Jeg hadde aldri hørt om cellisten da jeg kjøpte boka (den norske papirutgaven). Det hele er en veldig flott historie, og det at den er fra virkeligheten ga historien et mye større alvor enn om det hele hadde vært ren fiksjon. Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg denne boka!

Sterkt fra virkeligheten!

Vi befinner oss i et beleiret Sarajevo i 1992, hvor en tragedie finner sted. Mens folk står i kø for å få kjøpt brød, sprenges en granat og 22 uskyldige mennesker blir drept. Et av vitnene til tragedien er en cellist fra Sarajevos symfoniorkester, som ser det hele fra vinduet i sin leilighet. Som en protest mot serbernes handling mot hans drepte naboer, men også for å hedre de døde, bestemmer han seg for å spille "Oboe Conserto Adagio" av Albinoni i 22 dager. Ikke uten fare for sitt eget liv, stiller han seg hver dag opp på torget, nettopp der granaten slo ned, for å spille dette musikkstykket.

Parallelt følger vi den kvinnelige snikskytteren Arrow, som har fått i oppdrag å beskytte cellisten mot fientlige snikskyttere. En dag blir hun klar over en annen snikskytter, men i stedet for å drepe ham med det samme, mykner hun fordi hun ser at han faktisk lytter til musikken fra cellisten. Som om musikken bygger broer mellom frontene ...

Mens Arrow passer på cellisten, får vi innblikk i hva krigen gjør med innbyggerne i Sarajevo, som var under beleiring fra 1992 til 1996. De klarer seg i og for seg uten strøm, men det er verre med vannmangelen. Familiefaren Kenan har solgt familiens vaskemaskin for noen lusne slanter for å skaffe kone og barn mat. Hva skal han med vaskemaskin når de likevel ikke har strøm? Uten vann stopper imidlertid det meste opp, og for å få tak i noen dyrebare dråper, risikerer Kenan og andre livet. De kan når som helst bli drept.

Denne relativt korte og enkle boka er basert på virkelige hendelser under beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 1990-tallet. Cellisten Vedran Smailovic spilte faktisk i 22 dager - mens han kunne se snikskytterne - for å ære menneskene som døde rundt ham. I virkeligheten som i boka var det overmåte viktig for bosnierne å holde ham i live, fordi musikken ga menneskene håp i en ellers kaotisk og sørgelig tid.

Boka "The Cellist of Sarajevo" er Steven Galloways tredje roman, og er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Jeg startet på den norske papirutgaven, men opplevde den tung å komme i gang med. Stor var derfor gleden da jeg kom over denne lydboka på engelsk, og denne opplevde jeg ikke som tung i det hele tatt, uten at jeg dermed har noe belegg for å mene noe som helst om den norske oversettelsen. Med nokså enkle virkemidler synes jeg forfatteren har lykkes med å få frem krigens grusomheter, samtidig som denne svært fascinerende historien fra virkeligheten fortelles. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne boka med det første. Her blir det terningkast fem!

Mine siste nyanskaffelser er "De hemmelige Holocaust-dagbøkene" av Nonna Bannister, "[Geim]" av Anders De La Motte, "Barn av Stalin" av Owen Matthews, "Tre aper" av Stephan Mendel-Enk og "Alle dør alene" av Hans Fallada. Gleder meg til å lese alle sammen! ;-)

Jeg har nettopp fått tak i denne, og gleder meg jeg også! ;-)

Om makt og avmakt

Danske kong Christian VII ble kronet i 1766, bare 17 år gammel, og regjerte frem til sin død i 1808. Han ble ansett som svakelig og sinnssyk, og i praksis var det derfor ikke han, men de som sto rundt ham, som regjerte i Danmark.

I forbindelse med en reise Europa rundt i 1768 ble tyske Johann Friedrich Struensee ansatt som kongens livlege, angivelig for å holde et øye med den sinnssyke kongen. Struensee vant etter hvert kongens tillit, og i praksis var han faktisk eneveldig hersker i Danmark i alle fall de to siste årene han var kongens livlege. I løpet av denne tiden fikk han gjennomslag for mange idéer vi i dag først og fremst forbinder med den franske revolusjon. Adelens posisjon ble betydelig svekket, og bøndenes rettigheter ble styrket.

