Norskættede Richard Matheson døde i 2013, og etterlot seg noen moderne klassikere som Hell House og I Am Legend. Han skrev også manuskriptet til Duel som var regissert av Steven Spielberg. Matheson var en forfatter de fleste har et eller annet forhold til.
Beryktet hus
Hell House ble utgitt i 1971, og legger vekt på mørke krefter og det erotiske. Fire personer blir sendt til Hell House av en gammel mann som ikke har lang tid igjen å leve, for å teste om det er liv etter døden eller ikke. De får også en pen sum for bryderiet. Huset ligger i Maine og heter egentlig Belasco House, men er mest kjent for å bli kalt Hell House. Huset tilhørte okkultisten Emeric Belasco, og han var kjent for hemningsløse fester, orgier og kriminelle aktiviteter.
Dr. Barrett tar med seg to som påstår at de er et medium og kona. Kona hans Edith er bare med fordi hun ikke orker tanken på være hjemme alene, og en av de andre har overlevd Hell House tidligere. Det ene mediumet påstår under oppholdet, at Emeric må ha hatt en sønn, men de andre stiller seg tvilende til det. Under diverse undersøkelser, opplever de rare ting, som at huset tar kontrollen over dem, og de blir utsatt for både erotiske og skremmende opplevelser.
Holder seg godt
Det er noen tiår siden Hell House ble utgitt, men den holder seg fremdeles godt selv om skremselsfaktoren ikke er helt der. Det er likevel en god historie med noen interessante karakterer. Selv kunne jeg ha fint klart meg uten de erotiske beskrivelsene. Skjønner det ofte er en del av horror, i hvert fall i gammeldags horror, men syntes handlingen klarte seg bra uten den delen. Matheson skriver godt, og er god på å få frem det dystre, og at karakterene forventer det verste. Likte også at kapitlene var delt opp som tidspunkt.
Men som sagt, ingen skummel hjemsøkt hus bok, men heller dyster og stemningsfull. Noen av karakterene var en smule irriterende, som blant annet Edith, som bare var der for å være der. Den er helt klart verd å lese, og er en god inspirasjon til mange hjemsøkte hus bøker. Av denne og I Am Legend, likte jeg vel I Am Legend hakket bedre, da den var en god del mørkere.
Fra min blogg: I Bokhylla
Om vi ikke beskytter de frittalende, forsvinner friheten, og det kan skje raskere enn vi tror.
Både globalismen og nyliberalismen har vist seg dysfunksjonelle og ødeleggende for samfunnet, akkurat som kommunismen og islam.
Det har vært få bøker å like i det siste. Det går lenger og lenger tid mellom godbitene, men heldigvis var ikke denne så verst.
Nok en gravid karakter
Elsie er gravid og mistet sin mann for ikke lenge siden. Han døde få uker etter at de giftet seg, og hun drar nå for å bo hjemme hos ham og tjenestefolket. Tjenestefolket virker noe avmålt og anspent til henne, i hvert fall de fleste. Til tross for at hun har mistet sin mann, prøver hun å gjøre sitt beste i en ny situasjon. Hun må venne seg til å leve uten Rupert.
Om natten hører Elsie en merkelig lyd som hun ikke kan plassere, og de finner noe som heter companions. Trefigurer eller noe som ser realistiske ut, (usikker på det norske og riktige kunstuttrykket). Den ene av dem ser nesten helt lik ut som Elsie, og det er nesten som om de flytter på seg av seg selv, og hun kan sverge på at hun har sett ansiktet til den ene røre seg.
Etter å ha vært der i en lang periode, skjer det merkelige ting, som plutselige dødsfall. Er det disse figurene som er årsaken, eller er det noe ondt som styrer disse figurene som får ting til å skje? Er det trygt for Elsie å være der?
Fin blanding av gotisk horror og historisk fiksjon
Dette er en blanding av gotisk horror og historisk fiksjon. Det er litt hopping mellom tidslinjer, en om Elsies tidslinje og andre tidslinjer om hvordan figurene havnet der, og hvorfor. Hvem som hadde dem før dem. Det var mange av karakterene jeg ikke likte, som blant annet Elsie som kunne virke noe nedlatende mot andre, så av den grunn var det noe vanskelig å like henne og gi henne sympati, til tross for at hun har det vanskelig.
