Bokelskere.no

The Book of Accidents er cosmic horror som ble utgitt i fjor. Cosmic horror er relativt et "nytt" begrep, også kalt Lovecraftian horror, som er oppkalt etter nettopp H.P. Lovecraft. Cosmic horror legger mer vekt på det ubegripelige og ukjente fremfor blod, gørr og sjokkfaktor.

Selv liker jeg både cosmic horror og blod og gørr, også kalt slashere. Ja takk, begge deler. Liker selvfølgelig ikke all slags horror, men mye.

Mørk familiehistorie
Wendig skriver om familierelasjon som kanskje ikke er den beste. Familien Graves består av tre medlemmer. Nate og hans far har ikke tålt hverandre noe særlig og når hans far dør, er følelsen for faren den samme. Han får kjøpe farens hus for en dollar og hans kone og sønn, Oliver, "pusher" ham til å flytte, slik at de kan få en ny start. Selv klarer han ikke tanken på å bo i et hus med farens "spøkelse", men blir enig om å gjøre et forsøk. Familien flytter fra storby til et øde sted omringet av natur. Nate må finne ny jobb, kona Maddie har skulpturene sine hun jobber med, og Oliver må begynne på en skole. Han er en sensitiv gutt som han får behandling for, fordi han kan empatisere med sine medmennesker litt for mye. I motsetning til hans forrige skole og sted, klarer han denne gang å skaffe en venn. Dessverre får de andre litt dårlige vibber av ham. Han har også en bok, som han vil at Oliver skal lese, men hvorfor?

Det er også en seriemorder involvert i handlingen som herjet i området da Nash, faren til Oliver var liten. En seriemorder som var besatt av tall. Dette er kosmisk horror fordi man hopper veldig i tid, og verdener som kolliderer inn i hverandre. Vet det høres diffust og vagt ut, men vil helst ikke røpe noe og denne boka er ikke enkel å forklare siden handlingen består av flere lag. Det kan høres ut som en typisk horror bok om hjemsøkt hus og vond fortid, men det er mer enn som så.

Ikke en bok for alle
Har fått med meg at det er mange delte meninger om denne boka, og det gjør meg ekstra nysgjerrig å lese en bok. Jeg er mer på vakt når bøker får bare skryt, men bøker som får delte meninger, hiver jeg meg nesten over for å se "hvilken side jeg lander på". Om jeg vil like den eller ikke. Det er jo heller ingen sjokk at jeg liker bøker andre ikke liker og omvendt. Det slår jo aldri feil.

Wendig skriver godt og saklig. Likte hans nøkterne fortellerstemme og at han tar seg god tid slik at man blir godt kjent med karakterene, omgivelsene og prøvelsene deres. Liker kontrasten mellom realstisiske karakterer og overnaturlige hendelser. Hadde også sansen for at karakterene var en smule negative, og enkelte ganger aggressive. Det gjorde dem mer menneskelige og at de ble utsatt for harde prøvelser. Deres reaksjoner var i samhørighet med opplevelsene deres.

Skjønner hvorfor enkelte ikke liker The Book of Accidents for den kan oppfattes som noe negativ og ikke alle liker dyster horror, men der har du meg for jeg liker det. Jo dystrere og helsvart en horror bok er, jo desto bedre er det. Dette var interessant og fengslende lesing

Fra min blogg: I Bokhylla

Litt britisk krim virket forlokkende, men relativt raskt begynte jeg å kjede meg over alt for mange intetsigende dialoger og et platt språk. Og så trodde jeg jo at jeg hadde løsningen! Men det hadde jeg jo slett ikke, det skjønte jeg da min mistenkte ble myrdet! Fra da av glemte jeg alt om språk og denslags, spenningen steg og avslørte etterhvert en intrikat og fiks historie! Men boken hadde vært tjent med at den var blitt kuttet kraftig, både i dialogene og historien om hovedpersonens far. Jeg endte likevel på en femmer på grunn av selve kriminalhistorien, og at boken ga meg en tur til England.