Nok en gang er jeg nesegrus i beundring for hvordan Enquist klarer å skildre et følsomt sinn, slik at den unge kongen nærmest er gjennomsiktig i sin sårbarhet. Enquist tegner ikke et bilde av en sinnssyk konge. Derimot tegner han et bilde av en noe svakelig konge som manipuleres trill rundt av omgivelsene, og gir etter for presset han utsettes for. Ekteskapet med dronning Caroline Mathilde var en ren katastrofe. I stedet for å bli lykkelige, støter i første omgang dronningen kongen fra seg, og i neste omgang ønsker heller ikke han å ha noe med henne å gjøre. Alt forårsaket av datidens normer for sømmelighet - en sømmelighet som ikke innbefattet noen form for glede forbundet med seksuallivet mellom ektefeller. Også de ekteskapelige plikter overfor dronningen overtas etter hvert av Struensee, og dronningen føder også hans barn.

Straffen som senere ble Struensee til del, var ikke nådig. De samme menneskene som ønsket at han skulle overvåke den unge kongens handlinger, ønsket nå å kvitte seg med en mann som var blitt for sterk og som derfor måtte uskadeliggjøres. Etter i praksis å ha vært eneveldig hersker i årene 1770 - 1772, ble han henrettet ved halshugging. Dronningen ble deretter forvist fra Danmark.

Dette er enda en av Enquists bøker, hvor han har diktet rundt virkelige personer og hendelser. Dette har han utført med bragd! Personskildringene er fascinerende og det rent språklige ved romanen er glitrende! Jeg klarte nesten ikke å legge boka fra meg under lesingen, for fortellingen var i tillegg svært spennende. Samtidig som jeg som leser fikk innblikk i en viktig epoke av Danmarks historie - i ettertid kalt den danske revolusjon - fikk jeg et interessant innblikk i en del av den danske kongehistorien som jeg fra før av var helt ukjent med. Det forhold at historien er sann, gjør den bare enda mer levende! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Jeg fant den i en kasse på Ark.

I dag kom jeg over Kjell Westøs siste bok "Gå ikke alene ut i natten" til 129 kroner! Det var et tilbud jeg rett og slett ikke klarte å la passere.

Jeg tror jeg skjønner hva du mener, men det er en hake ved det hele:

Jeg tenker i alle fall at her på disse sidene diskuterer vi bøker. Vi diskuterer hva som skjer med oss når vi leser den ene eller andre boka. Vi diskuterer også hva vi tenker når vi gjenleser en bok vi leste for lenge, lenge siden. Noen ganger faller en slik gjenlesning heldig ut, andre ganger ikke. Jeg synes i alle fall at det er interessant både for egen del og når jeg diskuterer med andre, om en bok "holder mål" fremdeles når denne leses i godt voksen alder. Er det det samme som å gå i forsvar når man erkjenner at neimen om jeg helt skjønner eksakt hva det var med den eller den boka som bergtok meg slik i min ungdom? Jeg synes ikke det. Derimot er det en del av diskusjonsprosessen å komme med denne type informasjon om egne leseopplevelser.

Hva skal vi med disse sidene dersom vi ikke kan komme med denne type ytringer også? Så kan vi selvfølgelig være enig eller uenig i det ... Jeg er for øvrig enig med deg i at det kan virke litt pussig dersom noen endrer oppfatning om en bok de har elsket tidligere - uten at de har gjenlest den - nærmest fordi man er litt flau over at man tok litt av i sin begeistrings rus og kanskje har falt ned på at man var litt naiv som likte akkurat den boka ... Men her er det sikkert ikke alle som er enig i dette heller.

