreper, raser korthuset sammen.

Når det gjelder "moderniseringen" generelt, ser du sikkert at Småen fra 1961 nå heter Scout, som i originalen. Navnet "Småen" lød litt for mye som en gutt. Barnas dagligtale er også blitt mer normalisert i 2015-utgaven: Der originalteksten bruker standard amerikansk engelsk, følger den norske teksten etter, uten ord som "åffer" og sammentrekninger som "æ'kke" og "har'n", som 1961-utgaven er så rik på. I tillegg inneholder Magli Elsters oversettelse enkelte oversettertabber. De hadde ikke så gode ordbøker på den tiden, og oversetterne kunne jo ikke google hvis det var noe de lurte på. Så der jeg har funnet rene feil, har jeg prøvd å rette dem opp -- som for eksempel dette med at hun lar folk drible i forbindelse med fotball (i amerikansk fotball dribler man ikke, man kaster ballen eller løper med den). Eller dette med at "sassy" i Elsters oversettelse er blitt "sippete" -- det er nok et ord som ikke står i så mange gamle ordbøker, så hun har sannsynligvis måttet gjette, og da har hun dessverre gjettet galt.»

Jeg er i grunnen glad for at jeg tok feil i mine antakelser om at ordet neger er erstattet med en farget person. I hvilken grad man skal "tukle" med gamle klassikere er et omfattende og vanskelig spørsmål.

Tusen takk for svaret!

Kjedsomhet fører til mye rart ...

Hell i uhell?
Nina Lykke har fått stor oppmerksomhet for bøkene sine de siste årene. Hennes siste; Full spredning er en av dem. Den har fått delte meninger, og grunnen til at jeg leser den er fordi jeg glemte å avbestille den i fjor høst da den var en av hovedbøkene til bokklubben jeg er medlem av. Det ga meg en sjanse til å lese en av bøkene hennes likevel, og den sjansen tok jeg.

Tittelen sier det meste. Det er ikke vanskelig å se at det er en legeroman. Elin er fastlege og livssituasjonen hennes har forandret seg betraktelig, noe hun prøver å skjule. Etter å ha vært utro med en tidligere kjæreste, en hun var i forhold med for mange år siden, og det ble oppdaget, bor hun midlertidig inne på sitt eget kontor. Hun gjemmer det selvfølgelig for andre, og har det som sin egen lille hemmelighet. Hva vil skje med familien hennes, og fremtiden?

Gammel kjærlighet ruster aldri?
Midtlivskrise eller gamle følelser? Det er ikke godt å si. For Elin virker det som om hverdagslivet kjeder henne. Hun kommer i tilfeldig kontakt med en gammel kjæreste, mens hun fremdeles er gift med Aksel. Aksel er opptatt med å være med på diverse skirenn, mens hun selv ikke har så mange hobbyer, bortsett fra drikking og TV - serier. Det er det kveldene hennes betår av. Det virker nesten som om hun og hennes mann har sluttet å gjøre noe sammen og kommunisere ordentlig? De bare bor sammen og er under samme tak uten egentlig å være der for hverandre eller med hverandre. Det er nesten som om de er spøkelser sammen.

Det er ikke noe avslørende å si at boka handler om avstand, og utroskap da utroskap nevnes allerede i baksideteksten. Så man vet godt hva som skjer før man begynner å lese boka, men syntes ikke det gjorde noe, for Elin er spennende å lese om. Hun virker noe vimsete og smårar. Fin humor har hun også, som man ofte tenker selv, men som man ikke sier høyt. De "samtalene" hun har med plastskjelettet Tore er også skjønne på en humoristisk måte. Det er det som løfter opp det meste av boka.

Lykke skriver engasjerende og godt, og har fin bruk av humor, men selve handlingen ble lett og for fort noe tungtrødd og ensformig. Derfor ble det noe tørt underveis, dessverre. Ble heller ikke spesielt begeistret for slutten siden man skjønner fort hvordan det vil gå. Forventer ikke action på hver side, eller hendelser hele veien, men dette ble for stillestående for min del.

Fra min blogg: I Bokhylla

Takk for responsen, Koriander og takk for at du bringer inn dette viktige momentet. I denne historien er det virkelig mye å gripe fatt i.