Stor takk til Lillevi som gjorde meg oppmerksom på denne boken! Det er en fryd å sitte her i fjellheimen og lese alle sitatene med beskrivelser av blomstene som vokste i Kristin Lavransdatters verden. Boken er også lærerik, med all sin kunnskap har Undset brukt middelalderens navn på blomstene, så nå vet jeg at når hun skrev om maigull, var det mjødurt hun skildret, og at linnea ble kalt nårislegress, - den kunne jo ikke kalles linnea på den tiden! Det er nettopp Sigrid Undsets nære og omyggelige skildringer av blomster og landskap som er med på å gjøre forfatterskapet hennes så stort!
I tillegg er denne boken en kortversjon av hele trilogien, skrevet av Tordis Ørjasæter i et sobert Undset-aktig språk, og det var veldig fint å på denne måten få en snartur inn i historien om hele livet til Kristin Lavransdatter.

Det er ikke mange land som fascinerer meg, men det er to land som alltid har holdt på min interesse, og det er Egypt og Japan. Så hadde nok ikke lest en bok om hvilket som helst land.

Fascinerende land
Grunnen til at Egypt fascinerer, er jo helt klart pyramidene og faroer, men også alt det overnaturlige de trodde på da og nå i ettertid. I ettertid mener jeg at noen fremdeles tror på at det hviler en forbannelse over en berømt farao, og jeg er jo svak for slike ting.

Men Nytt blikk på det gamle Egypt er mer enn som så. Bettum er egyptolog og førstekonservator ved Interkulturelt Museum. Han har også vært med på noen utgravinger. I boka er det også med mange bilder av diverse kunst, pyramider og deler av hieroglyfer, og de fleste bildene har han tatt selv.

Mer enn bare pyramider
I boka er det ikke bare om pyramider og faroer man tenker på når man tenk om Det gamle Egypt, men også om hverdagsliv, hvordan de brukte Nilen, språkutvikling, religion, politikk, om ka sjel, ba sjel og akh sjel, overtro, mumifisering og mye mer. Det er noe for alle.

Ved første øyekast kan boka virke noe pensunaktig og kanskje litt tung. Selv om temaet interesserer meg, var nok det grunnen til at jeg ventet litt med å lese den, men det var ingen grunn til å utsette det, for boka er på ingen måte tung eller skoleaktig. Bettum deler opp innholdet i oversiktelige kapitler og han bruker også litt hunor, så teksten er heldigvis ikke så tørr og saklig som man kanskje forventer på forhånd at den er. Han skriver på en forståelig og ryddig måte, og deler opp teksten med bilder i forskjellige størrelser som er interessant å se på.

Var spesielt nysgjerrig på om Bettum ville ta med biten om Tutankhamon forbannelsen eller ikke, siden dette ikke er en underholdningsbok, men heldigvis skrev han litt om det også ganske langt bak i boka, men jeg er fornøyd. Synes slike ting er interessant å lese om.

Ellers likte jeg å lese om politikk, hvordan man ble farao kunne gå hardt for seg, utsmykningen av sarkofag, gravplyndring og hieroglyfer. Jeg likte det meste jeg leste om i boka, men de temaene fascinerte mest, også om pyramidene, selvsagt. Noe om Det gamle Egypt har jeg lest om litt før og var fint å friske opp igjen i minne, men samtidig lærte man hele tiden noe nytt. Det er ingen tvil om at Bettum vet hva han skriver om.

Dette er en god innføring om Det gamle Egypt både for nybegynnere som akkurat har interessert seg om den tiden, og de som kan en del om det fra mfør, men som kanskje vil friske opp hukomelsen en smule. Boka inneholder mye fakta og en dose mystikk.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Pax, mot en ærlig anmeldelse)

Paradisbyen av Zoë Beck er en futuristisk thriller/thriller med science fiction elementer fra Tyskland. Har lest noen bøker av tyske forfattere før, men ikke mange.

Mørke forandringer
Beck har bygget en verden som kan minne mye om vår verden som nettopp har vært gjennom en pandemi, og store forandringer har skjedd. De fleste har samlet seg i en storby, og de som er noe annerledes bor utenfor i et samfunn for seg selv.

Hovedkarakter Liina er ute på oppdrag siden en kvinne er angrepet av sjakaler og hun kommer i snakk med lege. Denne legen virker ikke helt ærlig med ting hun vet. Siden dette er på en måte en futuristisk thriller, er Liinas tid litt lenger frem i tiden enn vår tid. Folk har en slags helseapp innebygd i seg ved hjelp av en chip eller noe, slik som dyr har. Den er til hjelp for å måle helsetilstanden til hver enkelt.

