Bokelskere.no

Det gjorde vi! Jeg har sett maleriet i virkeligheten i Madrid, og har en plakat av bildet hengende på mitt kjøkken. I tillegg har jeg en gang anskaffet meg en kunstgjenstand som er et utdrag av maleriet - der hvor en kvinne holder sitt døde barn i armene og skriker ut sin smerte mot himmelen. Dette bildet betyr mye for meg! Nå mangler det i grunnen bare at jeg reiser til Guernica! ;-)

Takk for interessant omtale, Karin! Jeg skjønner at dette er en bok jeg absolutt bør få med meg! En jeg jobber sammen med har bl.a. studert nordisk litteratur, og han har bl.a. påpekt at virkelig stor litteratur kjennetegnes ved at det er "motstand i teksten". Kanskje det var dette du kjente på da du leste boka? ;-)

Det hadde vært artig om du skriver noen ord om "Bikuben" når du har lest den - så vet jeg om jeg bør bruke masse energi på å få tak i den! ;-)

Her er min bokomtale:

Denne boka kom jeg ved en tilfeldighet over fordi jeg holder på med å lese meg opp på litteratur skrevet av Nobelprisvinnere. Da jeg forsøkte å google på forfatteren, fant jeg overraskende nok svært lite om ham. Jeg er derfor i det alt vesentlige nødt til å nøye meg med den informasjonen som står på smussomslaget til boka "Pascual Duartes familie". Det er for øvrig også vanskelig å få tak i bøkene hans på norsk idet de for lengst er utsolgt fra forlagene. Mitt eksemplar av denne boka var jeg så heldig å få tak i via et antikvariat.

Cela ble født i 1916 og døde i 2002. Han er spansk og mottok Nobels litteraturpris i 1989. Jeg har kun klart å finne to andre bøker som er oversatt til norsk; "Bikuben" og "Masurka for to døde". Den mest kjente av Celas verker er visstnok "Pascual Duartes familie". Da boka skulle utgis i Spania i 1942, ble den stanset i sensuren. Man fant nemlig innholdet støtende. Jeg har ikke klart å finne ut når den ble tillatt utgitt igjen i Spania. Forfatteren har bak seg en rekke romaner, novellesamlinger, dikt, reisebøker, memoarer, essayistikk, litteraturhistoriske studier m.m. Han var dessuten i en periode tidsskriftredaktør og det sies at han har hatt betydelig innflytelse på den siste mannsalders spanske åndsliv. Da må jeg si at det er et paradoks at så lite er oversatt til norsk!

Så hva handler denne boka egentlig om? Vi treffer Pascual Duarte mens han sitter på dødscellen, dømt for flere mord. Pascual er en enkel bonde, og i form av bekjennelser forteller han om sitt sørgelige liv. Det meste av handlingen finner sted på landsbygda, men tidvis er han også i Madrid. Oppveksten hans var alt annet enn lykkelig, og etter hvert skulle han komme til å hate sin mor så intenst at dette fikk fatale konsekvenser for dem begge. Vekselsvis forteller han med ømhet om kjærligheten til sin første kone Lola og deres barn, som aldri fikk vokse opp, og deretter nesten uberørt om de meste bestialske handlinger han har begått, som om de egentlig ikke angikk ham. Og det er nok denne vekselvirkningen som i sin tid ble funnet så støtende at boka ble stoppet i sensuren.

Fortellerstilen er gjennomført svulstig - faktisk så gjennomført at jeg ikke et øyeblikk ville falle for fristelsen å kalle dette plattheter eller klisjéer. For gjennom dette fortellergrepet tegnes nettopp bildet av fortelleren og jeg-personen Pascual Duarte, og dette sier mye om hvem han er - nemlig en fyr som nok helst hadde sett at han var mer bemerkelsesverdig enn det som ble ham til del i hans nokså enkle liv tross alt. Fortellerstilen gir det hele nesten et surrealistisk preg. Sånn sett har romanen en del til felles med en annen bok av en helt annen forfatter som jeg leste for 2-3 år siden - "Jeg har betjent kongen av England" av Bohumil Hrabal.