Jeg er uenig. Du har gjort noen gode observasjoner og stiller viktige spørsmål ved sheriff Hack Tates rolle.

Nå har jeg også gjenlest episoden med hunden. Jeg synes som deg det er pussig at en sheriff overlater til en advokat som ikke har skutt på tredve år (eller er det sheriffen som ikke har avfyrt ett skudd i løpet av alle disse årene??) å skyte en hund som lider av hundegalskap. «Jeg er ikke så god til å skyte og det vet De!» insisterer sheriffen nesten desperat til advokaten. Umiddelbart fant jeg ikke dette helt troverdig. Men så viser det seg at en sheriff er valgt, og ikke ansatt på grunnlag av sine kvalifikasjoner.

Atticus skyver brillene opp i pannen før han sikter. Dette henger sannsynligvis sammen med at det er lettere å se siktet ytterst på geværet, uten briller. At brillene så blir knust spiller i denne sammenhengen ingen rolle.

Det jeg lurer på, er hva Harper Lee vil fortelle oss med denne episoden. Handler den primært om sheriff Hack Tates usikkerhet eller om Atticus’ handlekraft og mot, en mann som gjør det han må? Eller om respekten og vennskapet mellom de to?

Et godt og interessant svar, Marit.
En god bok gir rom for flere mulige tolkninger.

Lest ut boken

Takk for din skape observasjon, Tuhamre.
Jeg har lest vitneavhøringen av sheriff Heck Tate på nytt, og for meg henger dette sammen; mennesker kan oppføre seg forskjellig på ulike arenaer, forandre syn og utvikle seg.

Sheriffen kledd i sivil, uten sin beskyttende uniform, som vitne i en rettsak og underlagt dommerens myndighet, er bokstavelig talt på bortebane. Har vet at han har utført en tynn etterforskning, men dog en etterforsking i tråd med datidens normer. Som Kay sier: "Tate gjorde bare det som tiden og samfunnet forlangte av han". I vitneboksen føler han seg ubekvem og usikker, kanskje til og med skamfull.

Den sheriffen vi møter i slutten av boken har åpenbart fått øynene opp for sine egne fordommer. Vi vet ikke hva som har ført til dette. Er det rettsaken som har gjort han oppmerksom på den urimelige behandlingen av Tom Robinson, kun på grunn av hans hudfarge? Hans egen lemfeldige etterforskning? Drapet på den dømte? Eller våkner han for fullt når han ser hvordan Atticus’ logiske forsvar rammer de fullstendig uskyldige barna. Som sheriff, med den myndigheten som hører stillingen til, føler han seg trygg i situasjonen og handler slik han nå mener er riktig. Tate er en mann med integritet.

Harper Lee skrev romanen mens kampen for like borgerrettigheter pågikk for fullt i USA på 1950- og 60-tallet. Er det ikke sheriff Tate som bringer et håp inn historien. Alt det grusomme som har skjedd, har ikke vært forgjeves. Når selv sheriffen har fått åpnet øynene for samfunnets rasediskriminering er det lov til å tro at det vil gjelde flere. Jeg tror Harper Lee visst nøyaktig hva hun gjorde da hun skapte Heck Tate.

Paul Tremblay er en horrorforfatter som har publisert noen bøker tidligere, som av en eller annen grunn har gått meg hus forbi. Heldigvis la jeg merke til denne!

God, gammeldags horror?
Horror er ikke lenger det det en gang var. Jeg liker ikke helt den nye retningen den tar. Dagens horror omtales ofte som rørende og hjertevarme. Før i tiden var de grusomme, voldelige, skremmende. De var der for å gi noen mareritt resten av året. Det er det som horror er ment å være. Skremmende og snikende.

Dette er ikke skremmende eller snikende horror, men mer filosoferende og går litt i dybden, og det er slett ikke dumt det, heller. Bedre det enn at alt skal være så rørende. Jeg er dessverre ikke lettrørt.

Et fristed forandres til et mareritt
The Cabin at the End of the World er om et fristed som forandres til et mareritt. Eric og Andrew har med seg deres kjære aoptivdatter Wen til hytta for litt kvalitetstid og ro fra hverdagen. En dag Wen er ute i nærheten av hytta for å fange gresshopper og for å sette dem fri senere, dukker det opp en stor og fremmed mann opp i området. Han presenterer seg som Leonard og prøver å være hennes venn, men det er noe han sier som gjør til at Wen føler seg usikker. Derfor løper hun inn i hytta for å advare de andre, men mot hva? Senere viser deg seg at Leonard ikke er alene, men sammen med få andre, går de sammen til hytta til Eric og Andrew. Hva vil de, og hvem er de?

