Jo Rolf, din påpeking av farse og svart humor gjorde at jeg våget gå løs på boken med den gruvekkende tittelen «Slaktehus 5». Takk igjen, og også for dine hjelpende innspill til å forstå boken. Den har enda ikke sluppet taket i meg, og jeg måtte lese slutten en gang til.
I siste kapittel er forfatterens stemme tilbake. Vi er i juni 1968, to dager etter at Robert Kennedy ble skutt og drept, en måned etter at Martin Luther King led samme skjebne (NB King ble skutt 4. april 1968). På denne tiden har USA, under president Lyndon B. Johnson trappet kraftig opp sin krigføring i Vietnam. Hundretusener av unge amerikanske gutter og menn sendes til denne meningsløse krigen langt borte. «Og hver dag får jeg av min regjering nye tall på lik som militærvitenskapen har skapt i Vietnam. Slik er det.» (side 153) konstaterer Vonnegut lakonisk.
Dette er også tiden da motstanden mot USAs krigføring i Vietnam øker i USA og Europa. 1968-opprøret er i gang. En mulighetenes, entusiasmens og kampviljens tid.
Vonnegut lar «Slaktehus 5» ende med et spørsmålstegn. Den annen verdenskrig er over. Det er vår. Billy og andre frigitte amerikanske krigsfanger vandrer i en skyggefull gate mens løvet spretter og fuglene snakker. Den grønne vognen i form av en likkiste, som de tidligere hadde brukt da de skaffet seg krigssuvenirer, er forlatt. En fugl sier til Billy Pilgrim: «Poo-tee-huit?»
Tar pliktdansen med døden aldri slutt?
Det er mange aspekter ved denne boken som kunne og burde ha vært kommentert. At det var en psykiatrisk pasient som introduserte deg, Rolf til boken, gir mening. En som selv sliter med traumer. Under lesingen fikk jeg assosiasjoner til Remarques Intet nytt fra Vestfronten og spesielt Tider som fulgte. Selv om skrivestilen er svært forskjellig, er står de menneskelige ettervirkningene etter krig sentralt. Det var de som i første omgang traff meg.
Måten Vonnegut bruker uttrykket «Slik er det» på, i forbindelse med død, hadde jeg ikke fått med meg. Nå har jeg bladd gjennom boken med dette for øyet (ikke fordi jeg tvilte), og sett hvor bevisst og presist han plasserer det. Som du er inne på, tilfører det boken en viktig dimensjon, en form for konstatering og resignasjon.
Vonnegut setter stadig et skarpt blikk oss som art.
«Trout hadde forresten skrevet en bok om et pengetre. Istedenfor blader hadde det tyvedollarsedler. Blomstene var statsobligasjoner. Fruktene var diamanter. Det trakk til seg mennesker som drepte hverandre rundt foten av treet og ble utmerket gjødsel.
Slik er det.»
Er det ikke håp for oss?
Dette er en bok med mange lag, en bok man ikke blir fort ferdig med. Jeg forstår godt at du, Rolf har lest den grundig flere ganger, og enda ikke føler deg ferdig med den. Tusen takk for informasjon, nyttige kommentarer og pene ord.
Jeg leser «Slaktehus 5» som en skarp, troverdig og hjerteskjærende skildring av hva krig gjør med mennesker. Av hvordan denne villede, planlagte og systematiske volden ødelegger liv. Bokens hovedperson Billy Pilgrim har, som forfatteren Kurt Vonnegut, opplevd de alliertes teppebombing av Dresden 13.-15. februar 1945, helt på tampen av annen verdenskrig.
Vonnegut skriver i en slags naivistisk, distansert og til dels ironisk/humoristisk stil, noe som fremhever historiens brutalitet og meningsløshet. Her er sylskarpe observasjoner og beksvart humor. Spark til kristendommen og besteborgerligheten. Fremstillingen er utradisjonell. Jeg slutter meg til Rolfs begreper som «sjangeren ironi og satire og mørk humorisme». Merk også de to undertitlene «Barnekorstoget» og «En pliktdans med døden».