Alt i alt er dette først og fremst en morsom og veldig annerledes bok. Den er ikke på noen måte så sjokkerende som den må ha fortonet seg i 1942. Fordi den er så gjennomført i skrivestilen som den er, noe jeg faktisk fornøyet meg mye med underveis, synes jeg boka fortjener terningkast fem.

Helt til slutt tar jeg med forfatterens dedikasjon:

"Denne utgave er tilegnet mine fiender, som har vært meg til slik hjelp i min karriere."

Buddenbrooks er en kjempefin og faktisk ikke rent lite morsom bok. Thomas Mann er en mester til å beskrive mennesker, og dette gjør han på en veldig morsom måte. Og så språket da ... fantastisk! Gled deg!

Det er fort gjort å fortelle hva denne kort-romanen handler om. Unggutten Guéllar vokser opp som en del av en guttegjeng i Lima i Peru, hvor det å hevde seg er ensbetydende med at man er sterk og veltrent og kan hevde seg i idrett. Guttene kommer fra gode hjem og lever relativt ubekymrede liv økonomisk sett.

En dag kommer en diger og mannevond grand danois inn i guttegarderoben mens Cuéllar er alene. Han blir bitt midt mellom bena, og ender opp på sykehus i ukesvis. Uten at vi får vite nøyaktig hvor skadet han er, skjønner vi etter hvert at det må være betydelig. For mens kameratene får kjærester, blir Cuéllar mer og mer en outsider som hevder seg gjennom å drikke, herje villmann med farens bil og ellers være bajas. Hans store interesse er surfing og på bølgene er han helt konge. Der andre ville ha avstått pga. bølgenes størrelse og kraft, der tar Cuéllar utfordringene ...

Jeg leste et sted at det mest oppsiktsvekkende med denne boka er størrelsen, dvs. at den er så liten. Det synes jeg i grunnen ikke er helt rettferdig. Like fullt er den ikke Llosas beste bok. Vanligvis ville jeg kanskje ha tenkt at det ikke er noen tilfeldighet at boka først nå er oversatt til norsk, men jeg tar meg i det. For det er så vanvittig mange bøker som ikke blir oversatt til norsk, uten at dette har det minste å gjøre med kvaliteten. Derimot handler det aller mest om pengekrefter og ikke minst om tilfeldigheter.

Jeg satt igjen med et inntrykk av at Llosa eksperimenterte med språket da han skrev denne kortromanen. Ikke bare er språket veldig ungdommelig, men tegnsettingen er tilsynelatende lemfeldig og litt forvirrende. I begynnelsen forstyrret dette meg i min lesing, men etter hvert vendte jeg meg til det. Det ble som å lete etter meningen i hver setning, fordi disse ikke kunne forstås helt intuitivt. Så selv om romanen bare fyller 80 sider, er dette likevel ikke en lettlest bok. For øvrig synes jeg det er morsomt å lese det som kommer ut av bøker skrevet av Llosa, siden han ikke bare mottok Nobels litteraturpris i 2010, men også er en forfatter jeg setter så stor pris på i utgangspunktet.

Denne gangen blir det bare terningkast fire. Ved den vurderingen er det ikke til å komme forbi at jeg sammenligner denne boka med mye av det andre Llosa har skrevet, og som er på et helt annet nivå.

Ja, er den ikke fin!!!??? Jeg er enig med deg i at Mary ikke var noen spesielt sympatisk person. Samtidig var hun nok også et offer for sin tid, for kvinnerollen og i et land fylt av store motsetninger mellom de hvite og de fargede. Dersom hun hadde fått litt mer kjærlighet, ville hun nok ha vært en mye varmere person. Men nettopp det fikk hun dessverre ikke ...

