Bokelskere.no

I "Ditt fravær er mørke" (s.524) er det en setning jeg slet med og hadde vanskelig for å forstå og være enig i:
"Raseri og langsynthet forvrenger tankegangen vår, fordreier alt, tar surstoffet fra mennesket. Tilgivelse åpner derimot dører, og da blir livet større".
Vakkert tenkt og sagt, men hva som var så galt med langsynthet, selv i overført betydning, kunne jeg ikke skjønne. Helt til jeg oppdaget at det må ha vært trykkfeil for langsinthet!
Enig?

Jeg har vanskelig for å slippe noe jeg ikke har kommet nærmere en løsning på, og jeg er tilbøyelig til å gå bort i fra opplesningsteorien dersom vedkommende ikke hadde en båndopptaker. Det er nærmest umulig å få med seg alt, hvis ikke du kan spille av noe flere ganger. Det har jeg erfaring med.

Vet du om de hadde båndopptaker i hjemmet?

Jeg har også gått igjennom tittelene til Carl Sandburgs mange dikt. Diktet Ekko ville hatt den samme tittelen. Ingen dikt som heter Echo.

I møte med noen bøker blir ord så fattige, - det gjelder her, som med de andre bøkene til Stefansson. Her tar han oss med på svimlende tankesprang mellom tid og sted og generasjoner og mellom liv og død, - og vi får en følelse av hvordan alt henger sammen med alt, og verden utvides. Han fanger det storslagne ved våre liv og ved kjærligheten gjennom de små hendelser og åpenbarer dette for meg, her jeg sitter i sofaen en grå novemberdag. Det er gjennom oppbyggingen av fortellingen, det særegne språket og «stilla mellom orda» (jfr. Helge Torvund i Klassekampen 05.11.2021) han klarer dette, - som f.eks. i tittelen! Jeg gir en sekser og et favorittbok-stempel, uten å kludre den mere til med mine ord!

Carl Sandburg tror jeg du kan se bort fra, men fagbokforfatteren Curt Sandberg er selvfølgelig en mulighet, men det kan bli vanskelig å finne ut, så lenge diktene ikke finnes på nettet. Det er mange eldre poeter som aldri har funnet veien til internett, men vi vet at før i tiden ble dikt lest opp på både tv og i radio, de kan stamme derfra. Dikt ble lest opp i mange sammenhenger før i tiden når jeg tenker meg nærmere om, men det hjelper oss ikke så mye nå, hvis ikke noen skulle kjenne noe igjen.

Tusen hjertelig takk for innsatsen, gretemor.
Jeg har i mellomtiden vært inne på et nettsted for den amerikanske poeten Carl Sandburg, av svensk avstamning. (TanteMamie lurte på om det kunne være en sammenblanding mellom disse to navnene; Sandburg er oversatt til svensk.) Her lå Carl Sandburgs hundre beste dikt på engelsk, men jeg fant ikke noen som lignet på de jeg har.

Jeg begynner nesten å lure på om jeg har en «hemmelig» poet i slekten, som skrev under pseudonym. Papirene lå blant arvegods som har ligget på loftet i flere tiår. Det forvirrende er at jeg tviler på om vedkommende kunne skrive på svensk (jeg kjenner igjen håndskriften, så jeg vet hvem det er). Det er mange år for sent å spørre.

Mer sannsynlig er nok din hypotese, gretemor, at det ble skrevet ned etter en opplesning.
Kunne denne fagbokforfatteren Curt Sandberg ha hatt en poetisk åre? Skrevet dikt som ikke ligger på nettet. Er takknemlig om noen skulle dra kjensel på diktene.

Jeg er redd jeg må skuffe dere. Jeg fant heller ingen spor av diktene relatert til Curt Sandberg og Bjørn Berg.

Familien til den svenske illustratøren Björn Berg har laget en nettside hvor de har lagt ut alle hans verker, men jeg finner ingen tegn på at han skrev dikt.

Den svenske bokdatabasen oppgir en Curt Sandberg som skrev fagbøker om Arbeidsorganisasjon på 1980 og 1990-tallet.

Google ga meg heller ingen relevante opplysninger. Koblingen "Curt Sandberg"+tittelen på diktene ga 0 søkeresultater.

Den norske søkebasen dikt.org ga heller ingenting. Wikipedia har listet opp 629 norske lyrikere, men ingen Bjørn Berg.