Uengasjerende thriller til tross for interessant tema
Denne thrilleren er relativt en kort bok på bare 269 sider, men likevel føltes den lengre, da det hele ble noe tungtrødd. Handlingen var for rotete og uengasjerende og karakterene ble for blasse. Jeg klarte ikke å engasjere meg gjennom hele handlingen og falt ofte ut. Ikke på grunn av at det var uforståelig eller avansert, men det var jeg som ikke klarte å leve meg inn i handlingen, og da blir lesingen et slit. Klarte ikke helt å bry meg om denne Liina, heller.

Sier ikke at boka var dårlig eller bortkastet, for det var deler med den jeg likte, men syntes det tok for lang tid før ting skjedde, og Liinas barndom og hennes forhold til denne mystiske mannen var kanskje delene jeg interesserte meg minst å lese om. Jeg ville ha mer av thrillerfaktoren. Det hele ble for dødt for min smak.

Som sagt, ikke en thriller for meg da jeg foretrekker thrillere om nåtiden og fortiden med mørkere elementer fremfor de futuristiske. Det var vel ikke helt min greie. Håper jeg slipper å gå med en helseapp i meg i fremtiden ...

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg satt i telefonen med datteren min da jeg hørte et dypt drønn, tenkte kanskje noen drev med sprengningsarbeid, men det var liksom for kraftig til det. Det som utspilte seg videre gjennom ettermiddagen, kvelden og natten, dekket gjennom Dagsrevyen og andre media, var og er totalt uvirkelig, i mangel av et bedre ord.

Husker at vi etter noen dager begynte å diskutere her inne om hvor fort de første bøkene ville finne veien til bokhandlerne, meningene var delte, men de fleste trodde ikke det ville ta lang tid, jeg håpet det motsatte.

Jeg har akkurat lest ferdig De venstrehendtes forening av Håkan Nesser. Akkurat denne traff meg ikke, men sånn er det.

Ønsker alle en god helg og godt sommervær.

Det er da Martha Grundts oversettelse du har, Torill? Om henne finnes en interessant artikkel i Norsk oversetterleksikon. Det står blant annet at i hennes tidligste oversettelser var hun oppført som M. Grundt; det skulle skjules at oversetteren var en kvinne.

Tusen takk til Vannflaske som gjorde oppmerksom på denne skattkisten av et leksikon!

Jeg sakser fra artikkelen om Grundt, og håper ikke det ødelegger leselysten, Torill 😊
Flott å ha denne gamle, arvete utgaven. Og din 1938-utgave ser uansett ikke ut til å være rammet av kritikken som kommer frem i siste avsnitt.

«Erik Egeberg, professor i russisk litteratur og selv oversetter, siterer en uttalelse av professor Erik Krag om Martha Grundt som oversetter: «Hun er en god oversetter, særlig flink er hun med naturskildringene. Hun fikk gode betingelser – make til kontrakter har ikke jeg sett. Både honorar og royalty. Hun må ha fordreiet hodet på forlagssjefen!»

«Egeberg, som har sett nærmere på hennes oversettelse av Idioten (1947), peker imidlertid på at Grundt nok også var offer for den tendens som gjorde seg gjeldende på denne tiden: forenklinger, utelatelse av ord, oppdeling av lange perioder og stryking av gjentagelser. Dette gjelder nok i første rekke bøker oversatt etter krigen, og det synes ikke å være påfallende i Grundts tidligere oversettelser.»

Og etter nå å ha sett eksemplene på Henriksens og Egebergs oversettelser, foretrekker jeg definitivt Egebergs! En hel tidsånd og stemning forsvinner med Hernriksens forenkling!

Som en liten kuriositet kan jeg nevne at mitt eksemplar av Anna Karénin er en dansk oversettelse fra originalspråket, utført av W. Gerstenberg rundt 1900. Mitt eksemplar er tredje utgave, utgitt i 1901 på Lehmann & Stages forlag i København, - og der er det i hvert fall ingen forenkling av navnene! Jeg husker jeg slet da jeg leste den for ca. femti år siden, og jeg har absolutt ingen forutsetninger for å uttale meg om oversettelsen!