Jeg har selv mange, mange bøker jeg elsket i min ungdom. Lange serier hvor jeg førte sirlige lister for ikke å miste oversikten over hva jeg hadde lest i aktuelle serie og hva jeg ikke hadde lest. I dag ville jeg ikke drømt om en gang å gidde å lese dem om igjen. Ut fra min nåværende lesesmak holder de rett og slett ikke mål. Her er ikke gjenlesning nødvendig for å fastslå dette. Historiene i bøkene var så til forveksling like at man godt kan si at dersom man hadde lest 5-10 stk., så hadde man i realiteten lest dem alle.

Uansett mening - folk må få mene det de vil om hvilke bøker de vil. Jeg personlig vil fremdeles steile når jeg leser påstander ala at Twilight er den beste serien som noen gang er skrevet, men mitt engasjement er heller ikke slik at jeg anser det verdifullt verken for meg selv eller Twilight-elskere å delta i diskusjonen om dette verkets fortreffelighet (eller mangel på sådan). Alt til sin tid! Jeg kjøper for øvrig gladelig Twilight-bøker til tenåringene i heimen - glad for at de leser! Glad for at de er entusiastiske og har oppdaget bøkenes fortryllende verden! De som jeg kommer etter hvert til å utvikle seg videre - og så vil Twilightbøkene helt, helt sikkert alltid ha en spesiell plass i deres hjerter.

Det er veldig rart at det skal være så tungt for enkelte bøker å slå gjennom her til lands. Svenskene og danskene er mye mer nysgjerrige enn oss, og tar lettere i mot nye ting. Men her til lands er det tung snømåking, for å si det slik. Sånn sett blir det for meg veldig paradoksalt når bøker av for eksempel Cecilie Samartin tar helt av - men det har vel noe med markedskreftene som ligger bak, tenker jeg. Jeg tilhører for øvrig ikke dem som blir skeptisk til en bok bare fordi "alle andre" liker den. Det kan til og med gjøre meg enda mer nysgjerrig - til jeg til slutt bare MÅ finne det ut selv. Å avvise noe bare fordi det er for mainstream, ligger ikke for meg. ;-) Men ... det er jo en HELT annen diskusjon ... ;-)

Du har rett: boka var temmelig tung å komme i gang med. Det var den rett og slett. Vanligvis pleier jeg bare å gyve løs og gå videre, men ikke denne gangen ... Jeg er overlykkelig over at jeg ga den en ny sjanse! Jeg har nettopp vært i Edinburgh og der lå boka på bestselgerlistene. Det gjorde inntrykk å se boka i mengder over alt "over there", og det var nok det som gjorde at jeg tenkte at det måtte være noe mer med den ... Og det skal jeg si at det var!

Boka er veldig, veldig bra!

Jeg begynte på den på norsk for en tid tilbake, og om det var feil tidspunkt eller om jeg holdt på med for mange bøker på en gang, vet jeg ikke. Jeg kom i alle fall ikke skikkelig i gang med den.

Nå koser jeg meg med en engelsk lydbokutgave som jeg kom over på biblioteket her om dagen. Og nå treffer boka virkelig mange nerver i meg! Utrolig hvordan man kan beskrive krigens grusomheter nærmest poetisk!

Filmen er selvfølgelig ikke så brilliant som boka. Dessuten blir den gradvise avsløringen av det som skjer underveis noe ødelagt pga. det visuelle uttrykket som en film nødvendigvis har. Men mens boka får terningkast seks av meg, gir jeg fem til filmen. Colin Firth som den moralsk fordervede onkelen er ganske enkelt ubetalelig!

Jeg befinner meg i Sarajevo under krigen der på 90-tallet. Innbyggerne mangler både strøm og vann, og mat er også en mangelvare som stort sett er å få tak i på svartebørsen. På torget sitter en cellist og spiller, noe han har bestemt seg for å gjøre i sånn ca. 22 dager. Og en kvinnelig snikskytter har nettopp fått i oppdrag i beskytte ham.

"The cellist of Sarajevo" av Steven Galloway,

Å, er ikke den boka fantastisk!!!??? Du burde se filmen også. Den er også god!

