Jeg har helt konkrete planer om å lese denne boka om igjen nokså snart selv. Gjenlesning av spesielle bøker er fantastisk! Er veldig enig i dine vurderinger for øvrig! ;-)

Fornøyelig surrealisme!

Søsknene Peter, Tilte og Hans Finø - for ikke å glemme hunden Basker - vokser opp under ekstraordinære forhold på prestegården Finø i Danmark. Foreldrene deres - presten og hans frue - er nemlig langt fra som andres foreldre! Ved hjelp av lurerier og svindel med såkalte mirakler, svinger de seg opp økonomisk, så pass at de plutselig har råd til en flott Maserati. Inntil de blir avslørt som de svindlerne de er ... Men apetitten på suksess og penger er vekket, og foreldrene finner det vanskelig å vende tilbake til et helt ordinært liv.

I bokas åpningsscene er barnas foreldre søkk vekk, og dette er ikke første gang. De har angivelig reist til La Gomera på Kanariøyene, men det avsløres raskt at dette kun har vært en dekkoperasjon. Foreldrenes forsvinning får imidlertid det offentlige til å dukke opp, og barna plassereres i mellomtiden på et behandlingshjem. Hvorfra de selvfølgelig klarer å rømme, og deretter starter jakten på foreldrene. Gjennom Peters øyne, bokas 14 årige jeg-person, følger vi barnas jakt. I hælene følger Grenå Stifts biskop Anaflabia Borderrud, professor Thorkild Thorlacius-Drøbert og politiet. Den ene pussige skikkelsen etter den andre kommer på banen - som Leonora Ganefryd, Pallas Athene og Bister Finkeblod. Innimellom er det også noen gode hjelpere - som Grev Rickardt Tre Løver ... Spørsmålet er hva i all verden det er som har fått presten og fruen til å forsvinne. Hva er i gjære? Finner barna foreldrene sine til slutt?

Tro ikke at dette er en spenningsroman, for da er jeg redd man kan bli skuffet. Hele romanen bæres derimot av et språk så blomstrende og så fullt av vidd at det bare er å gi seg fullstendig hen! Selvfølgelig er det overhode ikke troverdig at en 14 åring er i stand til å avføde så mange originale tanker som jeg-personen Peter. Hendelsesforløpet står heller ikke til troende. Personene i boka grenser til det karikerte, og boka bugner over av overdrivelser. Like fullt er dette en helt herlig bok, som mye godt bæres av digresjoner og metaforer - skapt som et helt eget univers av forfatteren. Tidvis er tankespinnet til Peter nærmest akademisk, der han drodler rundt de store religionenes betydning, kjærlighetens plass i livet etc. - alt fiffig og humoristisk formulert. I stedet for å irritere seg over det som er lite troverdig i boka, mener jeg at man bør akseptere bokas premisser: et surrealistisk og magisk hendelsesforløp uten rot i virkelighetens verden! ;-)

Underveis angret jeg litt på at jeg ikke leste boka "på ordentlig", fordi jeg da kunne ha moret meg med å lese de beste språklige formuleringene om og om igjen. På den annen side fungerte Haakon Strøm utmerket som oppleser! En dag kommer jeg helt klart til å kjøpe boka, slik at jeg kan lese den om igjen! Dette er en av Peter Høegs beste romaner, synes jeg - og jeg har lest dem alle. Her blir det terningkast fem!

Da vil jeg foreslå en bok av Halldór K. Laxness - Brekkukotkrønike!

Jeg har kun lest "Trist som faen", og det var så triste greier at det ikke har fristet å prøve meg på flere av hans bøker. Jeg har også fremdeles til gode å møte noen som har likt bøkene hans ...

I tillegg til litteratur, elsker jeg film, blogging om film og litteratur, musikk, fotografering, reiser, familien min, dyrene våre (hund & katt), mat og vin. Jeg må nok betegnes nærmest som analfabet når det gjelder TV, med unntak av nyhetssendinger (som i grunnen mest ses på nettet). Et nærmest ikke-eksisterende forhold til TV´n utover at den egner seg godt for å se filmer, er en dyd av nødvendighet for å få døgnet til å strekke til. ;-) Og helt til slutt må jeg selvfølgelig nevne hagearbeid, som krever MYE på denne tiden av året. Men med en lydbok på øret, går arbeidet unna som en drøm!