Billys datter Barbara mener faren er senil på grunn av en hjerneskade etter en flyulykke. Uten å psykologisere for mye, vil jeg anta at Billy i dag ville ha blitt diagnostisert med en posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han har de typiske symptomene. Det som i teksten fremstår som tidssprang eller tidsreiser, oppfatter jeg som flashbacks; Billy gjenopplever ubærelige hendelser han har vært utsatt for, i våken tilstand og i søvne.
«Han har gått gjennom en dør i 1955, og kommet ut av en annen dør i 1941. Han har gått tilbake gjennom den døren og havnet i 1963.» (side 21, En Lanterne-bok 1975)
«Billy lå bevisstløs i to dager etter det (hjerneoperasjonen), og han drømte millioner av ting, og noen av dem var riktige. De riktige tingene var tidsreiser.» (side 116)
Han fortrenger, så langt han kan, hendelsene som har utløst traumene.
«Han hadde trodd i mange år at han ikke hadde noen hemmeligheter overfor seg selv. Men her var beviset på at han hadde en diger hemmelighet inne i seg, og han kunne ikke begripe hva det kunne være.» (side 127)
Billy lever i to virkeligheter, på jorden og på planeten Trafalmador, kidnappet av tralfamadorianerne og ført gjennom en tidsskru (side 23). Dette har etter mitt syn ingenting med science fiction å gjøre. Det skjer i Billys hode. Denne spaltingen i sinnet henger sammen med at hans sivile liv og hans tidligere liv som krigsfange ikke henger sammen. En krigsskade og en slags beskyttelsesmekanisme.
Dette er noe av det sterkeste jeg har lest og tusen takk til Rolf som inspirerte meg.
En meget tankevekkende bok.
Avslutningsvis og dessverre høyst aktuelt: Rommer dette avsnittet bokens essens:
«Men der han lå på sykehuset opplevde Billy noe som er svært vanlig i krigstid blant folk uten myndighet: han prøvde å bevise for en fiende som gikk inn for å være døv og blind at han var verdt å se og høre på.» (side 140).
En stor takk til deg Rolf for at du inspirerte meg til å lese "Slaktehus 5" av Kurt Vonnegut. En opplevelse jeg ikke ville ha vært foruten, og som jeg har skrevet mer om her.
Jeg beklager så mye at det har tatt så langt tid før jeg fikk svart deg. Noen ganger blir det bare slik.
Noe må det da være ved disse bøkene, siden de frembringer så sterke følelser hos deg. Kjærlighetens motpol er likegyldighet.
Bør man egentlig gifte seg?
Jeg bare spør, for dette er bare en av mange bøker jeg har lest om ekteskap som har mange hemmeligheter, og folk som ikke stoler på hverandre. Blir man ikke bare paranoid av å gifte seg med noen? Neida, jeg bare tuller, men som nevnt, i mange bøker er det ikke mange ekteskap som er sunne. Heller giftige og hemmelighetsfulle. I Til døden, er bare enda en bok som er et eksempel på det.
Bedre å leve i nuet?
Mathias og Ella gifter seg etter å ha kjent hverandre i kun tre måneder. Hun flytter inn i hans leilighet i et luksuriøst område i Oslo. Etter hvert oppdager hun at det er noe Mathias skjuler, det har også Ella. Hun vil gjerne fortelle ham om det, men han er mest interessert i å leve i nuet. Er det egentlig så enkelt?
Til døden av Agnes Lovise Matre tilhører bokserien som er inspirert av De ti bud, som forskjellige forfattere har deltatt i. De forrige bøkene er, disse: Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Sannheten av Knut Nærum. Boka etter Til døden, er La alt håp fare av Geir Tangen som jeg ennå ikke er lest, og senere mot våren kommer Levi Henriksen med en ny bok i serien. Henger dere med? Ja? Fint.
Har man gjort et trygt valg?