Purcell er god på å få frem de gotiske elementene, og få frem dyster stemning både gjennom dynamikken mellom karakterene, været og isolasjonsfølelse. De bor ikke akkurat nærmest landsbyen. Selv om jeg likte stemningen og Purcells fortellerstemme, følte jeg likevel at noe manglet. Jeg har ikke noe i mot rolige bøker, men denne var kanskje litt vel rolig, og håpet hele tiden på at noe mer skremmende skulle skje, som aldri skjedde. Samtidig likte jeg boka, og selv om noe manglet, kjedet jeg meg ikke. Dette er en av de bedre bøkene jeg har lest i det siste. Personlig likte jeg The Shape of Darkness av Purcell hakket bedre. Handlingen i den boka var en smule mer fengende og mørkere enn det The Silent Companions klarte å være.
Fra min blogg: I Bokhylla
Jeg ble jo nødt til å sjekke hvor mange jeg hadde lest, og det ble nok bare seks.
Her kommer de:
Mi briljante venninne, av Elena Ferrante
Den underjordiske jernbanen, av Colson Whitehead
Veien, av Cormac McCarthy
Om forlatelse, av Ian McEwan
Årene, av Annie Ernaux
Historia om det tapte barnet, av Elena Ferrante
Det realistiske ved klimaendringer er å gjøre det mennesket alltid har gjort: det har tilpasset seg.
Da vil jeg anbefale deg Tider som fulgte av Remarque. Den er fullt på høyde med Tre kamerater.
Tre kamerater inngår i en slags frittstående trilogi:
1) Intet nytt fra Vestfronten
2) Tider som fulgte, fra 1931, men ikke oversatt til norsk før i 1982.
3) Tre kamerater
Disse tre bøkene henger sammen, vi møter de samme menneskene, i ulike tidsepoker. Bøkene kan fint leses uavhengig av hverandre. Jeg anbefaler alle tre på det varmeste!
Klimaskrekk-industrien betaler milliarder verden over for å produsere skremsel for politisk vinning.
Livet på jorda opprettholdes gjennom en balanse mellom dyreliv og planteliv og vidundermiddelet for dette er fotosyntesen. Økt innhold av karbondioksyd i atmosfæren de siste 40 år sammen med aktiv skogplanting i land som India og China har økt jordens grønne dekke med mellom 15 og 20%, og gjennom det gitt økt matproduksjon og bedre levekår over det meste av jorden.
Takk for et interessant og morsomt innspill, Ava!
All ære til bibliotekene, uten forkleinelse for private boksamlinger.
Intet menneske får plass i en liten rute i prestens bok, sorte pennestrøk i kirkeboka, det er ikke der du finner meg, selv om de skrev meg ned.
Et slikt «medisinskap» av bøker er vi alle i Norge så privilegerte å ha – folkebibliotekene!
Dette er oppfølgeren til The River, noe som er dårlig markert, men det gjør ikke noe om man leser denne først. Det er bare noen få detaljer fra første bok som blir nevnt, og slike ting plager ikke meg. Men om man er fisefin på spoilere, bør man nok lese The River først.
Mystisk hovedperson og konsept
Den er om Jack som er i midten av tjueårene. Han tar en pause fra ranchen som han driver sammen med sin far, for å jobbe som guide ved en fiskerhytte. Fiskerhytten er for rike gjester og befinner seg på et privat område.
Han skal være guide for Alison som er en svært kjent artist som han ikke kjenner til, og sammen merker de underlige ting som foregår. De som jobber der virker hemmelighetsfulle og anspente, og nabogården har de fått beskjed om å holde seg unna. Hva er det de egentlig skjuler? Jack som hadde tenkt å slappe av med en enkel jobb, blir opphengt i å finne ut hva som skjer på nabogården og hvorfor de som jobber ved fiskerhytten, roter med tingene hans?
Forfriskende setting
Det er ikke ofte jeg leser såkalte utendørs thrillere, men noen ganger er det vel det man trenger. Jack er kanskje en standard underdog som prøver å gjøre det rette. Han kan bli litt kjedelig i lengden, men samtidig er han noe mystisk. Båndet mellom ham og Alison var ikke helt troverdig eller spennende, men heller typisk.
