Bokelskere.no

Mitt poeng er at Susan Abulhawa, forfatteren av «Morgen i Jenin», er palestiner. Hun har skrevet en bok om sitt folk og sitt land. Du kan si at dette er en bok om Israel i den forstand at den handler om sionistenes okkupasjon og fordrivelse av palestinerne i 1948. Den er derfor en viktig dokumentasjon av historien om Israels tilblivelse. Men å kalle det en israelsk bok, er heller tvilsomt.

Årets bomkjøp?

Jeg kjøpte «Nord for intensjonen» fordi jeg lot meg fascinere av bokens intensjon; en reise langs Troms- og Finnmarkskysten som bakgrunn for refleksjoner over tekster, litteratur og forfatterens eget liv.

Men Liv Lundberg lesser på og lesser på – både i naturbeskrivelsene og refleksjonene. Det er adjektiv på adjektiv, tema på tema i sprang som muligens henger sammen. Jeg sitter med en følelse av at forfatteren vil så altfor mye. Vil vise oss hvor mye hun har lest og tenkt, hvor mange ord og metaforer hun kan bruke. Men dessverre, hun gir leseren (i hvert fall meg) hverken rom for å fordøye teksten eller å se nye erkjennelser. Hennes lange utbroderinger blir hengende i løse luften. Jeg har riktignok bare kommet til side 55 (av 165), men denne boken gjør meg sliten. Har ikke bestemt meg for om jeg skal gi den sjansen enda noen sider eller avbryte.

Ja. Se Store norske leksikon:

«På tross av at de palestinske territoriene er okkupert av Israel, så er Palestina opprettet som en egen stat, og anerkjent som sådan av 136 land, så vel som av FNs generalforsamling.»

Resten av artikkelen finner du her.

Jeg kunne ikke la være å kjøpe denne etter å ha vært innom Stonehenge på en rundreise i Sør-England i sommer. Og jeg kan med det samme innrømme at jeg hadde to motstridende reaksjoner på den: jeg syntes boken var interessant, og jeg avbrøt den!

Boken lar oss møte menneskene i den steinalderkulturen som skapte både Stonehenge og alle de andre steinringene spredt utover Storbritannia, - slik de levde med sin religion og i sitt samfunnssystem. Alt er naturligvis oppdiktet, men basert på diverse forskningslitteratur.
Cornwell følger i hovedsak tre brødre som representerer forskjellige mennesketyper med forskjellig innstilling til livet, og de er på mange måter forbausende lik vår tids mennesker, - med unntak av at de jo blant annet har en helt annen religion. Hvor like de var, kan sikkert diskuteres, men for meg menneskeliggjorde dette disse steinaldermenneskene og gjorde Stonehenge til noe mer enn det vi ser.

Så hvorfor avbrøt jeg da? Jeg hadde lest ca. halve boken da jeg ga meg, og det skyldtes nok at jeg følte at forfatteren da hadde klart å vise meg den kulturen og de menneskene som laget disse steinringene. Jeg skjønte hvor han ville hen, samtidig som selve historien og menneskeskjebnene ikke var interessante nok til å holde på min interesse. Og så må jeg innrømme at det faktum at jeg leste boken på engelsk nok også bidro. Det var litt for mange ukjente gloser i forbindelse med bygging av templer og steinringer, - noe som bidro til at lesingen innimellom ble et lite ork.

Men jeg er altså likevel glad for at jeg leste det jeg gjorde, - jeg ser nå mye klarere for meg hva som kan ha skjedd da Stonehenge ble bygget.

"Morgen i Jenin" er fra Palestina, ikke Israel.

Er på slutten av denne nå - overraskende god synes jeg. Kjent tema kanskje - men velskrevet og intens.

Trenger man å imponere noen i det hele tatt?

Å lyve gjør alt verre
Ina er ikke med i den populære gjengen i klassen, men vil gjerne være det. I følge de andre er hun ikke kul nok, og hun vet det selv. Hun bor i blokkborettslag sammen med moren sin. Hun er der, men samtidig ikke. Tankene hennes er et annet sted, og hun er alltid trett. En dag begynner hun på et kurs, og det betyr at Ina må være mye alene i sommer, men for klassen, lyver hun om at hun skal til "syden". Istedet gjemmer hun seg hjemme i leiligheten i redsel for å bli avslørt av de andre. Det er bare et problem ... Den siste dagen før sommerferien dukker det opp en nykomling som skal begynne i klassen hennes til høsten. Han og faren hans har flyttet inn i samme borettslag som Ina. Klarer hun å unngå ham og de andre resten av sommeren uten å bli avslørt?