Et relevant og interessant innlegg som absolutt burde ha fått større oppmerksomhet. Men før jeg kunne svare deg, Vannflaske måtte jeg komme hjem og sjekke hvilken oversettelse av «Anna Karenina» jeg har lest. Det var heldigvis Erik Egebergs. De relativt få eksemplene du viser til, gir inntrykk av at Tolstojs eminente tekst taper seg i Nic. Henriksens forenklete oversettelse. Jeg opplevde ikke Egebergs tekst som tung eller vanskelig, snarere tvert imot, men konsentrert måtte jeg være. Ligger det en slags misforstått «hjelpsomhet» (en undervurderingen av leseren) når oversetteren ta seg store friheter i forhold til originalteksten? En mangel på respekt for forfatteren?

Jeg ble først virkelig ble oppmerksom på oversetterens betydning da jeg leste Virginia Woolfs «Til fyret». Etter gjentatte forsøk på å trenge gjennom «De drog til fyret» oversatt av Peter Magnus, ble det en gledelig overraskelse da Merete Alfsens oversettelse kom i 2007. En fryd å lese!

Et annet eksempel er Erich Maria Remarques «Der weg Zurück» (Veien tilbake), som i Den norske Bokklubbens utgave fra 1982 fikk den intetsigende tittelen «Tider som fulgte». Boken er en oppfølger til «Intet nytt fra Vestfronten», og temaet er nettopp den vanskelige veien tilbake til et normalt liv – både for soldater og sivile – etter 1. verdenskrig. Hvorfor måtte forlaget/oversetteren klusse med den mer presise originaltittelen?

Et siste eksempel er hentet fra Agatha Christis «The pale horse», «Den fjerde rytter» på norsk. Den engelske utgaven innledes med et morsomt og tankevekkende forord av bokens jeg-person, «Foreword by Mark Easterbrook». I min norske utgave fra 1981 er dette forordet utelatt. Det samme gjelder utgaven fra 1963 som ligger i Nasjonalbiblioteket. Forordet er på kun én side, så plasshensyn kan det ikke være. For flere uker siden skrev jeg til Aschehoug ang. dette, men svaret lar vente på seg.

Nå er jeg langt borte fra ditt opprinnelige spørsmål, Vannflaske. Men mitt poeng er egentlig bare å understreke betydningen av oversetterens arbeid, og som leser å være oppmerksom på dette. Norsk oversetterleksikon skal jeg sjekke oftere!

For to år siden leste jeg Der hun lå av samme forfatter, og likte den ikke noe særlig. Tidligere har jeg lært at enkelte ganger lønner det seg å gi forfattere en ny sjanse. Hvordan gikk det denne gangen?

Det var slett ikke bortkastet. I gode og onde dager hadde rett og slett et bedre plot og bedre karakterbeskrivelser. De første åtti sidene var ganske seige og tunge å komme seg gjennom, på grunn av lite innhold og lite fremgang, men heldigvis snudde det seg temmelig fort.

Et spøkelse fra fortiden dukker opp
Lizzie Kitsakis er for tiden underbetalt forsvarsadvokat, og hun får en overraskende telefon. Telefonen er fra en "gammel" studentkamerat. Han er innsatt på Rikers som er et tøft fengsel å være i. Hans kone ble funnet død ved trappa med en golfkølle i nærheten. Han ble ikke opprinnelig arrestert som mistenkt for drapet, men på grunn av vold mot politimann på åstedet. Men de fleste ser på ham som mistenkt, og han er desperat etter å bevise at han er uskyldig, og komme seg ut av fengselet så fort som mulig. Han og kona har en ung sønn sammen som er på sommerleir.

Ikke nok med det. I det fasjonable strøket Park Slope i Brooklyn hvor Zach bor, klienten til Lizzie, går det rykter om at foreldre til skolebarn i strøket, noen få ganger arrangerer hemmelige swingersfester. Samtidig føler flere seg utpresset digitalt av en anonym kilde. Hvor mye skjuler denne voksne omgangskretsen, og har Lizzie selv noen hemmeligheter som ikke tåler dagens lys?