Dette er som nevnt en noe ukjent bok, noe som er synd for den fortjener mer oppmerksomhet. Historien i seg selv er på ingen måte nyskapende eller fresh, men det er måten den er skrevet på og undertonene som bidrar til at den skiller seg litt ut likevel.

Har lest over mange tråder og diskusjoner om denne boka og meningene er mange, spesielt delte, både om handling og avslutning. Jeg likte avslutningen i motsetning til mange andre for det er en type avslutning med mange undertoner, som kanskje ikke alle liker. Men jeg er fan av undertoner, fange opp det som står beskrevet mellom linjene. Syntes det var en fin touch uten at jeg skal røpe noe. Vil heller ikke røpe om boka består av en åpen slutt eller konkluderende slutt, for vil ikke ødelegge for noen som kanskje har tenkt å lese den. Selv er jeg glad for at jeg ikke visste noe særlig om boka på forhånd. Diskusjonene jeg har lest om boka, er blant annet på Reddit. Det er ikke en diskusjonsforum om bare bøker, men alt mye annet også. Jeg er ikke medlem der selv, men greit å slå opp i en gang i blant for å lese om meninger om bøker man har lest, filmer og mye annet.

Advarer mot at boka har noen voldscener i tilfelle noen ikke liker det, men jeg har ikke noe i mot det i bøker. Den er også vel treg i begynnelsen. Det gjør at intensiteten bygger seg mer og mer opp, noe jeg har savnet litt i horrorbøker i det siste. Det er fremdeles håp for min favorittsjanger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Språket endrer seg hele tiden. Slik jeg ser det har vi her med to problemstillinger å gjøre:

1) Er det riktig å bruke betegnelsen neger i dag? Språkrådet gir en god innføring i bruken av ordet. I min oppvekst var neger et alminnelig og nøytralt ord. Selv om det var mange fordommer mot folk som skilte seg ut, var ikke neger et rasistisk uttrykk. Som Språkrådet påpeker, har ordet blitt krekende og rasistisk ladet gjennom måten det senere har blitt brukt på.

2) Skal ord som neger rettes i bøker som er skrevet i en annen tid? I originalutgaven av «Drep ikke en sangfugl» er neger et nøytralt ord. (Ordet nigger derimot, er et skjellsord). Rasismen kommer til uttrykk først og fremst gjennom prosessen mot Tom Robinson, i hvordan både rettsapparatet og samfunnet behandler han og familien hans.

Spørsmålene er mange. Hvordan vil dagens (spesielt yngre) lesere oppfatte bruken av ordet neger i eldre litteratur? Vil de kunne skille mellom den nøytrale bruken da boken ble skrevet, eller vil de legge dagens (diskriminerende) betydning til grunn? Ødelegger man det tidsbildet originalteksten gir, ved å endre den? Blir det en form for historieforfalskning, som Marit er inne på? Skal barne- og ungdomsbøker og voksenbøker behandles ulikt?

Når sant skal sies, vet jeg ennå ikke hvilke endringer som er gjort i 2015-utgaven av Sangfuglen. Men intuitivt kjennes det nesten som helligbrøde å tukle med denne klassikeren fra 1960.

Når man blir lite populær på grunn av en avgjørelse man tar ...

Mange prøvelser
Anja bor sammen med sin familie i en blokk i Trondheim. Hun bor der sammen med mor, far og bror. Broren bor der forløpig ikke siden han studerer i København. Tidlig måtte Anja gi opp fotballkarrieren på grunn av skade, og er istedet dommer. Gjennom et dommerkurs, skal Anja dømme en guttekamp og det går heftig for seg. Hun får betale konsekvensene av det lenge etterpå. Grunnen er at en av de "dyktige" fotballspillerne føler seg urettferdig behandlet av henne. Som straff blir Anja grovt mobbet på Internett, både gjennom manipulerende bilder og dryge kommentarer. Hvem står bak og hvordan kan noen være så ondskapsfulle? Det er heller ikke lett for Anja å møte opp på skolen etter hvert, mens netthetsingen pågår siden hele skolen vet om det. Vil det noen gang ta slutt, og vil det noen gang bli bedre? Heldgivis har hun sine nærmeste og gode venner som støtter henne, men er de sterke nok til å komme seg gjennom en så alvorlig mobbesak alene?