Når jeg legger deler av og hele strofer av diktene inn i google (med og uten rettelser), gir det 0 treff.

For å sjekke sannsynligheten av treff, skrev jeg inn en strofe fra noe jeg har diktet selv og lagt ut her inne. Den kom frem først. Det hadde jeg faktisk ikke trodd.

Min teori er at disse diktene ikke er lagt ut på internett, og at mysteriet kanskje finnes i og rundt de løsrevne arkene du er i besittelse av.

Det kan virke som den som skrev ned diktene du har på ark ikke hadde teksten foran seg, det er for mange stavefeil. Kanskje teksten ble lest og det ble skrevet ned som vedkommende trodde det ble skrevet på svensk. Du vet kanskje fra hvor/hvem arkene kommer? Det kan være relevant?

Det dreier seg altså tre dikt som skal være skrevet av en Curt Sandberg (skrevet på svensk eller oversatt til svensk) og ett på norsk av en Bjørn Berg, jeg ønsker opplysninger om. Finner ingenting hverken om dikterne eller diktene.

Curt Sandberg:
- Straffet – et lengere dikt som begynner sånn: En gång dödat jag en mann / Helt visst var det én, men kanskje var det två / Jag minns inte klart / osv.
- Gryning – begynner slik: Genom mörkets nattliga värld / ljusa ensamma stjärnor / osv.
- Ekko – et kort dikt, begynner slik: Tornerna klinga sprött gjenom rymden / osv.

Bjørn Berg:
- Skyggen – Et tre står alltid i veien / for det som står bak det / osv.

Tusen takk for engasjementet! Ja, her på Bokelskere er det kunnskap, nysgjerrighet og sporhunder. Veldig flott.

Tusen takk x 2, Ava! Og til deg TanteMamie!
Ja, jeg har prøvd å google disse diktene, men får ingen treff. Har lurt på om Curt Sandberg kan være et pseudonym. Datoen er de samme på alle tre diktene, så jeg tror det er den datoen vedkommende har skrevet dem av, ikke den datoen diktet ble skrevet.
Dette er ingen stor sak, men jeg blir mer og mer nysgjerrig jo vanskeligere de er å finne.

Hele Bokelskere er jo en stor kunnskapsbase, derfor tenkte jeg dette var verdt et forsøk.

Tusen takk for svaret, Tante Mamie.
På de arkene jeg har funnet, står det tydelig Curt Sandberg, men det kan selvfølgelig være en skrivefeil. Vet du om Sandburg skrev på svensk eller om han er oversatt til svensk?
Hvilken bok er det du har?
De tre aktuelle diktene heter: Straffet, Ekko og Gryning.

Det er i Georgia det skjer. Et helt team blir sendt dit etter at benrester blir funnet av fjellgåere. Det viser seg at benrestene tilhørte Lilah Abenito, som skal ha forsvunnet for femten år siden.

Lisa Gardner slår sammen FBI - agent Kimberly Quincy, kriminaletterforsker D.D. Warren, og sivile Flora Dane sammen i en og samme bok. Med seg på laget har de også med Keith Edgar som er dataanalytiker og true crime fan. Han og Flora er i starten av et forhold og Flora er en overlever. For åtte år siden ble hun kidnappet av Jacob Ness. Jacob Ness er ikke lenger i live, men de undersøker nå om han som seriekidnapper jobbet alene, eller hadde medhjelpere. Da de leter etter flere benrester i samme område hvor fjellgåerne hadde funnet benrestene, kommer de over flere gjemte grav, og groteske funn.

Mange hemmeligheter i et lite sted
Det er også andre ting som skurrer i småbyen de oppholder seg i mens de jobber med saken, og det er at ordføreren og hans kone ikke har helt rent mel i posen. De driver Mountan Laurel B&B sammen, og en av tjenestepikene har et stygt arr i ansiktet, er stum og er for ung til å jobbe som tjenestepike. De sier at at det er niesen deres som de tar seg av. Men noen i teamet blir nysgjerrig på denne jenta, og skjønner at fasaden ikke stemmer helt med det de sier, og prøver å kommunisere med jenta gjennom nikking, tegninger og svar med fingre. En finger for ja og to for nei. Gjennom kommunikasjon bak ordførerens og hans kones rygg, får de i teamet et annet syn på B&b huset. Det skjules mange hemmeligheter. Hvem er denne jenta egentlig og hvorfor har hun ikke navn?

