Bokelskere.no

En julebok som ikke er romantisk, var det jeg trengte.

Merkelig vennskap
I denne korte novellen, er det en blanding av nåtid og innlegg fra en dagbok. Ashley er en amerikansk student i London. og hun er invitert til en klassekamerat for å feire jul sammen med dem, selv om de ikke er nære venner. De oppfører seg ikke som nære venner. Likevel takker Ashley ja til invitasjonen og ser frem til å tilbringe noen dager i et engelsk herskapshus. Men det viser seg at familien har mørke hemmeligheter.

Klassekameratens bror er mistenkt i en drapssak og en mystisk person vandrer i skogen. Er det trygt å feire jul der i det hele tatt?

En god jobb med dagbokinnleggene
Jeg er ikke spesielt fan av dagbokinnlegg i bøker, men Swanson gjorde en god jobb med den biten, og han er også flink til å skape atmosfære på kort tid.

The Christmas Guest er ikke horror, men gotisk thriller blandet med mysterie. Den byr på interessante og sære karakterer. Det er morsom lesing hvis man vil ha noe enkelt, og hvis man er på leting etter julestemning med en mørk tone. Det var fint å lese en "julebok" uten den typiske kjærlighetsdelen og alt klisset til en forandring.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tusen takk for inspirasjon til å lese denne boken, Bjørg, så klok og reflekterende. Håper at ikke bare gamle, men også unge vil lese den.

Takk for tips fra dere begge, og nå har jeg sittet og rotet rundt og trykket, og nå ser det ut som om jeg ihvertfall har fått lagt til bilde på mitt eksemplar. Så nå kan jeg glede meg til å begynne å lese den!

Forsåvidt veldig bra og takk skal du ha, - men jeg kan ikke se at det har kommet opp noe bilde!

Takk skal dere ha, - begge to!

Jeg har akkurat lagt til denne boken, men klarer dessverre ikke å legge inn bildet av den:

https://www.norli.no/boker/dokumentar-og-fakta/historie-og-dokumentar/biografier-og-memoarer/jeg-vil-1-9788702394511

Jeg tok et foto av forsiden, men det gikk heller ikke, for bildet ble for stort. Er det noen som kan hjelpe?

Denne boken kom ut i 1911 og er en beskrivelse av livet i en bygd på Vestlandet (Førde) i årene 1840-1890, hovedsakelig blant embetsstanden, - de forholdene forfatteren selv vokste opp i. Jeg begynte på den før jul, og kom da i «Tante Pose»-stemning, men denne favner jo mye videre og er et interessant tidsbilde. Den har et stort persongalleri, og i tillegg til person- og naturskildringer får vi også med politiske diskusjoner rundt valg av stortingsmenn og rundt riksrettssaken som førte til parlamentarismen, - med bønder mot embetsmenn. Men den har også en sentral kjærlighetshistorie, og det er interessant å følge utviklingen og folks livsløp gjennom disse femti årene.

Om sionismen, dens fremvekst og fremtid

Noen ganger kan det være godt å løfte blikket fra dagens situasjon og se en sak i et historisk perspektiv. Det er det Peder Martin Lysestøl gjør i denne boken. Han tar for seg sionismen, den ideologien hele statsdannelsen av Israel hviler på, fra sin begynnelse på 1800-tallet og til i dag (senhøstes 2024).

Grunntanken i sionismen er at jødene utgjør et eget folk (en egen rase) og følgelig har krav på en egen stat. Et sted der «de alltid forfulgte jødene» kan føle seg trygge. Lysestøl skriver: «Sionistene mener at jødene ble et eget folk for om lag 3000 år siden og at etterkommere av dette folket nå har rett på Palestina». (side 57). Sionistene bruker «bibelen som historiebok» og erstatter navnet Palestina med Eretz Israel (landet Israel) (side 60).

Lysestøl går grundig til verks for å avdekke sionismens vesen. Han starter med en gjennomgang av jødeforfølgelsene i Polen, Russland og vesteuropeiske land, som la et grunnlag for denne ideologien. Videre får vi et innblikk i flere ulike retninger innenfor sionismen, fra de mer liberale til dagens ekstremvariant. Vi får en analyse av hvordan den mest ekstreme varianten kunne bli den rådende. Theodor Herzl, sionismen grunnlegger, ville ifølge Lysestøl ikke ha «kjent seg igjen i den nåværende apartheidstaten Israel». (side 39)

Denne boken er spekket med fakta og politiske analyser (ca. 300 kildehenvisninger). Den plasserer opprettelsen av staten Israel i 1948 i Storbritannias koloniseringshistorie, og tar for seg støtten fra USA og andre demokratiske stater. Norges rolle i delingen av Palestina og etableringen av Israel blir belyst. FNs første generalsekretær, Trygve Lie (Ap) spilte en sentral rolle i forhandlingene. «Det var liten tvil om at Trygve Lie ville gå inn for en prosedyre som tjente sionistenes og amerikanernes interesser.» skriver Lysestøl (side 123). Men kanskje det mest rystende er hvordan sionistene, ifølge forfatteren, bruker antisemittismen og Holocaust for å tjene sin sak.