McCreight skrivestil kan oppleves som noe tung, i hvert fall i begynnelsen. De første åtti sidene var en liten tålmodighetstest å komme seg gjennom. Men ikke alle begynnelser kan være like fengende. Når man først kom seg over kneika, gikk det lettere. Det ble bedre flyt i språket, man fikk bedre oversikt over de mange karakterene og det ble mer som skjedde.

Noen ganger trenger man festlig krim
I likhet med John Grisham har også McCreight vært tidligere advokat og det vises i handlingen. Likte ekstra godt disse vitneforklaringene og konfidensielt skriv som ble skrevet som et ordentlig dokument på profesjonell måte, og kunne ha tenkt meg flere av dem. Likte også at handlingen hoppet frem og tibake i tid, før og etter denne swingersfesten.

Lizzie er kanskje ikke den skarpeste advokaten jeg har lest om, men det kan tilgis, men hun og klienten Zach utfyller hverandre på en utspekulert og vittig måte. Jeg likte ikke noen av dem av en eller annen grunn, men det gjorde det hele enda mer spennende. Likte også at handlingen ofte skiftet mange perspektiver, også Amanda mens hun var i live.

Dette er ingen unik psykologisk krim, men heller underholdende, festlig og fargerik krim. Det tar noe tid før det blir noe action, men det er vel verdt ventetiden. Så jeg er glad for at jeg ga McCreight en sjanse til. Dette var artig lesing.

Filmatiseres av Nicole Kidmans Blossom Films.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det har vært en opplevelse å lese denne boken, - dette er stor og mangefasettert litteratur med godt språk! Allerede innledningskapitlet fanger oss med en poetisk-filosofisk skildring av livet til den vakre døgnfluen i det bunnløse tjernet, - et bilde og et sted som skal bli sentrale i boken. Og sentralt står også den nøyaktige kunnskapen som forfatteren viser om naturen generelt og om hvordan man kan leve og overleve der, - det er veldig imponerende! Her går tankene til Lars Mytting som også øser av lignende kunnskap om praktiske gjøremål i sine bøker.

Dette er én side ved denne boken, - historien om de to brødrene som skal lære å overleve i skogen på egenhånd sommeren 1914. En annen side er historien om hovedpersonen og fortelleren, Filip, - en ungdom på midten av 1980-tallet. Han er barnebarnet som får høre historien om livet i Nordmarka, og vi blir også kjent med ham som selvstendig person, - en person som har svært mange likhetstrekk med bokens forfatter. Han er jo utdannet og praktiserende billedkunstner, og vi får her blant annet en interessant innføring i hvordan tegneren i ham ser verden! Filip følger farfaren inn i døden, og den hverdagslige skildringen hans av denne tiden er gripende. Og over dette hvelver det store familiedramaet seg, - hvorfor snakker ikke de to brødrene sammen lenger, de to som hadde et rørende tett forhold i skogen og som siden har bodd ved siden av hverandre!? Terningkast seks og favorittbok!

Nettopp ferdig med denne nå - ganske OK som "gåbok" i lyd - men her er det uavklarte ting, så det må nok komme en bok til.

Jeg leser også Fyrstene av Finntjern nå, og den er jo så fin! Og så har jeg Mordene på Fleat House liggende på vent, - jeg leser bare én bok av gangen.

De to første bøkene om Wilhelm Gran gikk meg hus forbi, men heldigvis fikk jeg med meg den tredje boka.

Gammelt nag eller bare en seriemorder?
Rovdyr er en krimbok som følger flere tiår. Helt fra slutten av 50-tallet og nåtiden i boka som er 2017. Det har mest sannsynlig å gjøre med samme mann eller kvinne som er seriemorder, og samtidig får politiet en ny sak da en gammel dame blir funnet død i sitt eget hjem. Noen andre skal ha sett en gammel dame forlate åstedet. Handler det om gammelt nag eller noe annet?

Det høres kanskje ut som en helt hverdagslig sak, men saken går mye dypere enn som så. De må til og med få en tysk eksperthjelp med på laget ...

En noe vag beskrivelse av boka, men det er også meningen da denne bør leses fremfor å leses om. Det er en typisk bok man må vite minst mye om på forhånd. Det gjorde jeg, og jeg derfor ble mer positivt overrasket, også.