Hvorfor virker det som om hele småbyener på vakt? Hvem er det som har taket på dem? Er det en eller flere? Bør etterforskerne føle seg trygge?

Urealistiske sammenligninger?
Gardner sammenlignes ofte med forfattere som Harlan Coben og Karin Slaughter, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Hun skriver ikke dårlig, men synes ofte bøkene til Coben og Slaughter har mer trøkk og dybde i karakterene. Det er mer liv i det hele, mens i Gardners karakterer, i hvert fall i denne boka, blir de noe stive og livløse.

Likte å lese om den stumme jenta og tankene hennes. Hun gjorde historien mer interessant og det var spennende å lese om denne "demonen" hun beskriver gjennom tegningene sine. Skjønner ikke helt hvorfor Flora Dane er med etterforskerne, siden hun er en overlever. Vet hun er der som en slags informant, men ofte føles hun noe overflatisk og mer til overs. Synes ikke hun tilføyer så mye som de andre, og det lille hun gjør består av som regel tilfeldigheter.

Kan fint leses som frittstående
Liker godt krim og thrillere som tar for seg gamle saker som kommer inn i søkelys igjen, som denne. Såkalte cold case saker. I fiksjonens verden, altså. Enkelte scener og handlinger er mørke, men stort sett er store deler av boka veldig tam og forutsigbar. Man skjønner sammenheng i diverse ting tidlig, og man skjønner helheten lenge før etterforsknngsteamet gjør det. Noe som er litt synd, siden denne boka er beregnet på å være en storslagen sammenslåing av Gardners mest kjente karakterer fra forskjellige serier hun har skrevet. Selv om dette er bok elleve i D.D. Warren serien, behøver man ikke å lese bøkene i kronologisk rekkefølge uten å falle av lasset, men det er jo opp til hver enkelt hvor nøye man er. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye, så lenge man får en liten tråd i bakgrunnshistorien.

Boka hadde mange gode utgangspunkt og spennende tema, men det var noe med språket som gjorde at jeg ikke helt klarte å ta det helt alvorlig, til tross for tema. Liker også godt når det er ofte skifting av perspektiv. Synes bare at deler av språket var noe barnslig og det ble noe pludring mellom noen av karakterene som var typisk amerikansk og noe malplassert i det hele. Det er også kleint å lese om en sexscene som varer på over to sider ... Det er ikke det jeg er ute etter i en krim.

Ikke en dårlig bok, og Når du ser meg hadde noen lovende partier, men det virket som om Gardner rotet seg bort noen ganger og kom med noen nødløsninger, som gjorde at handlingen føltes noe stakkato og uengasjerende. Det ble litt som å se en avhgengighetsskapende film som ikke holder helt mål, men så må man få med seg det hele, likevel.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg har kommet over noen svenske dikt (håndskrevne, løsrevne ark) signert Curt Sandberg, tidlig på 1970-tallet. Jeg har søkt etter denne personen uten å finne noe som helst.
Er det noen som kjenner til en svensk poet ved navn Curt Sandberg?

Det var også et norsk dikt av en Bjørn Berg fra samme tidsepoke. Jeg finner en illustratør ved dette navn, men ingenting om at han også skrev dikt.

Kan noen av dere hjelpe meg med opplysninger om disse to?

Jeg kaster meg på, selv om helgen er slutt. Jeg ble nemlig inspirert til å sjekke hvor mange seksere jeg hadde gitt i løpet av året, og da oppdaget jeg at jeg nok er ganske slepphendt! Jeg har faktisk bare brukt de tre beste tallene i år, - jeg vet jeg har gitt lavere et par ganger før, men da nærmer jeg meg grensen for at jeg ikke gidder eller orker å lese ut boken. En firer er et tegn på at boken er så bra at jeg har villet bruke min dyrebare tid på den. Jeg har gitt åtte seksere, syv femmere og tre firere, - i tillegg har jeg gjenlest tre elskede ungpikebøker som jeg imidlertid har vanskelig for å plassere inn i en terningkastverden.