Peter Heller har ikke en avansert fortellerstemme. Han skriver veldig lett og det er mye bruk av linjeskift, så teksten er veldig luftig sådan. Men det fungerer hvis man vil ha noe lett og engasjerende, noe som er underholdende der og da. Fordi det skjer noe hele tiden, og man blir nysgjerrig på hva de ansatte og nabogården skjuler. Samtidig pågår covid, så det er hensyn å ta på grunn av det også. Selv syns jeg ikke covid er fryktlig spennende, men passet godt inn i denne settingen.
En mystisk og actionpreget thriller med mange vendinger og kryptisk undertone. Selv om fortellerstemmen var vel enkel, funket det, og bød på en del stemning. Det var nesten som å lese denne boka utendørs, selv om man satt inne ...
Fra min blogg: I Bokhylla
Å hjelpe ofrene for æreskultur er verken krenkende, fremmedfiendtlig eller rasistisk. Tvert imot er det å ta ansvar for samfunnsutviklingen. Ved siden av kunnskapsmangel er kanskje berøringsangsten den største trusselen for å motvirke de skadelige effektene av æreskulturen slik vi ser den i Norge og resten av Europa.
Hver enkelt av oss må ha lojalitet til ofrene for en skadelig tradisjon, ikke for de som ønsker å beholde den. Respekt for religion, kultur eller tradisjon er aldri et hinder for å stille personlige spørsmål. Situasjonen skal alltid opplyses best mulig.
Æreskriminalitet er nettopp kriminalitet.
Du har fått fine forslag og dette er kanskje ikke akkurat hva hun du kjenner, er ute etter. Ikke er det på nynorsk heller, opprinnelig dansk. Men jeg synes dette lille verset av Axel Juel passer ved (nesten) enhver anledning.
Til en sprek og musikalsk 90-åring:
Deiligst av alle gleder
er gleden for slett ingenting,
ikke for noe du kan eller vil,
gleden for intet og gleden for alt,
gleden fordi du er til.
Jeg har vært i humør til å lese noe kjent, lett og hyggelig, så jeg fant frem Sølvhammeren av Vera Henriksen, som jeg leste på 60-tallet, da den kom. Det er første bind i en trilogi om Sigrid, søster til Tore Hund, og handlingen utspiller seg for 1000 år siden. Den er litt Kristin Lavransdatter "light", - språklig kan den imidlertid ikke sammenlignes, men det er deilig ferielektyre. Så nå har jeg vært på biblioteket og lånt oppfølgerne Jærtegn og Helgenkongen som skal med til fjells.
Hvis jeg hadde vært med på leseutfordringen i år, så hadde jeg valgt Robert Ludlums Hvem var Jason Bourne. Den er spennende, jeg har lest den for mange år siden og boken er lettgjengelig. Når du er ferdig kan du se filmen med Matt Damon.
I dette tilfelle blir Helene Holst Hammerfeldt benevnt som et kollektivpseudonym for Anne B. Ragde og to forfattere til. Da er de ikke skyggeforfattere etter min mening, men forfattere som bruker et pseudonym.
En bok som rett og slett er livsviktig.
Alle, absolutt alle burde lese denne boka. Særlig alle som jobber med barn og unge, i barnehage, skoler, utdanningsinstitusjoner, barnevern, politiet og alle som jobber i det offentlige systemet, ikke minst alle politikere, kommunalt og sentralt.
Terje Bjøranger og Gunnar Valentin Svensson fikk Shabana Rehmans minnepris for denne. Det er vel fortjent.
Den viktigste boka som er utgitt i år etter min mening.
Det er mye ressurser å spare, både for de utsatte og for hjelpeapparatet, om tvangsekteskap blir avverget. Ofte er skolen, barnevernstjenesten, politiet eller andre instanser på en eller annen måte varslet om det som skal skje. Særlig burde skolene være mer våkne for hva som skjer hos dem. Det passer her å minne om avvergingsplikten som følger av straffeloven paragraf 196, og som omfatter tvangsekteskap. Avvergingsplikten er straffesanksjonert, og gjelder uten hensyn til taushetsplikten. Resolutt innsats på et tidlig stadium er bokstavelig talt livsviktig.