Jeg har nettopp lest denne boka, og har laget følgende bokomtale:

Før jeg presenterer boka, synes jeg det er på sin plass med en liten presentasjon av forfatteren. Sjón heter egentlig Sigurjón Birgir Sigurdsson. Han ble født i 1962 og har i årenes løp gitt ut en rekke bøker, herunder også en diktsamling. Like fullt er han kanskje mest kjent for samarbeidet med den islandske artisten Björk da de begge var med i gruppen The Sugarcubes. Sigurdsson skrev for øvrig en libretto til Lars von Triers film "Dancer in the Dark", og denne ble nominert til Oscar i 2000. Det minner meg forresten om at dette er en film jeg skal se om igjen, og som jeg også sikret meg på DVD for en tid tilbake.

For boka "Skugga-Baldur" fikk forfatteren Nordisk råds litteraturpris i 2005.

Det er ikke lett å gjengi handlingen i denne boka, fordi den er så springende og vekselsvis fortelles bakover i tid og fremover i tid og på flere ulike plan. For å ta dette med tittelen på boka først, så er denne i følge islandsk folkesagntradisjon dobbeltydig leser jeg på en nettside hvor boka er omtalt. På den enes siden refererer navnet Skugga-Baldur til avkommet av en katt og en rev, og på den annen side betyr navnet en ond ånd eller et skummelt menneske. Dette er det greit å vite før man begynner å lese denne veldig spesielle boka.

Innledningsvis og nesten gjennom halve boka følger vi en prests desperate jakt på en rev. Med et fascinerende presist og temmelig minimalistisk språk skildres jakten og kampen mot naturkreftene, hvor det til slutt handler om å overleve. Deretter er vi plutselig over i en tilsynelatende helt annen historie om ei jente og hennes redningsmann.

Hafdis, eller Abba som hun blir kalt, er ei ung jente med Downs syndrom, som blir funnet ombord på et strandet skip utenfor Reykjavik i 1868. I det islandske samfunnet den gangen ble barn med Downs syndrom sjelden eller aldri gitt livets rett. Men jenta blir aller nådigst tatt hånd om, gravid som hun er etter en temmelig trist skjebne ombord på det strandede skipet, der hun ble funnet lenket til en seng og som ikke levnet noen tvil om hva hun var blitt brukt til av mannskapet ... Takket være sin redningsmann slipper hun å bli sendt til København for å bli solgt. I stedet læres hun opp i språk og vitenskap.

Slik blir skjebnen til barna med de merkverdige mongolske trekkene beskrevet:

*"Det trengtes ingen vitner; før de rakk å gi fra seg sitt første kny, la jordmoren hånden over munn og nese, og vendte på denne måten ånden tilbake til den store sjelegryte som alle menneskelige skapninger blir øst opp av.

Barnet ble erklært dødfødt og liket plassert i hendene på nærmeste prest. Han forvisset seg om hva slags det var, begravde stakkaren, og dermed var den ute av soga."*

Det oppstår vakker kjærlighet mellom jenta Abba og Hálfdán, en gutt som anses som en enfoldig idiot. Da Abba dør, er han helt knust.

Sognepresten Baldur Skuggason går igjen som en rød tråd gjennom hele boka. Tidvis fremstår han som nokså tvilsom der han skifter ham opptil flere ganger. Er han djevelen selv? Navnet hans, som til forveksling ligner Skugga-Baldur, levner ingen tvil om at han er et ondt menneske.

Denne bittelille boka er noe av det mest spesielle jeg har lest på svært, svært lenge. Jeg vil tro at den kunne egne seg fint som skolepensum og analysearbeid, for her er det utvilsomt mange lag i historien og mye symbolikk som jeg antakelig ikke fikk helt tak i fordi jeg har nokså begrensede kunnskaper om islandsk folkesagntradisjon. Det jeg imidlertid fikk ut av denne boka var en fascinerende fortalt historie, der virkemidlene som forfatteren bruker fremstår som høyst kreative og lekende. Sjón leker med språket og viser at han til fulle behersker dette. Samtidig som han forteller en temmelig brutal historie, er den også poetisk. Derfor følger jeg til fulle juryens begrunnelse for at nettopp denne boka mottok Nordisk råds litteraturpris:

"Skugga-Baldur balanserer fint på grensen mellom poesi og prosa. Romanen vever motiver sammen fra islandske folkesagn, romantisk fortellerkunst og en fascinerende historie, hvor nåtidens etiske spørsmål trer frem."