Agnes Lovise Matre har skrevet en psykologisk thriller som beskriver usikkerhet i et ekteskap på en troverdig måte. Man er ustyrlig forelsket i begynnelsen, og med tiden går forelskelsen over i tvil og kanskje en dose skrekk. For har man valgt rett person?
Hun skriver godt, men noen av setningene er noe rare. Hun har levert bedre språk tidligere. Det ødelegger ikke handlingen, som er både fascinerende og engasjerende. Mange beskriver Til døden som creepy, noe jeg ikke skjønner, for syntes ikke denne boka var spesielt creepy. Har lest andre bøker i samme sjanger som har vært enda gyseligere enn dette. Men så skal det mer til å få hårene i nakken til å reise seg.
En av de bedre bøkene i prosjektet om De ti bud. Jeg kjedet meg ikke med denne, og det var interessant å lese fra begges perspektiv.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Ja, fine bøker. Men tre bøker i ein serie er ein TRILOGI.
Ryan har hatt en tøff start på livet, og tøffere vil det bli. Er det trygt å bo hos andre?
Vanskelig start
Ryan og andre barn/tenåringer bor sammen i et fosterhjem, eller group home som han kaller det, sammen med to voksne. Han vet ikke hvem faren hans er, og mora vil han ha minst mulig med å gjøre. Hun er rusmisbruker og insisterer på å treffe ham av og til, selv om han egentlig ikke vil, stiller han opp. Helst vil han kutte henne ut.
Heldigvis har han skrivingen som han fokuserer på daglig siden han drømmer om å bli forfatter, noe han ikke forteller noen andre om. Han går ofte overens med de andre i huset, men blir noe sjokkert da han får høre fra en av de andre fostersøsknene, om at det bor en jente i kjelleren. Han ber en av de andre fostertenåringene om å bli med ham i kjelleren, slik at han får treffe henne. Han blir sjokkert da en jente som heter Maddy, bor i et rom for seg selv i kjelleren, sittende på en stol. Ryan får seg litt av en overraskelse da han hilser på henne. Hun kan være vanlig, før hun slår om til andre språk og stemmen blir plutselig mørk. Hva feiler det henne, og hvorfor holder fosterforeldrene denne jenta som en slags fange i kjelleren? Det som skremmer Ryan mest, er at jenta vet at han drømmer om å bli forfatter. Noe han aldri har fortalt noen.
The Girl in the Basement ble utgitt i 2010 og det er en liten flis på bare 103 sider. Nesten samme lengde som en novelle, men den tilhører ingen novellesamling. Det er bare en kortbok, novelle eller novella som det heter så fint på engelsk når korte bøker introduseres. Men siden dette var en enkel historie, trengte den av den grunn ikke å være lenger, heller.
Manglende stemning og spenning
Som horror bok syntes jeg personlig den ble for tam og typisk. Det var ganske lett å forstå hvilken retning det hele ville gå. På grunn av begrenset lengde, ble også karakterene noe flate, og man brydde seg ikke spesielt mye om dem. Man ble ikke så engasjert i lesingen og stemningen var temmelig fraværende. Hovedproblemet for min del var nok språket. Ikke fordi det var dårlig, men veldig rett frem og lite oppbygning. Så det ble ikke helt den horror boka jeg ville ha denne gang. Følte det ble for forutsigbart, og syntes handlingen hadde en god del mangler. Det ble aldri helt spennende.
Fra min blogg: I Bokhylla
trilogien
Kristopher Schau er mest kjent som Tv-personlighet, musiker, radiovert og for en del stunts som har vært en smule kontroversielle. Med På vegne av venner viser han andre sider av seg selv.
En sjarmerende og svært synlig bok
På vegne av venner: et essay ble utgitt i 2009 og husker den var svært synlig på den tiden. Ofte venter jeg med å lese bøker som blir fort og ofte synlig, og heller få dem med meg senere, hvis interessen fremdeles er der. Hørte denne på lydbok mange år etter at boka ble utgitt, og den holder seg godt den dag i dag, da det fremdeles er ofte mye snakk om ensomhet i media.