Det er heller ingen tvil om at Gangsøy Greftegreff skriver godt. Man blir kanskje ikke like godt kjent med alle, men de fleste (da tenker jeg ikke bare på de faste karakterene), liker hoppingen i tid, og balansen mellom humor og alvor, til tross for at politi temaet humrer vel mye ...

Krim med mye dysterhet og underholdning
Dette er godt mulig ikke krim på høyt nivå, men underholdende, mørkt og inneholder en krimsak som er lett å leve seg inn i. Fikk ikke helt sansen for avslutningen, da den ble noe lik noen andre filmer jeg har sett. Det var heller ikke vanskelig å gjette seg frem til synderen. Likevel skygget det ikke over de andre spennende elementene i boka.

En leken og mørk krim som er verdt å lese. Passer ypperlig å lese på regnværsdager for å få frem stemningen litt ekstra.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Liv forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Det er akkurat ti år siden sist jeg leste en bok av Theorin, og jammen meg var det på tide.

Svenskene vet hva de gjør
Er det noe nabolandet kan, så er det å skrive gode krim bøker og lage engasjerende filmer. Vi har mye å lære av dem. Theorin gir kanskje ikke ut bøker like ofte som mange andre krimforfattere, men det han gir ut. er kvalitetskrim. Han er god til mange ting. Ikke bare karakterbeskrivelser, men også miljøbeskrivelser. Han skriver også om politisaker som er engasjerende å lese om.

I Beinrester møter man en noe eldre Gerlof som bor på aldershjem. Han er kanskje gammel som trenger sin trofaste rullator, men han er fremdeles klar i toppen. Han får også ofte besøk av grandniesen hans, Tilda Davidsson, som er politibetjent. De sliter med hvert sitt. Gerlof blir ikke kvitt tanken på skuta som han mistet i brann for mange tiår siden, og han er sikker på at noen gjorde det med vilje. Selv går Tilda gjennom en vanskelig tid med samboeren Joakim. Han har to barn fra før, og hun ønsker sitt eget. Kommer de til enighet eller kommer de alltid til å utsette samtalen?

Mange menneskeskjebner i politisak
På jobb får hun mye annet å bryne seg på. Hun får med seg en aspirant på laget og en mann skal ha blitt drept av å få steinras over seg på stranden. En hund i nærheten av ulykkesstedet har nettopp blitt herreløs. Det spesielle med åstedet, er at ikke langt unna ligger det en blomsterkrans, og under blomsterkransen, ligger det gamle beinrester. Har beinrestene og den nylig døde mannen noen sammenheng?

Det høres godt mulig ut som standard krim, men det er det ikke. Selve politisaken Tilda jobber med, består av flere lag, som går langt tilbake i tid.

Beinrester er den femte boka i Ölandskvintetten. Jeg har lest tre av dem tidligere og det er Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Man trenger ikke å lese bøkene i riktig rekkefølge, men slike ting kjenner man best selv hva man foretrekker. Selv er jeg ikke så nøye med å lese i kronologisk rekkefølge når det gjelder krimbøker, for det er stadig en ny sak og man får stort sett nok bakgrunnsstoff om de faste karakterene.

Syntes det var mer spennende å lese om Gerlof og mysteriet om skuta enn Tilda, for er ikke spesielt interessert i å lese om babymas, men heldigvis var det ikke en veldig stor del av boka. Gerlof er en spennende karakter fordi han er sta, har sin egen måte å tenke på, og tenker svært rasjonelt med tanke på alderen. Theorin er også dyktig til å dikte opp et stort persongalleri og samtidig gjøre det på en oversiktelig måte, og det hele ble mer interessant da saken gikk langt bak i tid.

Eneste som ble noe svak og typisk, var avslutningen. Den ble ikke spesielt overraskende og er ikke like sterk som resten av handlingen, men det ødela selvfølgelig ikke resten av boka. Avslutningen ble en smule Hollywood aktig. En slags Speed film for gamlinger. Les boka og du skjønner hva jeg mener, men bortsett fra det, var det fengslende og realistisk krim med godt språk.

God krim å kvele sommeren med.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gyldendal, mot en ærlig anmeldelse)

Takk for tilbakemeldingen. Jeg oppfatter at Pollestad i denne boken hverken hyller eller fordømmer lidelsen som en vei til frelse. Snarere at han, som det underforstått kommer frem i forordet, vil fortelle om Thereses liv så nøytralt (i mangel av et bedre ord) og respektfullt som mulig.