Alt i alt en fin liten bok som jeg gir terningkast fem.

Første gang jeg for alvor begynte å få lyst til å lese denne boka var i april i år, da jeg kom over en omtale av den på Beates blogg - Beate blogger om bøker. Så vakkert og nydelig omtalte hun denne boka at jeg følte et savn ved ikke å ha lest den. Og det selv om jeg aldri har vært noen Kristopher Schau-fan akkurat ... Mannen er jo rett og slett ikke tam! ;-)

Nå har jeg omsider fått lest boka, og Beate hadde rett: jeg angrer ikke! Denne boka har atpåtil havnet under minst tre juletrær i år på grunn av meg, og jeg håper inderlig at den blir lest! Det fortjener den! I og med at mitt eksemplar av boka er en del av åttende opplag, vil jeg for øvrig anta at den må betegnes som en stor suksess.

Media-bajasen Kristopher Schau var arbeidsledig vinteren 2008/2009 da han leste om begravelser i kommunens regi i A-Magasinet (bilag til Aftenposten). Det kommer sjelden mennesker i slike begravelser, og det var dette aktuelle artikkel handlet om. En artikkel jeg for øvrig husker svært godt selv og som gjorde inntrykk!

Schau bestemte seg for å oppsøke begravelser i regi av kommunen. Stikkordet i dødsannonsene er "på vegne av venner" i stedet for at konkrete navn er ramset opp. Stort sett foregikk begravelsene enten ved Østre eller Vestre gravlund i Oslo. Kun dersom han var alene eller det var toppen ett menneske til i kapellet, valgte han å delta. I motsatt fall forlot han diskret stedet.

I bokprosjektet sitt beskriver han det som skjer samt sine tanker og følelser rundt selve sermoniene. Dette gjør han i dagbokform - mest av alt på en svært rørende måte. Men selv når han blir forbannet, skildrer han dette så ærlig og sårbart at jeg også da ble ... om ikke direkte rørt, så i alle fall berørt.

Finnes det noe verre enn å forlate dette livet i ensom majestet? At ingen har funnet bryet verdt å følge en på den siste reisen? Tja ... det finnes det nok intet fasitsvar på. Noen har selv valgt et liv i ensomhet, mens andre har vært ufrivillig ensomme. Og fordi ingen er der for å fortelle historien til avdøde, er det ikke enkelt å finne svar på hva han eller hun egentlig følte. Det som i hvertfall er sikkert er at mange prester gjør en skikkelig jobb for å skape en verdighet i forbindelse med bisettelsen, om det er aldri så tomt i kirken eller kapellet. Den fantastiske talen som presten holdt i Ernst H. sin begravelse (side 75 - 78) måtte jeg faktisk lese opp for mannen min. Og resultatet av dette er at også han ønsker å lese boka! Og her må jeg få sitere forfatterens kommentarer til nettopp denne talen:

"Jeg klarer ikke å synge. Jeg er bare så stolt over mannen som står bak alteret. Stolt over presten. Hvem skulle trodd det? Det skulle høyst sannsynlig vært tomt her, men han tok seg allikevel bryet med å finne ikke bare ett, men tre dikt for anledningen. Han hadde ikke trengt å gjøre det, men han gjorde det. Jeg skriver "kick ass" med kulepenn i hånda, mens det synges, for det er det han er. Presten er faen meg kick ass."

Denne boka anbefaler jeg sterkt! Jeg likte Schaus fortellerstemme. Det bor jammen mer i ham enn jeg var klar over! Måtte det komme enda flere opplag av boka! Terningkast fem!