Schau var arbeidsledig da han begynte på dette prosjektet, og hadde dermed dårlig råd, så derfor måtte han finne på forskjellige måter å komme tidsnok til disse begravelsene. I begravelsene han møtte opp i, var det enten svært få eller ingen som møtte opp. Han beskriver ensomme liv som ikke har satt spor, men likevel gjør det det gjennom denne boka.
Liker godt Schaus selvironi blandet med en dose alvor, handlingen har en fin balanse av det, og det er heller ikke bare om ham, men om menneskene han møter underveis i dette prosjektet, og hva slags inntrykk det gir ham. Det var forfriskende å se andre sider enn de rebelske sidene av ham, som man har fått med seg gjennom media oppgjennom årene. I På vegne av venner møter man en medfølende, reflektert og alvorlig Schau som kommer med noen små drypp selvironi i alt det svarte.
Mye ensomhet
Selv om man vet fra før av om at det er mennesker som blir begravet, nesten anonymt på grunn av at de ikke har noen nære, så det er fint at Schau gir dem et ansikt og påminner oss som leser den, at ganske mange er alene. Det er et evigvarende problem.
Dette er en svært kort bok på bare, 91 sider, men så er det jo egentlig et essay som tittelen sier. Lengden var akkurat passe til at Schau fikk frem både et tema som er aktuelt, humor, og en liten bit av hans egen hverdag. En fin liten blanding av alt uten at det mistet fokus, som det ofte gjør når noen nevner seg selv i en bok. Fint tema og en god bok å gruble på i ettertid.
Fra min blogg: I Bokhylla
Enig i ditt terningkast, kanskje med en liten pluss. Ganske spennende - men det ble litt vel komplisert og innfløkt på slutten.
Sannheten av Knut Nærum tilhører prosjektet om bøker som er inspirert av De ti bud som er skrevet av forskjellige forfattere. Tidligere har jeg lest Andre guder av Jørgen Brekke, Min sønn av Arne Svingen og Til døden av Agnes Lovise Matre. I fjor leste jeg Sannheten av Knut Nærum, og det er på tide å skrive noen ord om den.
Hvordan kan ting gå forferdelig galt?
Ting er ikke det samme som før. Tidligere var Jannike bibliotekar, mor til to barn og gift. Hun hadde et hverdagslig A4 liv. Men så ble det etter hvert mindre privatliv da myndighetene ønsker mer innsyn i samfunnet. Fra nå av skulle det ikke være løgner, hemmeligheter eller noen som gjemmer seg bak anonyme brukernavn. Jannike støtter dettte, og endte etter hvert med å jobbe i Innsynet som det kalles. Noe må ha kludret til noe, siden hun etter hvert ender opp i de svenske skogene sammen med andre nordmenn, og må klare seg med de finner i naturen. Hva kan ha gått så forbanna galt?
Dette er en kortroman blandet med litt dystopi. Jeg liker dystopi men samtidig er det også en sjanger jeg blir fort lei av, så det må leses periodevis. Knut Nærum er vel også et kjent navn for mange. Mest kjent er han nok fra Tv-skjermen, men har de siste årene vært forfatter, og navnet hans har også vært å se i Donald bladet noen ganger. Han har laget noen Donald historier sammen med Arild Midthun, han som er kjent for å lage forsidene på Donald bladene. Men det vet jo stort sett de fleste, håper jeg.
Tam handlingsutvikling
Jeg har lest noen bøker av Nærum tidligere og dette er nok boka jeg liker minst av ham, og det er nok også boka jeg liker minst av bøkene som er basert på De ti bud. Selv om konseptet er spennende i seg selv, og samfunnet blir stadig mer lik konseptet i boka med tanke på sosiale medier og lignende ting vi bruker, var dette likevel en smule kjedelig lesing. Syntes karakterene ble noe blasse og handlingen noe tam med tanke på ideén bak. Det ble ikke så veldig mye action, og tror heller ikke det var meningen, men litt action hadde ikke skadet.