Sekserne er, kronologisk ordnet:
- Lars Mytting: Hekneveven
- Lars Saabye Christensen: Min kinesiske farmor
- Roy Jacobsen: Bare en mor
- Torborg Nedreaas: Musikk fra en blå brønn
- Anne Karin Elstad: Innhaugfolket
- Jørn Lier Horst: Det innerste rommet
- Bergsveinn Birgisson: Mannen fra middelalderen
- Herman Bang: Ved Vejen

Doktor Glas begynner å tenke på sin mor når han leser i dødsannonsen at pastor Gregorius hadde en aldrende mor (25. august). «Hvem kunne ane at han hadde sin mor i live …»
Glas tenker videre, med varme og kjærlighet, på sin egen mor, og konkluderer med at det er godt hun er død. Kan det være at Glas er glad for at moren ikke får oppleve sønnen i den situasjonen han nå har satt seg i? At han er glad for å slippe å måtte forholde seg til moren i en situasjon da han har drept et menneske? Og attpåtil en moren beundrer.

Den 9. juli skriver doktor Glas i dagboken om morens død. «Men så ble hun syk og døde. Jeg merket da at han (faren) sørget mer over henne enn jeg var i stand til med mine femten år...» At han skulle drepe sin mor femten år gammel, virker lite sannsynlig.

Den 25. august skriver han om sin første (og eneste?) kjærlighet, for mange år siden «… da jeg var ung og ikke hadde drept noen.» Dette må være etter morens død.

Den 13. august skriver han om cyanidpillene som han en gang hadde gjort i stand «uten en tanke på noen andre enn meg selv...»

Doktorens sterke reaksjoner etter drapet kan også tyde på at dette ikke var lett for han, mer i retning av at dette var første gang han drepte.

Ergo, selv om dr. Glas skriver: «Hun døde for tidlig, min mor. Men det er godt at hun er død», har han neppe drept henne. Det kan være mange årsaker til at han er glad moren er borte. Jeg har ikke et klart bilde av det, men det var åpenbart turbulent i hjemmet. Jeg finner heller ingenting om den unge Glas faktisk ønsket moren død.

Stephen Graham Jones har vært et kjent navn for min del de siste fire årene, men som vanlig er jeg alltid skeptisk til nye fortellerstemmer. Er han virkelig horrorsjangerens nye stjerne?

Både ja og nei. Synes ikke han er en noen stjerne, ennå. Det er for tidlig å si, men synes abolutt at han bidrar med noe nytt i sjangeren, og er noe forfriskende. Han både skriver litt annereldes og bruker noen elementer man vanligvis ikke knytter til horror genrerelt. Han leker seg litt med sjangeren og jeg sier ikke nei til det.

En vrien og seig start
Det er ikke den letteste boka å lese. Det gjelder både begynnelsen som kan være noe rotete og det tar noe tid å venne seg til fortellerstemmen, og det er et hardt tema å lese om, spesielt for oss som er dyrevenner. Det dreier seg en god del om jakting. I hvert fall den lørdagen historien stadig vender tilbake til, og som setter sine spor hos dem, spesielt for Lewis. For ti år siden, lørdagen før Thanksgiving, dro de på Wapitijakt (hjortedyr som beskrives som Elk i boka), og det var deres siste jaktdag for sesongen sammen som en vennegjeng. Men noe skjer den dagen, som setter sine spor som preger dem ti år senere. En Elkflokk på ni blir angrepet av disse, og den ene nekter å dø. Selv om hun blir angrepet og skadet, reiser hun seg opp igjen og nekter å dø med det første. Men etter en seig kamp, dør hun, og Lewis finner senere ut at hun var drektig, til tross for at hun virket så ung. Ti år senere, når han er hjemme for å fikse noe, innbiller han seg ting.

Han bor i et hus med kona Peta og hunden Harley. Han merker at hunden har oppført seg merkelig, og lurer på om det har noe med den lørdagen å gjøre for ti år siden. Merker de andre også hallusinasjoner, eller er han den eneste i vennegjengen som opplever ting? Skjer det groteske rundt ham bare i hodet, eller eller skjer det i virkeligheten? Synes at Stephen Graham Jones er veldig god på å markere denne hårfine grensen.

Dette er ingen typisk horror, men heller eksperimentell horror som leker seg både med karakterene, omgivelsene og leseren. Heller ikke forvent altfor seriøs horror. The Only Good Indians er mer som en mørk musikkvideo der ting ofte flimrer i bakgrunnen, og man vet ikke hva som er virkelighet og hva som er et puss. Det gjør handlingen mer interessant. Liker også at horrorsjangeren kan være både seriøst og av og til bare for underholdning. Spørsmålet er også interessant. Er det minnet etter dyret som mistet livet i en kamp som er kommet tilbake i en eller annen form for å hjemsøke dem, eller er det ekte skyldfølelse og hevn som er grunnen til at rare ting skjer med Lewis ti år senere?