Jeg er HELT enig! Jeg skal innen kort tid se filmen om igjen og gjenlese boka! Blir aldri ferdig med denne!

Jeg fikk åtte bøker i år, og er kjempefornøyd! Bl.a. fikk jeg "Rettshistorier" av Bjarne Markussen. Boka handler om litteratur, film og juss, og må derfor betegnes som en fulltreffer!

En av de mest overraskende bøkene jeg fikk var "Skugga-Baldur" av den islandske forfatteren Sjón. Forfatteren fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2005. Like fullt gikk denne boka meg hus forbi den gangen, så jeg gleder meg til å bli kjent med forfatteren!

For øvrig fikk jeg "Hvem skjøt William Nygaard" av Odd Isungset, "Kvinnen fra månen" av Milena Agus, "Gebelawis barn" av Naguib Mahfouz, "Shakespeare - the complete works", "Rust" av Pedro Carmona-Alvarex og "Stormens tid" av Ken Follett.

Jeg blir ikke bokløs med det første! ;-)

Gled deg! ;-)

Fra før av har jeg kun lest "Kaptein Nemos bibliotek" og "Boken om Blanche og Marie" av Per Olov Enquist. Jeg er imidlertid glad for at jeg hadde så pass kjennskap til forfatteren og hans særegne måte å skrive på, for ellers tror jeg fort at jeg kunne ha slengt fra meg denne lille boka som noe forvirrende greier jeg ikke skjønte noe som helst av etter kun få sider.

I typisk Enquist-stil innledes denne boka med en del løse og høyst uforståelige sekvenser med referanser til ting jeg ikke på noen måte hadde noen forutsetning for å få noe ut av. Ikke før jeg hadde lest hele boka, faktisk ... Da var jeg imidlertid der at jeg hadde lyst til å lese den om igjen med en eneste gang. Jeg leste noen sider om igjen riktignok, men lot det altså bli med det. Mest av alt fordi jeg skulte bort på min haug med uleste bøker som ligger og roper på meg, og som har gjort det en god stund allerede ...

Denne gangen kommer jeg ikke til å forsøke meg på å lage et referat av handlingen. Ikke bare er det vanskelig, men jeg tror også at jeg kan risikere å ødelegge leseopplevelsen for dem som kommer etter meg. En del av opplevelsen med denne boka er faktisk å "knekke kodene" selv. Det jeg imidlertid kan gjøre, er å antyde hva den handler om.

På en måte kan man si at boka handler om hva det vil si å være menneske. Hvor går grensen mot det å ikke være et menneske? Finnes det en slik grense? Selv om Enquist i det alt vesentlige skriver om deformerte mennesker, såkalte monstre, som helt frem til begynnelsen av det 20. århundre ble vist frem som kurositeter på omreisende sirkus, tenker jeg at dette med å være et menneske, være noe i det hele tatt, ikke kan beskrives vakrere enn det Enquist selv gjør på side 9:

"Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting."

I vårt sorteringssamfunn ser vi ikke fysisk deformerte mennesker lenger. Enquist sier det slik lenger ute i boka:

"Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si."

Boka handler imidlertid ikke kun om fysiske "monstre", men også om mennesker med psykiske lidelser - bl.a. om en ung svensk gutt som tilsynelatende uten noe motiv eller påviselig grunn kveler et barn. Og etter hvert enda et ... Hva får et menneske til å begå en slik gruoppvekkende handling? Når handlingen ikke en gang er seksuelt motivert?

Det som bergtok meg mest med denne boka var beskrivelsen av den tohodede Pasqual Pinon og hans kone Maria - om deres kjærlighet-hat-forhold uten at de noen sinne kunne slippe fra hverandre fordi de var to hoder på en kropp ... ikke før i ca. syv minutter helt til slutt ...