Da har også jeg lest boka, og her er min dom:

Mathea Martinsen nærmer seg sjels år og alder og forbereder seg på at hun snart skal dø. Men så kan hun ikke helt forsone seg med at hun ikke har satt et eneste spor etter seg i løpet av sitt liv. Ja, at hun nærmest har vært usynlig. For hvor mange spor er det egentlig mulig for et menneske å sette etter seg når man et helt liv har vært redd for det meste - for livet selv - og knapt har vært utenfor døren av sitt eget hjem?

Mathea giftet seg i sin tid med Epsilon, kanskje det eneste mennesket som noen gang har lagt merke til henne. Gjennom et helt liv har han levd og åndet for tallene sine, statistikken sin. En gang får de nesten et barn, men bare nesten. Og et ørlite forsøk fra Epsilons side på å få sin kone ut av heimen og i jobb, strandet vel egentlig før det hadde kommet ordentlig i gang. Det eneste "beviset" på at så har skjedd, er en pose med tenner som har fulgt Mathea i tykt og tynt gjennom livet.

Før Mathea kan avfinne seg med at hun snart skal dø, forsøker hun så godt det lar seg gjøre å bli bitte litte grann mer synlig. Hun beveger seg ut av blokkleiligheten sin, drar til og med på kosestund på eldresenteret. Men blir hun mer synlig av den grunn? Eller mindre ensom? Og mindre redd for dø?

Gjennom munter-triste betraktninger får vi innblikk i hvordan det er å bli gammel. Ikke bare lo jeg så tårene trillet mange ganger underveis, men jeg fikk også lyst til å sitte med gul tusj å merke ut fantastiske setninger! Den ene språklige perlen etter den andre, aforismer og ordtak er flettet inn i teksten på en strålende måte!

Her har vi en debutant som har sitt helt eget språk, som ikke ligner på noen andre forfattere jeg har lest tidligere! Mens jeg mange ganger - etter å ha lest bøker av nye forfattere - sitter og tenker at "har de gått på samme forfatterskole, hele gjengen?", var disse tankene helt fraværende denne gangen. Det er en spenst og en friskhet over teksten som jeg opplever som et aldri så lite kunststykke! Så kan man selvsagt spørre seg om boka skildrer det å bli gammel på en realistisk måte. Mitt svar til det er at må nå alt være så fordømt realistisk bestandig? Nei - denne boka bør nytes for det den er: nemlig først og fremst en humoristisk og fandenivoldsk roman om det å bli gammel! Og hvem vet om det ikke også kan være slik!? Jeg kjenner faktisk flere 70-/80-åringer som til forveksling er nettopp slik - dvs. full av humør og vidd på tross av en skrantende helse (men uten den ensomheten som ble Mathea til del)! Noe som gjør det til en fornøyelse å kjenne dem ... ! Her blir det terningkast fem! Og så gleder jeg meg allerede til å høre mer fra denne unge forfatteren!

Hva var det som gjorde den så kjedelig? Jeg har lastet lydboka ned på Ipoden min. Hvorfor bør jeg ikke gidde å bruke tid på den?

Utrolig godt sagt! Om når lykken kommer, mener jeg ... ;-)

Du godeste! Jeg er helt imponert! ;-)

En flott roman, som jeg nettopp har lest og ønsker å presentere slik (i håp om at flere skal få øynene opp for romanen og lese den!):

Aktualitet 100 år etter utgivelsen!

Jenny er malerinne og bosatt i Roma. Hun nærmer seg 30 år, men har aldri vært forelsket i noen mann eller følt noe behov for å binde seg. Like fullt lengter hun etter å oppleve kjærligheten, men kanskje ikke akkurat på samme måte som sine venninner. Et liv som hustru uten jobb, og med mange barn hengende i skjørtekanten, er definitivt ikke det hun primært ønsker med livet sitt. Hun klarer seg selv økonomisk, og nettopp det er vel årsaken til at hennes foreldre ikke har presset på for å få henne gift.