Jeg for min del elsker denne boka, som jeg nettopp har lest for annen gang. Jeg har laget en bokomtale som jeg tar inn her:

Den store klassereisen

Det er mindre enn tre år siden jeg første gang leste denne boka, og hadde det ikke vært for at den ene lesesirkelen jeg er med i ønsket å legge opp denne boka, ville det nok tatt noe lenger tid før min gjenlesing av den. For at den kom til å bli gjenlest, har jeg aldri vært i tvil om!

Boka er delt i to. Den første delen handler om Marta og hennes søskens oppvekst på Helgelandskysten, med en far som rodde fiske. Senere flyttet Marta til Oslo og ble hushjelp. Så traff hun Frank, som hun giftet seg med og sammen fikk de tre sønner. Den andre delen av boka handler om disse tre sønnenes oppvekst på Årvoll i Oslo, og her er det en av dem - Rogern - som er fortelleren. Spranget fra besteforeldrene som levde av fiske og frem til to generasjoner senere, som bl.a. inkluderte universitetsutdannelse og oppstart av firma i Oslo for deres barnebarn, var enormt! Og det er dette denne boka i korthet handler om.

Bokas handling starter altså på Helgelandskysten i 1927. Vi følger Marta som vokser opp på 30-tallet. Fattigdommen var stor for de fleste, og det var ikke like selvsagt at det sto mat på bordet hver eneste dag. Samtidig som havet var årsaken til svingningene i familiens økonomi, var det like fullt havet og fisket som ble redningen hver gang. Det var alltids mulig å bli med på Lofotfiske, eller å fiske ute i Åsværet. Klasseskillet mellom dem som var relativt fattige og de bemidlede var skarpt, og det ble forventet ikke rent lite ydmykhet fra de ubemidlede for at de skulle ha en sjangs til å få seg jobber etc. Denne ydmykheten omfattet så mangt, bl.a. redselen for å stifte gjeld, redselen for å sette seg opp mot autoriteter, redselen for å stikke seg ut ... For du skulle ikke tro at du var noe! Vi får også høre om nettopp autoriteter som misbrukte sin makt. Som en lærer som holdt de laveste på rangstigen nede ved å gi urettferdig dårlig karakterer, men som alltids kunne gi litt privatundervisning til spesielt søte jenter på fritiden ... Og om presten som fikk noen fiskere til å føre opp hus til ham, men som i første omgang ikke kunne betale. At disse arbeiderne dermed gikk glipp av Lofotfisket og faktisk ikke hadde noe å leve av når presten ikke kunne betale, virket det ikke som han tok særlig tungt.

14 år gammel ble Marta sendt til Oslo for å arbeide som hushjelp i et pent Oslo-hjem. Der ble hun nektet å snakke nordlandsk, fordi fruen i huset var livredd for at ungene skulle bli påvirket av dialekten. Selv om Marta gikk gjennom noen tøffe år med mange ydmykelser fra fruens side, lærte hun like fullt enormt mye av henne. Likevel er det en lettelse den dagen hun fikk jobb på et bakeri. I Oslo erfarte hun for øvrig at de fattige ikke var ydmyke. Tvert i mot var de frekke. Hennes egen autoritetsfrykt slapp imidlertid aldri taket på henne. Heller ikke frykten for å stifte gjeld.

Marta innledet etter hvert et forhold med Frank. De giftet seg og fikk tre sønner, blant annet Rogern. Han og brødrene vokste opp i Grorud-dalen - nærmere bestemt på Årvoll - på 50- og 60-tallet. Det gikk ikke like bra med alle kameratene til Rogern, men Marta og Franks sønner skikket seg i all hovedsak vel etter noen feilskjær i oppveksten.