Dette er en bok som gjør inntrykk. I perioder er den nærmest hudløs. Jeg leste et sted at Enquist skrev denne boka da han misbrukte alkohol på det aller verste. Han skrev på boka om morgenen, før han satte i gang med å drikke. Kanskje er det derfor den av og til virker litt forvirrende? Jeg er i alle fall ikke i tvil om at Enquist dypest sett må ha vært inderlig fortvilet da han skrev denne boka, og at det er derfor teksten virker så gjennomsiktig og hudløs. Kanskje lurte han selv på hva slags menneske han var i denne perioden av sitt liv? Boka regnes blant Enquists beste bøker, og er virkelig vel verdt å få med seg! Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Mitt mål for leseåret 2011 er å få lest flere av de bøkene jeg allerede har kjøpt, og vente med å kjøpe flere på en god, god stund. Det kommer til å ta atskillig med tid!

Helt konkret ønsker jeg å fortsette å lese flere bøker av Nobelprisvinnere, flere bøker fra Afrika, Asia og Latin-Amerika (det ble litt for få fra disse kontinentene i år) og enda flere av klassikerne. Jeg har også satt meg fore at jeg skal lese minst fem bøker på engelsk i løpet av 2011. Jeg håper dessuten at jeg får mer tid til lesing i året som kommer. I år klarer jeg rundt 80 bøker, og det er for lite!

Jeg har fulgt Ketil Bjørnstads forfatterskap gjennom snart 30 år, og har også vært på flere konserter med ham for drøyt 20 år siden. Han er temmelig underkjent i Norge, og jeg synes det er pussig at bøkene hans ikke får mer oppmerksomhet enn de gjør. For han skriver dypt og inderlig om kjærligheten, kunsten og livet.

Eilis Lacey vokser opp i Irland på 1950-tallet. Arbeidsledigheten er stor, og Eilis er derfor sjeleglad da hun får seg en søndagsjobb i frøken Kellys butikk. Ulempen er at hun må finne seg i alle frøken Kellys urimelige innfall og kontrollbehov. Det er en eneste stor ydmykelse å jobbe i butikken. Søsteren Rose har en god jobb på et kontor, og det er hennes inntekt Eilis, moren og Rose for en stor del lever av. Da moren er enke og er engstelig for å være alene, ligger det i kortene at det er Roses lodd her i livet å forbli ugift for å ta seg av moren.

Da det dukker opp en mulighet for å få jobb i New Yorks bydel Brooklyn, reiser Eilis avgårde. Spent på hva som vil møte henne på den andre siden av havet, og naiv og uskyldig som et lite barn, får hun losji hos irske fru Kehoe. Der deler hun husvære med en del andre enslige, unge kvinner. På tross av at kvinnene går på dans i helgene og lever et nokså ubekymret liv, er Eilis deprimert av hjemlengsel. Men så foreslår fader Flood i menigheten hun tilhører at hun bør vurdere å gå på kveldsskole. Eilis slår til og begynner på en utdannelse som bokholder.

Underveis treffer hun italienske Tony, som ivrer etter at de skal bli et par. Spørsmålet er imidlertid om Eilis elsker ham. Hun synes Tony går vel fort frem, samtidig som hun blir betatt av denne iherdige mannen som faktisk vil noe her i livet. Mens det meste synes å peke mot en trygg og god fremtid, får imidlertid Eilis dårlige nyheter hjemmefra. Hun bestemmer seg for å reise hjem til Irland på visitt. Og så gjenstår det å se hvilke konsekvenser dette får for hennes fremtid ...