Mens Jenny og venninnen Fransiska oppholder seg i Roma, treffer de på nordmannen Helge Gram. Forsiktig og ytterst varsomt nærmer Jenny og Helge seg hverandre, og da Helge til slutt frir, svarer Jenny overraskende nok ja. De bestemmer seg for å reise tilbake til Norge, slik at de kan presenteres for hverandres familier.

Helges foreldre lever i et meget ulykkelig ekteskap, og det viser seg også at Helges mor, som er en bitter kvinne, utøver sterk makt over sønnen sin. Jenny undres over alle menns mødre som aldri finner sine sønners tilkommende verdige nok, mens det virker som om kvinnenes foreldre alltid er glad for å "bli kvitt" døtrene sine og forsørgerbyrden med, nær sagt uansett hvilken kandidat det er tale om, bare vedkommende er bemidlet nok. Helges mor kommer i veien for deres gryende kjærlighet, skjønt det vel først og fremst er Jenny som kommer frem til at hun likevel ikke elsker Helge. Hun bryter derfor med ham. I stedet forelsker hun seg hodestups i Helges far.

Det er stor aldersforskjell mellom Jenny og Helges far, Gert Gram. Det forhold at de har billedkunsten felles, noe Gert i motsetning til Jenny aldri har kunnet leve ut, gjør at aldersforskjellen mellom dem hviskes ut. Forholdet finner sted i skjul, uten at andre og aller minst Helge får vite noe om dette. Så blir Jenny gravid og deretter bestemmer hun seg for å bryte med Gert. Hun føder barnet, men dette dør etter få uker.

Svært ulykkelig vender Jenny tilbake til Roma, der hun velger å leve sammen med vennen Gunnar Heggen, som elsker henne og vil gifte seg med henne. Inntil Helge atter dukker opp, og det hele ender med tragedie for Jennys del ...

I dette sterke kjærlighetsdramaet som Sigrid Undset ga ut i 1911, beskrives en kvinnes begrensede valgmuligheter og drømmer svært åpent. Fordi dette var meget uvanlig den gangen, vakte boka sterke reaksjoner, men den ble like fullt en suksess. Den gangen var det forventet at kvinner skulle tre inn i ektestanden og gjøre ekteskapet og det å føde barn til et hovedanliggende i sine liv. Romantiske drømmer om hva kjærligheten innebar sto som regel i grell kontrast til det virkelige liv. En kvinne som kastet seg bort på feil mann, risikerte å aldri bli gift. Derfor var det viktig å kvele upassende følelser allerede ved fødselen.

"Men herregud, barn, du kan da ikke mene at man værsågod skal kvele enhver forelskelse i fødselen, med mindre man kan garantere i det øyeblikket den oppstår, at denne samme følelse skal vare til døden, tåle all motgang, være i stand til alle ofre - og at den dertil som i en visjon skal gripe og forstå sitt objekts personlighet - opplyse den i dens hemmeligste dybder, så et senere endret syn på ham eller henne er utelukket?" (side 198)

Egentlig kommer vi aldri virkelig inn på Jenny, og sånn sett blir hun i grunnen stående som litt følelseskald og nesten kynisk for meg. Kanskje skyldes dette at hun aldri var virkelig forelsket eller oppriktig glad i noen av mennene som kom inn i hennes liv? Hun fremstilles som en som beregnet og kalkulerte sine muligheter - sikkert nokså vanlig den gangen når arrangerte ekteskap skulle inngås, men ikke hva man forventer av en kvinne som tross alt forsørget seg selv og som kunne unne seg den "luksus" å vente på den store kjærligheten? Som i grunnen aldri kom til Jenny, selv om hun var friere enn kvinner den gang kunne forvente å være ... der hun vaklet mellom far og sønn og ikke ble sikker på hva hun egentlig ville - ja, om hun ville ha noen av dem i det hele tatt.