«Denne boken er blitt det motsatt av hva jeg opprinnelig hadde planlagt. Jeg har avholdt meg helt fra å kommentere og forklare. Som de gamle evangelister har jeg nøyd meg med å samle stoffet og legge det slik til rette at Therese mest mulig selv får tre frem og komme til orde, sammen med noen av de som sto henne nærmest. Jeg er overbevist om at den største enkelhet er det som kommer sannheten om Therese nærmest.»

Uten at Pollestad reiser en direkte kritikk av klosterlivet kommer nonnenes harde kår tydelig frem. Det er ikke vanskelig å forstå Balzac’s: «kvinners klosterliv en form for langsom død». Thereses selv ble bare 24 år.

Litt usikker som jeg er på din tilbakemelding, håper jeg at jeg har truffet som nogen lunde. Hvorfor skulle ikke en livsglad mann kunne skrive en bok som denne?

Lidelsen som rettesnor – selv for et barn

Denne boken rasket jeg med meg fordi jeg i farten trodde den handlet om Teresa av Avila (1515–1582). Jeg har i Roma sett Berninis fascinerende og vakre marmorskulptur av den hellige Teresa. En henført kvinne i en religiøs, eller like gjerne erotisk, ekstase. En flørtende engel retter en pil mot nedre del av hennes kropp, og fra sidelinjene følger inkvisisjonens høye herrer nøye med. Men så var det altså ikke denne spanske Teresa boken handlet om.

Kjell Arild Pollestads bok handler om den franske Therese av Lisieux (1873–1897), som allerede fra barnsben av kjente et uvanlig dypt religiøst kall. Det er forunderlig å lese om hvor sterkt gudstroen stikker i hennes familie, og hvor spesielt denne troen ytrer seg. Veien til frelsen gikk gjennom lidelsen. «… men Guds kall var så inntrengende at om jeg hadde måttet gå gjennom flammer, ville jeg ha gjort det for å være trofast mot Jesus.» (side 58) tenker barnet Therese. En sterk og spesiell kvinne som kjemper seg til å bli tatt opp i Karmelklosteret bare 15 år gammel (aldersgrensen var 20/21). Hvor bokstavelig disse katolikkene tok det å vie sitt liv til Jesus. Ved innvielsen til sitt nonneliv ble Therese kledd i en hvit brudekjole; hun er Jesu brud og «veien til Brudgommens favn går gjennom lidelsen» (side 87). Så har da boken undertittelen En kjærlighetshistorie fra virkeligheten. Therese opplever også sine bunnsvarte perioder da det kjennes som Jesus har forlatt henne. Også disse setter hun inn i lidelsens sammenheng. Dette er Guds vilje, prøvelser han setter henne på. Når klosterporten lukkes bak barnet Therese, lukkes døren til den verdslige verden for godt. Ikke engang sitt eget navn beholder nonnene.

Underveis oppdaget jeg flere tråder til «min» spanske Teresa. Teresa av Avila var en reformator av karmelittordenen (ordenen Therese av Lisieux [og hennes tre søstre] gikk inn i). «Jeg vil gjerne bli en helgen. Jeg vil elske den gode Gud like høyt som den hellige Teresa av Avila elsket ham.» (side 93). Therese var den eneste nonnen, etter Teresa av Avila, som skrev sin livshistorie. Hun ble erklært helgen i 1925 og kirkelærer i Den katolske kirke. Ifølge Wikipedia er det kun to kvinner til som til nå er tildelt ærestittelen kirkelærer; Teresa av Avila og Katarina av Siena (1347–1380).

«Å hvilken lykke å lide for Ham som vi elsker inntil galskap, og blir ansett som gale i denne verden.» (side 117). Jeg kan vel sies å høre inn under sistnevnte gruppe, selv om jeg ikke vil bruke ordet «gal»; det står respekt av å stå fast ved det man tror på. Ikke desto mindre var dette interessant lesing. Og for meg overraskende at Thereses historie fant sted så sent som på slutten av 1800-tallet. Pollestad baserer seg i stor grad på Thereses egen beretning om sitt liv, og han skriver respektfullt og godt.

Så takk til Veierland mikrobibliotek for denne uventete og opplysende lesingen!