Gradvis jobbet familien seg opp fra fattigdom, og Rogern var blant de første i slekta som begynte på universitetet. Å gå på universitetet forargret mange i miljøet rundt ham. Trodde han kanskje at han var noe? Rogern balanserte hårfint mellom det å ta studiene alvorlig og det å bagatellisere at han gikk på universitetet, kanskje særlig ved å la hans egentlige liv være et taushetsbelagt tema, noe han ikke snakket om i utrengsmål. Han ville jo så gjerne høre med i begge miljøene - før han etter hvert skjønte at det ikke var mulig. Særlig i forhold til de av kompisene hans som hadde valgt en helt annen "karriere-vei" - bl.a. inn i kriminaliteten og dopmisbrukets verden. Men uansett hva han gjorde, så gjaldt det å fremstå som en som ikke var høy på pæra! For var det noe som var dødssynd for et menneske som har foretatt en klassereise fra arbeiderklassen og opp i akademikernes verden, så var det nettopp dette - at man var blitt en snobb. Og det spilte i grunnen ingen rolle om man var en snobb eller ikke, for det som var avgjørende var uansett hvordan "de andre" så på en.

"Historien skrives av seierherrene, heter det, og det er sannere enn behagelig er, for når den fattige til slutt seirer, er hans dumme og og bedøvede hjerne så lettet og glad over å kunne viske ut sin fortid - en mislykket streik for eksempel, at han hater alt som ligner på det og trår det under foten som den bakfulle Jeppe baronens tjenere." (Side 30)

Frank, Rogerns far, var svært skeptisk til at det kunne kalles skikkelig arbeid å leve av hva andre produserer, samtidig som han var storveis forundret over eldstesønnen Haralds valg om å flytte tilbake til Nord-Norge for å leve mer i pakt med naturen. Selv klarte han egentlig aldri å avfinne seg med å være industriarbeider.

Denne boka bergtok meg fullstendig. Jeg vil tro at det er svært mange annengenerasjons nordlendinger som kjenner seg igjen i mye av det som skjer med familien til Rogern. Dette er et solid stykke etterkrigs-historie, og om hvordan arbeiderklassen jobbet seg opp og inn i middelklassen. Når jeg f.eks. leste om Åsværet og Oterholmen på Helgelandskysten, fikk jeg en solid klump i halsen. For nettopp her fisket mine egne forfedre for bare to generasjoner siden. I dag forbindes disse traktene nærmest med hobby- og fritidsfiske og for den saks skyld eksklusive, autentiske naturopplevelser ute i havgapet, mens det den gangen handlet om å få mat på bordet. Rett og slett å overleve ...

For "Seierherrene" fikk Roy Jacobsen Bokhandlerprisen, og han ble også innstilt til Nordisk Råds litteraturpris.

Begge gangene jeg har lest "Seierherrene", har jeg valgt lydbokutgaven. Og hvem andre enn Bjørn Sundquist kunne ha lest nettopp denne boka!? Jeg gir toppkarakter! Her blir det terningkast seks!

"Den evige brors øyne" av Stefan Zweig ... Et helt spesielt eksemplar utgitt i 1959 og med illustrasjoner av Audun Hetland. ;-)

Ikke gi opp! Er enig med Heffalumpen: få noen til å vise deg dette! Når du har gjort det en gang, kan du det - en gang for alle. Og det ER ikke SÅ vanskelig - selv om gudene skal vite at det ikke er intuitivt eller til å forstå helt av seg selv ... Jeg plundret i sin tid på nøyaktig samme måte som deg.

Så morsomt å høre! Jeg er dødsfascinert av Edvard Hoem! En periode leste jeg absolutt alt jeg kom over av ham. Helst som lyd - med ham selv som oppleser. Ikke bare er han en fantastisk forfatter, men han har så nydelig oppleserstemme! ;-)

Boka er utrolig gripende! Dessuten er den bygget på en sann historie, og det alene gir det hele en ekstra dimmensjon, synes nå jeg da ... ;-)

Det skal ikke være nødvendig å lage egen spilleliste for hver enkelt lydbok. Der dette ikke kommer opp automatisk, pleier jeg å overstyre albumnavn på CD´er med f.eks. "Sult 01", "Sult 02" etc. Artisten gir jeg navnet "Hamsun Knut" eller "Knut Hamsun". Dersom jeg har flere Hamsun-lydbøker liggende, fungerer det greit å skrive artistnavn "Knut Hamsun 01" - slik at de ulike lydbøkene kan spilles som separate bøker.