Før i tiden pågikk mobbing ansikt til ansikt, og også snikmobbing i nærheten av noen, men nå er det ikke bare offline, men nå er det dessverre også online, siden fleste er på Internett. Mobbing er ikke greit, hverken online eller offline. Det er ikke greit på noen måte, heller ikke anonymt. Ingen vet hvor mye det skader en person. Denne boka viser mange måter hvor mye mobbing kan knekke noen. og det er sårende lesing.

Netthets og mobbing generelt er et viktig tema som bør tas opp, spesielt nå som de fleste har tilgang til Internett. Er selv glad jeg vokste opp i en tid uten Internett, apper og sosiale medier. Så kan ikke forestille meg presset dagens ungdom går gjennom. Omtrent alt blir dokumentert. Ikke rart så mange får prestasjonsangs, får lav selvtillit og mye annet med alt det presset som aktivitet på Internett bidrar med.

Boka gir et godt innblikk i hvordan det er å være et offer uten å spille offer i ondskapsfull, utspekulert og utilgivelig utfrysning online, som er synlig for alle. Hvordan takler man det, og er det mulig å komme seg gjennom det uten å bli helt ødelagt. Og vil folk glemme?

Blir man sterkere av motgang?
Anja oppfattes som en livlig og glad jente, kanskje litt selskrytende noen ganger ,spesielt når hun tenker tilbake på seg selv som fotballspiller, men som gradvis blir som en skygge av seg selv. Vil vi lesere få den originale versjonen av Anja tilbake igjen, etter en slik alvorlig situasjon? Spørsmålene blir mange underveis, og man tenker med grøss på hva man selv ville ha gjort i en lignende situasjon. Ingen fortjener å gå gjennom noe slikt.

#Kampklar er en alvorlig, tapper og småhumoristisk roman for ungdom som tar opp et viktig og aktuelt tema om det å være i en svært sårbar situasjon. Mobbing skjer omtrent overalt, og denne boka er et godt eksempel på hvor langt mobbing dessverre kan gå. Selv om man ikke har opplevd netthets, var stresset i boka nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Interessant å høre, Torill.
I utgaven fra 1961 brukes "neger" nøytralt, mens "nigger" og "niggervenn" er skjellsord. Familiens hushjelp, Calpurnia (selv mørk i huden), bruker "niggersnakk" som en del av sitt naturlige vokabular.

Min antakelse (ut fra omtalen) er at ordet «neger» i 2015-utgaven er erstattet med «farget». Hvordan løser i så fall oversetteren nyansene jeg har pekt på ovenfor. Brukes for eksempel ordene "nigger" og "niggervenn" fortsatt som skjellsord i den nyeste norske utgaven?
(Tror jeg må ta en tur på biblioteket og sjekke.)

Har dere flere synspunkter på denne typen modernisering av språket?

Du skriver, Marit:
"… men i Aschehougs omtale av den siste utgaven (2015) får vi opplyst at oversettelsen fra 1961 er modernisert."

Kan bruken av ordet neger være blant det som er modernisert?
I omtalen av 2015-utgaven står det om Atticus at han "forsvarer en farget mann som er tiltalt for å ha voldtatt en hvit kvinne."

Om denne typen endringer vil det være ulike meninger. Interessant i alle fall å få dem frem. Jeg oppdaget at jeg har både 1961- og 2005-utgaven. I begge disse brukes neger.
(Og jeg kunne selvfølgelig ikke la være å begynne å lese, Duun må vente :-)

PS: Lurer på om ordet indianer også er endret. Er det noen her som leser 2015-utgaven, og kan sjekke?

“Nobody has ever done so much in the first two years of a presidency as this administration. Nobody. Nobody.”—
political rally in Biloxi, Mississippi, November 26, 2018

The Cult of Trump
A Leading Cult Expert Explains How the President Uses Mind Control av Steven Hassan.

Tusen takk for et informativt og fint innlegg, Torill.