Syden ble utgitt i fjor, og ved en tilfeldighet ble den lest sommeren i år, noe som var kjekt. Så langt har det vært drittvær (som jeg liker), men fint innevær til å lese bøker, og Syden byr på lett underholdning som man av og til trenger. Syntes også både tittel og innhold passet godt å lese de regnværsdagene boka ble lest. Det ble en slags kontrast over det.

Kjente problemstillinger
Boka har mye å by på som er lett å kjenne seg igjen i fra ungdomstiden. Det å passe inn, av og til velger man feil, noen ganger riktig, valget mellom å være sammen med de kule, eller gjøre det som er rett for seg selv. Mange problemstillinger blir tatt opp som fleste av oss går gjennom i den alderen, også forelskelse. Velger man selv den man blir forelsket i, eller bare skjer det? Et annet problem som blir tatt opp, men som alltid er viktig, er følelsen av at man trenger ikke å skjule den man er, samme hvem man er med. Man skal være seg selv, selv om det kan by på noen utfordringer, for alle har svake sider, noe man ikke er stolt av. Det er bare menneskelig. Mer menneskelig enn man tror. Boka tar også for seg temaer som; ensomhet og ekte vennskap. Man blir påminnet om at å være ung, ikke alltid er like lett.

Marianne Kaurin skriver om Ina med både alvor og humor. Selv om en del er forutsigbart for oss voksne, er Syden likevel en underholdende og vemodig bok å få med seg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tiltredes! Du gir en god og presis beskrivelse av Tordis og Jo Ørjasæters biografie om Nini Roll Anker. De har levert grundig og veldokumentert arbeid med den dekkende undertittelen «En kvinne i tiden».

Av Roll Anker har jeg lest Den som henger i en tråd, Huset i Søgaten og Kvinnen og den svarte fuglen. Sistnevnte førte til en interessant diskusjon her på bokelskere.no. Alle tre har etter min ening tålt tidens tann, og jeg likte dem godt. Interessant å få et innblikk i hvordan Roll Anker arbeidet med dem.

Et mesterverk!

Straks ferdig med denne - mye interessant, mange nye detaljer for meg også (skjønt jeg har historie i fagkretsen min) - og du verden, vi mener det er mye krig og ufred i verden i dag, men for 1000 år siden var det da ikke noe mindre, snarere tvert imot. Til tider synes jeg det ble litt mange navn og relasjoner å holde styr på. (Brukte lydbok) - Det er tydelig at forfatteren har brukt mange viktige (utenlandske) skriftlige kilder - og du verden hvor folk reiste! Det er nok ikke bare i våre dager det er mye reising - de kom seg utrolig langt av gårde. Og den skipskonstruksjonen var jo fantastisk.

Joyce Carol Oates ga ut denne boka i 1992, og den er like aktuell i dag.

Den ble utgitt på ny i år for første gang på norsk, og dette er er min første bok av henne. Jeg likte stemningen, mørkheten og tankespinnet til hovedpersonen, men falt ikke helt for skrivestilen som var veldig stykkevis og delt.

Handlingen er like dyster som vannet
Svart vann er om en ung jente i tjueårene, som faller for den mystiske senatoren på femtifem år. (!). Han er gammel nok til å være hennes far. Hun er bare glad og smigret over å være hans utvalgte. Hun er glad for å være sett. Selv har hun vært gjennom en tung kjærlighetssorg, og hun klarer bare å si forbokstaven til eksen hennes når hun tenker på ham. Det er 4. juli feiring, og denne senatoren ankommer festen. De møtes gjennom felles venner, og de finner fort tonen. Hun føler en skrekkblandet fryd over å møte ham, siden hun tidligere har skrevet skoleoppgave om ham. Sammen sitter de til slutt i bilen, og han kjører veldig brått mens han drikker(!) Hun er redd de har kjørt feil, men han insisterer på at de kjører riktig. Men noe fatalt skjer. Han kjører som nevnt for fort, mister kontrollen over bilen, og sammen havner de i vannet. Mens bilen synker i det mørke og grumsete vannet, får vi et innblikk i tankene til denne unge kvinnen som har et sterkt ønske om å overleve.

Joyce Carol Oates er et veldig kjent navn, men har aldri lest noe av henne før. Svart vann ble jeg fort interessert i, for det virket som en spesiell historie, og det er det også. Det er dessverre skrivestilen som ødela litt for meg, for den er veldig stykkevis og delt. På grunn av det blir historien litt blass og diffus. Teksten blir på en måte for poetisk istedet for utfyllende.

Usikkerhet og et ønske om tilhørighet
Boka beksriver godt ønsket om å bli både sett og hørt av andre. Det å leve med usikkerhet. Kelly, eller Elizabeth Anne Kelleher, som hun egentlig heter, er et godt eksempel på det å være usikker. Hun prøver å være tøff på utsiden, men på innsiden nøler hun med det ene og det andre. Det er som om hun prøver å overbevise seg selv og andre at hun er bra nok. Hun vil på en måte mer enn det å passe inn. Hun vil være en del av noe stort. Endelig møter hun noen som ser henne. Hvor fantastisk er ikke det? Dessverre, siden Kelly er veldig sårbar, er ikke dømmekraften hennes særlig god. Man får et inntrykk av at hun er en smule naiv.