Dette er en viktig bok, en bok som kan bidra til et mer opplyst syn på sionismen. Boken utkom høsten 2024 - mens Israel er inne i sitt andre år med brutal nedslakting av palestinere på Gazastripen og en voldelig offensiv på Vestbredden.

Lysestøl har hatt et sterkt og personlig engasjement for det palestinske folket siden 1960-årene. Når han nå tar for seg sionismens rolle, gir det en bakgrunn for å forstå palestinernes sak. Og ikke minst hvor umulig det sionistiske prosjektet i det lange løp er. Én stat med eksklusive rettigheter for én bestemt gruppe mennesker på bekostning av en allerede eksisterende befolkning, palestinerne. Lysestøl oppsummerer den økende kritikken Israel nå møter blant sine tidligere venner og allierte, og også blant jøder. Ifølge Lysestøl er det umulig å finne en fredelig og rettferdig løsning for palestinerne uten å ta et oppgjør med sionismen. Dette oppfatter jeg er bokens hovedanliggende.

Landet som ødelegger sine unge

En venninne av meg, som selv har passert israelske kontrollposter på vei inn- og ut av Palestina, har fortalt at det hun fryktet mest, var angsten i øynene til de tungt bevæpnete og svært unge israelske soldatene. Hvor livredde og uberegnelige de virket. Det er disse soldatene denne boken handler om. Det er fra deres side vi får historien fortalt. Hanne Eggen Røislien har ifølge henne selv to mål med boken: 1) å gi leseren et innblikk i hvordan soldater i den israelske hæren opplever og forstår sin virkelighet, og 2) [fortelle] om hva krig gjør med oss mennesker. «Boken har ikke som mål å gi en balansert fremstilling av den israelsk-palestinske konflikten.» skriver Eggen Røislien i sitt forord.

Boken gir et innblikk i hvor gjennommilitarisert det israelske samfunnet er. Verneplikten er obligatorisk for kvinner og menn. De blir innkalt 18 år gamle, er i tjeneste i to til fire år, for deretter å være reservister til de er i 40-årsalderen. Reservistene blir stadig innkalt til øvelse og kamp og skal stå til disposisjon straks IDF (The Israel Defense Forces) finner det nødvendig. En stor andel av Israels befolkning lever altså sine viktige, unge voksne år som soldater. Stadig i kamp og stadig innprentet hærens ideologi og tankegang utvikler de en identitet som soldater. En av Eggen Røisliens informanter sier det slik: «IDF er en militær styrke av og med folket. Den er folket.»

I anledning sin doktorgradsavhandling intervjuet Eggen Røislien en gruppe israelske soldater i 2006. Etter Hamas’ angrep på Israel den 7. oktober 2023 og Israels brutale motangrep, tok hun opp igjen kontakten med noen av disse informantene.

Soldatene forteller om følelsesmessig avstumpethet, bruk av rusmidler og alkohol, depresjoner, skilsmisser og selvmord. Hvor vanskelig forholdet til familien, kanskje spesielt moren, blir etter at de gikk inn i hæren. Etter hvert forteller soldatene om «moralske sår», de begynner å tvile på sine egne valg og det de er med på. En av de mest hardbarka soldatene forteller om en liten, rosa bamse han fant i en seng i et palestinsk hus han hadde raidet, og hadde sovet med i armene sine. Kort tid etter tok han sitt eget liv. Jeg kom i tanker om Tider som fulgte, der forfatteren Erich María Remarck skildrer møtet mellom en tysk soldat på perm fra 1. verdenskrig, og familien. Fellesnevneren er den uoverstigelige avstanden.

Etter avtjent verneplikt reiser israelere i flokk til India eller Sør-Amerika, der de ruser seg fra sans og samling. Et uttrykk for arroganse og egoisme eller et uttrykk for hvor mentalt ødelagte de er?

Jeg kjenner flere som har passert israelske kontrollposter (ikke palestinere). Jeg har hørt dem fortelle om de israelske soldatenes oppførsel ved postene, hvordan de har trakassert palestinere som skal gjennom. Å høre soldatene fortelle at de oppfatter sivile palestinere som uberegnelige og farlige, er provoserende. Men ingen av soldatene, heller ikke bokens forfatter, setter spørsmålet ved hvorfor kontrollpostene er der. Med hvilken rett Israel kontrollerer inn- og utreiser til Palestina.

Det er i det hele tatt provoserende å høre de israelske soldatenes uttalelser; om de alltid forfulgte jødene, Israel som et lite land som alltid står alene (en av verdens sterkeste militærmakter), Hamas som terroriserer både omverdenen og sin egen befolkning, og bruker skoler og sykehus som militære kommandosentraler, IDF som verdens mest moralske hær, og så videre. Det er dette den israelske befolkningen innpodes fra barnsben av. Soldatene gir faen i kritikken fra FN, menneskerettighetsorganisasjoner og internasjonal presse, som de mener ikke har forstått noe som helst.