«Drep ikke en sangfugl» er en poetisk tittel, en formulering som setter seg i leseren.
En direkte oversettelse av den engelske «To kill a mockingbird» ville bli noe sånt som «Å drepe en sangfugl» eller «Hvordan drepe en sangfugl», langt tammere alternativer.

Oversetteren, Magli Elster (1912-93) var lyriker. Hun skal ha all ære for sitt arbeid med boken. Elster skapte en tittel som bevarer meningsinnholdet i den originale, og samtidig fremstår som ekte, genuin. En tittel med stor gjennomslagskraft, poetisk og vakkert formulert som den er, nesten et lite dikt i seg selv.

Fin, gammel årgang her - et tidsbilde fra krigsopplevelser i Trøndelag. Klaus Grøneng har opplevd det selv. Litt mer om denne i Reading Randi

Byglimt - en bok til hygge og glede. Ivar Mølsknes vet å finne de rette motivene, og tekstene til bildene er helt slående. Kosestund med denne på biblioteket. Litt mer i Reading Randi

Utad virker Grace og Jack som det perfekte ektepar. Men finnes det noe som er perfekt?

Mye oppmerksomhet
Bak lukkede dører var mye i vinden da den kom ut i 2016. Den var både elsket og mislikt. Jeg hadde litt lyst til å lese den, men når mange andre leser en bok "samtidig" vil jeg heller vente litt når oppmerksomheten rundt en bok har roet seg ned. Hvis interessen er der om noen år, venter jeg heller til å lese en bok da. Jeg kom over den i en dagligvarebutikk i fjor, og hadde fremdeles lyst til å lese den.

Hvorfor den fikk så mye oppmerksomhet, skjønner jeg ikke helt. Boka er voldelig, men det er ikke den første voldelige boka jeg har lest, så dermed var det ikke sjokkerende. Det er mye vold i horrorbøker og horrorfilmer, og da har man lest og sett det meste. Bak lukkede dører er riktig nok ikke en horrorbok, men en psykologisk thriller. Vold er ikke greit og skal ikke aksepteres, men syntes ikke det var spesielt sjokkerende i en bok som denne. Det var mer som forventet.

Bak lukkede dører er et eksempel på hvordan en hverdag snus til det ugjenkjennelige. Grace har lenge tatt seg av sin søster, som er litt annerledes. Deres foreldre har innrømmet at de ikke føler seg som typiske foreldre. De har gjort sitt beste, men har aldri fått en slags mors eller farsfølelse som er ekte. Siden de har flyttet til et annet land, har Grace bestemt seg for å bli søsterens verge med litt hjelp av en skole søsteren går på. Ved en tilfeldighet, mens de er ute i en park, møter de Jack som sjarmerer dem fra dag en.

Det tar ikke lang tid før Jack og Grace blir et par som mange ser opp til og ønsker seg. Men ville de fremdeles ha ønsket seg det, hvis de bare visste hva som foregikk bak deres lukkede dører?

Hvor godt kan man kjenne noen?
Noen ganger tror man at man kjenner noen godt, men hvor godt går det an å kjenne noen? Man tror man kjenner den man bor sammen, eventuelt er gift med, men ikke alltid. Denne boka er et godt eksempel på det. Alle, i hvert fall fleste av oss har en side av oss som vi skjuler. Hvorfor? Hva ville man ha gjort hvis man føler seg fullstendig fanget i et forhold?

Skjønner at en slik bok kan bli sjokkerende for noen, hvis man ikke er vant til lignende lesestoff fra før. Men vi som har lest en del horrorbøker og bøker med vold i, blir dessverre ikke så sjokkerte. Boka tar opp et viktig og alvorlig tema: Hvor godt kjenner man den man bor sammen med og sine venner? Dessverre var både fortellerstemme og måten alt ble bygget opp til, altfor svakt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvis den er oversatt, så kanskje hun kan finne den på Goodreads "choose-your-own-adventure" books liste. Der står det også årstall for publiseringene og kanskje ringer det noen bjeller ved titler eller omslagsbilder.

Her er en liste med ungdomsbøker i denne sjangeren.

I bibliotekenes søkefelt finner jeg ingen sjanger som tilsvarer eller ligner denne. Boka du nevner går under sjangeren "eventyr". Umulig å søke i uten flere referansepunkter.