Som baksideteksten beskriver, var det mange som forbandt denne boka med Kennedysaken som skjedde i 1969 da den kom ut i 1992. Edward Kennedy, også kalt Ted Kennedy, var i lignende situasjon. Med en ung kvinne ved siden av seg i bilen, havner de også i vannet, og han forlater den stakkars jenta.

Boka er veldig kort. Den er på bare 149 sider. Selv om den er kort og teksten er veldig oppdelt, var den likevel ikke lettlest. Jeg liker måten historien går frem og tilbake, og gjentar seg selv på en måte. I enkelte partier føles det ut som om man er innesperret i bilen sammen med Kelly, og føler på det langsomme marerittet sammen med henne. Tankespinnet hennes oppleves som både privat og betroende mellom hovedperson og leser. Det er nesten kvelende å lese boka, selv om man ikke lider av klaustrofobi selv.

Svart vann er en svært mørk roman om usikkerhet, ønske om å være elsket og sett, og filosofering generelt. Nesten hele boka er om dystre tanker og hendelser. Synd at selve historien i seg selv er noe blass, men avslutningen er sterk. Derfor er jeg ikke skuffet over boka, fordi både slutten og enkelte partier er veldig sterkt skrevet.

Les den gjerne hvis du vil ha mørk og urovekkende lesestoff.

Fra min blogg: I Bokhylla

Lagt til ønskelisten! Takk og takk.

Svaret beror på hvem du snakker med. Av de anslagsvis 1,7 milliarder muslimer som finnes i verden, finnes det utallige meninger om Koranen og hvordan den skal tolkes. Mitt poeng er at det ikke er særlig lurt å generalisere på tynt grunnlag, og å uttale seg bombastisk om spørsmål man ikke vet svaret på.

På hvilket grunnlag uttaler du deg? Leser du flytende arabisk?

Jeg har ikke lest The Green Mile, så jeg kan ikke uttale meg om likheten med den boka.
Vil du anbefale den?

Takk skal du ha, Marte! Jeg har i lengre tid fundert over hvordan noen greier å lese så himla mange bøker, og nå fikk jeg noen svar. Interessant å høre hvordan du skifter mellom ulike typer bøker, og hvorfor. Jeg er nok en mer ustrukturert leser enn deg, leser etter innfallsmetoden, i perioder mye, i perioder mindre. Men er nokså kresen i valg av bøker. Etter at jeg ble med her, ser jeg at jeg havner på tredve til førti bøker i året, altså mindre enn én i uken. Det er jeg godt fornøyd med.

Min intensjon med innlegget var som sagt ingen rangering hverken av bøker eller måter å lese på. Det er selvfølgelig opp til hver enkelt. Hører gjerne fra flere av dere med lange leselister.

Jeg blir både imponert og forundret over slike leselister som din, Marte. Jeg betviler ikke at du og andre som leser så mye, har glede av bøkene. Likevel undrer jeg meg over følgende: Trenger du ikke tid til å fordøye det du leser. La historien synke inn, tenke gjennom den, kanskje sammenligne den med egne erfaringer eller andre ting du har lest? Rett og slett la boken surre og gå i hodet. Hvordan får man tid til dette når man leser tre – fire bøker i uken? Eller er ikke disse aspektene ved lesingen så viktige? (Jeg ser at du har god tid fordi du er sykemeldt, men det er flere her som leser svært mye.)

Selv leser jeg sakte. Jeg har ofte behov for å gå tilbake og lese et avsnitt flere ganger, Jeg «leser» heller ikke lydbøker (med enkelte unntak), som jeg har forstått er svært tidsbesparende. Jeg opplever det da som oppleseren kommer mellom meg og teksten; teksten som kommer til meg er allerede tolket. Men det er en annen sak i denne sammenhengen.

Nå mener jeg på ingen måte at en måte å lese på er bedre eller dårligere enn en annen. Vi er alle forskjellige. Jeg er bare nysgjerrig. Det hadde vært interessant å høre hvordan dere «hurtiglesere» ser på disse spørsmålene.

For en fantastisk historie <3

Ord blir fattige. Takk for at du la ut dette.

Tror du misforstår litt der.Har bare sett på nyhetene av og til at når det blir laget reportasjer om ham, at noen trøndere sier Rinnanbanden på en litt intern måte. Og det er vanskelig å forstå at noen nesten lokalt hadde såpass stor makt på den gale siden.

Jeg sier det ikke for å rippe opp i noe. Håper ikke noe blir misforstått.