Konseptet er bedre enn førsteinntrykket
Selv om konseptet kan virke latterlig, er det ikke det. Fortellerstemmen består av en realistisk og voksen tone, og boka er aktuell med tanke på at han beskriver hvordan de fleste Blackfeet Native Americans muligens har det i dag, gjennom hovedkarakterene. Det er fremdeles noen skiller som gjør at de føler seg utstøtt i samfunnet, noe Stephen Graham Jones gir noen få eksempler på. Han skriver det med en viss selvironi. Stephen Graham Jones har nemlig samme bakgrunn som hovedkarakterene og er selv Blackfeet Native American.

The Only Good Indians er et friskt pust i horrorsjangeren. Gi den gjerne litt tid, og den løfter seg opp etter en seig start. Ikke forvent noe uhyggelig eller nifs horror, men en god historie som leker seg med virkelighet og hallusinasjon.

Fra min blogg: I Bokhylla

Er ikke så veldig glad i spørreprogrammer. Det eneste spørreprogrammet jeg har sett på de siste årene, er Pointless som Richard Osman er kjent fra. Ikke som programleder, men som dommer, og der bruker han en fin sarkasme som jeg liker. Han er også kjent for britiske tv-seere fra flere Tv-programmer. Han var årets mest solgte debutantroman noensinne i Storbritannia i fjor, og det hjelper kanskje å være litt kjent fra før av? Det er ikke ment som et kritisk spørsmål. Det er bare et helt vanlig spørsmål. Selv har jeg sansen for ham for han virker jovial og jeg liker sarkasmen hans. Derfor jeg ville lese bøkene hanss for å se hvordan de var.

Produktiv og populær forfatter
Tidligere i år leste jeg Torsdagsmordklubben og trengte ikke å vente lenge på oppfølgeren Mannen som døde to ganger. Er nok ikke like begeistret som det mange andre er, men jeg liker dem. Grunnen til at jeg ikke er heftig og begeistret, er nok fordi jeg ikke leser så mye kosekrim til vanlig. Boka er beskrevet som roman av forlaget, og synes den passer både innenfor romanformatet og kosekrimformatet. Selv foretrekker jeg mer hardbarket krim fremfor kosekrim, men har heller ikke noe i mot å lese noen rolige bøker av og til. Det trenger ikke å skje noe hele tiden.

Syntes at Mannen som døde to ganger hadde mer handling enn Torsdagsmordklubben. Mannen som døde to ganger kan leses som enkeltstående, men vær obs på at det er med noen få avsløringer om forrige bok. Men hva er det som egentlig som skjer i oppfølgeren?

På nye eventyr
Vår faste gjeng som diskuterer uløste mordsaker hver torsdag, får det litt mer travelt i oppfølgeren, og det kan bli noe blodigere også enn de er vante til. Deres kjære venn, Ibrahim blir brutalt overfalt av en tenåring, bare på grunn av en mobiltelefon. Tenåringen viser seg å være en kjenning. Ibrahim havner noen dager på sykehus og forståelig nok blir nervøs for å forlate leiligheten sin når han kommer tilbake. Elizabeth møter et spøkelse fra fortiden, og han er i alvorlig knipe. Før hun vet ordet av det, forsvinner han ut av livet hennes igjen, og etterlater seg kryptiske ledetråder, som kan føre til de stjålne diamantenesom han har fått skylden for å ha tatt. Hvis de finner diamantene, betyr det at han er død...

Liker godt at denne gjengen består av mange særheter på en god måte, både hver for seg og når de er sammen. Man blir kjent med dem gjennom deres daglige bekymringer og spennende oppturer. De utfordrer hverandre og seg selv, stiller opp når det trengs, slik ekte venner gjør. Man får nesten lyst til å bli en del av gjengen, selv om aldersforskjellen er stor. Likte også at de fikk litt mørkere saker denne gang, for å ufordre kosekrimmen et hakk. Kosekrimmen er antageligvis ikke et ord, men skjønner sikkert hva jeg mener?