Jenny beskrives først og fremst gjennom møtet med sine tre menn; Helge, Gert og etter hvert Gunnar. Alle tre ser vidt forskjellige egenskaper i Jenny, alt etter hvilket ståsted de har selv. Der Gunnar først og fremst ser den selvstendige kvinnen Jenny, ser Gert kunstneren. Mens Helge kanskje var den som så henne aller mest i den tradisjonelle kvinnerollen på den tiden, samtidig som han også beundret hennes selvstendighet. Men alle valgene Jenny hadde gjorde henne ikke det minste lykkelig. Nå tror ikke jeg at Undset mente å undergrave kvinners rett til frie valg gjennom å skrive om den ulykkelige Jenny. Tvert i mot tror jeg hun har villet få frem at uansett hvor fri en kvinne var den gangen, var hun likevel aldri helt fri. Forventningene om et tradisjonelt liv lå der tross alt hele tiden, slik at "friheten" i grunnen ikke kunne brukes til noe likevel ...

Denne romanen fascinerte meg veldig! Det er vel unødvendig å si at boka er godt skrevet, for vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner! I tillegg leste Janne Kokkin boka med en behagelig innlevelse. Jeg må for øvrig legge til at jeg elsket beskrivelsene av Roma! Bare dette er i seg selv en god nok grunn for meg til å lese boka om igjen senere! Her blir det terningkast fem - et solid sådan!

Men "Morgen i Jenin" MÅ du lese, altså! ;-)

Helt enig med deg. Dette var rett og slett dårlig. Jeg er usikker på hva Almaas ønsker å si med denne historien. Litt irriterende når en story (hukommelsestap, og det å skulle finne tilbake til den man - i følge omgivelsene - var før) har så gode forutstninger og så blir det så platt.

Jeg lar meg i høyeste grad påvirke av hva andre skriver om bøker de har lest, men tar ikke imot alt helt ukritisk. Som regel gjør jeg meg erfaringer med hvem jeg har mest til felles med her på Bokelskere, og sannsynligheten for at jeg legger mer vekt på synsing fra en som også liker f.eks. Hamsuns bøker er betydelig større enn at jeg vektlegger hva en som f.eks. liker fantacy-genren (som definitivt ikke er min greie). Bildet er imidlertid - og heldigvis! - mye mer nyansert enn som så.

Jeg synes overhode ikke det er interessant å lese om at noen synes en bok "er kjempebra", når vedkommende ikke har skrevet mer om hvorfor. For det er i begrunnelsen jeg leter etter noe som kan trigge min interesse. Og noen begreper trigger mer enn andre. Som f.eks. angivelse av et svært godt språk, litterære kvaliteter osv. Ekstra morsomt synes jeg det er gjøre research på bøker hvor ulike lesere har hatt høyst forskjellige oppfatninger om en og samme bok.

Dersom jeg hadde vært upåvirkelig mht. andres oppfatninger av bøker, ville jeg helt klart gått glipp av mange flotte leseopplevelser. Jeg synes også det er morsomt å oppleve at jeg kan påvirke andre til å lese bøker som har betydd mye for meg. Et par-tre eksempler jeg synes det er morsomt å trekke frem, er interessen rundt forfattere som Irene Nemirovsky, Chaim Potok og Stefan Zweig. Spesielt når det gjelder førstnevnte, har jeg sett en tendens til at svært mange har oppdaget henne - og de to andre er underveis! Slike tendenser som her på Bokelskere blir ekstra synlig, håper jeg at bokbransjen følger med på! Og i neste omgang sørger for at disse bøkene blir utgitt igjen og igjen og igjen!

Dessuten er det morsomt å registrere en gryende og økende interesse for Knut Hamsuns bøker - for ikke å snakke om felles leseprosjekter som Don Quijote!!!! Og så må selvsagt ikke Shakespeare- og Ibsen-diskusjonene glemmes! All ære til dem som går i bresjen for å løfte interessen på slike områder innenfor litteraturen! Og som i aller høyeste grad bidrar til å påvirke andre lesere til å bryte sine egne grenser mht. hva de ellers ville ha nøyd seg med å lese ... ;-)

Jeg har dessverre ikke rukket å lese mer av ham enn dem om alle morderne, men jeg har de andre stående klar i bokhylla. ;-) For øvrig elsket jeg "Mine gleders by"!