Boken avsluttes høsten 2024, omtrent ett år etter at Hamas brøt gjennom den israelske muren som sperrer Gazas befolkning inne, og Israel gikk til sitt (hittil?) sterkeste angrep på Palestina. Eggen Røisliens informanter er på bristepunktet, slitne og lei. De orker ikke mer, og de ser det som sin plikt å fortsette. De er rasende på Netanyahu og hans krigs- og bosetterpolitikk. De oppfatter at de står foran noe skjebnesvangert og stiller spørsmål ved Israels fremtid. Om Israel, i sin nåværende form, vil eksistere fem år frem i tid. «Vi må vise at vi er i stand til å beskytte vårt land og håndtere truslene effektivt. Hvis ikke er vi i fare for å bli en fotnote i historien.»

Overskriften på min bokomtale spiller på Sidsel Wolds Landet som lovet alt fra 2015. Er «landet som lovet alt» i ferd med å ødelegge sine unge, og dermed seg selv? Har de israelske makthaverne drevet sionismen, ideologien som hele Israel hviler på, for langt? Er alt tapt for dagens Israel, slik en av IDF-soldatene frykter? De omkring 130 årene sionismen har eksistert, er tross alt kort i et historisk perspektiv.

Da jeg leste boken i julen 2024, var det ingen utsikter hverken til en midlertidig våpenhvile eller til varig fred. Jeg fikk et ambivalent forhold til boken. På den ene siden oppfatter jeg at det i hovedsak er Israels premisser som ligger til grunn. På den andre siden gir boken håp om at Israels makthavere ikke kan fortsette å ture frem som de gjør; deres egne vil ikke tåle det.

En sterk anbefaling fra meg.

Spesielt å bli glemt på sin egen dag ...

Ensom bursdagsfeiring
Valkyrie fyller 11 år, og hun har ikke akkurat den beste dagen. Foreldrene hennes eier en fornøyelsespark, og er alltid opptatte på grunn av den. Derfor hater Valkyrie fornøyelsesparken. Hun feirer bursdagen alene fordi foreldrene hennes har klart å glemme den. Hun er også venneløs. Noen folk er hyggelige mot henne, bare fordi de vet at foreldrene hennes eier denne parken, og håper på noen gratisturer.

Etter en berg-og-dalbane tur blir hun venn med Bastian som hun aldri før har sett. Det merkelige med berg-og-dalbanen, er at det føles ut som om tiden, luften og alt er forandret seg. Det virker som om hun er den eneste som kan se Bastian etter turen. Hun vet at han er ekte, men de andre tror han er en fantasivenn eller noe. Men når en gutt forsvinner, ber de Valkyrie om hjelp.

Lettvint grøss
Dette er en grøsser for barn, så jeg vet at jeg er litt for gammel til å lese den. Norske forlag tar ikke skrekk på alvor. Når de publiserer skrekk, er det mest for for unge lesere. Noen ganger leser jeg bøker for barn og ungdom på grunn av nysgjerrighet, og jeg liker å se hva som blir publisert for forskjellige målgrupper.

Skulle ønske at jeg likte denne boka siden konseptet hørtes interessant, men dette var litt for barnslig og åpenbart for meg. Jeg likte atmosfæren delvis. Men jeg slet med å være engasjert i handlingen. Jeg leste Ulv ulv av samme forfatter for en stund siden, som er en thriller for tenåringer. Jeg likte den litt bedre. Men jeg er sikker på at Død -og- dalbane blir en hit i Halloween sesongen for barn som vil prøve seg på litt skummel litteratur.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Om eg må døy

Om eg må døy
må du leve
for å fortelje historia mi
for å selje tinga mine
for å kjøpe ein stoffbit
og litt hyssing
(la den vere kvit med lang hale)
slik at eit barn, ein stad i Gaza
når det ser himmelen i auga
og ventar på far sin som fór i lys loge
- utan å seie farvel til nokon
ikkje eingong til kjøt og blod
ikkje eingong til seg sjølv –
ser dragen, min drage som du laga, der den flyr høgt oppe
og tenkjer i eit glimt at det er ein engel
som kjem att med kjærleiken.
Om eg må døy
la det bere håp med seg
la det bli ei forteljing.

Av Refaat Alareer
Gjendiktet av Anna Kleiva

Refaat Alareer ble drept i et israelsk angrep i Gaza 6. desember 2023,
kort tid etter at han skrev dette diktet.

Dette er en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde tenkt å lese. Nå har du fått meg på bedre tanker :-)

Dette sitatet satte seg fast i meg, så sant, presist og tankevekkende. Takk, Bjørg!

Hamas’ helsemyndigheter rapporterer inn de drepte som er funnet og identifisert. Disse tallene er det ifølge FN m.fl. ingen grunn til å betvile. I tillegg kommer alle de døde som ligger i ruinene og aldri er blitt funnet. Antall drepte totalt er dermed langt høyere enn de rapporterte.