Til tross for at humoren ikke er helt på plass som den Osman jeg kjenner til, er dette en leseverdig, god og underholdende bokserie, og jeg vil gjerne få med meg neste bok, også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bokelskeres lesesirkel - Se vår felleslesing og debatt, oktober - november 2021.

Om "Doktor Glas" kom det frem mange og interessante synspunkter. Anbefales!

Dette er min andre bok av Herr Spring i år, og definitivt ikke den siste.

En spennende forfatter
Leste The Ghost Hunters av ham ganske tidlig i år, og det ga raskt mersmak. Liker at han bruker hus og inspirasjon fra virkeligheten. Vet ikke om han gjor det med alle bøkene, men tror de fleste bøkene hans er inspirert av virkeligheten. I hvert fall et snev av det.

Spring var ukjent for meg før jeg leste The Ghost Hunters, så det er kjekt å finne forfattere som ikke er så synlig, og som man vil lese mer av. Det er ikke ofte det skjer.

I The Ghost Hunters skrev han om et hus som jeg ikke hadde hørt om og det var Borley Rectory. I The Burning House skrev han om Boleskine House, som jeg heller ikke hadde hørt om. Har en svakhet for hus som skal være hjemsøkt eller som har en mørk bakgrunnshistorie. Synes bare det er fascinerende.

Fengslende tilfeldighet
Boleskine House ligger ved kanten av Loch Ness, og er mer mest kjent for sine to kjendiseiere. Den ene var Aleister Crowley som var okkultist og gitaristen i Led Zeppelin, Jimmy Page. Huset er mest kjent for brannene. Den ene brannen skjedde i 2015 og årsaken ble aldri oppklart. The Burning House ble utgitt i 2018, og året etter i 2019, ble Bokeskine House skadet i en ny brann. Liker slike små tilfeldigheter.

Dette er en bok som er beskrevet som horror, men syntes den hellet mer mot psykologisk thriller med mange horror elementer. Den er om en kvinne som har byttet identitet og startet et nytt liv, og flyktet langt unna sin eksmann, Karl, etter at han har vært brutal mot henne lenge nok. Men hun har en stygg følelse av at han fremdeles leter etter henne, for han er ikke typen som gir opp. I sitt nye liv heter hun Clara Jones, som jobber som eiendomsmegler sammen med Gale. I mange år har firmaet slitt med å få solgt Boleskine House.

Skummel type dukker opp i Abersky
Clara legger sin egen dumdristige plan om å sette fyr på bare en liten del av huset, i håp om å få prisen ned. I håp om endelig få solgt det. I dumskapen når hun tror hun er alene, ser hun ikke at hun blir betraktet av en som heter Oswald Cattenach, og han er ny i Abersky. Mens han observerer henne, legger han sine egne planer for henne ...

Abersky er et sted som eksisterer, men Spring nevnte i etterordet at han skrev sin egen versjon av stedet. Jeg er sikkert en særing som alltid leser etterord og takketaler, men har lært at det av og til dukker opp små ting som fascinerer der også.

Boka er en smule stor på 456 sider, men den kjentes ikke stor og tung, for Spring har en medrivende fortellerstemme, og han er god på å beskrive steder og årstid. Det er nesten som å være med i handlingen, og han er også flink til å legge til stemning.

Det jeg ikke interesserte meg for så mye var en karakter som het Inghean og hun er en voksen datter av Gale, kollegaen til Clara. Inghean er som nevnt voksen, men hun har noen utfordringer som gjør at hun ofte trenger tilsyn, og hun har også evnen til å tegne ting som skjer frem i tid. Hun irriterte meg ikke som person, men å tegne det som skjer i fremtiden, synes jeg er et kjedelig egenskap. Syntes handlingen og boka var bedre og sto fint på egne ben, uten den evnen.

Bortsett fra det, og en travel slutt med en del overdramatiseringer, var The Burning House en medrivende, engasjerende og mørk leseopplevelse. De fleste karakterene og relasjonene var interessante å lese om, og jeg har fremdeles sansen for Springs fortellerstemme. Liker også at han tar seg god tid til å la leseren få bli kjent med de fleste karakterne, i stedet for at det skjer noe hele tiden. Usikker på hvilken bok jeg skal lese av Spring neste gang. Det blir spennende å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

Så morsomt! Håper du blir fornøyd. Hører gjerne hva du synes når du kommer så langt.