Ikke Nærums beste dette, dessverre. Selv om Sannheten hadde noen underholdende punkter og vekker interessante spørsmål, ble det likevel ikke en bok man tenker lenge på etter at den er ferdiglest. Den ble vel stillestående og bleik for min del, spesielt med tanke på temaet.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar av Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse)
Takk skal du ha, Kirsten. Den er riktignok merket som midlertidig utsolgt, men årstallet for publisering er 2024.
Merkelig. Jeg legger merke til at det mange steder på nettet gis inntrykk av at den er publisert. Dette virker svært besynderlig på meg. "The Doors of Stone" finnes i hvert fall ikke på Patrick Rothfuss' sin offisielle webside. Husker ikke hvordan jeg lager linken: https://patrickrothfuss.com.
Nei, den websiden har jeg ikke sett. Jeg fant informasjon på goodreads.com.
Jeg var litt usikker på om jeg skulle blande meg inn i diskusjonen, men jeg har også etterlyst den tredje boka i denne serien. Siden jeg søkte informasjon sist har boken fått en tittel, men det er også det. Den skal hete "The Doors of Stone". Ingen har bekreftet når den publiseres, men i løpet av 2024 leste jeg et sted.
Fansen til Patrick Rothfuss er mildt sagt oppgitt. Han reiser rundt på turneer og skriver om alt mulig annet enn det mange venter. på. Det er tolv år siden bind nummer to kom ut, så han har hatt litt tid på seg. Redaktøren hans ville avkrefte rykter om at forsinkelsen lå hos henne, og sa i et intervju at hun ikke hadde mottatt ett eneste ord fra forfatteren. Dette var riktignok i 2020, så ting kan ha skjedd siden da.
Jeg har ikke lest de to første ennå, tenkte å vente på den tredje, men hvor lenge det blir til er ikke godt å si.
Jeg synes du tar Olive på kornet! Det er jo nettopp forfatterens evne til å fremstille henne slik, som gjør bøkene så gode. Anbefaler også "Olive, igjen".
Flott omtale!
Satanic Panic var et kjent uttrykk på 80 - tallet, og det er også et uttrykk som brukes en gang i blant i moderne tid. Whisper Down the Lane av Clay McLeod som ble utgitt i 2021, var også inspirert av McMartin saken som varte i hele sju år.
Clay McLeod Chapman har hittil vært ukjent forfatter, og noen ganger lønner det seg å bevege seg i ukjent terreng, for noen ganger får man belønning for det, som denne gang.
Whisper Down the Lane er beskrevet som psykologisk horror, men synes at den heller mer mot thrillersjangeren. En mørk thriller. Den har også to tidslinjer, 1983 og 2013. I 2013 møter man Richard som er kunstlærer, og er gift med Tamara som også er lærer ved den samme skolen. Fra før av har hun sønnen Elijah, som er en av kunstelevene til Richard. En dag blir ikke livet til Richard det samme som før, da skolens kanin blir funnet flådd, og på åstedet ligger det en personlig hilsen til Richard. Noen vet om fortiden hans.
Ødeleggende løgn
I 1983 blir man kjent med Sean. Han er en liten gutt på fem år, som bare har sin mor i livet, og sammen flytter de til et nytt sted. Noe skjer som gjør at han serverer sin mor en liten løgn. Han gjør det for at hun skal ha rett, og han er for ung til å skjønne konsekvensene av det. Løgnen blir til en slags snøballeffekt og blir til noe større, og det er for sent for Sean til å ta den lille løgnen tilbake. Hans løgn endrer hele samfunnet og ødelegger en del familier.
Tidslinjene er delt opp i egne kapitler og er oversiktelig satt opp. Personlig likte jeg å lese om 2013 bedre enn 1983 tidslinjen, fordi handlingen i 2013 engasjerte mer. Spørsmålet er om disse tidslinjene har noen sammenheng eller ikke ...