Jeg synes det av og til er befriende at folk synger ut sin ærlige mening om enkelte bøker! Det gjør det også mye enklere for oss andre å velge i mylderet av bøker som hele tiden kommer i en evig strøm. For det er jo ikke til å komme forbi at frustrasjonen over at antall bøker man bare "må" lese øker på etter hvert som lista overstiger 200, 300, 400 ... ;-) For noen er dette et luksusproblem - og for atter andre eksistensielt ... ;-D

Nonna Bannister, født i Ukraina i 1925, giftet seg i 1951 med amerikaneren Henrik. Sammen fikk de etter hvert tre barn. Henrik skjønte hele tiden at Nonna bar på dype sår fra sin fortid, men det falt ham aldri inn å ville presse sin kone til å fortelle noe av dette mot hennes vilje. Etter bortimot førti års ekteskap var Nonna omsider klar til å fortelle sin livshistorie ... Da hadde hun gjennom et langt liv tatt vare på dagbøker fra årene forut for sitt møte med Henrik, og resultatet av dette er boka "De hemmelige Holocaust-dagbøkene", som er utgitt noen år etter Nonnas død.

I boka forteller Nonna om sin oppvekst i Ukraina etter tsarens fall. Overgangen til kommunisme gjorde slutt på tradisjonen med at mennene i familien arbeidet som kosakker. Alle som hadde tjent tsaren ble mistenkeliggjort, og familiens stolte kosakktradisjon måtte derfor skjules. Nonnas mor var dessuten gift med en polakk, antakelig jøde, og både det faktum at han var polsk og jøde var en dypt bevart hemmelighet. Avsløring av dette kunne koste faren livet.

I begynnelsen gikk Ukraina fri for de store omveltningene som ellers skjedde i Russland, hvor eiendommer ble konfiskert og landbruket kollektivisert. Nonna beskriver derfor sin barndom som relativt bekymringsløs og med mange goder som alene ville vært nok til å sende en hvilken som helst annen russer til Sibir. Men etter hvert ble det verre forhold også i Ukraina, og en stor hungersnød tok livet av mangfoldige millioner mennesker. Praktisering av gudstroen måtte skjules, og det var forbudt å feire jul og påske.

Da Nonna var 15-16 år, ble Russland invadert av nazistene. Under krigen ble hun og moren transportert til Kassel i Tyskland for å arbeide for tyskerne. I realiteten satt de i en konsentrasjonsleir. Det som reddet Nonna fra å gå til grunne var at hun kunne mange språk, noe hennes fangevoktere fant nyttig. Etter hvert fikk hun bo hos noen nonner, som tok seg av henne frem til krigens slutt. Da hadde hun vært alvorlig syk og overlevd.

"De hemmelige Holocaust-dagbøkene" er absolutt interessant lesning om en epoke det er skrevet et lass av bøker fra. Jeg er av den formening at det er viktig at absolutt alt av vitneutsagn blir nedtegnet og ikke går tapt for ettertiden. Likevel må jeg innrømme at jeg ble nokså skuffet over denne boka. At boka mangler litterære kvaliteter kan jeg for så vidt leve helt greit med. Noen ganger er historiene som fortelles så sterke at dette i seg selv er nok. I dette tilfellet reagerte jeg imidlertid på at Nonnas barndom idylliseres nærmest ukritisk. Jeg har forståelse for at dette gjerne skjer med mange, men god eller interessant litteratur blir det likevel ikke. Dette fylte dessuten halve boka, som jeg forventet skulle inneholde noe helt annet. Dessuten synes jeg forfatteren bare skraper i overflaten av det som skjedde under andre verdenskrig. Riktignok nevnes et par grufulle hendelser som viste nazismens ondskap på det verste, men dette var ikke tilstrekkelig til å bære hele historien. Forventet jeg mer lidelse? Mer sorg og smerte? Jeg vet ikke helt ... Kanskje handler det rett og slett om at historien aldri grep meg helt nettopp fordi den ble for overfladisk. Jeg er i tvil om jeg skal gi denne boka terningkast tre eller fire, men etter nøye overveielse har jeg kommet til at jeg vil gi den en firer.

"Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg" av Kjersti Annesdatter Skomvold. 69 kroner på ARK. ;-)

he-he ... OK! Innvilget! ;-)

Det skyldes at dette med Holocaust ikke har begynt enda. ;-)

Det er en fantastisk dag, og jeg er så glad!

"De hemmelige Holocaust-dagbøkene" av Nonna Bannister.