Ja, hva synes jeg egentlig om denne boka? Jeg vurderte lenge hvorvidt jeg skulle kjøpe den eller ikke, og det som gjorde utslaget til slutt var nok sitatet på smussomslaget om at dette var et mesterverk. For å ta det viktigste først: dette er IKKE et mesterverk! Det er ikke det at boka er direkte dårlig skrevet, men jeg opplevde den heller ikke som spesielt litterær. Det ble for mye oppramsing av hendelser og relativt uinteressante detaljer, og det tok altfor lang tid før det begynte å skje noe som helst. Faktisk skjedde det ikke noe av interesse før sånn ca. 5/6 av boka var ferdiglest og jeg hadde rundt 50 sider igjen. Ungpikeroman er vel den karakteristikken jeg synes passer best på denne boka. Ikke at det er noe galt i dette, men jeg hadde ikke giddet å bruke tid på denne dersom jeg hadde visst dette på forhånd. Når jeg like fullt valgte å lese den ferdig, var det mer på trass enn noe annet.

Etter å ha tenkt meg lenge og vel om, har jeg likevel endt opp med å synes at terningkast fire er passende. Etter min smak ikke en spesielt sterk firer, men dog en firer ...

Thomas Olsens første verdenskrig av Anders T. Andersen

Pakistaneren Changez befinner seg i Lahore og sitter vis a vis en amerikaner på en restaurant. I løpet av en kveld forteller han sin historie i form av en monolog fra bokas begynnelse til slutt. Underveis flettes amerikanerens reaksjoner inn i hans enetale.

Changez har vokst opp i en pakistansk familie som en gang var blant de velstående i landet. Nå står i grunnen kun familiens fordums kulturelle arv tilbake, og forfallet i hans barndomshjem er påtakelig. Med denne bakgrunnen reiser han til USA på stipend for å studere på det presisjefylte universitetet Princeton, som en av svært få utvalgte med muslimsk bakgrunn.

Changez er arbeidssom og gjør det meget godt. Han oppnår resultater helt i toppsjiktet og er en stjerneelev. Da han senere skal ut i arbeidslivet, blir han plukket ut blant flere hundre søkere til en ettertraktet jobb som analytiker. Konkurransen er meget skarp, men også her utmerker han seg. Fremtiden ligger lys foran ham. Han forelsker seg i Erika, som nesten er gjennomsiktig i sin sorg etter å ha mistet sin frem til da eneste kjærelste Chris som døde av kreft året før. Changez beskriver sine følelser overfor Erika på en meget rørende måte.

Da Changez så smått begynner å føle seg som en amerikaner, skjer det fatale. Terrorangrepene som bl.a. rammet Twin Towers 11. september 2001 inntreffer, og plutselig blir alle som til forveksling kan ligne arabere mistenkeliggjort som potensielle fundamentalister og terrorister. Changez er pakistaner, ikke araber, men det spiller ingen rolle. Alle skjæres over en kam. Uten å være spesielt religiøs anlegger Changez skjegg - mer som en protest enn noe annet. Han anser det som skjer mer som et spørsmål om makt enn et spørsmål om religion. Amerikanere flest synes å anse skjegg som noe som kan forbindes med religiøs fundamentalisme, og plutselig kommer skjegget i veien for deres bedømmelse av Changez, som strengt tatt fremdeles er den samme lysende stjernen som tidligere. Dette blir innledningen til nedturen til Changez´ liv og den fremtiden han trodde han var i ferd med å få i Amerika ... Bokas store moralske dilemma er hvem som egentlig er fundamentalist når det kommer til stykket .... Changez eller amerikaneren han sitter overfor?

Denne lille boka er noe av det mest overraskende og tankevekkende jeg har lest på lenge! Jeg ble svært fascinert mens jeg leste Changez´lille monolog av en forsvarstale. Han er den fødte gentleman og innehar æreskodekser som i vår moderne kultur kanskje anses som litt gammelmodige. Med dette som bakteppe blir det som skjer etter 11. september 2001 helt surrealistisk. Paranoiaen som oppstår gjør faktisk at frykten blir en slags selvoppfyllende profeti, noe som i seg selv kan fremkalle fundamentalisme. Boka er godt skrevet og burde faktisk inngått som pensum på videregående skoler i den vestlige verden! Terningkast fem fra meg.

Takk for interessant innlegg! Denne boka MÅ jeg ha!