Et forfatterskap man blir nysgjerrig på
Til tross for at dette ikke akkurat er horror, var det likevel god bok. Likt de fleste i persongalleriet bortsett fra Tamara, Richards kone som var noe hurpete for å si det mildt. Tematikken var også interessant å lese om og hvordan en liten løgn kan forandre alt. Det er ingen tvil om at McLeod Chapman skriver godt. Tempoet er noe ujevnt innimellom, men tempo er heller ikke alt. Man ble godt kjent med karakterene og man var hele tiden nysgjerrig på hvordan denne smørja ville ende. Om man hadde rett eller ikke, så leser gjerne mer av denne forfatteren, og har allerede The Remaking i boksamlingen.
Fra min blogg: I Bokhylla
Helt enig. Jeg avbrøt boka, og det er noe jeg ikke gjør ofte.
Noen ganger kommer det bøker med et kreativt konsept, blant annet denne. Men er et kreativt konsept viktigere enn alt annet?
En herlig vending i livet
Hidden Pictures er en slik bok. Den ble lagt merke til i fjor fordi den bydde på et konsept som var litt annereldes og som man lett ble nysgjerrig på. Den er om Maollry som begynner et nytt liv etter å ha vært avhengig av OxyContin og heroin, men hun har nå vært helt ren i over ett år. Hun har sponsoren Russell som følger henne opp for å se hvordan det går, og han er også den som kobler henne til en familie som søkter etter barnepike. Mallory vil gjerne ha jobben da nabolaget er svært pent, med store, fine hus og idylliske omgivelser. Da hun er så heldig å få være barnepiken til deres Teddy, får hun bo i gjestehuset i hagen deres.
Moren til Teddy var overbegeistret for Mallroy fra begynnelsen av og før Mallory fikk jobben, var faren i huset noe skeptisk med tanke på hennes bakgrunn. Men ting virker å gå fint og Mallory og Teddy har god kjemi. De leker, og har det kjekt sammen. Helt til det viser seg at Teddy er helt besatt av å tegne. Det er ikke selve hobbyen som det er noe galt med, men illustrasjonene som stadig blir nifsere og dystrere for hver tegning som blir lagt. Samtidig er det et rykte som går i nabolaget, om at en kvinne ble drept for mange år siden. En slags vandrehistorie. Er det den kvinnen Teddy tegner og kommuniserer med når han er alene? Og bør hun fortelle foreldrene hans om hva det er han tegner, og hvor mye kan hun egentlig blande seg inn i familien som deres barnepike?
Vant for beste horror i fjor
Hidden Pictures av Jason Rekulak er horror som ble utgitt i fjor og som vant Goodreads Choice Awards for best Horror samme året. Å kalle dette horror, er å ta det med en klype salt. Synes ikke det er horror i det hele tatt. Det er vel heller thriller. Thriller med noen få horrorelementer, er nok den nærmeste forklaringen man kan komme. Boka startet godt. Jeg likte de første hundre sidene som nesten fløy av seg selv, konseptet og barneillustrasjonene som er tegnet av to voksne. Det er brukt to illustratører siden illustrasjonene tar en utvikling.
Når noen henger opp en tegning på kjøleskapet, får vi som leser også se de. Blar de gjennom en tegnebok, får vi også se illustrasjonene sammen med dem, i stedet for at illustrasjoene blir beskrevet med ord. Sånn sett var det et artig og forfriskende konsept.
Dessverre det som var et lovende konsept, ble til noe typisk og noe komedieaktig leseopplevese. Det blir for mye instalove, hvem det gjelder nevner jeg ikke da det blir for avslørende, og den siste delen av boka, og slutten ble bare tullete. Det ble som å se en dårlig komedie. Det som var spennende, intenst og forfriskende, slo over til noe typisk og avslutningen var bare dum.
Hidden Pictures var en bok jeg likte svært godt i begynnelsen, til å bli en av mine verste bøker så langt i år. Tro det eller ei ...
Fra min blogg: I Bokhylla